Saturday, December 23, 2006

Gud ble menneske.

I kveld feirer vi jul. I over tusen år har denne feiringen vært knyttet til Jesu fødsel i vårt land, men kunnskapen om at Gud ble menneske og hva det innebærer står ikke øverst på lista når nordmenn skal feire jul. Julebudskapet i sin enkleste form er også fraværende i TV kanalenes adventserier. Men inkarnasjonen, at Gud ble menneske er en av de viktigste begivenhetene i verdenshistorien, og med vidtrekkende konsekvenser. Inkarnasjonen har vært under angrep mange ganger, men den tradisjonelle kristne oppfattning som også ble bekreftet på kirkemøtet i Efesos i år 431 understreket at Jesus er både sant menneske og sann Gud. Inkarnasjonen kan fortelle oss mye mer enn vi kanskje tror når vi tenker på Jesusbarnet i krybben.

At Gud ble mennesket og på den måten tok del i det skapte, forteller oss at det skapte er godt, Vi kan ha et positivt syn på det skapte, ikke minst fordi Gud selv valgte å ta del i det. At Gud ble menneske forteller oss også at Gud søker kontakt med sitt skaperverk på en måte som er unik i forhold til hva andre religioner lærer. Inkarnasjonen lærer oss at det ikke er vi som gjennom vårt strev skal prøve å nå opp til en utilgjengelig og fjern Gud, men at Gud har bøyd seg ned og kommet til oss. Gjennom inkarnasjonen har Gud selv opplevd hva det vil si å være menneske, Han er ikke ukjent med alt som hører menneskelivet til av sorger og gleder. Ja Bibelen sier at Jesus er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.

Inkarnasjonens ytterste konsekvens kommer til utrykk ved at Jesus tar på seg verdens synd og straff på korset, og således er julens budskap om Barnet i krybben for alltid knyttet til påskens budskap om Jesus på korset. Inkarnasjonen lærer oss også at det er ved å bøye seg ned at vi blir løftet opp, slik det står i Fil.2,6-11:

Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet god så være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!


God Jul!

Friday, December 08, 2006

Gullkorn av Chesterton

"There are only two kinds of people, those who accept dogmas and know it, and those who accept dogmas and don't know it."

G.K.Chesterton

Tuesday, December 05, 2006

Veien til frihet og vekst.

I vårt moderne samfunn har vi fått en forvrengt ide om hva frihet er. Vi tror at frihet innebærer frihet fra alt all form for underordning og at frihet er frihet til å gjøre hva som helst. Det vi ikke ser er at en slik form for frihet fører til slaveri. Som det står i 2. Peters brev 2.19:
”Frihet lover de, men de er selv slaver av det moralske forfallet. Det en ligger under for er en også slave av.”
Med andre ord å prøve å frigjøre seg fra underordning fører nettopp til slaveri. Den kristne frihet er annerledes, men den er egentlig ikke unik kristen, den er universelt menneskelig. Den viser at nettopp det å underordne seg noe fører til frihet. For å eksemplifisere hva jeg mener kan vi ta en person som vil spille piano. Hvis han vil følge logikken i det moderne syn på frihet, vil han si:” Jeg nekter å underordne meg noe form for undervisning eller pedagogikk, jeg vil være fri”. Så kan han dundre løs på pianoet, men det vil snart bli klart for de fleste at han på ingen måte er fri til å utrykke seg musikalsk. (Mange kunstnere følger denne logikken i dag.)
Men hvis han derimot velger å underordne seg et undervisningssystem og blir ved å praktisere det, og øve vil han før eller siden komme til et punkt der han har en frihet til å utrykke seg musikalsk som den moderne form for frihet ikke kan gi. Undervisningssystemet er ikke et mål i seg selv, men ett middel for å oppnå frihet og modenhet til å kunne utrykke seg musikalsk.

Slik er det også med oss på det åndelige plan. Ved å frivillig underordne seg visse åndelige disipliner: bønn, stillhet, lesning og meditasjon av Guds Ord etc. etc. og å bli ved å praktisere dem, ikke som et mål i seg selv, men som et middel til å vokse i nåde og kjennskap til Kristus, kommer vi til å oppleve at våre liv blir forandret og vi får en frihet til å leve Kristuslivet som vi ikke kunne oppnådd på noen annen måte.
En slik tilnærming til det åndelige livet frigjør oss også fra å være så avhengig av våre følelser. Enhver som spiller et instrument vet at det i perioder ikke er like gøy å øve. Det kan virke som om det ikke er fremgang, og det kan være fristende å slutte. Men den som har holdt på en stund vet også at det kun er en periode han må igjennom, og hvis han bare holder ved og forsetter å øve vil ”ørkenperioden” være over og han opplever å bli løftet til et høyere nivå med økt frihet.
Hvis vi ser det på samme måte i det åndelige liv, ville vi ikke bli så frustrert hvis vi i perioder ikke får så mye ut av bønnen eller Bibelen, og det vil hjelpe oss til å forsette selv om de store følelsene mangler. Før eller siden vil vi oppleve at vi blir løftet til et nytt plan av åndelig frihet og kjennskap til Kristus.
Men en piano elev underorder seg ikke bare et undervisningssystem og øvelser. men underorder seg også en lærer som vil korrigere, undervise og oppmuntre, og på samme måte har vi i det åndelige liv også en lærer vi må underordne oss og lytte til; Den Hellige Ånd som vil både korrigere, undervise og oppmuntre oss.

Paulus så disse tingene svært klart og tydelig. I Rom 6,16-23 sier han:

Dere vet at når dere går i tjeneste hos noen og adlyder ham, da blir dere hans slaver. Dere blir enten slaver under synden, og det fører til død, eller under den lydighet som fører til rettferdighet. Men Gud være takk! Før var dere slaver under synden, men nå er dere av hjertet blitt lydige mot den lære som ble overgitt til dere. Dere ble frigjort fra synden og er blitt slaver for det som er rett og godt – jeg bruker et bilde fra dagliglivet fordi dere er skrøpelige mennesker. Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for umoral og urett, og det førte bare til enda mer urett. Men nå skal dere stille lemmene til tjeneste for det som er rett, så dere kan bli hellige. Den gang dere var slaver under synden, var dere ikke bundet av det som er rett. Hva slags frukt høstet dere av det? Slikt som dere nå skammer dere over, for det fører til død. Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten av det blir helliggjørelse og til slutt det evige liv. Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Friday, December 01, 2006

Den kristnes innflytelse i samfunnet.

Hvordan kan vi som kristne få størst mulig innflytelse på vårt samfunn? I våre menigheter setter vi igang diverse program og aktiviteter, noen prøver å gjøre rammen rundt forkynnelsen mer spiselig for det moderne mennesket, og på forskjellige måter prøver man å nå ut med evangeliet. Mye av dette er sikkert vel og bra, men det er en ting som har slått meg etter å ha lest en del om kirkefedrene og andre "åndelige kjemper" og reformatorer som har utgjort en forskjell i kirkehistorien.

Mange av dem var i utgangspunktet ikke så opptatt av å nå ut, tvert imot var mange av dem opptatt av å søke seg vekk fra samfunnet for å søke Gud i bønn og stillhet. Det som preget dem var lengselen etter Gud. Det paradoksale var at mange av disse som søkte seg vekk for å søke Gud alene, var de som etterhvert ble oppsøkt av andre, fikk sine disipler og nesten mot sin vilje ble reformatorer som forandret både samfunn og kirke og fikk innflytelse langt ut over sin egen samtid.
Vi kan se det samme forhold også i klosterbevegelsene som man jo ofte har hatt et negativt forhold til i ikkekatolsk sammenheng. Men klosterbevegelsenes grunnleggere var nettopp slike reformatorer og klostrene ble ofte opphav til vekkelse og forandring i både kirke og samfunn. Peter Halldorf sier i boken "Jomfrumark":"I studiet av klosterbevegelsen har historikere forundret seg over "at en i grunnen verdensfjern bevegelse ble den kraft som mer enn noe annet i middelalderen bidro til å gi den vestlige verden en felles identitet". men er dette egentlig så overraskende, - ? Å være vendt mot Gud er å være vendt mot virkeligheten, ikke fra den"

Vi kan også tenke på døperen Johannes som også søkte seg ut i ødemarket, men opplevde at folk kom i store menger for å bli døpt av ham, og vi ser det samme mønstret i Jesu liv. Han søkte seg ofte vekk for å være alene i bønn, men opplevde stadig å bli oppsøkt av mennesker som lette etter ham.

Vårt problem er kanskje ikke at vi ikke gjør nok for å strekke oss ut for å forandre samfunnet, men at vi i for liten grad søker vekk fra samfunnets larm og støy for å søke Gud i bønn og stillhet for å lytte og la Ham forandre oss. Det betyr ikke at vi må gå i kloster, men at vi søker inn i vårt lønnkammer, først og fremst uten noe annet motiv enn Gud selv. Peter Halldorf sier i boken "Jomfrumark": "Klosterlivet bygger på en enkel, men i dag helt forsømt innsikt i den kristne kirken:- Jo mer vi er rettet mot Gud, desto større blir vår innflytelse i denne verden. Kirkens marginalisering i samfunnet har neppe sin årsak i sviktende ideer og program. Den må snarere søkes i mangelen på åndelig kraft"