Europas undervurdering av religion
Europa i dag undevurder religionens innflytelse og betydning for kulturen. Dette truer med å gi Europa en dobbel dose med negative konsekvenser. For det første undervurder Europa kristendommens betydning for utviklingen av europeisk kultur. Kristendommens bidrag i forhold til utvikling av f. eks. universitet og skoler, sykehus, omsorg for fattige, menneskeverd, menneskers likhet og individualitet, vitenskap, demokrati osv. osv. er betydelig større enn de fleste av oss er klar over. De negative holdningene til kristendom som en ofte møter i dag, har for en stor del sitt opphav i en del filosofer fra opplysningstiden, som svartmalte ,og prøvde å undergravde mange av de positive konsekvensene kristendommen hadde hatt for Europa.
Da Romeriket gikk i oppløsning, var det kristendommen som ble fundamentet og bæreren av det som skulle bli den nye europeiske kultur og identitet, og som løftet Europa opp til nye høyder. Kristendommen gav Europa identitet,verdier, kultur og virkelighetsforståelse. Hilaire Belloc gikk så langt som å si at "Europe is the faith, and the faith is Europe. "
På den ene siden undervurder Europa kristendommens positive inflytelse på kulturen, og på den annen side undervurder Europa radikal islam, og den fare den representerer. Men det store spørsmålet er om den "appeasmentpolitikken" som ofte føres ovefor radikale elementer i islam faktisk bare blir sett på som et tegn på svakhet fra islamistenes side, og dermed virker mot sin hensikt, og faktisk bare oppmuntrer islamistene i deres forsett. Det er fristende å trekke parallelen til Chamberlain forsøk på "appeasement" i forhold til Hitler i perioden før 2. verdenskrig.Europeiske politikeres naive holdning til religionens betydning kommer også til utrykk i hvordan man forholder seg til Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Fordi europeiske politikere selv i betydelig grad bruker retorikk som politisk virkemiddel, regner man med at Mahmoud Ahmadinejad ordbruk i stor grad er retorikk. Men sett i lys av Ahmadinejads religiøse forestillinger er hans ordbruk om å fjerne Israel og hans ønske om å besitte atomkraft sterkt knyttet til hans forestillinger om imam Madhis gjenkomst. Imam Madhi er den 12 shiamuslimske imam som "forsvant" men som skal komme til syne i endens tid som en slags frelsesskikkelse og opprette en muslimsk æra. Irans president kan i motsetning til hva europeiske politikkere tror og håper, mene nøyaktig hva han sier, nettopp fordi det er så nært knyttet til hans religiøse overbevisning.
Et annet eksempel på vestlig naivitet så vi da Ahmadinejad sendte et brev til USAs president i noe som kunne virke som en forsonlig tone ,hvor Bush ble oppfordret til å omvende seg til Islam.Dette brevet kan vise seg å være av større betydning en det ser ut til ved første øyekast. Det finnes en tradisjon i islam for å invitere en fiende til å bøye seg for islam. Dersom tilbudet ikke aksepteres kan en jihad føres mot fienden. Noe som taler for at dette brevet nettopp har denne betydningen, er at den siste setningen som irans president bruker i sitt brev "fred bare til de som følger den sanne vei", også ble bruk av Muhammed da han skrev et brev til den Bysantinske keiser og ba ham enten å vende om til islam, eller bli beseiret. Dette brevet gikk forut for et muslimsk angrep. Vestlige politikere evner for det meste , ikke å se i hvilken kontekst Ahmadinejad snakker, og undervurderer dermed også den faren Ahmadinejad representerer. Dette er i stor grad representativt for europeisk politikk i forhold til radikal islam.
Hva blir så konsekvensene av denne undervurderingen av religionens betydning som vi ser i dag? Det gjenstår å se, men om Europa forsetter å undergrave sin kulturelle og religiøse arv, og samtidig stadig bøyer seg for stadig nye krav fra radikal islam, tror jeg Europa har en vanskelig tid foran seg.
Jeg har lenge sett for meg Europa som den bortkommne sønnen som blir beskrevet i Luk 15 i Det Nye Testamentet:"En mann hadde to sønner. Den yngste sa til ham: ”Far, gi meg den del av arven som faller på meg.” Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Han gikk da og tok arbeid os en mann der i landet, og mannen sendte ham ut på markene for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgene som grisene åt, for ingen gav ham noe.Da kom han til seg selv og sa: ”Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel. Jeg vil bryte opp og gå til min far …".
Det er en så tydelig parallell mellom Europa og den bortkommne sønnen. Europa er bygget på en rik arv. En arv som har sitt grunnlag i den kristne tro, men akkurat som den yngste sønnen holder Europa på å sløse bort arven sin. Og akkurat som den yngste sønnen glemte sitt opphav, og hvor arven kom fra, brer det seg i dag et kollektivt hukommelsestap, og en skremmende historieløshet i de europeiske landene. Man er ikke lenger villig til å vedkjenne seg sin egen arv, og hvor den kommer fra. Man er i grunnen mest opptatt av å ”sløse den bort i et vilt liv” slik den bortkomne sønnen var. Hvor i fortellingen Europa befinner seg i dag er ikke godt å si, men en ting er sikker, Europa har ennå ikke kommet til seg selv, og Europa har ennå ikke begynt å si ”jeg vil bryte opp og dra til min Far”. Jeg frykter at Europa blir nødt til å gå gjennom en kraftig åndelig og kulturell ”hungersnød” slik den yngste sønnen gjorde. Men jo før Europa kommer til seg selv og bestemmer seg for å gå hjem til sin far desto bedre.
Da Romeriket gikk i oppløsning, var det kristendommen som ble fundamentet og bæreren av det som skulle bli den nye europeiske kultur og identitet, og som løftet Europa opp til nye høyder. Kristendommen gav Europa identitet,verdier, kultur og virkelighetsforståelse. Hilaire Belloc gikk så langt som å si at "Europe is the faith, and the faith is Europe. "
På den ene siden undervurder Europa kristendommens positive inflytelse på kulturen, og på den annen side undervurder Europa radikal islam, og den fare den representerer. Men det store spørsmålet er om den "appeasmentpolitikken" som ofte føres ovefor radikale elementer i islam faktisk bare blir sett på som et tegn på svakhet fra islamistenes side, og dermed virker mot sin hensikt, og faktisk bare oppmuntrer islamistene i deres forsett. Det er fristende å trekke parallelen til Chamberlain forsøk på "appeasement" i forhold til Hitler i perioden før 2. verdenskrig.Europeiske politikeres naive holdning til religionens betydning kommer også til utrykk i hvordan man forholder seg til Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Fordi europeiske politikere selv i betydelig grad bruker retorikk som politisk virkemiddel, regner man med at Mahmoud Ahmadinejad ordbruk i stor grad er retorikk. Men sett i lys av Ahmadinejads religiøse forestillinger er hans ordbruk om å fjerne Israel og hans ønske om å besitte atomkraft sterkt knyttet til hans forestillinger om imam Madhis gjenkomst. Imam Madhi er den 12 shiamuslimske imam som "forsvant" men som skal komme til syne i endens tid som en slags frelsesskikkelse og opprette en muslimsk æra. Irans president kan i motsetning til hva europeiske politikkere tror og håper, mene nøyaktig hva han sier, nettopp fordi det er så nært knyttet til hans religiøse overbevisning.
Et annet eksempel på vestlig naivitet så vi da Ahmadinejad sendte et brev til USAs president i noe som kunne virke som en forsonlig tone ,hvor Bush ble oppfordret til å omvende seg til Islam.Dette brevet kan vise seg å være av større betydning en det ser ut til ved første øyekast. Det finnes en tradisjon i islam for å invitere en fiende til å bøye seg for islam. Dersom tilbudet ikke aksepteres kan en jihad føres mot fienden. Noe som taler for at dette brevet nettopp har denne betydningen, er at den siste setningen som irans president bruker i sitt brev "fred bare til de som følger den sanne vei", også ble bruk av Muhammed da han skrev et brev til den Bysantinske keiser og ba ham enten å vende om til islam, eller bli beseiret. Dette brevet gikk forut for et muslimsk angrep. Vestlige politikere evner for det meste , ikke å se i hvilken kontekst Ahmadinejad snakker, og undervurderer dermed også den faren Ahmadinejad representerer. Dette er i stor grad representativt for europeisk politikk i forhold til radikal islam.
Hva blir så konsekvensene av denne undervurderingen av religionens betydning som vi ser i dag? Det gjenstår å se, men om Europa forsetter å undergrave sin kulturelle og religiøse arv, og samtidig stadig bøyer seg for stadig nye krav fra radikal islam, tror jeg Europa har en vanskelig tid foran seg.
Jeg har lenge sett for meg Europa som den bortkommne sønnen som blir beskrevet i Luk 15 i Det Nye Testamentet:"En mann hadde to sønner. Den yngste sa til ham: ”Far, gi meg den del av arven som faller på meg.” Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Han gikk da og tok arbeid os en mann der i landet, og mannen sendte ham ut på markene for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgene som grisene åt, for ingen gav ham noe.Da kom han til seg selv og sa: ”Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel. Jeg vil bryte opp og gå til min far …".
Det er en så tydelig parallell mellom Europa og den bortkommne sønnen. Europa er bygget på en rik arv. En arv som har sitt grunnlag i den kristne tro, men akkurat som den yngste sønnen holder Europa på å sløse bort arven sin. Og akkurat som den yngste sønnen glemte sitt opphav, og hvor arven kom fra, brer det seg i dag et kollektivt hukommelsestap, og en skremmende historieløshet i de europeiske landene. Man er ikke lenger villig til å vedkjenne seg sin egen arv, og hvor den kommer fra. Man er i grunnen mest opptatt av å ”sløse den bort i et vilt liv” slik den bortkomne sønnen var. Hvor i fortellingen Europa befinner seg i dag er ikke godt å si, men en ting er sikker, Europa har ennå ikke kommet til seg selv, og Europa har ennå ikke begynt å si ”jeg vil bryte opp og dra til min Far”. Jeg frykter at Europa blir nødt til å gå gjennom en kraftig åndelig og kulturell ”hungersnød” slik den yngste sønnen gjorde. Men jo før Europa kommer til seg selv og bestemmer seg for å gå hjem til sin far desto bedre.