Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 2

I boken Helse i hver dråpe sier Trond Berg Eriksen om det greske og romerske menneskesynet:
I utgangspunktet hadde verken grekerne eller romerne stor medlidenhet med svake eller vanskapte individer… Den minste sykelighet hos greske og romerske nyfødte var nok til at de kunne kasseres.(s.62)

Både hos grekerne og romerne var både abort, barnedrap og det å sette ut barn vanlig, lovlig og sosialt akseptert. Barn hadde ikke en høy status i antikken. Bakgrunnen for dette ligger blandt annet i det syn man hadde både på fosterets og det nyfødte barnet. For å forstå fosterets og barnets status i det greske samfunnet må vi se på det greske begrepet logos (ord,tale fornuft) og hvordan det ble forstått. O. M. Bakke som har studert synet på barn i antikken og tidlig kristen tid skriver i sin bok When children became people. The birth of childhood i early christianity (oversettelsen til norsk er gjort av bloggeier):

Det var en bred konsensus i den greske filosofiske tradisjonen, at til tross for alvorlige interessekonflikter, ble bystaten holdt sammen av logos som ble benyttet til å løse konflikter på en fredelig måte. Det var frie mannlige borgere som hadde logos som ble sett på som forutsetningen for den rasjonelle tanke. Kvinner og eldre menn hadde det til en viss grad, eller mer korrekt, de hadde et potensial for logos, mens slaver og barbarere definitivt manglet det. Ikke overraskende ble barn klassifisert sammen med den siste gruppen. Barnet symboliserte fraværet av logos.(s.15)

Fraværet av logos hos barn gjorde at de klassiske filosofene sammenlignet dem og satte dem i samme bås som dyr, noe som både Platon og Aristoteles gjorde. Bakke peker videre på at ifølge Aristoteles er ikke barn fullstendige mennesker.(s.22) I liten grad kan vi si at barn ble betraktet som verdifulle i seg selv. Barn var selvfølgelig viktig, særlig for fattige fordi man trengte noen til å ta hånd om seg når man ble gammel, men på den annen side var det en økonomisk belastning for den samme gruppen med for mange barn. Abort, var derfor svært vanlig. Når kritikk mot dette kom opp eller når lover mot abort ble innført av Den romerske keiser Septimus Servius så er det verd å merke seg at det aldri dreide seg om fosterets verdi eller status, men handlet om mannens rett til å bestemme over kvinnen og fosteret, eller om behovet for flere arbeidere eller soldater. Trond Berg Eriksen sier: Abort var ingen forbrytelse verken hos grekerne eller romerne. Når slike saker en sjelden gang kom opp for retten, var det alltid menn som klagde over at konene deres hadde frarøvet dem en arving. Forbrytelsen besto altså i bedraget og fornærmelsen mot mannen, ikke kollisjonen med det ufødte livets rettigheter. (Helse i hver dråpe, s.79)

Å sette ut barn var også noe som var vanlig i antikken. Ikke alle disse barna døde, mange ble plukket opp, og endte som slaver eller prostituerte. Bakke skriver: I en romersk familie var det faren som hadde den juridiske retten til å bestemme over liv og død til de andre familiemedlemmene, og i siste instans var det han som avgjorde om et barn skulle aksepters som en del av familien eller settes ut. Den kritiske fasen var de første åtte til ni dagene, hvor dette ble bestemt. At et barn ble akseptert som et familiemedlem ble feiret rituelt i hjemmet på den såkalte dies lustricus (renselsesdagen) i nærvær av den nærmeste familien og slektinger. Det var da barnet ble gitt sitt navn. Denne seremonien ble holdt for gutter på den åttende dagen etter fødselen, og for piker på den niende dagen, og den markerte barnets sosiale fødsel i motsetning til den biologiske. Registreringskontoret ble først informert etter at barnet hadde fått et navn og var sosialt akseptert in i familien; dette viser at den sosiale fødselen var viktigere eller regnet for mer grunnleggende enn den biologiske fødselen. I perioden før den sosiale fødselen hadde ikke barnet status som en juridisk person slik det hadde etterpå. Det virker som om dette var fordi barnet ennå ikke ble sett på som et fullstendig menneske. Plutarch anså for eksempel at et barn som ennå ikke hadde mistet sin navnestreng – noe han trodde normalt ville skje på den syvende dagen – mer som” en plante enn et menneske.” (When children became people, s.30)

Men barn ble også rett og slett drept. Dette gjaldt særlig barn som hadde handikap eller viste andre tegn til svakheter.. Bakke skriver: Barn med opplagte fysiske misdannelser ble som regel hindret fra å vokse opp. Seneca den yngre indikerer at på hans tid ble slike barn som regel druknet; kilder fra imperiets tidligere periode nevner også drukning som et middel for å drepe barn… I følge Seneca ble ikke bare barn med misdannelser drept, men også de som ble betraktet som svake. Legen Soranus gir en lang liste med kriterier(noen av dem ganske strenge) som et barn må tilfredstille for å bli regnet for sunn nok til å få lov til å vokse opp.(When children became people, s.31) Pikebarn var spesielt utsatt. Trond Berg Eriksen skriver: I begge kulturer (den greske og romerske) var dessuten kjønnstilhørighet et seleksjonskriterium, slik at langt flere pikebarn enn guttebarn ble drept. I deler av det romerske samfunnet og i visse epoker i den romerske historien praktiserte man et ett-pikesystem hvor de overtallige ble fjernet hvis det ikke forelå spesielle grunner til å oppdra flere piker i familien.(Helse i hver dråpe, s.62)

Som sagt var disse tingene både lovlig og sosialt akseptert, selv om enkelte kritiserte denne praksisen. Den offisielle holdningen endret seg også i perioder, men da av pragmatiske grunner som for eksempel nedgang i befolkningen.

Et annet forhold som også var svært vanlig i antikkens Hellas var seksuell om gang mellom voksne menn og yngre gutter. Bakke skriver: I sin bok om homoseksualitet i det gamle Hellas viser Kenneth Dover (1) at de fleste homoseksuelle forhold blant frie byborgere i Hellas tok form av et pedofilt forhold mellom voksne menn og gutter fra tolv år og oppover; (2) at slike forhold ble regnet som normale og naturlige; (3) at verken etikk eller lovverket forbød eller straffet denne formen for seksuell aktivitet… og (4) at denne formen for homoseksuell aktivitet ble sett på som edel, som en naturlig del av å bli voksen, og mentalt og åndelig mer aktverdig enn heteroseksuelt samleie… Med andre ord seksuell aktivitet som i dag blir fordømt som pedofili ble ikke bare akseptert i Hellas, men ble sett på som ærefult og naturlig.(When children became people, s.42)

I følge Bakke hadde barn, særlig i rike familier, men også andre, ofte lite kontakt med sine foreldre. I sine første år ble de ofte tatt hånd om av ammer og slaver eller tjenere som var ansvarlig for barnas oppdragelse og utdanning, ofte en person som ble kalt pedagog som hadde ansvar for oppdragelsen i hjemmet og som fulgte barnet til og fra skole. Dette innebar at barna ofte fikk sterkere følelsesmessig tilknytning til andre voksne i husholdningen enn sine foreldre. Barna var også ofte gjenstand for fysisk vold både fra sine fedre og sine lærere. Bakke skriver: … en rekke kilder indikerer at foreldre slo sine barn og tuktet dem hard; slag og andre former for vold ble allikevel oftere forbundet med pedagoger og lærere. Fysisk vold, eller frykt for dette, var en del av barnas hverdagsliv.(When children became people, s.52) Totalt sett må vi kunne si at å være barn i antikken var både risikofylt, og preget av harde oppvekstvilkår.