Disippelskap, etterfølgelse og nåde. Del 1
”Overfladiskhet er vår tids forbannelse” er åpningsordene i Richard Fosters bok ”Veier til glede” (Celebration of Disipline). Dette gjelder dessverre ikke bare verden, men også i høyeste grad kristenheten. For mange av oss er det å være en kristen ensbetydene med å tro på Jesus, gå på gudstjeneste på søndag, og kanskje være med i en bibelgruppe. For øvrig innretter vi våre liv som vi selv vill.
Modernismen er på hell, men vi ser fortsatt hvordan den har grep på hvordan vi tenker og forstår virkeligheten. Mange av den vestlige kirkes problemer er nærmere knyttet til modernismen enn vi tror. Modernismens tre hovedsøyler er troen på fornuften, fremskrittet og det frie individet. Kombinasjonen av disse tre elementene har ført til en ”kopernikansk omveltning” på en rekke områder også blant kristne. For eksempel har vi alle hørt noen si at de vil ”ha sin egen stil”. I dag er det ofte ungdommer som sier slikt, og tenker på klesstil etc. Men den moderne kunsten har vært bygget på samme tankegods. Den skulle være original og innovativ og måtte for alt i verden ikke bygge på fortidens ”arkaiske” kunst. Og man skulle kanskje tro at dette ville føre til en eksplosjon av kreativitet, men har i praksis kun ført til en degenerering av kunsten, i hvert fall slik en del av oss ser det.
Det som i praksis falt sammen i og med modernismen, var atelieene drevet av en mester som tok imot elever eller lærlinger. Gjennom flere år hos denne mesteren opparbeidet eleven sin kompetanse. Ofte innebar begynnelsen for eleven å hjelpe til med forskjellig arbeid i atelieet, og å kopiere tegninger og trykk, eller gipsskulpturer. Arbeidet i atelieet var ofte teamarbeid, og ved å arbeide tett på en mester skjedde gradvis en overføring av kunnskap, metode og teknikk til eleven. Dette ble så grunnlaget som eleven tok med seg videre i sin egen virksomhet.
Modernismen med sin forakt for det gamle, og tro på fremskritt, individ og fornuft hadde lite til overs for denne måten å videreformidle malekunsten på. Det har vært et uttalt mål for de modernistiske retninger innen kunsten å bryte med fortiden og dens kunstforståelse. Idealene ble å være original, innovativ og individualistisk. Det bedrøvelige resultatet av en slik tankegang har vi blitt servert på kunstutstillinger og museer de siste drøye hundre årene. Men modernismen er som sagt på hell, og i dag ser vi på nytt en bevegelse som vender tilbake til klassiske idealer både når det gjelder utrykk og videreformidling av malekunsten. Her hjemme best kjent gjennom Odd Nerdrum og hans skole, men særlig i USA og en rekke andre steder rundt i verden er det dukket opp atelieer som bygger på klassiske idealer som du kan få et inntrykk av ved å følge denne linken.
Vi kunne dra en rekke interessante paralleller fra dette til den kristne kirken, men jeg ønsker å peke på et spesielt punkt her. For den kristne kirke i dag er full av individualistiske kristne som tror på Jesus, går på gudstjeneste, er kanskje med i en bibelgruppe, men for øvrig lever sitt eget liv. Men i Matt. 28.19 sier Jesus: ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler”. Det ordet jeg ønsker å gripe tak i her er ordet disipler. På gresk mathetes og betyr bokstavelig; en som lærer. Det Jesus kaller oss til er ikke først og fremst å gå på gudstjeneste, selv om det er bra å gå på gudstjeneste. Det han kaller oss til er å bli disipler. Det vil si en som lærer.
Men her er det ikke snakk om å bare samle opp kunnskap. Men det går mer på å lære slik maleleven gjorde hos en mester, hvor det gjennom å jobbe tett med en mester skjedde en overføring som ikke kunne skjedd på annen måte. Av og til finnes det maleriet som man har vanskelig for å avgjøre om det er utført av mesteren eller en elev. Eleven har tatt over så mye av sin mesters teknikk og stil at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. For eksempel finnes det et maleri som heter "Anna and the Blind Tobit" som til tider har vært tilregnet Rembrandt, mens andre ganger en av hans elever Gerrit Dou alt etter hvilke eksperter som har vurdert det.. Man har også spekulert på om de begge har malt det sammen. Per i dag regnes det som en original Rembrandt. En elevs malestil vil som regel i hvert fall bære preg av hvilken mester han har vært elev hos. Det Jesus kaller oss til er å være disipler og elever av Ham, slik at våre liv bærer preg av at vi har gått i lære hos Jesus, og hatt Ham som vår mester.
Problemet med mange kristne i dag og jeg kan inkludere meg selv her, er at det ikke er tilstrekkelig klart hvilken mester vi har vært elev, eller disippel hos. Eller det er kanskje nettopp det det er. Vi har vært disipler av modernismen, som fornekter disippelskap og etterfølgelse. Vi vil gjerne være kristne, men vi vil samtidig selv bestemme over våre liv.
Tanken på å skulle være en disippel bringer gjerne frem negative følelser hos moderne kristne preget av modernismens individualisme. Vi vil gjerne selv ha kontroll over vårt liv, og leve slik vi selv vil, selvfølgelig innenfor en ”kristen ramme”. Ord som disippel og etterfølgelse føles dermed som en trussel for vårt ego, noe det også er, men det er bare halve budskapet.
I kommende artikler vil jeg gå nærmere inn på disse tingene.
Modernismen er på hell, men vi ser fortsatt hvordan den har grep på hvordan vi tenker og forstår virkeligheten. Mange av den vestlige kirkes problemer er nærmere knyttet til modernismen enn vi tror. Modernismens tre hovedsøyler er troen på fornuften, fremskrittet og det frie individet. Kombinasjonen av disse tre elementene har ført til en ”kopernikansk omveltning” på en rekke områder også blant kristne. For eksempel har vi alle hørt noen si at de vil ”ha sin egen stil”. I dag er det ofte ungdommer som sier slikt, og tenker på klesstil etc. Men den moderne kunsten har vært bygget på samme tankegods. Den skulle være original og innovativ og måtte for alt i verden ikke bygge på fortidens ”arkaiske” kunst. Og man skulle kanskje tro at dette ville føre til en eksplosjon av kreativitet, men har i praksis kun ført til en degenerering av kunsten, i hvert fall slik en del av oss ser det.
Det som i praksis falt sammen i og med modernismen, var atelieene drevet av en mester som tok imot elever eller lærlinger. Gjennom flere år hos denne mesteren opparbeidet eleven sin kompetanse. Ofte innebar begynnelsen for eleven å hjelpe til med forskjellig arbeid i atelieet, og å kopiere tegninger og trykk, eller gipsskulpturer. Arbeidet i atelieet var ofte teamarbeid, og ved å arbeide tett på en mester skjedde gradvis en overføring av kunnskap, metode og teknikk til eleven. Dette ble så grunnlaget som eleven tok med seg videre i sin egen virksomhet.
Modernismen med sin forakt for det gamle, og tro på fremskritt, individ og fornuft hadde lite til overs for denne måten å videreformidle malekunsten på. Det har vært et uttalt mål for de modernistiske retninger innen kunsten å bryte med fortiden og dens kunstforståelse. Idealene ble å være original, innovativ og individualistisk. Det bedrøvelige resultatet av en slik tankegang har vi blitt servert på kunstutstillinger og museer de siste drøye hundre årene. Men modernismen er som sagt på hell, og i dag ser vi på nytt en bevegelse som vender tilbake til klassiske idealer både når det gjelder utrykk og videreformidling av malekunsten. Her hjemme best kjent gjennom Odd Nerdrum og hans skole, men særlig i USA og en rekke andre steder rundt i verden er det dukket opp atelieer som bygger på klassiske idealer som du kan få et inntrykk av ved å følge denne linken.
Vi kunne dra en rekke interessante paralleller fra dette til den kristne kirken, men jeg ønsker å peke på et spesielt punkt her. For den kristne kirke i dag er full av individualistiske kristne som tror på Jesus, går på gudstjeneste, er kanskje med i en bibelgruppe, men for øvrig lever sitt eget liv. Men i Matt. 28.19 sier Jesus: ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler”. Det ordet jeg ønsker å gripe tak i her er ordet disipler. På gresk mathetes og betyr bokstavelig; en som lærer. Det Jesus kaller oss til er ikke først og fremst å gå på gudstjeneste, selv om det er bra å gå på gudstjeneste. Det han kaller oss til er å bli disipler. Det vil si en som lærer.
Men her er det ikke snakk om å bare samle opp kunnskap. Men det går mer på å lære slik maleleven gjorde hos en mester, hvor det gjennom å jobbe tett med en mester skjedde en overføring som ikke kunne skjedd på annen måte. Av og til finnes det maleriet som man har vanskelig for å avgjøre om det er utført av mesteren eller en elev. Eleven har tatt over så mye av sin mesters teknikk og stil at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. For eksempel finnes det et maleri som heter "Anna and the Blind Tobit" som til tider har vært tilregnet Rembrandt, mens andre ganger en av hans elever Gerrit Dou alt etter hvilke eksperter som har vurdert det.. Man har også spekulert på om de begge har malt det sammen. Per i dag regnes det som en original Rembrandt. En elevs malestil vil som regel i hvert fall bære preg av hvilken mester han har vært elev hos. Det Jesus kaller oss til er å være disipler og elever av Ham, slik at våre liv bærer preg av at vi har gått i lære hos Jesus, og hatt Ham som vår mester.
Problemet med mange kristne i dag og jeg kan inkludere meg selv her, er at det ikke er tilstrekkelig klart hvilken mester vi har vært elev, eller disippel hos. Eller det er kanskje nettopp det det er. Vi har vært disipler av modernismen, som fornekter disippelskap og etterfølgelse. Vi vil gjerne være kristne, men vi vil samtidig selv bestemme over våre liv.
Tanken på å skulle være en disippel bringer gjerne frem negative følelser hos moderne kristne preget av modernismens individualisme. Vi vil gjerne selv ha kontroll over vårt liv, og leve slik vi selv vil, selvfølgelig innenfor en ”kristen ramme”. Ord som disippel og etterfølgelse føles dermed som en trussel for vårt ego, noe det også er, men det er bare halve budskapet.
I kommende artikler vil jeg gå nærmere inn på disse tingene.
0 Comments:
Post a Comment
<< Home