Er det nye alltid best?
Som kristne har vi ofte, litt avhengig av hvilken sammenheng vi står i, hatt en viss oppfatning av kirkehistorien. Vår måte å se den på har vært preget av et syn som sier at når en vekkelsesbevegelse oppstår vil ofte de bestående kirkesamfunn motsette seg vekkelsen, hvilket vil føre til at de som er med i vekkelsen går ut av sin(e) tradisjonelle sammenhenger og starter et nytt arbeid, som etter en tid ender opp som et nytt kirkesamfunn. Etter hvert vil så dette kirkesamfunnet stivne og miste sin vitalitet, og når Gud sender en ny vekkelse, vil dette kirkesamfunnet stå i mot den nye vekkelsen, og det hele vil gjenta seg. Denne måten å se kirkehistorien på har selvfølgelig en historisk basis og det kan gis mange eksempler på dette.
Men dette har også hatt sin pris. Det har bland mange kristne ført til en tro på at det nyeste er alltid det beste. Eller at man ”jakter” på den siste trenden eller åpenbaringen i vekkelsesmiljøene. Samtidig er det ofte i vekkelsesmiljøene en mer eller mindre negativ holdning til de tradisjonelle kirkesamfunnene som man mener ikke er villig til å gå videre med Gud.
Det som kanskje etter min mening har gitt størst negativ konsekvens for mange vekkelsesbevegelsene, og som har ført til at en rekke av dem har havnet i grøfta, er knyttet nettopp dette, at når de blir avvist av tradisjonelle kirkesamfunn, og går ut av dem, er forakten for det bestående så stor at man ofte har kastet ut barnet med badevannet. Man bygger sin vekkelsesbevegelse rundt en ny åpenbaring, men glemmer ofte de som ble gitt de som gikk foran.
Vi lever i en tid som dyrker trendene, og det nye, og det preger dessverre også i stor grad mange menigheter. Jeg tror at mange kristne sammenhenger både nye og gamle kunne hatt stor nytte av å se seg litt tilbake, i stedet for hele tiden å se etter siste åndelige trend. Når Luther brøt med DKK, hva var det der som var ”barn” og som gikk ut med badevannet? Og det samme spørsmål kan vi stille gjennom hele resten av kirkehistorien for hver ny bevegelse som oppsto og brøt med den gamle. Kanskje vi ville finne dyrebare åndelige perler om begynte å grave litt i fortidens åker, og ikke bare var på utkikk etter neste åndelige bølge.
En som har gjort nettopp dette er den svenske pinsevennen Peder Halldorf som har bruk tid på å studere bl. a. kirkefedrene, og har skrevet en rekke bøker både om kirkefedrene, og som drar veksler på deres erfaringer og visdom. Hans bøker anbefales varmt.
Vi ønsker vekkelse og fornyelse, men vi trenger også røtter og stabilitet, og det er kanskje nettopp denne mangelen på røtter som har ført en rekke vekkelser på avveie. Skal vi se lengre enn fortidens åndelige kjemper, er det en god ide å sitte på skuldrene deres.
Men dette har også hatt sin pris. Det har bland mange kristne ført til en tro på at det nyeste er alltid det beste. Eller at man ”jakter” på den siste trenden eller åpenbaringen i vekkelsesmiljøene. Samtidig er det ofte i vekkelsesmiljøene en mer eller mindre negativ holdning til de tradisjonelle kirkesamfunnene som man mener ikke er villig til å gå videre med Gud.
Det som kanskje etter min mening har gitt størst negativ konsekvens for mange vekkelsesbevegelsene, og som har ført til at en rekke av dem har havnet i grøfta, er knyttet nettopp dette, at når de blir avvist av tradisjonelle kirkesamfunn, og går ut av dem, er forakten for det bestående så stor at man ofte har kastet ut barnet med badevannet. Man bygger sin vekkelsesbevegelse rundt en ny åpenbaring, men glemmer ofte de som ble gitt de som gikk foran.
Vi lever i en tid som dyrker trendene, og det nye, og det preger dessverre også i stor grad mange menigheter. Jeg tror at mange kristne sammenhenger både nye og gamle kunne hatt stor nytte av å se seg litt tilbake, i stedet for hele tiden å se etter siste åndelige trend. Når Luther brøt med DKK, hva var det der som var ”barn” og som gikk ut med badevannet? Og det samme spørsmål kan vi stille gjennom hele resten av kirkehistorien for hver ny bevegelse som oppsto og brøt med den gamle. Kanskje vi ville finne dyrebare åndelige perler om begynte å grave litt i fortidens åker, og ikke bare var på utkikk etter neste åndelige bølge.
En som har gjort nettopp dette er den svenske pinsevennen Peder Halldorf som har bruk tid på å studere bl. a. kirkefedrene, og har skrevet en rekke bøker både om kirkefedrene, og som drar veksler på deres erfaringer og visdom. Hans bøker anbefales varmt.
Vi ønsker vekkelse og fornyelse, men vi trenger også røtter og stabilitet, og det er kanskje nettopp denne mangelen på røtter som har ført en rekke vekkelser på avveie. Skal vi se lengre enn fortidens åndelige kjemper, er det en god ide å sitte på skuldrene deres.
0 Comments:
Post a Comment
<< Home