Kirken i et postmoderne samfunn. Del 3
Det samfunnet vi går inn i kommer i stor grad til å ligne på det samfunnet de første kristne levde i. Det er pluralistisk, tolerant og hedensk. Men som i romerriket, et det en ting som er tabu i det postmoderne samfunn; det er å hevde at du har sannheten.
Gene Edward Veith sier:”According to historian Stephen Benko, in his study of the anti-Christian propaganda in imperial Rome, one of the main reasons the early Christian were persecuted so cruelly was that they claimed to possess exclusive truth. In its decay Roman culture had become something like postmodernist culture, advocating cultural relativism (under Roman control, of course) and the validity of religions (as long as everyone burned incense to Caescar). The Christian`s refusal to acknowledge the deity of the Emperor was bad enough. But what galled the ancient Romans and whipped them into a murderous rage, as Benko shows, was that these lowlife presumptive slaves clamed to possess the only truth.”
(”Postmodern times”, s.229-230)
Det kommer sannsynligvis til å være en større utfordring for kristne i et postmoderne samfunn å stå for noe, og hevde at noe er rett og feil, og sant og usant enn det vil være å forsvare troen rasjonelt. Et nylig eksempel fra på dette er den behandlingen biskop Kvarme har blitt utsatt for i det siste. Men som biskop Odd Bondevik sa på Møre bispedømme sitt tverrfaglige seminar i Ålesund torsdag slik det er referert i avisen Dagen 17/3:” Jeg tror at det blir et hovedstridsemne i årene foran oss om vi kan fortsette å si at Jesus er eneste vei til frelse. Det nye testamentet er entydig på at Jesus er eneste vei til frelse. Hvis vi ikke kan fortsette å forkynne dette, kan vi like godt pakke sammen og heller melde oss inn i Røde Kors”.
Den nye åndeligheten kommer også til å være en utfordring. Peter Halldorf sier i sin bok ”Jomfrumark”: Allerede på 60-tallet observerte teologen Gustav Wingren at konflikten mellom evangeliet og vår tid var i ferd med å bytte plass. Da det moderne verdensbilde ennå hersket uinnskrenket, lå det anstøtelige i evangeliet først og fremst på det intellektuelle plan. Det som ble angrepet og latterliggjort i Bibelen, var ikke minst undergjerningene. At Jesus gikk på vannet, helbredet syke, forvandlet fem brød og to fisker til middag for 5000 – hvem kunne tro på slikt? Alt som avvek fra naturlovene ble forklart i lyset av ”opplysningen” som ikke-virkelig. I dag er situasjonen en annen. Innslag om overnaturlige hendelser dukker stadig oftere opp i mediene. Mennesker står frem og beretter om opplevelser av kontakt med en åndelig verden, uten å bli møtt med hånflir. Times` utsagn om at vi er vitne til slutten på vantroens tidsalder og begynnelsen på noe som kan bli en ny troens tidsalder, blir daglig bekreftet. Dermed begynner spenningen mellom kristen tro og det moderne samfunn å handle om noe annet. Det som det gudsinteresserte menneske nå har vanskelig å akseptere, er kristendommens selvfølgelige krav: at en historisk person, Jesus fra Nasaret, skulle ha en avgjørende betydning for alle andre mennesker. Anstøtsstenen i møte med kristendommen har således blitt det samme som i Antikken: at en er frelser for alle…Så er sirkelen i ferd med å sluttes. Det som i kristendommens første tid var frastøtende og avskrekkende i den kristne tro, er i ferd med å bli det igjen.” (”Jomfrumark” s.73-74)
Magnus Malm peker på det samme i sin meget gode bok ”I Lammets tegn”: ”Ofte anvendes dagens pluralisme som argument mot kristendommens krav på historisk sannhet – ”noen sånt var kanskje gangbart i det gamle enhetssamfunnet, men vi kan ikke lenger tenke slik i et samfunn der et mylder av religioner og ideologier lever side om side”. Da glemmer man at det var nettopp i et slikt pluralistisk mylder kristendommen var som mest dynamisk og spredde seg raskest, nemlig i romerriket de første 300 årene. Reaksjonene fra omgivelsene lignet svært på dem vi ser i dag. Ledene debattanter anklager de kristne for ”intoleranse” og ”fanatisme”…På mange måter er vi tilbake der vi tok fatt, med en påfallende samstemmighet mellom vårt samfunn og det sene romerrike” (”I Lammets tegn” s. 154)
Veldig mye mer kunne vært sagt om akkurat dette, og det er fristende å peke på de store folkevandringene på den tiden og den ytre trussel som de germanske stammene utgjorde, hvor vi også i dag ser en påfallende parallell til den tiden. Allerede i 1994 skrev Gene Edward Veith : A militant unccompromising Islam may emerge as the most potent postmodern religion, against which timid rationalists, wishy-washy relativists, and eager to please Christians may prove impotent.” (“Postmodern Times” s.217)
Men som Magnus Malm også peker på kan det postmoderne samfunn være enda vanskeligere å nå med evangeliet enn den romerske kulturen, for den kulturen vi nå har er i motsetning til den romerske ikke en” førkristen hedendom, men tvert imot en hedendom som er sprunget ut av at kristendommen er forkastet”
Historikeren Arnold Toynbee, som for øvrig er en av de første til å bruke begrepet ”det postmoderne”, beskrev på 1940 tallet, med utgangspunkt i sammenlignende studier av en rekke sivilisasjoner deres vekst, sammenbrudd og oppløsning. Hans beskrivelse av sivilisasjoner i oppløsning speiler på en rekke punkter et postmoderne samfunn. Gene Edward Veith sier : ”Based on his study of twenty-one world civilizations…Toynbee found that societies in disitegration suffer a kind of ”schism in the soul.” They are seldom simply overrun by some other civilization. Rather they commit a kind of cultural suicide. Disintegrating societies, he says, have several characteristics. They fall into a sense of abandon “a state of mind that accepts antinomianism – consciously or unconsciously, in theory or practice – as a substitute for creativeness.” In other words people stop believing in morality and yield to their impulses at the expense of their creativity. They also succumb to truancy, that is escapism, seeking to avoid their problems by retreating into their own worlds of distraction and entertainment.
There is a sense of drift, in which people yield to a meaningless determinism, as if their efforts do not matter and as if they have no control over their lives. There is a sense of guilt, a self-loathing that comes from their moral abandon. There is promiscuity, which Toynbee means not so much in the sexual sense, but as the indiscriminate acceptance of anything and everything, an unfocused eclecticism and uncritical tolerance. Toynbee describes this promiscuity as an “act of self-surrender to the meltingpot…in Religion and Literature and Language and Art as well as…Manners and Customs” (“Postmodern times”, s.44-45)
Det er lett å føle seg lammet i møte med slike utfordringer som jeg har beskrevet ovenfor. Hvordan skal kirken, og jeg som kristen møte dette? Magnus Malm kommer her med noen kloke ord som vi gjør vel verd å ta til oss: ”Spørsmålet kirken må stille seg på vei til 2000 tallet er ikke: ”Hvordan skal vi svare på vår tids utfordringer?” – men ”Hvordan skal vi svare på at Jesus er oppstått fra de døde?” Dypest sett er det den oppstandne Kristus, og ikke kirken og dens innsats, som er svaret på vår tids problemer. Da må kirken være vendt mot ham på en slik måte at han gjennom den kan stå tydelig fram for verden. Ellers kommer bare kirken til å skygge for ham med alle sine forsøk på å bli relevante” (”I Lammets tegn” s.155)
Dermed er det viktigere for den kristne kirke en noen gang å ha rett fokus. Vi har lett for å la oss styre og påvirke av tidsånden og den til enhver tid rådene ideologien i samfunnet. Utfordringen ligge i å kunne kommunisere evangeliet til den rådene kulturen, uten samtidig å gi etter for den. Gene Edward Veith sier “ For Christianity to be a viable alterative to modernism (now discredited), postmodernism (a formalized anarchy under which few people can live for long), and for that matter, Islamic fundamentalism, it must get its house in order…Selling out to the dominant culture is, ironically, not a formula for success but for failure. The liberal churches tried to appeal to “modern man” by embracing modernism, but in doing so they made themselves irrelevant and doomed themselves when the intellectual climate changed. Evangelical churches that uncritically embrace postmodernism risk the same fate. In capitulating to the spirit of the age, both syncretic theologies refuse to minister to the genuine spiritual needs of the human beings lost in either the labyrinth of modernism, which denies them the supernatural, or postmodernism, which denies them the true” (“Postmodern Times”, s. 218)
Magnus Malm sier : at ”vår frykt for å kalles fundamentalister binder oss i en…marginal posisjon. Kirkens anti-fundamentalistiske fangeskap hindrer oss i å bekjenne frimodig at Gud har grepet inn i historien for å redde menneskene. Det som da blir tilbake er ikke mer enn et ynkelig forsøk på å tilby en fred som er enda litt bedre enn den folk finner andre steder…Alle strategier og forsøk på å få kirken ut av sin marginale posisjon i samfunnet vil uten videre mislykkes – inntil vi går i bunns i vår egen bekjennelse og igjen definerer kirkens vesen ut fra den. Veien til en apostolisk kirke går gjennom sannhetens nåløye: ”Jeg tror at Kristus virkelig er oppstått, om jeg så blir alene i hele kirken” (”I Lammets tegn” s.152-153)
Det er interessant, å se hva Magnus Malm her sier i lys av den tidlige kirkes møte med den romerske kulturen, for her ligger også mye av kraften til den tidlige kirken. Den var i høyeste grad en motkultur til den dekadente, pluralistiske og hedenske romerske kulturen og den var villig til å bekjenne og holde fast på at Jesus er oppstått fra de døde og at Han alene er Herre uansett hvilke kostnad en slik bekjennelse førte med seg.
Men det er verd å merke seg at urkirkens bekjennelse av Jesus som Herre var mer enn ord. Det å si ja til Jesus som Herre innebar å si nei til å la noe annet være herre, det være seg om det var den romerske keiser, eller andre avguder. Magnus Malm sier: ”Det går smertelig klart fram at oldkirken stort sett ikke kunne tenke seg å omtolke bekjennelsen ”Jesus er Herre” slik samfunnets makthavere ønsket: ”Ofre til gudene, så kan dere få holde på med de kristne gudstjenestene deres så mye dere vil.” (”I Lammets tegn” s.112) Konsekvensen for mange kristne var forfølgelse eller å lide martyrdøden for sin tros skyld. Men da støvet la seg etter at det romerske riket kollapset sto den kristne kirke der fortsatt med sin bekjennelse: Jesus er oppstått fra de døde og Han alene er Herre, og den ble således fundamentet for den nye europeiske kulturen som skulle vokse frem.
Gene Edward Veith sier:”According to historian Stephen Benko, in his study of the anti-Christian propaganda in imperial Rome, one of the main reasons the early Christian were persecuted so cruelly was that they claimed to possess exclusive truth. In its decay Roman culture had become something like postmodernist culture, advocating cultural relativism (under Roman control, of course) and the validity of religions (as long as everyone burned incense to Caescar). The Christian`s refusal to acknowledge the deity of the Emperor was bad enough. But what galled the ancient Romans and whipped them into a murderous rage, as Benko shows, was that these lowlife presumptive slaves clamed to possess the only truth.”
(”Postmodern times”, s.229-230)
Det kommer sannsynligvis til å være en større utfordring for kristne i et postmoderne samfunn å stå for noe, og hevde at noe er rett og feil, og sant og usant enn det vil være å forsvare troen rasjonelt. Et nylig eksempel fra på dette er den behandlingen biskop Kvarme har blitt utsatt for i det siste. Men som biskop Odd Bondevik sa på Møre bispedømme sitt tverrfaglige seminar i Ålesund torsdag slik det er referert i avisen Dagen 17/3:” Jeg tror at det blir et hovedstridsemne i årene foran oss om vi kan fortsette å si at Jesus er eneste vei til frelse. Det nye testamentet er entydig på at Jesus er eneste vei til frelse. Hvis vi ikke kan fortsette å forkynne dette, kan vi like godt pakke sammen og heller melde oss inn i Røde Kors”.
Den nye åndeligheten kommer også til å være en utfordring. Peter Halldorf sier i sin bok ”Jomfrumark”: Allerede på 60-tallet observerte teologen Gustav Wingren at konflikten mellom evangeliet og vår tid var i ferd med å bytte plass. Da det moderne verdensbilde ennå hersket uinnskrenket, lå det anstøtelige i evangeliet først og fremst på det intellektuelle plan. Det som ble angrepet og latterliggjort i Bibelen, var ikke minst undergjerningene. At Jesus gikk på vannet, helbredet syke, forvandlet fem brød og to fisker til middag for 5000 – hvem kunne tro på slikt? Alt som avvek fra naturlovene ble forklart i lyset av ”opplysningen” som ikke-virkelig. I dag er situasjonen en annen. Innslag om overnaturlige hendelser dukker stadig oftere opp i mediene. Mennesker står frem og beretter om opplevelser av kontakt med en åndelig verden, uten å bli møtt med hånflir. Times` utsagn om at vi er vitne til slutten på vantroens tidsalder og begynnelsen på noe som kan bli en ny troens tidsalder, blir daglig bekreftet. Dermed begynner spenningen mellom kristen tro og det moderne samfunn å handle om noe annet. Det som det gudsinteresserte menneske nå har vanskelig å akseptere, er kristendommens selvfølgelige krav: at en historisk person, Jesus fra Nasaret, skulle ha en avgjørende betydning for alle andre mennesker. Anstøtsstenen i møte med kristendommen har således blitt det samme som i Antikken: at en er frelser for alle…Så er sirkelen i ferd med å sluttes. Det som i kristendommens første tid var frastøtende og avskrekkende i den kristne tro, er i ferd med å bli det igjen.” (”Jomfrumark” s.73-74)
Magnus Malm peker på det samme i sin meget gode bok ”I Lammets tegn”: ”Ofte anvendes dagens pluralisme som argument mot kristendommens krav på historisk sannhet – ”noen sånt var kanskje gangbart i det gamle enhetssamfunnet, men vi kan ikke lenger tenke slik i et samfunn der et mylder av religioner og ideologier lever side om side”. Da glemmer man at det var nettopp i et slikt pluralistisk mylder kristendommen var som mest dynamisk og spredde seg raskest, nemlig i romerriket de første 300 årene. Reaksjonene fra omgivelsene lignet svært på dem vi ser i dag. Ledene debattanter anklager de kristne for ”intoleranse” og ”fanatisme”…På mange måter er vi tilbake der vi tok fatt, med en påfallende samstemmighet mellom vårt samfunn og det sene romerrike” (”I Lammets tegn” s. 154)
Veldig mye mer kunne vært sagt om akkurat dette, og det er fristende å peke på de store folkevandringene på den tiden og den ytre trussel som de germanske stammene utgjorde, hvor vi også i dag ser en påfallende parallell til den tiden. Allerede i 1994 skrev Gene Edward Veith : A militant unccompromising Islam may emerge as the most potent postmodern religion, against which timid rationalists, wishy-washy relativists, and eager to please Christians may prove impotent.” (“Postmodern Times” s.217)
Men som Magnus Malm også peker på kan det postmoderne samfunn være enda vanskeligere å nå med evangeliet enn den romerske kulturen, for den kulturen vi nå har er i motsetning til den romerske ikke en” førkristen hedendom, men tvert imot en hedendom som er sprunget ut av at kristendommen er forkastet”
Historikeren Arnold Toynbee, som for øvrig er en av de første til å bruke begrepet ”det postmoderne”, beskrev på 1940 tallet, med utgangspunkt i sammenlignende studier av en rekke sivilisasjoner deres vekst, sammenbrudd og oppløsning. Hans beskrivelse av sivilisasjoner i oppløsning speiler på en rekke punkter et postmoderne samfunn. Gene Edward Veith sier : ”Based on his study of twenty-one world civilizations…Toynbee found that societies in disitegration suffer a kind of ”schism in the soul.” They are seldom simply overrun by some other civilization. Rather they commit a kind of cultural suicide. Disintegrating societies, he says, have several characteristics. They fall into a sense of abandon “a state of mind that accepts antinomianism – consciously or unconsciously, in theory or practice – as a substitute for creativeness.” In other words people stop believing in morality and yield to their impulses at the expense of their creativity. They also succumb to truancy, that is escapism, seeking to avoid their problems by retreating into their own worlds of distraction and entertainment.
There is a sense of drift, in which people yield to a meaningless determinism, as if their efforts do not matter and as if they have no control over their lives. There is a sense of guilt, a self-loathing that comes from their moral abandon. There is promiscuity, which Toynbee means not so much in the sexual sense, but as the indiscriminate acceptance of anything and everything, an unfocused eclecticism and uncritical tolerance. Toynbee describes this promiscuity as an “act of self-surrender to the meltingpot…in Religion and Literature and Language and Art as well as…Manners and Customs” (“Postmodern times”, s.44-45)
Det er lett å føle seg lammet i møte med slike utfordringer som jeg har beskrevet ovenfor. Hvordan skal kirken, og jeg som kristen møte dette? Magnus Malm kommer her med noen kloke ord som vi gjør vel verd å ta til oss: ”Spørsmålet kirken må stille seg på vei til 2000 tallet er ikke: ”Hvordan skal vi svare på vår tids utfordringer?” – men ”Hvordan skal vi svare på at Jesus er oppstått fra de døde?” Dypest sett er det den oppstandne Kristus, og ikke kirken og dens innsats, som er svaret på vår tids problemer. Da må kirken være vendt mot ham på en slik måte at han gjennom den kan stå tydelig fram for verden. Ellers kommer bare kirken til å skygge for ham med alle sine forsøk på å bli relevante” (”I Lammets tegn” s.155)
Dermed er det viktigere for den kristne kirke en noen gang å ha rett fokus. Vi har lett for å la oss styre og påvirke av tidsånden og den til enhver tid rådene ideologien i samfunnet. Utfordringen ligge i å kunne kommunisere evangeliet til den rådene kulturen, uten samtidig å gi etter for den. Gene Edward Veith sier “ For Christianity to be a viable alterative to modernism (now discredited), postmodernism (a formalized anarchy under which few people can live for long), and for that matter, Islamic fundamentalism, it must get its house in order…Selling out to the dominant culture is, ironically, not a formula for success but for failure. The liberal churches tried to appeal to “modern man” by embracing modernism, but in doing so they made themselves irrelevant and doomed themselves when the intellectual climate changed. Evangelical churches that uncritically embrace postmodernism risk the same fate. In capitulating to the spirit of the age, both syncretic theologies refuse to minister to the genuine spiritual needs of the human beings lost in either the labyrinth of modernism, which denies them the supernatural, or postmodernism, which denies them the true” (“Postmodern Times”, s. 218)
Magnus Malm sier : at ”vår frykt for å kalles fundamentalister binder oss i en…marginal posisjon. Kirkens anti-fundamentalistiske fangeskap hindrer oss i å bekjenne frimodig at Gud har grepet inn i historien for å redde menneskene. Det som da blir tilbake er ikke mer enn et ynkelig forsøk på å tilby en fred som er enda litt bedre enn den folk finner andre steder…Alle strategier og forsøk på å få kirken ut av sin marginale posisjon i samfunnet vil uten videre mislykkes – inntil vi går i bunns i vår egen bekjennelse og igjen definerer kirkens vesen ut fra den. Veien til en apostolisk kirke går gjennom sannhetens nåløye: ”Jeg tror at Kristus virkelig er oppstått, om jeg så blir alene i hele kirken” (”I Lammets tegn” s.152-153)
Det er interessant, å se hva Magnus Malm her sier i lys av den tidlige kirkes møte med den romerske kulturen, for her ligger også mye av kraften til den tidlige kirken. Den var i høyeste grad en motkultur til den dekadente, pluralistiske og hedenske romerske kulturen og den var villig til å bekjenne og holde fast på at Jesus er oppstått fra de døde og at Han alene er Herre uansett hvilke kostnad en slik bekjennelse førte med seg.
Men det er verd å merke seg at urkirkens bekjennelse av Jesus som Herre var mer enn ord. Det å si ja til Jesus som Herre innebar å si nei til å la noe annet være herre, det være seg om det var den romerske keiser, eller andre avguder. Magnus Malm sier: ”Det går smertelig klart fram at oldkirken stort sett ikke kunne tenke seg å omtolke bekjennelsen ”Jesus er Herre” slik samfunnets makthavere ønsket: ”Ofre til gudene, så kan dere få holde på med de kristne gudstjenestene deres så mye dere vil.” (”I Lammets tegn” s.112) Konsekvensen for mange kristne var forfølgelse eller å lide martyrdøden for sin tros skyld. Men da støvet la seg etter at det romerske riket kollapset sto den kristne kirke der fortsatt med sin bekjennelse: Jesus er oppstått fra de døde og Han alene er Herre, og den ble således fundamentet for den nye europeiske kulturen som skulle vokse frem.
0 Comments:
Post a Comment
<< Home