Friday, October 26, 2007

Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 5

Som vi har sett var det gresk-romerske og det kristne menneskesynet totalt forskjellig. Det hedenske menneskesynet dyrket det sterke og friske, og foraktet det syke og svake. Det kristne menneskesynet betonet barmhjertighet og medlidenhet med svake og syke mennesker. Trond Berg Eriksen sier: Særegent for de kristne var at de godtok alle mennesker: syke, gamle, og funksjonshemmede. De tok også parti for det ufødte og forsvarsløse livet. Grekerne og romerne hadde vært så opptatt av skjønnhet makt og ære at kronisk sykdommer og vanskapninger ble feid vekk med avsky. Både den kristne og den førkristne etikken forsvarer livet, men i de kristnes tilfelle gjaldt det alt liv – særlig det som trengte omsorg. I det andre tilfelle gjaldt det bare de sterkeste, skjønneste og mest velskapte livsformene. (Helse i hver dråpe, s.118)

Denne forskjellen fikk store praktiske konsekvenser. Guenter Risse gir et eksempel fra en epidemi i byen Edessa i Bysantin på slutten av 400 tallet: Pagans, who had self-interested individual exchange relations with an array of deities, lacked a comprehensive religious doctrine that could energize and compel them to consider collective charitable actions… Destitute of a socially relevant ideology to counter mass disease and death, pagans yielded to flight or despair unable to confront the crises. Often they avoided all contact with the sick, refusing to nurse them. Some escaped from their homes, even leaving their death unburied. By contrast, as Joshua the stylite reveals in his chronicle, local Christian congregations, including Edessa`s were highly successful in mobilizing their members, running a “miniature welfare state” within the empire. Their revolutionary beliefs in mutual love and sacrifice, as well as eternal salvation, became the linchpin for communal actions. Charitable work, however, attracted even more needy refugees, “for a report had gone forth throughout the province of Edessa, that the Edessenes took good care of those who where in want; and for this reason a countless multitude of people entered the city”. (Mending bodies, saving souls, s.84)

Det er verdt å merke seg at dette ikke var noe engangstilfelle. Risse referer til en lignende hendelse i Cæsarea mens Basil var biskop, og Rodeny Stark referer lignede hendelser i sin bok The rise of christianity. Han siterer bland annet biskopen i Alexandria Dionysius som skrev om en epidemi rundt år 260: Most of our brother christians showed unbounded love and loyalty, never sparing themselves and thinking only of one another. Heedlees of danger, they took charge of the sick, attending to their every need and ministering to them in Christ and with them departed this life serenely happy; for they were infected by others with the disease, drawing on themselves the sickness of their neighbours and cheerfully accepting their pains. Many, in nursing and curing others, transferred their death to themselves and died in their stead… The best of our brothers lost heir lives in this manner. (s.82)

Men Dionysius beskriver også det samme reaksjonsmønsteret hos hedningene som Risse viser til i sin bok. Dionysius sier: The heathen behaved in the very opposite way. At the first onset of the disease , they pushed the sufferers away and fled from their dearest, throwing them into the roads before they were dead and treated unburied corpses as dirt, hoping thereby to avert the spread and contagion of the fatal disease; but do what they might, they found it difficult to escape.(s.83)

Rodney Stark viser også til Thucidydes som beskriver en epidemi som rammet Aten i år 431 før Kristus. Selv om det er 600 hundre år mellom Dionysius og Thucidydes er deres beskrivelse av hvordan hedningene reagerte på epedemien bemerkelsesverdig lik, og reflekterer således antikkens menneskesyn: they died with no one to look after them; indeed there where many houses in which all the inhabitants perished through lack of any attention… The bodies of the dead were heaped on top of the other (The rise of Christianity, s.85)

Den berømte legen Galen, som forøvrig var en sterk kritiker av kristendommen oppviste nøyaktig det samme reaksjonsmønsteret. Da en epidemi rammet Roma trakk han seg raskt unna til en landeiendom i Lilleasia til faren var over. Rodney Stark sier: Granted, this is but one mans response, albeit that of a man much admired by later generations as the greatest physician of the age. But although at least one modern medical historian has felt the need to written exculpatory essay on Galen`s flight (Walsh 1931), it was not seen as unusual or discreditable at the time. It was what every prudent person would have done, had they the means – unless, of course, they were “Galileans”. (The rise of Christianity, s.86)

Keiser Julian den frafalne bemerket også de kristnes behandling av syke, og at de tok seg av selv sine fiender. Han sa blant annet: Hva er det som gjør Galilæerne saa stærke uden deres Menneskekjærlighed mod Fremmede og Fattige, deres Omhu for de afdøde og hele deres, omen tilkunstlede, Hellige Vandel? Og Skam være det for os, at disse Gudenes Fiender ikke blot viser Barmhjertighet mot sine egne Troesfæller, men også mot Gudenes Dyrkere.(Faye 1882, s.100, som sitert i Følelser og moral, Arne Johan Vetlesen og Per Nordtvedt)

For de kristne var forpliktelsen overfor Gud knyttet til forpliktelsen overfor ens neste, og ens neste kunne til og med være en fiende. Dette var noe av det revolusjonerende med kristendommen. En av de store inspirasjonskildene til det kristne barmhjertighetsarbeidet var Jesu ord i Matt.25.34-40:” Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.” Da skal de rettferdige svare ”Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok i mot deg, eller uten klær og kledde deg? Og når så vi deg syk, eller i fengsel, og kom til deg?” Men kongen skal svare dem: ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.”

Etter hvert ble de kristnes barmhjertighetsarbeid satt mer i system. I vest ble det først fremst gjennom klostrene som dette kom til utrykk gjennom å hjelpe syke, fattige og foreldreløse. Men også uavhengig av klostrene ble slike institusjoner startet. I Det Østromerske rike (Bysantin)utviklet det seg et nettverk av institusjoner – barnehjem, fattighus, gamlehjem og sykehus. Sykehusene i øst var mer utviklet og hadde en mye høyere standar enn i vest. De hadde en medisinsk stab med leger og pleiere og kombinerte det beste innen gresk medisin med kristen nestekjærlighet, og de kan på mange måter sies å være forløperne for det moderne sykehuset. Etter hvert spredde de seg også vestover, og ble også inspirasjonen til de muslimske sykehusene. Den kristne kirke begynte å etablere fra ca. år 300 e.Kr. i det østlige Romerriket. Det kanskje mest kjente var sykehuset Basileias i Kappadokia. Det besto både av fattighus, og en enhet for spedalske, og hadde ansatt leger, sykepleiere og tjenere. Med dette og lignende sykehus som modell spredde skikken seg med å bygge sykehus i både østlige og vestlige deler av Romerriket.(Miller1985)… Kirkene skulle vise seg å innta en svært viktig rolle i behandlingen av og pleien av syke. Det var særlig munkene som studere legekunsten, som plantet og dyrket fram legende urter og tok seg av fattige. Vanligvis ble egne bygninger oppført i tilknytning til kirker for det formål å pleie syke og fattige. I Norge skjedde dette fra 1100 tallet… (Følelser og moral, s.122 Arne Johan Vetlesen og Per Nordtvedt).

Saturday, October 20, 2007

Christianculture anbefaler!

Jonathan Sacks har utgitt en ny bok med tittelen The Home We Build Together: Recreating Society I den forbindelse er et utdrag fra boken gjengitt på Timesonline. Jonathan Sacks sier blandt annet:

"Multiculturalism has run its course, and it is time to move on. It was a fine, even noble idea in its time. It was designed to make ethnic and religious minorities feel more at home, more appreciated and respected, and therefore better able to mesh with the larger society. It affirmed their culture. It gave dignity to difference. And in many ways it achieved its aims. Britain is a more open, diverse, energising, cosmopolitan environment than it was when I was growing up.

But there has been a price to pay, and it grows year by year. Multiculturalism has led not to integration but to segregation. It has allowed groups to live separately, with no incentive to integrate and every incentive not to. It was intended to promote tolerance. Instead the result has been, in countries where it has been tried, societies more abrasive, fractured and intolerant than they once were."
Les resten her.

Friday, October 19, 2007

Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 4

Det kristne menneskesynet brøt ikke bare med antikkens syn på barn, og hvordan barn kan behandles. Det la også grunnen for hvordan vi i det hele tatt ser på og behandler de syke, fattige og svake i samfunnet. La oss igjen gå tilbake til antikkens kultur og se hvordan man så på og behandlet disse gruppene. Vi finner igjen det grunnleggende skille vi så når det gjaldt barn. Antikkens mennesker dyrket det sterke, det skjønne og det friske mennesket, og hadde i utgangspunket en tilsvarende forakt for svake og syke mennesker. Som jeg allerede har sitert fra Trond Berg Eriksen:
I utgangspunktet hadde verken grekere eller romere stor medlidenhet med svake eller vanskapte individer. I den greske medisinen er det mer tale om å helbrede en kropp slik at den kan gjenvinne sin funksjonsdyktighet, enn å drive barmhjertighetsarbeid overfor det man oppfattet som livsudugelige eller kronisk syke individer. Grekerne og romernes brutalitet på dette punktet virker nesten ubegripelig på oss som er blitt vant til å tenke annerledes om menneskeverdet…Det var først stoisime og kristendom som formulerte våre begreper om menneskerettigheter og menneskeverd.
Skyggesiden av de fullkomne greske kropper slik vi møter dem i de greske skulpturene, var en tilsvarende forakt for det uskjønne, ufullkomne og dødsdømte… Derfor er det ikke så overraskende at de tidligste greske legene legger stor vekt på hvilke pasienttyper de vil behandle og hvilke de ikke vil befatte seg med. Der hvor behandlingen er uten utsikter, snur de ganske enkelt ryggen til og går sin vei. Dels kan denne atferden skyldes redsel for å få ansvaret for en sikker fiasko, men dels skyldes det også manglene normer for behandling av uhelbredelige syke.
Hvor eksotisk og revolusjonerende kristendommen var på dette punktet, da de samlet Romas krøplinger, gamle og fattige omkring seg og organiserte deres pleie og underhold, kan vi knapt forestille oss i dag.
(Helse i hver dråpe, s.62,63)

Grekerne hadde dog en legestand. Flere legeskoler eksisterte i antikkens Hellas. Vi kjenner for eksempel alle til Hippokrates og den Hippokratiske ed. Den type legetjenester som de hippokratiske legene og tilsvarende leger tilbød, var for det første en tjeneste for de få og velstående, og dette et grunnleggende trekk ved både det greske og det romerske samfunn, at ikke alle mennesker var like mye verd. Trond Berg Eriksen sier: Man må huske på at den greske medisin hadde mangfoldige ansikter, og at den hippokratiske eller koiske medisinen bare var dens beste utgave, en faglig elite som tilbød særlig velstående hoff, bystater og borgere sine tjenester. (Helse i hver dråpe, s.64) Men som Berg også sier: Den hippokratiske medisinens behandling ga sjelden den enkelte pasient større utsikter til å overleve. (Helse i hver dråpe, s.67). Mens frie mannlige borgere hadde tilgang på den beste medisinske behandlingen ble kvinner i stor utstrekning behandlet av andre kvinner og slaver av andre slaver. (Helse i hver dråpe, s.74)

En mer folkelig ”medisin” enn de hippokratiske legene var knyttet til guden Asklepios tempel. Bønn til Asklepios, pilegrimsferder til hans tempel, ofringer og rituelle bad var noen av de ting som var knyttet til denne kulten. Syke overnattet i eller i nærheten av templet for å motta drømmer fra Asklepios som skulle fortelle dem hva de måtte gjøre for å bli friske.

Til tross for den greske medisinens begrensinger sier Trond Berg Eriksen: Hvor spesiell den greske medisinen var, skjønner vi kanskje først når vi sammenligner den med den romerske. Romerne hadde praktisk talt ingen egen medisinsk tradisjon før de importerte greske leger og oversatte deres skrifter… På et punkt var det romerske helsestellet det greske overlegent: Romerne vasket seg ofte og grundig… Men de hadde liten eller ingen medlidenhet med svake og sykelige personer. De romerske helseinstitusjonene var innrettet mot å holde folk friske og å reparere dem som kunne bli dugelige igjen. ( Helse i hver dråpe, s.76,78)

Denne pragmatiske innstillingen til syke kommer godt til utrykk i den romerske institusjonen valetudinaria hvor man behandlet syke og skadde soldater eller slaver. Soldatene trengte man i hæren og slavene var billig arbeidskraft, dermed var det fornuftig å behandle dem. Valetudinaria utviklet seg aldri til noen form for sykehus eller hospital for den romerske befolkningen for øvrig. Når det gjelder valetidinaria for slaver er den på ingen måte et utrykk for medlidehet med de svakeste i samfunnet, tvert imot er det utrykk for den kynisme som rådet i forhold til slavene.

I tider med overskudd på slaver ble syke og utslitte slaver ”kassert”. Guenter Risse sier i boken Mending bodies, saving souls. A history of hospitals: … the roman senator Cato recommended that worn-out slaves be sold or disposed of. Many masters simply abandoned sick slaves in public squares to fend for them selves, only to reclaim them if they recovered their health and strength… Changing conditions demanded a new approach: instead of freely disposing of their dysfunctional slaves, landowners sought to treat and rehabilitate them in special shelters or valetudinarian… perhaps the selection of soldiers and slaves as recipients of medical care was related to their shortage and rising economic value. (, s.47, 48)

Det har vært diskutert om noen av de greske eller romerske institusjonene knyttet til medisinsk behandling kunne karakteriseres som sykehus, eller forløpere til det vi kjenner som sykehus i dag. Asklepios tempel har vært nevnt. Trond Berg Eriksen sier at med tiden utviklet templene seg til rene kursteder, og Asklepios-prestene fikk en egen tradisjon av praktiske råd som de tilbød sine troende. Han hevder videre at den greske tempelmedisinen utviklet seg til institusjoner som ligner sykestuer og sykehus (Helse i hver dråpe, s.64)
Vi har også det som ble kalt iatreia som beskrives på følgende måte av Guenter Risse: There is even evidence of patient visits to physicians homes or iatreia for further advice. These iatreia resembled other Greek homes in featuring a number of guest rooms. Some appear to have been outfitted for consultations or even surgical procedures. I t is conceivable that at times the established healing craftsmen may have followed the practise of normal Greek hospitality, temporarily assigning rooms to their guest-patients while continuing to administer certain treatments or monitoring convalescence. (Mending bodies, saving souls s.28). De romerske valetudinaria er også blitt fremstilt som sykehus.

Det er vanskelig å si om disse institusjonene kan sies å være forløpere til sykehus, de lærde strides om det, men forskjellen på de gresk-romerske hedenske helseinstitusjonene og de hospitalene som vokste frem i kjølevann av kristendommen er påfallende. Den grunnleggende forskjellen er fundamentert i menneskesynet. De hedenske institusjonene var preget av en pragmatisk innstilling som hadde med å gjennopprette folk til funksjonsdyktighet igjen, og de var ikke åpne for alle, mens det de kristne gjorde var å drive barmhjertighetsarbeid med utgangspunkt i at alle mennesker er skapt i Guds bilde og således var de kristne hospitalene åpne for alle typer mennesker.

Et viktig trekk ved den kristne hospitalstradisjonen til forskjell fra den greske var de egalitære trekk ved den kristne barmhjertighetsetikk. I den kristne tradisjonen ble omsorgen for den syke ikke innskrenket til ens egen stand, men rettet mot syke personer i kraft av deres tilstand, ikke i kraft av deres sosiale eller samfunnsmessige posisjon…

”Skriften og tidlige kirkelige dokumenter inneholder utallige oppfordringer om å ta vare på fremmede, syke, fattige og utstøtte: Det spiller ingen rolle om den syke er kristen, jøde eller hedning, for enhver har krav på hjelp, omsorg og omtanke, oppfordrer den fellige Johannes av Krysostomos i en preken fra den tidlige kirkes tid” (Nordtvedt og Ruyter 1993)

Den kristne kirke utvidet den filantropiske holdningen man så i gresk medisin til å gjelde alle, inkludert fremmede og til og med fiender. Det ble videre lagt særlig vekt på forpliktelsen overfor de svakeste. Dette ble særlig tydelig ved avvisningen av barnedrap og omsorgen for vanføre, syke og fattige. Den religiøst-etiske motivasjonen for pleien av de syke hadde sin kraft i at den var både universell og partikulær: Den rettet seg mot alle uavhengig av stand, og den rettet seg ofte mot de mest trengende og de fattige… den moralske forpliktelsen var motivert av den andres tilstand som pleietrengende. Det var… den andres tilstand og nød som motiverte omsorgsvirksomheten… Verdien av og kraften i dette motivasjonsgrunnlaget ble tydelig gjennom de praktiske resultantene som manifesterte seg.
(Følelser og moral, s.120,121. Arne Johan Vetlesen og Per Nortvedt).

Hvordan det kristne motivasjonsgrunnlaget og menneskesynet kom praktisk til utrykk og manifesterte seg blir tema i neste artikkel.

Wednesday, October 17, 2007

Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 3

Hvilken forskjell utgjorde kristendommen for barnets status etter som den fikk innflytelse i antikkens verden? Vi skal ikke innbilde oss at kristendommen førte til at forholdene for barna ble rosenrødt. På en rekke områder var barns kår i tidlig kristen tid en videreføring av antikkens måte å behandle barn på. Men en grunnleggende ting ble annerledes og hadde store praktiske konsekvenser, og det var barnets status. Mens antikkens verden anså barnet for ikke å være et fullverdig menneske, mangle logos, representere svakhet og feighet, og således på mange måter være motsatsen til alt hva man beundret hos den voksne frie borgeren, så snur kristendommen dette forholdet fullstendig på hodet og fremstiller barnet som et eksempel for de voksne.

Dette var et radikalt brudd med antikkens tenkemåte. Dette har sin bakgrunn i Jesu Ord som vi kan lese i Matt.18.1-5: I det samme kom disiplene til Jesus og spurte: ”Hvem er den største i himmelrike?” Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblandt dem og sa: Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og vi kan også ta med Matt.19.13-14 : De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be; men disiplene ville vise dem bort. Da sa Jesus: ”La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til.

Dessuten videreførte kristendommen på mange måter den jødiske holdningen til barn som kommer til utrykk flere steder i GT for eksempel i Salme 127.3: Se barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn fra ham. Eller vi kan nevne Salme 139.13-14,16: For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er skapt på skremmende og underfullt vis… Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.

Når det gjelder kirkefedrene og deres syn på barn og barns status i forhold til det gresk-romerske kommer det klart til utrykk et annet og mer positivt syn på barn. O.M. Bakke har skrevet omfattende om dette i sin bok og jeg nøyer meg med å sitere fra hans kapitel om dette emne:
Dette betyr at kirkefedrene helt tydelig hadde en annen holdning til babyenes verdi enn det som er funnet i den hedenske moralsk -filosofiske tradisjon. Selv om våre kilder ikke er eksplisitte på dette punktet er det all grunn til å tro at denne positive vurderingen av babyers verdi er knyttet til ideen at alle mennesker, selv små barn er skapt i Guds bilde. Mens hedningene trodde at et nyfødt barn ikke fullt ut var en person, impliserte kirkefedrenes tenkning at den nyfødte hadde full menneskelig verdighet… Ideen om at babyer er skapt i Guds bilde, og således er mottakere av guddommelig frelse, ledet til et fokus på babyer og en interesse for dem som var ukjent i den hedenske antikken.(When children became people, s.109)

At barnet således ble gitt status som en fullstendig menneskelig person skapt i Guds bilde førte også til konsekvenser for hvordan man behandlet dem. Dette gjaldt både abort, barnedrap seksuell omgang med barn, og å sette ut barn

I en rekke tidlige skrifter kommer dette til utrykk. Et slikt er Didachè som sier i 2.2: Du skal ikke skjende gutter… du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn. Videre i kapittel 5.2 snakker han om folk som ikke kjenner ham som har skapt dem; barnemordere, ødeleggere av Guds skapning.
I Barnabas brev finner vi i kapittel 19 og 20 nærmest de samme formuleringer om gutteskjending, abort og barnedrap som i Didachè.
I Til Diognet skriver forfatteren om hva som skiller de kristne fra andre mennesker og i den forbindelse skriver han i kapittel 5.6: De gifter seg som andre og får barn, men de setter ikke ut sitt avkom.Justin Martyr sier i sin Første apologi: For at vi ikke skal gjøre noe urett eller ugudelig, har vi lært at å sette ut barn er onde menneskers verk. For det første fordi vi ser at nesten alle ender opp i prostitusjon, ikke bare jentene men også guttene… Noen som benytter seg av disse for å ha samleie… kunne tilfeldigvis ha samleie med sitt eget barn, sin egen slekting eller bror… Det finnes nok en grunn til at vi ikke setter ut barn: Dersom en av dem dør fordi det ikke plukkes opp, ville vi være mordere.

En rekke andre tidlige kilder kunne vært sitert; Clemens, Tertullian, Cyprian, Lactantius og flere. Bakke konkluderer på følgende måte: Budet om ikke å drepe barn verken i mors mage eller etter fødselen sees i forbindelse med å elske sin neste. På samme måte som voksne blir barn regnet som individer som må taes vare på. Det er interessant å legge merke til i disse tidlige kristne skriftene at motstanden mot abort, barnemord og å sette ut barn er grunnet i ideen om Gud som skaper: siden barn er skapt av ham, må man ikke ødelegge deres liv, men ta vare på dem.
(When children became people, s.149)

Bakke peker videre på, at mens kirkefedrene anså babyers liv som så betydningsfulle og verdifulle at de skrev og reflekterte over små barns lidelser, sier han følgende om antikkens hedenske tradisjon: Jeg finner ingen bevis for at den gresk – romerske hedenske tradisjonen, noen gang regnet små barns lidelser som så problematisk at moral – filosofiske avhandlinger ble viet dette spørsmålet… Ideen om at bayer er skapt i Guds bilde, og således mottakere av guddommelig frelse, ledet til et fokus på babyer og en interesse for dem som var ukjent i den hedenske antikken (When children became people, s.108, 109)

Men i tillegg til å kritisere de hedenske skikkene abort, eutanasi og å sette ut barn, tok kristne til seg barn som var satt utt. Alvin Schmidt sier i sin bok How christianity changed the world:
Christians, however, did more than just condemn child abandonment. The frequently took such human castaways into their homes and adopted them. Callistus of Rome gave refuge to abandoned children by placing them in Christian homes. Benignus of Dijon (late second century), who like his spiritual mentor Polycarp, was martyred, provided protection and nourishment for abandoned children… Afra of Augsburg (late third century) was a prostitute in her pagan life, bur after her conversion to Christianity she “developed a ministry to abandoned children of prisoners, thieves, smugglers, pirates, runaway slaves and brigands.” Christian writings are replete with examples of Christians adopting throw –away children.(s.53)

Til å begynne med ble foreldreløse barn tatt hånd om i kristne hjem, men etter at kristendommen ble en lovlig religion i 313 begynte det å spire frem institusjoner som utviklet seg til barnehjem. Alvin Schmidt sier: After 313, christians also cared for many child orphans in orphanotrophia … Infant orphans or newborn foundlings were nurtured and cared for in brephotrophia… Both of these institutions mark the formal beginning of orphanages, later to become common, especially in the west. (How Christianity changed the world, s.132)

Det at kristne tok seg av barn som var satt ut var forøvrig noe som kunne knyttes direkte til oppfordringer i Bibelen både I G T og i de nytestamentlige skriftene, for eksempel Jakobs brev 1.27: En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød.

Først etter at kristendommen også fikk innflytelse i politiske kretser ble abort, barnedrap og å sette ut barn forbudt ved lov av keiser Valentinian i år 374. og har i Europa vært det siden som et grunnleggende utrykk for det kristne menneskesynet. Først på 1900 tallet begynte man å åpne på nytt for abort.

Sunday, October 14, 2007

Videorapport om forfulgte kristne.

Se oktobermåneds videorapport om forfulgte kristne fra Release International

Friday, October 12, 2007

Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 2

I boken Helse i hver dråpe sier Trond Berg Eriksen om det greske og romerske menneskesynet:
I utgangspunktet hadde verken grekerne eller romerne stor medlidenhet med svake eller vanskapte individer… Den minste sykelighet hos greske og romerske nyfødte var nok til at de kunne kasseres.(s.62)

Både hos grekerne og romerne var både abort, barnedrap og det å sette ut barn vanlig, lovlig og sosialt akseptert. Barn hadde ikke en høy status i antikken. Bakgrunnen for dette ligger blandt annet i det syn man hadde både på fosterets og det nyfødte barnet. For å forstå fosterets og barnets status i det greske samfunnet må vi se på det greske begrepet logos (ord,tale fornuft) og hvordan det ble forstått. O. M. Bakke som har studert synet på barn i antikken og tidlig kristen tid skriver i sin bok When children became people. The birth of childhood i early christianity (oversettelsen til norsk er gjort av bloggeier):

Det var en bred konsensus i den greske filosofiske tradisjonen, at til tross for alvorlige interessekonflikter, ble bystaten holdt sammen av logos som ble benyttet til å løse konflikter på en fredelig måte. Det var frie mannlige borgere som hadde logos som ble sett på som forutsetningen for den rasjonelle tanke. Kvinner og eldre menn hadde det til en viss grad, eller mer korrekt, de hadde et potensial for logos, mens slaver og barbarere definitivt manglet det. Ikke overraskende ble barn klassifisert sammen med den siste gruppen. Barnet symboliserte fraværet av logos.(s.15)

Fraværet av logos hos barn gjorde at de klassiske filosofene sammenlignet dem og satte dem i samme bås som dyr, noe som både Platon og Aristoteles gjorde. Bakke peker videre på at ifølge Aristoteles er ikke barn fullstendige mennesker.(s.22) I liten grad kan vi si at barn ble betraktet som verdifulle i seg selv. Barn var selvfølgelig viktig, særlig for fattige fordi man trengte noen til å ta hånd om seg når man ble gammel, men på den annen side var det en økonomisk belastning for den samme gruppen med for mange barn. Abort, var derfor svært vanlig. Når kritikk mot dette kom opp eller når lover mot abort ble innført av Den romerske keiser Septimus Servius så er det verd å merke seg at det aldri dreide seg om fosterets verdi eller status, men handlet om mannens rett til å bestemme over kvinnen og fosteret, eller om behovet for flere arbeidere eller soldater. Trond Berg Eriksen sier: Abort var ingen forbrytelse verken hos grekerne eller romerne. Når slike saker en sjelden gang kom opp for retten, var det alltid menn som klagde over at konene deres hadde frarøvet dem en arving. Forbrytelsen besto altså i bedraget og fornærmelsen mot mannen, ikke kollisjonen med det ufødte livets rettigheter. (Helse i hver dråpe, s.79)

Å sette ut barn var også noe som var vanlig i antikken. Ikke alle disse barna døde, mange ble plukket opp, og endte som slaver eller prostituerte. Bakke skriver: I en romersk familie var det faren som hadde den juridiske retten til å bestemme over liv og død til de andre familiemedlemmene, og i siste instans var det han som avgjorde om et barn skulle aksepters som en del av familien eller settes ut. Den kritiske fasen var de første åtte til ni dagene, hvor dette ble bestemt. At et barn ble akseptert som et familiemedlem ble feiret rituelt i hjemmet på den såkalte dies lustricus (renselsesdagen) i nærvær av den nærmeste familien og slektinger. Det var da barnet ble gitt sitt navn. Denne seremonien ble holdt for gutter på den åttende dagen etter fødselen, og for piker på den niende dagen, og den markerte barnets sosiale fødsel i motsetning til den biologiske. Registreringskontoret ble først informert etter at barnet hadde fått et navn og var sosialt akseptert in i familien; dette viser at den sosiale fødselen var viktigere eller regnet for mer grunnleggende enn den biologiske fødselen. I perioden før den sosiale fødselen hadde ikke barnet status som en juridisk person slik det hadde etterpå. Det virker som om dette var fordi barnet ennå ikke ble sett på som et fullstendig menneske. Plutarch anså for eksempel at et barn som ennå ikke hadde mistet sin navnestreng – noe han trodde normalt ville skje på den syvende dagen – mer som” en plante enn et menneske.” (When children became people, s.30)

Men barn ble også rett og slett drept. Dette gjaldt særlig barn som hadde handikap eller viste andre tegn til svakheter.. Bakke skriver: Barn med opplagte fysiske misdannelser ble som regel hindret fra å vokse opp. Seneca den yngre indikerer at på hans tid ble slike barn som regel druknet; kilder fra imperiets tidligere periode nevner også drukning som et middel for å drepe barn… I følge Seneca ble ikke bare barn med misdannelser drept, men også de som ble betraktet som svake. Legen Soranus gir en lang liste med kriterier(noen av dem ganske strenge) som et barn må tilfredstille for å bli regnet for sunn nok til å få lov til å vokse opp.(When children became people, s.31) Pikebarn var spesielt utsatt. Trond Berg Eriksen skriver: I begge kulturer (den greske og romerske) var dessuten kjønnstilhørighet et seleksjonskriterium, slik at langt flere pikebarn enn guttebarn ble drept. I deler av det romerske samfunnet og i visse epoker i den romerske historien praktiserte man et ett-pikesystem hvor de overtallige ble fjernet hvis det ikke forelå spesielle grunner til å oppdra flere piker i familien.(Helse i hver dråpe, s.62)

Som sagt var disse tingene både lovlig og sosialt akseptert, selv om enkelte kritiserte denne praksisen. Den offisielle holdningen endret seg også i perioder, men da av pragmatiske grunner som for eksempel nedgang i befolkningen.

Et annet forhold som også var svært vanlig i antikkens Hellas var seksuell om gang mellom voksne menn og yngre gutter. Bakke skriver: I sin bok om homoseksualitet i det gamle Hellas viser Kenneth Dover (1) at de fleste homoseksuelle forhold blant frie byborgere i Hellas tok form av et pedofilt forhold mellom voksne menn og gutter fra tolv år og oppover; (2) at slike forhold ble regnet som normale og naturlige; (3) at verken etikk eller lovverket forbød eller straffet denne formen for seksuell aktivitet… og (4) at denne formen for homoseksuell aktivitet ble sett på som edel, som en naturlig del av å bli voksen, og mentalt og åndelig mer aktverdig enn heteroseksuelt samleie… Med andre ord seksuell aktivitet som i dag blir fordømt som pedofili ble ikke bare akseptert i Hellas, men ble sett på som ærefult og naturlig.(When children became people, s.42)

I følge Bakke hadde barn, særlig i rike familier, men også andre, ofte lite kontakt med sine foreldre. I sine første år ble de ofte tatt hånd om av ammer og slaver eller tjenere som var ansvarlig for barnas oppdragelse og utdanning, ofte en person som ble kalt pedagog som hadde ansvar for oppdragelsen i hjemmet og som fulgte barnet til og fra skole. Dette innebar at barna ofte fikk sterkere følelsesmessig tilknytning til andre voksne i husholdningen enn sine foreldre. Barna var også ofte gjenstand for fysisk vold både fra sine fedre og sine lærere. Bakke skriver: … en rekke kilder indikerer at foreldre slo sine barn og tuktet dem hard; slag og andre former for vold ble allikevel oftere forbundet med pedagoger og lærere. Fysisk vold, eller frykt for dette, var en del av barnas hverdagsliv.(When children became people, s.52) Totalt sett må vi kunne si at å være barn i antikken var både risikofylt, og preget av harde oppvekstvilkår.

Tuesday, October 09, 2007

Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 1

Avisen Dagen skrev for en tid siden om et møte arrangert av tankesmia Civita om religionens rolle i samfunnet. I denne artikkelen sto det blant annet:

Der sa professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary i sin innledning at det kristne bidraget i vårt samfunn har i stor grad vært å sette en standard for det ikke-materielle menneskeverd. Den epoken ser vi slutten på nå, og hun viste til at en sykepleierstudent i en hovedoppgave nylig stilte spørsmålet: Hvorfor vi ikke kan ta livet av multi-handicapede barn? I følge henne er de bare en belasting og har ingen nytte i samfunnet.

– Det er nøyaktig det samme synet man hadde i hendensk tid i Norge. De tusen årene som er gått siden da har preget vårt syn på at menneskeverdet ikke henger sammen med fysisk styrke og funksjonsdyktighet.

– Dette menneskesynet er hele tiden under press for å marginaliseres, både økonomisk og normativt. Jeg tror at når kristendommen fases ut, så vil det store skillet ligger der. Det kommer til å bli det store skillet i det etter-kristne samfunnet, slo Haaland Matlary fast.


Denne uttalelsen av en sykepleiestudent vakte stor bestyrtelse, og viste vel dermed at det kristne menneskesynet ikke er fullstendig marginalisert i vårt land, samtidig må vi innse at stadig færre mennesker i vårt samfunn er preget av et kristent menneskesyn. Dette ser vi f. eks. i forhold til synet på f. eks eutanasi og abort hos den jevne nordmann. Det kunne således vært fristende å peke på kortsluttningen i logisk tekning når nok mange som var bestyrtet over sykepleiestudentens holdninger til handikappede barn antagelig ville stille seg helt annerledes til abort.

Men også i det akademiske miljøet reiser det seg røster som utfordrer det kristne menneskesynet. Et groteskt eksempel er Peter Singer som er professor i etikk. På mange måter kan man vel si at Singer er konsekvent i sitt syn, i motsetning til de som er for abort, men mot å ta livet av multihandikappede barn. I den grad man er preget av et kristent menneskesyn vil Peter Singer være rystende lesing.

Det grunnleggende premisset i et kristent menneskesyn, er at mennesket er skapt i Guds bilde, og således står i en særstilling i skaperverket. Og det er nettopp dette grunnleggende premisset Peter Singer har hivd over bord, og som han i sin etiske tekning også tar konsekvensen av.

Så la oss se på hva slags konsekvenser det vil ha om vi forkaster synet på mennesket som skapt i Guds bilde, med utgangspunkt i Peter Singers etiske tenkning. Dette innebærer nødvendigvis en del sitater av Singer, men jeg har ikke har tatt med mer enn det som er streng nødvendig for å prøve og få et innblikk i den sammenhengende logikken i Peter Singers tenkning, og det jeg siterer gir ikke et bilde av Singers fulle argumentasjon. Peter Singer sier:

Det viktigste argumentet mot abort som vi tok utgangspunkt i var:

Første premiss: Det er galt å ta livet av et uskyldig menneske.
Andre premiss: Et menneskefoster er et uskyldig menneske.
Konklusjon: Derfor er det galt å drepe et menneskefoster.


Det interessante ved Singers videre argumentasjon her er at han ikke først og fremst går til angrep på det andre premisset, men det første, med den begrunnelse av at første premiss legger til grunn at man må gi mennesket en spesiell status. Han sier:

Svakheten ved det første premisset i det konservative argumentet er at det er avhengig av at vi godtar at menneskelivet har en spesiell status.

Dette har jo Singer helt rett i, og det er det som gjør at det kristne menneskesynet er menneskevennlig, i motsetning til hva mange opp gjennom tiden har hevdet. Fordi Singer argumenterer utelukkende fra et materialistisk og vitenskapelig virkelighetssyn finner han ikke noe argument for å gi mennesket noe spesiell status. Han sier:

Vi har sett at ”menneskelig” er et begrep som omfatter to ulike betydninger: Det å være en del av arten homo sapiens, og å være en person. Så snart begrepet blir analysert på denne måten, blir svakheten ved de konservatives første premiss åpenbar. Hvis ”menneske” blir ensbetydene med ”person”, er det andre premisset i argumentet, som påstår ast fosteret er et mennesket, åpenbart feil. For man kan ikke med krav på troverdighet hevde at et foster er verken rasjonell eller selvbevisst. (Peter Singer operer med en definisjon av ordet person som blandt annet innebærer selvbevissthet og rasjonalitet for å kunne defineres som en person) Hvis på den annen side bruken av begrep ”menneske” ikke betyr annet enn ”er medlem av arten homo sapiens” da er det konservative forsvaret for fosterets liv basert på en egenskap som ikke har noen moralsk betydning, og derfor er det første premisset feil.

Poenget skulle nå være velkjent: Hvorvidt en skapning tilhører vår art eller ikke, er i seg selv ikke mer relevant for om det er galt å ta livet av den enn om den tilhører vår rase eller ikke. Troen på at kun det faktum at en skapning tilhører vår art, uten hensyn til andre egenskaper, vil utgjøre en stor forskjell i forhold til uretten ved å ta livet av den, er en arv fra religiøse doktriner... Å erkjenne dette enkle poeng forandrer abortspørsmålet. Vi kan nå betrakte fosteret som hva det er – de faktiske kjennetegn som det har – og kan verdsette fosterets liv på samme vilkår som vi bruker på livet til skapninger med tilsvarende kjennetegn som ikke tilhører vår art…. For ut fra enhver rimelig sammenligning av moralsk relevante kjennetegn – så som rasjonalitet, selvbevissthet, bevissthet, uavhengighet, nytelse og smerte og så videre – vil kalven, grisen, ja selv den svært så latterligjorte kyllingen komme langt bedre ut enn fosteret på et hvilket som helst stadiet i svangerskapet… Mitt forslag er derfor at vi ikke innrømmer livet til fosteret større verdi enn livet til et ikke-menneskelig dyr på et tilsvarende nivå av rasjonalitet, selvbevissthet, bevissthet, evne til å føle osv.


Ved å fjerne Gud, og menneskets status som en skapning i Guds bilde, ser vi at det som skjer er en devaluering av menneskeverdet. Mennesket oppfattes på lik linje med hvilket som helst annet dyr og kan behandles deretter. Men Singer stopper ikke ved abort, han følger sin logikk helt ut og sier:

Det gjenstår en viktig innvending mot det argumentet jeg har fremmet til støtte for abort. Vi har allerede sett at styrken i det konservative standpunktet ligger i liberalernes problemer med å finne en moralsk avgjørende demarkasjonslinje mellom et embryo og et nyfødt barn. Ut fra en liberal standardposisjon må man kunne identifisere en slik grenselinje, fordi de liberale vanligvis mener at det er tillatelig å ta livet av et embryo, eller foster, men ikke av et nyfødt barn. Jeg har hevdet at et fosters liv … ikke har større verdi enn livet til et ikke menneskelig dyr som er på et tilsvarende nivå av rasjonalitet, selvbevissthet, bevissthet, evne til å føle smerte, osv. og siden fosteret ikke er en person, har ikke fosteret det samme krav på liv som en person. Og det må erkjennes at disse argumentene er like gyldige for det nyfødte barn som for fosteret. En uke gammel baby er ikke en rasjonell og selvbevisst skapning, og det er mange ikke-menneskelige dyr hvis rasjonalitet, selvbevissthet, bevissthet, evne til å føle smerte og så videre, overgår de samme egenskapene hos et nyfødt menneskebarn som er en uke eller en måned gammel. Dersom fosteret ikke har det samme krav på liv som en person, så ser det ut til at det nyfødte barn heller ikke har det, og livet til det nyfødte barnet har mindre verdi for barnet selv enn livet til en gris en hund eller en sjimpanse er for disse ikke-menneskelige dyrene. Følgelig vil det være slik at mens mange kan godta mitt syn på fosterlivets stilling, kommer konsekvensene av dette synet når det gjelder den status et nyfødt liv skal ha, på kant med den så godt som uimotsagte antagelsen at livet til et nyfødt barn er like hellig og ukrenkelig som livet til en voksen… Jeg betrakter ikke konflikten mellom det standpunkt jeg har inntatt, og de utbredt aksepterte oppfatninger om spebarnslivets ukrenkelighet som enn grunn til å oppgi mitt syn. Det er nødvendig å utfordre disse utbredt aksepterte holdningene… Hvis vi kan legge til side disse følelsesmessige gripende, men fullstendig irrelevante sidene ved å ta livet av et spebarn, ( Det Singer anser som irrelevant er at spebarn er små og søte, hjelpeløse og uskyldige ) vil vi innse at grunnene for ikke å drepe personer, ikke gjelder for nyfødte barn.

…Hvis disse konklusjonene virker for sjokkerende til å bli tatt alvorlig, kan det være verdt å minne om at vårt nåværende absolutte vern av spebarns liv er en karakteristisk kristen holdning heller enn en universell etisk verdi. Barnedrap har vært praktisert i samfunn som geografisk strekker seg fra Tahiti til Grønland, og i så skiftende kulturer som den australske urbefolkningens til de avanserte bysamfunnene i det klassiske Hellas, eller mandarinenes Kina. I noen av disse samfunnene var ikke barnedrap bare tillat, men under visse omstendigheter ansett for en moralsk forpliktelse. Å ikke drepe et vanskapt eller sykelig barn ble ofte betraktet som galt, og barnedrap var sannsynligvis den første, og i en rekke samfunn den eneste, måten å regulere folketallet på.

Vi kan mene at vi bare er mer ”siviliserte” enn disse ”primitive” folkeslagene”. Men det er ikke lett å føle seg sikker på at vi er mer siviliserte enn de fremste greske og romerske moralistene. Det var ikke bare spartanerne som satte spebarna ut i åssidene: Både Platon og Aristoteles anbefalte at vanskapte barn burde avlives. Romere som Seneca, som utrykker en medfølende moralfølelse som slår den moderne leser (i alle fall meg) som langt overlegen de tidlige og middelalderske kristne forfattere, mente også at barnedrap var den naturlige og humane løsningen på det problemet som syke og deformerte barn representerte. Endringen i de vestlige holdningene til barnedrap siden romertiden er – på samme måte som doktrinen om menneskelivets ukrenkelighet som de er en del av – et resultat av kristendommen. Kanskje er det nå mulig å reflektere over disse spørsmålene uten å ta for gitt det kristne, moralske fundamentet som så lenge har forhindret enhver grunnleggende revurdering.


Så langt professor i etikk Peter Singer. Og etter å ha lest dette er det bare en ting å si: Velkommen til den postkristne verden. Men behøver vi så å bry oss med hva Peter Singer sier? Selv om Peter Singer er kontroversiell, er han også innflytelsesrik. De sitatene fra Singers bok Practical Ethics som jeg har referet her, er hentet fra boken Tekster i etikk som brukes på universitetet til ex.phil. For mer om Singer se Morten Magelssens meget gode artikkel om Singer på Morbus Norvegicus Hvor mange som deler Singers tanker er vanskelig å si, men det er all grunn til å tro at en økende grad av befolkningen sympatiserer med og deler mye av hans tankegods. Hvilket både den generelle holdningen til abort, eutanasi, og den nevnte sykepleiestudentens utsagn viser. Og hvis man mener at Gud ikke finnes, og menneske kun er et resultat av tid og tilfeldighet hvorfor skulle man være uenig med Singer?

Det er for øvrig interessant å se at Singer åpent erkjenner at det som ligger til grunn for vårt absolutte vern av det nyfødte barnet, og som hindrer oss i å bedrive barnedrap er kristendommen. Og det er også interessant å legge merke til hans åpenbare ønske om å vende tilbake til et førkristent menneskesyn med de implikasjoner det vil ha.. Og når en innflytelsesrik professor i etikk åpent forfekter et slikt syn, bør det da i vårt postkristne samfunn overraske oss at en sykepleiestudent tenker slike tanker? Vi er i ferd å avvikle kristendommens innflytelse og virkelighetsoppfatning på område etter område i vårt samfunn. Spørsmålet er om vi virkelig ønsker det vi risikerer å få i stedet? Singer representerer ikke en ny etikk, men en tilbakevending til en førkristen etikk.

Men hva vil så det innebære å vende tilbake til et førkristent menneskesyn? Hvordan var antikkens menneskesyn, og hvordan påvirket dette hvordan man behandlet og så på for eksempel, barn og handikappede og syke. Hvilken forskjell utgjorde kristendommen og dens syn på menneske som skapt i Guds bilde. Og hvilken betydning har kristendommen hatt for vårt syn på menneskeverdet, og hvordan vi har behandlet de syke og de svake i samfunnet? Dette kommer jeg til å se nærmere på i noen artikler i tiden som kommer.

Saturday, October 06, 2007

Debatten mellom Richard Dawkins og John Lennox

Debatten mellom Dawkins og Lennox er nå lagt ut på Dawkins hjemmeside.Du kan høre den her.

Wednesday, October 03, 2007

Richard Dawkins og John Lennox i live onlinedebatt i natt

Både Dagen og Vårt Land har i dag meldt at Richard Dawkins møter John Lennox til debatt i natt, og at debatten kan følges live på flere online-radioer. Det de ikke har meldt er tidspuntet for debatten. Nå har jeg prøvd å undersøke litt på nettet, og så langt jeg kan forstå kan debatten følges på nettet fra klokken 02 i natt norsk tid. Her finner du online-radioer som sender debatten live.

Kristne er verdens mest forfulgte religiøse gruppe.

Hele 75% av alle forfulgte religiøse mennesker er kristne i følge International Society for Human Rights (ISHR). Dette skriver Kristelig Dagblad i en artikkel du kan lese her.

Monday, October 01, 2007

Christiancultures poetiske hjørne.

TRENDER.

Trender – stadig nye trender.
Hindrer mennesket fra å slå røtter.
Hindrer mennesket fra å trenge ned i dypet og bli grunnfestet.

Trender – stadig nye trender,
Gjør mennesket overfladisk og ustabil.
Menneskets eneste stabilitet, er
Trender – stadig nye trender