Kirken i et postmoderne samfunn. Del 2
For å gi et forenklet bilde av modernismen og postmodernismen kan vi bruke et eksempel fra Bibelen som for øvrig viser at det ikke er noe nytt under solen. Dette eksemplet finner vi helt tilbake i 1. Moseb. kapitel 11 i historien om Babels tårn. Her bestemmer menneskene på jorden seg for å bruke sin fornuft, erfaring og sin teknologiske kunnskap uavhengig av Gud for å bygge se et tårn som rakk opp til himmelen. Det står at de ”hadde et språk og et tungemål”. Her er parallellen til modernismen slående. Menneskene forkastet Gud og vil bruke sin fornuft, vitenskap og teknologi og sin felles virkelighetsforståelse til å bygge seg ”et tårn som når opp til himmelen”. Modernismens barn satte endog sine føtter på månen. Men fortsettelsen av historien om Babels tårn som vi alle kjenner hvor Gud forvirret menneskenes språk, ”så den ene ikke skjønner hva den andre sier” er også en slående parallell, men nå til postmodernismen som sier at vi er fanget av språket og vår virkelighetsforståelse er en sosial konstruksjon innenfor den gruppe, eller kultur vi tilhører og fordi det ikke finnes noen universell sannhet er enhver virkelighetsforståelse like gyldig og må respekteres selv om vi ikke forstår den.
Hva betyr så et slikt kulturelt ”klimaskifte” for den kristne kirken, hvor alt hevdes å være relativt, og hvor det ikke finnes sannhet, bare forskjellige perspektiver? For det første vil jeg understreke at vi ikke behøver å akseptere postmodernismens premisser. Som Gene Edward Veith sier: ”To disbelive in truth is, of course self-contradictory. To believe means to think something is true; to say “It`s true that nothing is true” is intrinsically meaningless nonsense. The very statement – “there is no absolute truth” – is an absolute truth” (Postmodern Times s.16)
Samtidig må vi forholde oss til at store deler av kulturen vi lever i, i stor grad vil være preget av postmodernismen. Det er selvfølgelig umulig å si noe sikkert om fremtiden, men de strømminger vi ser i dag gir en pekepinn om hvilken retning samfunnet beveger seg mot. Dette vil innebære et samfunn preget av fragmentering, pluralisme tribalisme, toleranse (så lenge du ikke hevder å være i besittelse av sannheten), åndelig relativisme, nihilisme og en devaluering av menneskeverdet. Det vil komme til uttrykk i en etikk i retning av Peter Singer som i økende grad kommer til å prege samfunnet, noe vi allerede ser tendenser til. I praksis er det ikke noe annet enn en tilbakevending til et førkristent hedensk menneskesyn.
Postmodernismens relativisme kommer også til utrykk i forhold til forkjellige kulturer: Det finnes ingen universell sannhet, og konsekvensen av det er at ingen kan si at en kultur er bedre enn andre, og ingen kan si at en måte å leve på er bedre enn andre. Vi må med andre ord ha respekt for og toleranse i forhold til andre kulturer og andre måter å leve på. Det multikulturelle prosjekt er postmodernismens barn.
Det postmoderne mennesket har tilgang til enorme mengder informasjon, men kommer i økende grad til å ha problemer med å konsentrere seg lenge nok til å lese en bok. Mens modernismen var preget av lesning, er postmodernismen preget av det audiovisuelle.
Modernismen var preget av troen på at fornuft og vitenskap skulle erstatte religionen. Kristendommen ble sett på som irrasjonell og forsøkt underlagt fornuften. Postmodernismen derimot har på nytt åpnet veien for det åndelige inn i samfunnet. Paradokset er at det er en åndelighet som er relativ, hvor man plukker det man ønsker fra forskjellige åndelige tradisjoner etter eget ønske. Den postmoderne åndeligheten fremstår dermed som mer ulogisk og irrasjonell en kristendommen noen gang har gjort.
De deler av kristenheten som i stor grad lot seg påvirke av modernismen utfordres. Det gjelder i første rekke liberalteologien som godtok modernismens premisser og som drev teologi ved hjelp av modernismens redskaper -vitenskap og fornuft.. Nå som modernismen rystes, kommer også liberalteologien til å rystes, fordi den bygger på modernismens premisser.
Men andre kristne sammenhenger har også latt seg påvirke av modernismen. Ideen om en vedvarende fremgang, at det nyeste alltid er det beste, og en forakt for det gamle, er mer en modernistisk tanke mer enn en bibelsk tanke. Disse ideene har sitt opphav i opplysningstiden, og jeg tror kristne som holder fast ved slike ideer, risikerer å berøve seg selv for en åndelig utrustning de vil trenge i tiden som kommer. Dette er ting jeg vil komme mer tilbake til.
Hva betyr så et slikt kulturelt ”klimaskifte” for den kristne kirken, hvor alt hevdes å være relativt, og hvor det ikke finnes sannhet, bare forskjellige perspektiver? For det første vil jeg understreke at vi ikke behøver å akseptere postmodernismens premisser. Som Gene Edward Veith sier: ”To disbelive in truth is, of course self-contradictory. To believe means to think something is true; to say “It`s true that nothing is true” is intrinsically meaningless nonsense. The very statement – “there is no absolute truth” – is an absolute truth” (Postmodern Times s.16)
Samtidig må vi forholde oss til at store deler av kulturen vi lever i, i stor grad vil være preget av postmodernismen. Det er selvfølgelig umulig å si noe sikkert om fremtiden, men de strømminger vi ser i dag gir en pekepinn om hvilken retning samfunnet beveger seg mot. Dette vil innebære et samfunn preget av fragmentering, pluralisme tribalisme, toleranse (så lenge du ikke hevder å være i besittelse av sannheten), åndelig relativisme, nihilisme og en devaluering av menneskeverdet. Det vil komme til uttrykk i en etikk i retning av Peter Singer som i økende grad kommer til å prege samfunnet, noe vi allerede ser tendenser til. I praksis er det ikke noe annet enn en tilbakevending til et førkristent hedensk menneskesyn.
Postmodernismens relativisme kommer også til utrykk i forhold til forkjellige kulturer: Det finnes ingen universell sannhet, og konsekvensen av det er at ingen kan si at en kultur er bedre enn andre, og ingen kan si at en måte å leve på er bedre enn andre. Vi må med andre ord ha respekt for og toleranse i forhold til andre kulturer og andre måter å leve på. Det multikulturelle prosjekt er postmodernismens barn.
Det postmoderne mennesket har tilgang til enorme mengder informasjon, men kommer i økende grad til å ha problemer med å konsentrere seg lenge nok til å lese en bok. Mens modernismen var preget av lesning, er postmodernismen preget av det audiovisuelle.
Modernismen var preget av troen på at fornuft og vitenskap skulle erstatte religionen. Kristendommen ble sett på som irrasjonell og forsøkt underlagt fornuften. Postmodernismen derimot har på nytt åpnet veien for det åndelige inn i samfunnet. Paradokset er at det er en åndelighet som er relativ, hvor man plukker det man ønsker fra forskjellige åndelige tradisjoner etter eget ønske. Den postmoderne åndeligheten fremstår dermed som mer ulogisk og irrasjonell en kristendommen noen gang har gjort.
De deler av kristenheten som i stor grad lot seg påvirke av modernismen utfordres. Det gjelder i første rekke liberalteologien som godtok modernismens premisser og som drev teologi ved hjelp av modernismens redskaper -vitenskap og fornuft.. Nå som modernismen rystes, kommer også liberalteologien til å rystes, fordi den bygger på modernismens premisser.
Men andre kristne sammenhenger har også latt seg påvirke av modernismen. Ideen om en vedvarende fremgang, at det nyeste alltid er det beste, og en forakt for det gamle, er mer en modernistisk tanke mer enn en bibelsk tanke. Disse ideene har sitt opphav i opplysningstiden, og jeg tror kristne som holder fast ved slike ideer, risikerer å berøve seg selv for en åndelig utrustning de vil trenge i tiden som kommer. Dette er ting jeg vil komme mer tilbake til.
0 Comments:
Post a Comment
<< Home