Friday, November 24, 2006

"No-go zones" i Frankriket.

Daniel Pipes peker i en artikkel på såkalte "no-go zones" i Frankrike hvor i all hovedsak muslimske innvandrere råder, og franske myndigheter ikke har kontroll. Dette er dessverre multikultur i praksis. Det finnes til og med en liste over disse områdene. Det finnes pr. idag 751 av dem. Se listen her. Listen er lang og burde være til ettertanke.

Wednesday, November 22, 2006

Er det nye alltid best?

Som kristne har vi ofte, litt avhengig av hvilken sammenheng vi står i, hatt en viss oppfatning av kirkehistorien. Vår måte å se den på har vært preget av et syn som sier at når en vekkelsesbevegelse oppstår vil ofte de bestående kirkesamfunn motsette seg vekkelsen, hvilket vil føre til at de som er med i vekkelsen går ut av sin(e) tradisjonelle sammenhenger og starter et nytt arbeid, som etter en tid ender opp som et nytt kirkesamfunn. Etter hvert vil så dette kirkesamfunnet stivne og miste sin vitalitet, og når Gud sender en ny vekkelse, vil dette kirkesamfunnet stå i mot den nye vekkelsen, og det hele vil gjenta seg. Denne måten å se kirkehistorien på har selvfølgelig en historisk basis og det kan gis mange eksempler på dette.

Men dette har også hatt sin pris. Det har bland mange kristne ført til en tro på at det nyeste er alltid det beste. Eller at man ”jakter” på den siste trenden eller åpenbaringen i vekkelsesmiljøene. Samtidig er det ofte i vekkelsesmiljøene en mer eller mindre negativ holdning til de tradisjonelle kirkesamfunnene som man mener ikke er villig til å gå videre med Gud.
Det som kanskje etter min mening har gitt størst negativ konsekvens for mange vekkelsesbevegelsene, og som har ført til at en rekke av dem har havnet i grøfta, er knyttet nettopp dette, at når de blir avvist av tradisjonelle kirkesamfunn, og går ut av dem, er forakten for det bestående så stor at man ofte har kastet ut barnet med badevannet. Man bygger sin vekkelsesbevegelse rundt en ny åpenbaring, men glemmer ofte de som ble gitt de som gikk foran.

Vi lever i en tid som dyrker trendene, og det nye, og det preger dessverre også i stor grad mange menigheter. Jeg tror at mange kristne sammenhenger både nye og gamle kunne hatt stor nytte av å se seg litt tilbake, i stedet for hele tiden å se etter siste åndelige trend. Når Luther brøt med DKK, hva var det der som var ”barn” og som gikk ut med badevannet? Og det samme spørsmål kan vi stille gjennom hele resten av kirkehistorien for hver ny bevegelse som oppsto og brøt med den gamle. Kanskje vi ville finne dyrebare åndelige perler om begynte å grave litt i fortidens åker, og ikke bare var på utkikk etter neste åndelige bølge.
En som har gjort nettopp dette er den svenske pinsevennen Peder Halldorf som har bruk tid på å studere bl. a. kirkefedrene, og har skrevet en rekke bøker både om kirkefedrene, og som drar veksler på deres erfaringer og visdom. Hans bøker anbefales varmt.
Vi ønsker vekkelse og fornyelse, men vi trenger også røtter og stabilitet, og det er kanskje nettopp denne mangelen på røtter som har ført en rekke vekkelser på avveie. Skal vi se lengre enn fortidens åndelige kjemper, er det en god ide å sitte på skuldrene deres.

Monday, November 20, 2006

Mindre bloggaktivitet i en periode!

I en periode fremover kommer det til å være mindre aktivitet på min blogg. Jeg kommer kanskje til å skrive et inlegg i ny og ne, men i den nærmeste tiden kommer jeg til å prioritere andre ting.

Friday, November 10, 2006

Caravaggio maleri funnet på lager.

Den italienske maleren Caravaggio (1571-1610) var kjent for sitt voldsomme temperament, og kom stadig opp i trøbbel, men revolusjonerte malekunsten i løpet av sitt relativt korte liv. Han provoserte med sine svært realistiske og voldsomme bilder, og brukte sterke kontraster mellom lys og skygge.Mange kunstnere etterlignet hans stil og hans innflytelse på ettertidens malere er stor. I våre dager har f. eks. Odd Nedrum hentet inspirasjon fra Caravaggio.

Nå har det altså utrolig nok dukket opp et maleri av Caravaggio som har ligget stuet bort på et lager på et av Dronning Elisabeths slott. Dette er ikke akkurat hverdagskost, og gledelig for alle kunstelskere. Se flere malerier av Caravaggio her

Thursday, November 09, 2006

Christianculture anbefaler!

Les denne svært interessante artikkelen skrevet av Bat Yeòr.

Thursday, November 02, 2006

Gullkorn fra Chesterton!

"These are the days when the Christian is expected to praise every creed except his own."

G. K. Chesterton

Wednesday, November 01, 2006

Det sekulære Tyrkia og islam.

I Magasinet har Dagblader en artikkel om Tyrkia som et sekulært land, hvor det i et intervu med noen tyrkere blir sagt følgende:

”En statskirke er noe av merkligste en tyrker kan se for seg, skal man tro ansiktene til de fem ungdommene Dagbladet.no møter. At halv- parten av norske regjerings- medlemmer nødvendigvis må være medlemmer av statskirken og at biskopene utnevnes av politikere, skaper forundring rundt bordet.- Gud har gitt mennesket fri vilje, ikke sagt hva vi skal tro på, og det er viktig for oss. Derfor har vi et sekulært samfunn, der staten skal være nøytral. Heldigvis har Tyrkia sperrer i lovverket mot at staten skal involvere seg i religiøs praksis, sier Mehmet som understreker at han er praktiserende muslim.”

Her prøver man å gi et inntrykk av Tyrkia som et mer sekulært land en Norge med et mer effektivt skille mellom stat og religion. Men er sekularisering på tyrkisk det samme som sekularisering i Europeisk kontekst?

Sjefsredaktør og direktør i avisen Kristelig Dagblad i Danmark, Erik Bjerager, gir oss et annet bilde i sin bok ”Gud bevare Danmark”. Han peker på nettopp dette at selv om den Tyrkiske forfatning tilsier at Tyrkia er et sekulært demokrati, forståes begrepet sekulært annerledes enn i Europa forøvrig. Han sier:

”At Tyrkia er sekulært, tolker landet selv sådan, at staten står over religionen, hvorfor det også er staten, der kontrollerer islam og udbreder den. I motsætning til den europæiske oppfattelse af sekularisering som en samfunnsutvikling, der indebærer, at den religiøse og politiske sfære skilles fra hinanden, er den tyrkiske modell annerledes. Her har sekulariseringen ført til, at staten dominerer religionen. Den tyrkiske stat ejer alle 75000 moskeer i landet. Den ansætter samtlige imamer, og de holdes under opsyn af den centrale statlige myndighet for religionsanliggelser, Diyanet. For at have styr på tingene utsender det centrale religionskontoret den tale, der holdes ved fredagsbønnen.”

Videre peker han på at Diyanet som er den statlige myndighet for religionsanliggende på ingen måte forholder seg nøytral til religion:

”Den tyrkiske stat forholder sig ikke neutral til islam, derimot støtter og fremmer den religionen. Den officielle arbejdsopgave for Diyanet er, direkte oversatt fra religionsmyndighetenes hjemmeside på internettet, at ”skabe national enighet ved at være hævet over den politiske diskussion og introdusere de høyere principper for vor religion (islam) til vore borgere og forsyne dem med sand viten om den muslimske religion og forøge deres hengivenhed over for religiøse og etiske vædier”

At Tyrkiske myndigheter ikke er nøytrale i forhold til religion, slik Dagbladets artikkel kan gi inntrykk av, viser også dette eksemplet fra Bjeragers bok :

”Indtil 1971 uddannede den ortodokse kirke i Tyrkiet sine præster på dette presteseminarium (på Heybeliada), som siden har været luket af de tyrkiske myndigheter. Tyrkiet accepterer ikke , at kirken uddanner sine egne gejstlige, og da landet samtidig kræver, at lle præster skal være tyrkiske statsborgere, er den græsk-ortodokse kirke i Tyrkiet reelt ude af stand til at skaffe nye præster. Kirken er under langsom aflivning i dette lan, hvor den har hørt til siden den første kristendom…Præsteseminariet på Heybeliada, eller Halki på græsl, har antaget stærk symbolkraft. USA`s seneste fire præsidenter har bragt sagen op med Tyrkiets skiftende stats- og regeringschefer. Det har mange andre også gjordt. Uden resultat,”


Enhver som er interessert i å se hvordan det sekulære Tyrkia fohrolder seg til islam kan gå in på hjemmesiden til den Tyrkiske ambassaden i Danmark og følge de linkene som ligger der:

http://www.turkishembassy.dk/main/uk/social/c_social_e.php

Som Bjerager videre kommenterer:

”Det er svært at tenke sig, at den danske stat via Kirkeministeriet skulle føre en tilsvarende aktiv missionskampagne for kristendommen, ligesom man vanskelig kan forestille sig, at udenriksministeriet på sine ambassaders hjemmesider skulle have et avsnitt om, hvorledes man finner livets vej i troen på den opstandne Jesus Kristus. Vi ville i Danmark, Europa og for den sag skyld også USA anse det for at være en upassende sammenblanding af den politiske og religiøse sfære. Men sådan er det ikke i den sekulære tyrkiske republikk”