Friday, October 26, 2007

Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 5

Som vi har sett var det gresk-romerske og det kristne menneskesynet totalt forskjellig. Det hedenske menneskesynet dyrket det sterke og friske, og foraktet det syke og svake. Det kristne menneskesynet betonet barmhjertighet og medlidenhet med svake og syke mennesker. Trond Berg Eriksen sier: Særegent for de kristne var at de godtok alle mennesker: syke, gamle, og funksjonshemmede. De tok også parti for det ufødte og forsvarsløse livet. Grekerne og romerne hadde vært så opptatt av skjønnhet makt og ære at kronisk sykdommer og vanskapninger ble feid vekk med avsky. Både den kristne og den førkristne etikken forsvarer livet, men i de kristnes tilfelle gjaldt det alt liv – særlig det som trengte omsorg. I det andre tilfelle gjaldt det bare de sterkeste, skjønneste og mest velskapte livsformene. (Helse i hver dråpe, s.118)

Denne forskjellen fikk store praktiske konsekvenser. Guenter Risse gir et eksempel fra en epidemi i byen Edessa i Bysantin på slutten av 400 tallet: Pagans, who had self-interested individual exchange relations with an array of deities, lacked a comprehensive religious doctrine that could energize and compel them to consider collective charitable actions… Destitute of a socially relevant ideology to counter mass disease and death, pagans yielded to flight or despair unable to confront the crises. Often they avoided all contact with the sick, refusing to nurse them. Some escaped from their homes, even leaving their death unburied. By contrast, as Joshua the stylite reveals in his chronicle, local Christian congregations, including Edessa`s were highly successful in mobilizing their members, running a “miniature welfare state” within the empire. Their revolutionary beliefs in mutual love and sacrifice, as well as eternal salvation, became the linchpin for communal actions. Charitable work, however, attracted even more needy refugees, “for a report had gone forth throughout the province of Edessa, that the Edessenes took good care of those who where in want; and for this reason a countless multitude of people entered the city”. (Mending bodies, saving souls, s.84)

Det er verdt å merke seg at dette ikke var noe engangstilfelle. Risse referer til en lignende hendelse i Cæsarea mens Basil var biskop, og Rodeny Stark referer lignede hendelser i sin bok The rise of christianity. Han siterer bland annet biskopen i Alexandria Dionysius som skrev om en epidemi rundt år 260: Most of our brother christians showed unbounded love and loyalty, never sparing themselves and thinking only of one another. Heedlees of danger, they took charge of the sick, attending to their every need and ministering to them in Christ and with them departed this life serenely happy; for they were infected by others with the disease, drawing on themselves the sickness of their neighbours and cheerfully accepting their pains. Many, in nursing and curing others, transferred their death to themselves and died in their stead… The best of our brothers lost heir lives in this manner. (s.82)

Men Dionysius beskriver også det samme reaksjonsmønsteret hos hedningene som Risse viser til i sin bok. Dionysius sier: The heathen behaved in the very opposite way. At the first onset of the disease , they pushed the sufferers away and fled from their dearest, throwing them into the roads before they were dead and treated unburied corpses as dirt, hoping thereby to avert the spread and contagion of the fatal disease; but do what they might, they found it difficult to escape.(s.83)

Rodney Stark viser også til Thucidydes som beskriver en epidemi som rammet Aten i år 431 før Kristus. Selv om det er 600 hundre år mellom Dionysius og Thucidydes er deres beskrivelse av hvordan hedningene reagerte på epedemien bemerkelsesverdig lik, og reflekterer således antikkens menneskesyn: they died with no one to look after them; indeed there where many houses in which all the inhabitants perished through lack of any attention… The bodies of the dead were heaped on top of the other (The rise of Christianity, s.85)

Den berømte legen Galen, som forøvrig var en sterk kritiker av kristendommen oppviste nøyaktig det samme reaksjonsmønsteret. Da en epidemi rammet Roma trakk han seg raskt unna til en landeiendom i Lilleasia til faren var over. Rodney Stark sier: Granted, this is but one mans response, albeit that of a man much admired by later generations as the greatest physician of the age. But although at least one modern medical historian has felt the need to written exculpatory essay on Galen`s flight (Walsh 1931), it was not seen as unusual or discreditable at the time. It was what every prudent person would have done, had they the means – unless, of course, they were “Galileans”. (The rise of Christianity, s.86)

Keiser Julian den frafalne bemerket også de kristnes behandling av syke, og at de tok seg av selv sine fiender. Han sa blant annet: Hva er det som gjør Galilæerne saa stærke uden deres Menneskekjærlighed mod Fremmede og Fattige, deres Omhu for de afdøde og hele deres, omen tilkunstlede, Hellige Vandel? Og Skam være det for os, at disse Gudenes Fiender ikke blot viser Barmhjertighet mot sine egne Troesfæller, men også mot Gudenes Dyrkere.(Faye 1882, s.100, som sitert i Følelser og moral, Arne Johan Vetlesen og Per Nordtvedt)

For de kristne var forpliktelsen overfor Gud knyttet til forpliktelsen overfor ens neste, og ens neste kunne til og med være en fiende. Dette var noe av det revolusjonerende med kristendommen. En av de store inspirasjonskildene til det kristne barmhjertighetsarbeidet var Jesu ord i Matt.25.34-40:” Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.” Da skal de rettferdige svare ”Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok i mot deg, eller uten klær og kledde deg? Og når så vi deg syk, eller i fengsel, og kom til deg?” Men kongen skal svare dem: ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.”

Etter hvert ble de kristnes barmhjertighetsarbeid satt mer i system. I vest ble det først fremst gjennom klostrene som dette kom til utrykk gjennom å hjelpe syke, fattige og foreldreløse. Men også uavhengig av klostrene ble slike institusjoner startet. I Det Østromerske rike (Bysantin)utviklet det seg et nettverk av institusjoner – barnehjem, fattighus, gamlehjem og sykehus. Sykehusene i øst var mer utviklet og hadde en mye høyere standar enn i vest. De hadde en medisinsk stab med leger og pleiere og kombinerte det beste innen gresk medisin med kristen nestekjærlighet, og de kan på mange måter sies å være forløperne for det moderne sykehuset. Etter hvert spredde de seg også vestover, og ble også inspirasjonen til de muslimske sykehusene. Den kristne kirke begynte å etablere fra ca. år 300 e.Kr. i det østlige Romerriket. Det kanskje mest kjente var sykehuset Basileias i Kappadokia. Det besto både av fattighus, og en enhet for spedalske, og hadde ansatt leger, sykepleiere og tjenere. Med dette og lignende sykehus som modell spredde skikken seg med å bygge sykehus i både østlige og vestlige deler av Romerriket.(Miller1985)… Kirkene skulle vise seg å innta en svært viktig rolle i behandlingen av og pleien av syke. Det var særlig munkene som studere legekunsten, som plantet og dyrket fram legende urter og tok seg av fattige. Vanligvis ble egne bygninger oppført i tilknytning til kirker for det formål å pleie syke og fattige. I Norge skjedde dette fra 1100 tallet… (Følelser og moral, s.122 Arne Johan Vetlesen og Per Nordtvedt).

0 Comments:

Post a Comment

<< Home