Monday, April 23, 2007

Vanskelige forhold for kristne i Tyrkia.

Se "Åpne Dørers" artikkel om kristnes kår i Tyrkia:

http://opendoors.no/sider/tekst.asp?side=1062

Friday, April 20, 2007

Kirken i et postmoderne samfunn. Del 5

Når kristne begynner å grave etter sine røtter, vil de finne at et stykke nede i bakken går deres røtter sammen. Peter Halldorf sier: ”Om vi som lutheranere og frikirkelige bevegelser begynner der vi står, men graver litt dypere enn vi vanligvis pleier, oppdager vi snart at vi på dypet har felles røtter med så vel katolske som ortodokse kristne. Et stykke under overflaten er våre rottråder tvunnet sammen. Her finnes altså en åndelig arv, både å oppdage, være stolt over, og ikke minst berikes og korrigeres av i vår søken etter et dypere liv. Her støter vi på mennesker som ikke kan kopieres, for deres liv kan ikke gjentaes, men som kan gi oss innsikt støtte og mot til å leve våre liv like hengivent og ekte i vår tid som de gjorde i sin.” (”Jomfrumark” s.35-36)

Jeg tror vi går en tid i møte da det ikke lenger holde for kristne å sitte i hver sin leir og tviholde på sine ”spesialåpenbaringer.” Jeg mener ikke at vi dermed at vi skal prøve å skape en eller annen økumenisk kirke. Det vi trenger å forstå er at det ikke er slik at jeg tilhører pinsebevegelsen, du tilhører metodistkirken, og han tilhører DKK osv., men at alle disse tradisjonene tilhører meg jmf.1 .Kor. 3.21-23.

Magnus Malm sier: ”Vi kan umulig oppdage eller tilegne oss Kristi fylde om vi har et individuelt eller sekterisk forhold til ham. Vi må ha hjelp av ”alle de hellige”, av den kristne kirke i hele sitt verdensvide mangfold. Det betyr at mitt personlige disippelskap lider av oksygenmangel så lenge jeg dømmer meg selv til å leve i en innestengt del av kristenheten. Men det betyr ikke at vi samtidig skal flakke omkring og konsumere fra en åndelig buffet, uten å ta ansvar noen steder…Men det betyr at min tilførsel av åndelig veiledning aldri kan begrenses til denne sammenhengen…Hvis dette gjelder våre personlige liv som kristne, så gjelder det like mye våre kirker og kristne grupperinger” og som Malm videre sier og som bør være til ettertanke for oss alle:” Det finnes utallige eksempler på hvordan frikirker/vekkelsesbevegelser og de gamle historiske kirkene (Den norske kirke, den katolske, den ortodokse) ”sitter på hverandres svar” Det som er mangler og traumer i den ene tradisjonen er den andres rikdom, på punkt etter punkt”

Menigheten er Kristi legeme, og den skal inkarnere Kristus på jorden i dag. Dette innebærer at den enhet Jesus ba om i Joh. 17 må legemliggjøres bland oss. Vi sier ofte at vi er ett i Kristus, og ett i ånden med alle kristne. Men inkarnasjonen viser oss at dette på en eller annen måte er ment å få et fysisk utrykk i denne verden. Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal kompromisse med sannheten, men at vi alle må begynne å se hva som er sentralt, og hva som er perifert i evangeliet. Ingenting tyder på at ting kommer til å bli enklere i verden, tvert imot. Om ikke vi kristne frivillig begynner å nærme oss hverandre, tror jeg at vi på sikt kommer til å bli tvunget til å gjøre det av nødvendighet. Men dette gjelder ikke bare menigheter og kirkesamfunn imellom, også når det gjelder det kristne felleskap på det lokale plan tror jeg vi trenger en total revurdering av hva det vi si å være et kristent felleskap. Vi trenger, og jeg tror det kommer, dype og sterke kristne felleskap som går langt utover de overfladiske felleskapene vi ofte ser vi våre menigheter i dag. Dessuten er postmodernismen gruppeorientert, og her finnes et stort potensial for den kristne kirke å forkynne Kristus gjennom det kristne felleskapet.

Bjørn Olav Hansen har skrevet mye om radikale felleskap i det siste på sin blogg, og i den grad vi er påvirket av modernismens individualisme kommer kanskje mye av det han skriver til å virke mer radikalt en vi klarer å ta til oss, men jeg vil anbefale deg å lese disse artiklene, og reflektere over dem. Selv om du kanskje ikke klarer å ta til deg det budskapet han formidler på det nåværende tidspunkt så les dem, og gi Gud tid og anledning til å tale til deg om hvilken type felleskap han ønsker vi kristne skal ha og leve i

At kristne nå vender seg til sine røtter i både Bibelen og den tidlige kirke vil bidra til å gi kirken det fundament den trenger for å bli den motkulturen den må være i et postmoderne samfunn slik kirken også var i romerriket. Det innebærer at når samfunnet fragmenteres, må Guds menighet gå i motsatt retning, og vi må bevege oss fra det perifere og ”spesialsannheter”, mot det sentrale i evangeliet. Når samfunnet sier at det ikke finnes noen sannhet, fremholder vi Jesus som sannheten og den eneste veien til Gud. Når samfunnet er på utkikk etter neste trend, graver vi etter våre røtter. Når samfunnet sier at det ikke finnes noe overordnet fortelling om virkeligheten, forkynner vi en fortelling som strekker seg fra skapelsen til dommen, som inneholder Guds inngripen i historien for å frelse menneskeheten, gjennom Jesu død og oppstandelse, og å skape en ny himmel og en ny jord. Samtidig som kirken er en motkultur, må den også benytte alle de midlene som best kommuniserer evangeliet inn i den postmoderne kulturen.

Det å ha røtter, et avklart forhold til sannhet og løgn, rett og feil, et fundament i livet, kommer til å avføde motstand, men kommer også til å være alt det som det postmoderne mennesket mangler og som mange vil lengte etter. Sannsynlighet for at vi som kristne blir nødt til å betale en pris for å holde fast på en klassisk kristen tro som sier at Jesus er eneste vei til frelse, må vi regne med vil øke, slik de første kristne også opplevde. Men heri ligger også den eneste muligheten for kirken å være det lys den er ment å være i en mørk og forvirret verden uten fundament, og uten Gud og håp i verden.


Litteratur:

“Det moderne”, Dag Østerberg
” Filosofi og vitenskapshistorie”, Trond Skard Dokka
”Postmodern Times” Gene Edward Veith,
”Ancient Future Faith”, Robbert Webber
“The Rebirth of Orthodoxy”, Thomas Oden
“Retrieving the Tradition and Renewing Evangelicalism”, D.H.Williams
“Reading Scripture with the Church Fathers”, Christopher A. Hall
“I Lammets tegn”, Magnus Malm
“Jomfrumark”, Peter Halldorf
“Ta imot” Ulf Ekman

Christianculture anbefaler!

For en tid tilbake hadde Peter Halldorf og Ulf Ekman to møter hvor de samtalte sammen. En av disse samtalene ligger tilgjengelig på nettet.
De som har lest min forrige post om Ulf Ekmans bok om nattverden, har fått med seg at Ulf Ekman helt tydelig har korrigert sin kurs på en rekke områder. Jeg anbefaler sterk denne samtalen mellom Peter Halldorf og Ulf Ekman hvor Ekman ytterligere bekrefter dette. En rekke interessante emner blir belyst.

Gå til følgende link ,skroll til bunn av siden og klikk deg videre til linken som tar deg til et lydopptak av samtalen:

http://www.lkp.pingst.se/RenderContent.aspx?request=46050aab-4baf-43d2-957b-e035bf7ddcb4&disp=Dialogsamtal,%20Halldorf-Ekman%2018%20dec%20-05

Sunday, April 15, 2007

Ulf Ekmans nye bok om nattverden.

I fjor sommer leste jeg boken ”The Spirit of Early Christian Thought” av Robert Wilken, og ble slått over hvor sentral nattverden syntes å stå i den tidlige kirken, og hvordan den ble feiret som gudstjenestens høydepunkt. Dette har ligget høyt oppe i min bevissthet siden, og jeg har tenkt mye på forskjellen mellom den tidlige kirkes forhold til nattverden, og den vi ser i mange av våre menigheter. Hos oss er nattverden mange ganger en mer perifer sak som vi ofte ikke har noe sterk forventning til.

Men hva skyldes vår manglende begeistring over, og forventning til nattverden? Kan det være at vi i mange av våre menigheter har redusert dens innhold, og dermed også redusert vår egen forventning til den? Eller skyldes det at undervisningen om nattverdens betydning og innhold ikke forkynnes klart nok?

Jeg var derfor svært spent på å lese Ulf Ekmans nye bok om nattverden ”Ta imot”. Jeg var elev på Livets Ord Bibelskole for ca 20 år siden. På den tiden var nok Livets Ord på sitt mest ekstreme med når det gjaldt demonologi, åndelig krigføring og såkalte ”krigstunger” og fikk den gang en berettiget kritikk fra Åge Åleskjær rundt dette. Jeg har i etterkant hatt lite kontakt med Livets Ord, men har merket meg enkelte artikler skrevet av Ulf Ekman som tydet på at en forandring hadde skjedd.

Å lese Ekmans nye bok var derfor en interessant og gledelig overraskelse, ikke minst fordi jeg opplever at min egen åndelige vandring har tatt meg i samme retning som Ekman har beveget seg i. Dette gjaldt flere av de ting Ekman gav utrykk for i boken, ikke minst hans ønske om å løfte frem nattverden. I boken gir Ekman bakgrunnen for nattverden slik den fremstår i NT, men også i forhold den jødiske tradisjonen som Jesus sto i. Han henviser til den tidlige kirkes nattverdsfeiring og presiserer at nattverden ikke kun er et minnemåltid, men at Jesus virkelig er nærværende i nattverden slik også den tidlige kirke trodde. For å vise på hvilken måte Jesus er nærværende i nattverden henviser han til inkarnasjonen. (Personlig er jeg den oppfatning at det er et sterkt behov for en fornyet forståelse av inkarnasjonen og de implikasjoner den gir. I en økt forståelsen av inkarnasjonens mysterium ligger etter min mening en sterk beskyttelse mot overåndelighet og forvrengninger av åndelige sannheter).

Ekmans bok løfter nattverden opp fra den perifere tilværelse den ofte har ført i våre menigheter, og gir den et tilbake dens reelle innhold. Og dermed løfter den også vår forventning til at nattverden gir oss del i et virkelig møte med Jesus og del i Hans legeme og blod. Boken gir også forslag til nattverdsordinger.

For øvrig merker jeg meg med interesse at Ekman i boken tar opp begreper som vil få det til skrangle litt i enkelte frikirkehoder. Han tar opp ord som tradisjon, og liturgi, avmystifiserer dem og viser hvordan ordene faktisk er brukt i NT. Og for å få det til å skrangle enda litt mer i frikirkelige hoder tar han også til ordet for bruk av kristne symboler som f. eks. krusifiks og skriver også om tidebønner som et komplement til fri bønner.

Ikke minst er det gledelig å se Ekmans ydmyke holdning til andre kristne tradisjoner. Han skriver: ”Vi skal være forsiktig med å uttale oss om hvem om har en død eller levende tro. Jeg har med tiden lært hvor lett man kan ta feil og har også måttet innse hvor feil jeg noen ganger selv har tatt”. Det står respekt av en slik erkjennelse, og jeg tror vi alle her har noe å lære av Ekman.

Personlig kan jeg ikke annet enn å anbefale boken på det varmeste. Jeg tror Ekman har rett i at vi trenger, og at det vil komme en fornyet fokus på nattverden, og Ekmans bok kommer til å utvide og styrke din tro på nattverden og det den formidler; samfunn med Jesus Kristus og Hans legeme og blod.

Saturday, April 14, 2007

Kirken i et postmoderne samfunn. Del 4

Gitt likhetene mellom den postmoderne kulturen og den sene romerske kulturen, og den tidlige kirkens overlevelse og dyrt kjøpte seier i de første århundrene etter Kristus, er det naturlig å se hen til den tidlige kirke. Dens erfaringer med, og måte å møte en lignende kultur vi selv i økende grad vil oppleve er uvurderlig, all den tid den tidlige kirke også var kirken på sitt mest dynamiske. Og det interessante er at vi ser tegn til at nettopp dette er i ferd med å skje i våre dager.

I og med at modernismens fundament vakler og innflytelsen og trykket fra modernismen på kristendommen svinner, ser vi at stadig flere kristne søker tilbake til det vi kan kalle klassisk kristendom. Det er en økende interesse for kirkefedrene og den tidlige kirke og kirkens erfaringer i historien generelt. Jeg tror også at det er et stort uuttalt behov hos protestantiske og evangeliske kristne for røtter. Man føler at det er noe som mangler. Deres historie har ofte ikke strukket seg lenger enn tilbake til sin egen bevegelses pionerer. Dermed har man avskåret seg fra all den åndelig visdom og erfaring som troende har hatt fra evangeliets første tid.
Men kristendommen en historisk religion. Den er rotfestet i historiske hendelser – Jesu liv, død og oppstandelse. Men også i kirkens historie. Kirkens historie er enhver kristens historie, fordi vi alle er lemmer på Kristi legeme. Kirkens historie de 3-400 første årene er dessuten unik i den forstand at den ikke tilhører en spesiell kristen tradisjon. Når kristne fra forskjellige sammenhenger begynner å øse av denne åndelige arven, er den en plattform for et møte mellom kristne fra forskjellige konfeksjoner.

Som tidligere nevnt har påvirkning fra modernismen ført til en forakt for det gamle. Det har vært en del av modernismens tankegods at tradisjon står i direkte opposisjon til fornuft og fremgang og individets frihet. Protestantismen vokste også i utgangspunkt frem som en reaksjon på bland annet vektlegging av tradisjon, på bekostning av Bibelen, og i forhold til dette har modernismen bare” helt mer bensin på det bålet”, slik at svært mange protestantiske og evangeliske kristne i dag ser tradisjon som motsatsen til Bibelsk kristendom. Men det er kanskje på tide å ta en evaluering av disse premissene. For hvis protestantisk og evangelisk kristendom har beveget seg fra det standpunkt at tradisjonen må være underlagt Bibelens autoritet, til at Bibelen og tradisjon står i direkte opposisjon til hverandre, er man mer påvirket av modernismen enn av noe annet..

For at det ikke skal oppstå misforståelser om hva jeg mener, vil jeg understreke at jeg mener ikke at tradisjon skal settes over Bibelen. Men det vi må spørre oss selv om er om vi skal forkaste all tradisjon? Problemet ved å si at jeg holder meg til Bibelen alene, er ikke Bibelens budskap, men at Bibelens budskap kan tolkes i alle mulige retninger. Og det er det som har ridd kristenheten som en mare etter reformasjonen, og ført til en stadig større oppsplitting av kristenheten, hvor stadig nye grupperinger har hevdet å representere den opprinnelige kristendom, og alle har gjort det med henvisning til Bibelen.
Og vi blir stadig møtt av nye teologiske ideer; for noen år siden fikk vi høre at tro var nøkkelen til seier, så var det noen som hevdet at åndelig krigføring ved hjelp av såkalte ”krigstunger” skulle føre til gjennombrudd, og i dag sier noen at nåden er nøkkelen til det kristne liv. Problemet med disse og mange andre ideer er at de viser til en fortolkning av Bibelen som er ahistorisk og uten kontinuitet. Tradisjon innebærer blant annet å forholde seg til bibelfortolkning i et historisk perspektiv. Med andre ord, jeg tar hensyn til hvordan kirkefedrene og de første kristne tolket skriften og hvordan den i det hele tatt er blitt fortolket i historien. Jeg tar hensyn til den ekumeniske konsensus som har eksistert i kirkens historie. Vincent av Lerins(450 e.Kr.) sa at vi skulle i størst mulig grad holde fast ved den tro som har blitt trodd ”overalt, alltid og av alle.” og som vi kanskje kan betegne som Åndens vitnesbyrd i kirkens historie. Vi kunne ha unngått mange problemer ved å ta hensyn til slike råd.

Jeg er fullstendig klar over at det bilde jeg har skissert her er en forenkling som kan problematiseres. Kirkefedrene er ikke alltid like tilgjengelige, og de kan ha sine særheter og være uenige seg imellom . Men det er ikke det jeg ønsker å vektlegge, men heller den konsensus som vi kan kalle klassisk kristendom som ble til ikke minst i oldkirkens møte med diverse heresier og som blant annet kom til utrykk i de første kirkemøtene. Det er dessuten denne perioden da kristendommen ble utformet, grensene mot heresier ble dratt opp, fundamentale doktriner som inkarnasjonen, Jesu natur, trenigheten og den Nytestamentlige kanon ble fastslått

Problemet med en ahistorisk bibelfortolkning er at vi lett blir ”kastet hit og dit og drives med vinden fra enhver lære” som Paulus sier i Efeserbrevet. Ved derimot å forholde meg til tradisjonen, kan jeg spørre meg selv: Har denne eller hint lære en forankring i Kirkens historie? Ved å holde Bibelens budskap sammen med slik den har blitt trodd og forstått i kirkens historie ”overalt, til alle tider, av alle” har jeg et grunnlag for å forholde meg til diverse åndelige bølger og vinder som blåser hit og dit. Dermed er tradisjonen sammen med Bibelen med å gi meg den korrigeringen jeg trenger for å holde en stø kurs. Som kristne er vi ikke ute etter å være originale eller nyskapende, men å holde fast på den ”tro som en gang for alle er overgitt til de hellige” (Jud.3). En kristendom rotfestet i Bibelen og klassisk kristendom slik den fremstår i det vi kan kalle den tidlige kirkes konsensus eller tradisjon, er en basis å bedømme nymotens teologiske krumspring på. Har den nyeste åndelige trend ingen forankring i den kristne kirkes historie, er det all grunn til å være skeptisk


Jeg tror også vi spesielt i frikirkekretser trenger en revurdering av vårt forhold til bruk av symboler. Som jeg før har nevn er postmodernismen preget av det audiovisuelle. Det er blitt pekt på at elever i dagens skole har problemer med å konsentrere seg lenge nok til å lese en bok. Men til gjengjeld er de vel kjent med bruk av ikoner og symboler. Gjør for eksempel et søk på kvasir på ikoner, og det som dukker opp er ikke først og fremst gresk eller russisk ortodokse ikoner, men ikoner og symboler til bruk på datamaskiner og hjemmesider. Dermed blir bruk av symboler kanskje en viktig vei for å nå det postmoderne mennesket med evangeliet. Bruk av symboler lyder som regel ikke godt i frikirkelige ører. Man oppfatter bruk av symboler som religiøst og katolsk og man ser det ofte som en motsats til åndelig frihet. Men er det virkelig frihet hvis man bare er løst fra å bruke symboler? Jeg vil hevde at Jesus har satt oss så fri, at vi faktisk er fri til å bruke symboler om vi ønsker og trenger det.. I den forbindelse vil jeg sitere fra Ulf Ekmans nye bok om nattverden ”Ta imot” som jeg for øvrig anbefaler på det sterkeste. Ulf Ekman sier:

”I en tid da det begynner å bli forbudt å a religiøse symboler på offentlige steder, og når andre religioner og ideologier begynner å kreve at alle kors blir fjernet, begynner det…å bli på tide å løfte frem korset for alvor! Resonnementet med at det holder å ha korset i våre hjerter duger ikke. Virkeligheten består ikke bare av det indre, men også i høyeste grad av det ytre. Begge sidene av virkeligheten er blitt forsonet og skal preges av tro. Den såkalte kristne friheten, for eksempel friheten fra kristne symboler og tradisjoner, er egentlig bare ukristelig slapphet, og ikke ekte frihet. Min personlige oppfatning, og noe jeg har oppdaget mer og mer, er at det finnes mye i ”det ytre” som kan hjelpe troende til å bli både mer inderlige og mer frimodige, og vi bør benytte oss av alle midler vi kan for å styrke det åndelige livet. La oss på alle måter løfte frem det korset som for oss er blitt midlet til både frelse, helbredelse og gjennoprettelse. Om da noen, som etter din mening har ”en død tro”, legger vekt på ytre symboler, så trenger jo ikke det hindre deg, som anser deg for å ha ”en levende tro” fra å løfte frem korset. Vi skal være forsiktige med å uttale oss om hvem som har en død eller levende tro”

En større forståelse av inkarnasjonen – at Gud ble mennesket, og alt hva det impliserer, ville kanskje hjelpe oss til å bli løst fra vår frykt for bruk av ytre symboler og innse at Gud i høyeste grad kan bruke ting i det ytre for å røre ved menneskers hjerter.

Tuesday, April 10, 2007

Kirken i et postmoderne samfunn. Del 3

Det samfunnet vi går inn i kommer i stor grad til å ligne på det samfunnet de første kristne levde i. Det er pluralistisk, tolerant og hedensk. Men som i romerriket, et det en ting som er tabu i det postmoderne samfunn; det er å hevde at du har sannheten.

Gene Edward Veith sier:”According to historian Stephen Benko, in his study of the anti-Christian propaganda in imperial Rome, one of the main reasons the early Christian were persecuted so cruelly was that they claimed to possess exclusive truth. In its decay Roman culture had become something like postmodernist culture, advocating cultural relativism (under Roman control, of course) and the validity of religions (as long as everyone burned incense to Caescar). The Christian`s refusal to acknowledge the deity of the Emperor was bad enough. But what galled the ancient Romans and whipped them into a murderous rage, as Benko shows, was that these lowlife presumptive slaves clamed to possess the only truth.”
(”Postmodern times”, s.229-230)

Det kommer sannsynligvis til å være en større utfordring for kristne i et postmoderne samfunn å stå for noe, og hevde at noe er rett og feil, og sant og usant enn det vil være å forsvare troen rasjonelt. Et nylig eksempel fra på dette er den behandlingen biskop Kvarme har blitt utsatt for i det siste. Men som biskop Odd Bondevik sa på Møre bispedømme sitt tverrfaglige seminar i Ålesund torsdag slik det er referert i avisen Dagen 17/3:” Jeg tror at det blir et hovedstridsemne i årene foran oss om vi kan fortsette å si at Jesus er eneste vei til frelse. Det nye testamentet er entydig på at Jesus er eneste vei til frelse. Hvis vi ikke kan fortsette å forkynne dette, kan vi like godt pakke sammen og heller melde oss inn i Røde Kors”.

Den nye åndeligheten kommer også til å være en utfordring. Peter Halldorf sier i sin bok ”Jomfrumark”: Allerede på 60-tallet observerte teologen Gustav Wingren at konflikten mellom evangeliet og vår tid var i ferd med å bytte plass. Da det moderne verdensbilde ennå hersket uinnskrenket, lå det anstøtelige i evangeliet først og fremst på det intellektuelle plan. Det som ble angrepet og latterliggjort i Bibelen, var ikke minst undergjerningene. At Jesus gikk på vannet, helbredet syke, forvandlet fem brød og to fisker til middag for 5000 – hvem kunne tro på slikt? Alt som avvek fra naturlovene ble forklart i lyset av ”opplysningen” som ikke-virkelig. I dag er situasjonen en annen. Innslag om overnaturlige hendelser dukker stadig oftere opp i mediene. Mennesker står frem og beretter om opplevelser av kontakt med en åndelig verden, uten å bli møtt med hånflir. Times` utsagn om at vi er vitne til slutten på vantroens tidsalder og begynnelsen på noe som kan bli en ny troens tidsalder, blir daglig bekreftet. Dermed begynner spenningen mellom kristen tro og det moderne samfunn å handle om noe annet. Det som det gudsinteresserte menneske nå har vanskelig å akseptere, er kristendommens selvfølgelige krav: at en historisk person, Jesus fra Nasaret, skulle ha en avgjørende betydning for alle andre mennesker. Anstøtsstenen i møte med kristendommen har således blitt det samme som i Antikken: at en er frelser for alle…Så er sirkelen i ferd med å sluttes. Det som i kristendommens første tid var frastøtende og avskrekkende i den kristne tro, er i ferd med å bli det igjen.” (”Jomfrumark” s.73-74)

Magnus Malm peker på det samme i sin meget gode bok ”I Lammets tegn”: ”Ofte anvendes dagens pluralisme som argument mot kristendommens krav på historisk sannhet – ”noen sånt var kanskje gangbart i det gamle enhetssamfunnet, men vi kan ikke lenger tenke slik i et samfunn der et mylder av religioner og ideologier lever side om side”. Da glemmer man at det var nettopp i et slikt pluralistisk mylder kristendommen var som mest dynamisk og spredde seg raskest, nemlig i romerriket de første 300 årene. Reaksjonene fra omgivelsene lignet svært på dem vi ser i dag. Ledene debattanter anklager de kristne for ”intoleranse” og ”fanatisme”…På mange måter er vi tilbake der vi tok fatt, med en påfallende samstemmighet mellom vårt samfunn og det sene romerrike” (”I Lammets tegn” s. 154)

Veldig mye mer kunne vært sagt om akkurat dette, og det er fristende å peke på de store folkevandringene på den tiden og den ytre trussel som de germanske stammene utgjorde, hvor vi også i dag ser en påfallende parallell til den tiden. Allerede i 1994 skrev Gene Edward Veith : A militant unccompromising Islam may emerge as the most potent postmodern religion, against which timid rationalists, wishy-washy relativists, and eager to please Christians may prove impotent.” (“Postmodern Times” s.217)

Men som Magnus Malm også peker på kan det postmoderne samfunn være enda vanskeligere å nå med evangeliet enn den romerske kulturen, for den kulturen vi nå har er i motsetning til den romerske ikke en” førkristen hedendom, men tvert imot en hedendom som er sprunget ut av at kristendommen er forkastet”

Historikeren Arnold Toynbee, som for øvrig er en av de første til å bruke begrepet ”det postmoderne”, beskrev på 1940 tallet, med utgangspunkt i sammenlignende studier av en rekke sivilisasjoner deres vekst, sammenbrudd og oppløsning. Hans beskrivelse av sivilisasjoner i oppløsning speiler på en rekke punkter et postmoderne samfunn. Gene Edward Veith sier : ”Based on his study of twenty-one world civilizations…Toynbee found that societies in disitegration suffer a kind of ”schism in the soul.” They are seldom simply overrun by some other civilization. Rather they commit a kind of cultural suicide. Disintegrating societies, he says, have several characteristics. They fall into a sense of abandon “a state of mind that accepts antinomianism – consciously or unconsciously, in theory or practice – as a substitute for creativeness.” In other words people stop believing in morality and yield to their impulses at the expense of their creativity. They also succumb to truancy, that is escapism, seeking to avoid their problems by retreating into their own worlds of distraction and entertainment.
There is a sense of drift, in which people yield to a meaningless determinism, as if their efforts do not matter and as if they have no control over their lives. There is a sense of guilt, a self-loathing that comes from their moral abandon. There is promiscuity, which Toynbee means not so much in the sexual sense, but as the indiscriminate acceptance of anything and everything, an unfocused eclecticism and uncritical tolerance. Toynbee describes this promiscuity as an “act of self-surrender to the meltingpot…in Religion and Literature and Language and Art as well as…Manners and Customs” (“Postmodern times”, s.44-45)


Det er lett å føle seg lammet i møte med slike utfordringer som jeg har beskrevet ovenfor. Hvordan skal kirken, og jeg som kristen møte dette? Magnus Malm kommer her med noen kloke ord som vi gjør vel verd å ta til oss: ”Spørsmålet kirken må stille seg på vei til 2000 tallet er ikke: ”Hvordan skal vi svare på vår tids utfordringer?” – men ”Hvordan skal vi svare på at Jesus er oppstått fra de døde?” Dypest sett er det den oppstandne Kristus, og ikke kirken og dens innsats, som er svaret på vår tids problemer. Da må kirken være vendt mot ham på en slik måte at han gjennom den kan stå tydelig fram for verden. Ellers kommer bare kirken til å skygge for ham med alle sine forsøk på å bli relevante” (”I Lammets tegn” s.155)


Dermed er det viktigere for den kristne kirke en noen gang å ha rett fokus. Vi har lett for å la oss styre og påvirke av tidsånden og den til enhver tid rådene ideologien i samfunnet. Utfordringen ligge i å kunne kommunisere evangeliet til den rådene kulturen, uten samtidig å gi etter for den. Gene Edward Veith sier “ For Christianity to be a viable alterative to modernism (now discredited), postmodernism (a formalized anarchy under which few people can live for long), and for that matter, Islamic fundamentalism, it must get its house in order…Selling out to the dominant culture is, ironically, not a formula for success but for failure. The liberal churches tried to appeal to “modern man” by embracing modernism, but in doing so they made themselves irrelevant and doomed themselves when the intellectual climate changed. Evangelical churches that uncritically embrace postmodernism risk the same fate. In capitulating to the spirit of the age, both syncretic theologies refuse to minister to the genuine spiritual needs of the human beings lost in either the labyrinth of modernism, which denies them the supernatural, or postmodernism, which denies them the true” (“Postmodern Times”, s. 218)


Magnus Malm sier : at ”vår frykt for å kalles fundamentalister binder oss i en…marginal posisjon. Kirkens anti-fundamentalistiske fangeskap hindrer oss i å bekjenne frimodig at Gud har grepet inn i historien for å redde menneskene. Det som da blir tilbake er ikke mer enn et ynkelig forsøk på å tilby en fred som er enda litt bedre enn den folk finner andre steder…Alle strategier og forsøk på å få kirken ut av sin marginale posisjon i samfunnet vil uten videre mislykkes – inntil vi går i bunns i vår egen bekjennelse og igjen definerer kirkens vesen ut fra den. Veien til en apostolisk kirke går gjennom sannhetens nåløye: ”Jeg tror at Kristus virkelig er oppstått, om jeg så blir alene i hele kirken” (”I Lammets tegn” s.152-153)

Det er interessant, å se hva Magnus Malm her sier i lys av den tidlige kirkes møte med den romerske kulturen, for her ligger også mye av kraften til den tidlige kirken. Den var i høyeste grad en motkultur til den dekadente, pluralistiske og hedenske romerske kulturen og den var villig til å bekjenne og holde fast på at Jesus er oppstått fra de døde og at Han alene er Herre uansett hvilke kostnad en slik bekjennelse førte med seg.

Men det er verd å merke seg at urkirkens bekjennelse av Jesus som Herre var mer enn ord. Det å si ja til Jesus som Herre innebar å si nei til å la noe annet være herre, det være seg om det var den romerske keiser, eller andre avguder. Magnus Malm sier: ”Det går smertelig klart fram at oldkirken stort sett ikke kunne tenke seg å omtolke bekjennelsen ”Jesus er Herre” slik samfunnets makthavere ønsket: ”Ofre til gudene, så kan dere få holde på med de kristne gudstjenestene deres så mye dere vil.” (”I Lammets tegn” s.112) Konsekvensen for mange kristne var forfølgelse eller å lide martyrdøden for sin tros skyld. Men da støvet la seg etter at det romerske riket kollapset sto den kristne kirke der fortsatt med sin bekjennelse: Jesus er oppstått fra de døde og Han alene er Herre, og den ble således fundamentet for den nye europeiske kulturen som skulle vokse frem.

Thursday, April 05, 2007

Du drakk gallen

Du drakk gallen
for å fri oss fra bitterheten;

du drakk eddikvinen
for å ta bort vår treghet;

du ble hånet
for å bestenke oss med himmelsk dogg;

du ble slått med stokker
for å gi vårt forgjengelige vesen evig liv;

du ble kronet med torner
for å kunne krone dine troende
med kjærlighetens eviggrønne krans;

du ble lagt i graven
for å kunne gi oss del i nyskapelsens nåde
nå og i all evighet.

Fra liturgi på 200-300 hundretallet.