Selvsensuren øker.

Selvsensuren griper om seg i Europa. Mozartoperaen som ble tatt av programmet av frykt for muslimske reaksjoner, er desverre bare et av flere eksempler i det siste. I Spania har man bestemt seg for å kutte ut deler av en flere hundre år gammel tradisjonell festival som feirer gjennerobringen av Spania, også dette av frykt for å bli mål for muslimsk vrede. Forlaget Looseleaf Law Publications bestemte seg nylig for ikke å publisere en bok som tok for seg psykologien bak islamsk terror og var skrevet av en fagperson, også her av frykt for egen sikkerhet. Og idag kan vi lese at et Londongalleri har fjernet verkene til surrealisten Hans Bellmer av frykt for å støte muslimer, dette til tross for at verkene ikke hadde noen direkte kobling til Islam.
Her ser vi selvsensur på alt fra kunst og kultur til tradisjoner og akademiske verk. Disse reaksjonene er forståelige, men beklagelige. Problemet er, som Vebjørn Selbekk fikk kjenne på kroppen, at de personlige omkostningene for å stikke seg frem er svært store. Spørsmålet vi må stille oss er om ikke omkostningene ved selvsensur på sikt vil være større, ikke minst for kommende genersjoner.