Det multikulturelle samfunn.
Vi hører stadig en del av våre politikere fortelle oss at Norge nå er et multikulturelt samfunn, og det må vi alle ta inn over oss. Senest i dag (4/8) ber Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen i en artikkel i Aftenposten, Giske om å ansette imamer i norske fengsler fordi Norge er et flerkulturelt samfunn , og mener at det derfor bør være et religiøst tilbud til alle også i norske fengslene.
Men hva er grunnen til at en del politikere på liv og død skal omtale Norge som et multikulturelt samfunn. Vi har alt for lett for å akseptere det våre politikere sier. Bak dette forsøk på å omdefinere vårt samfunn ligger en mislykket integrasjonspolitikk. Når våre politikere ikke har lykkes med å integrere innvandrere i det norske samfunn og den norske kulturen, blir plan B å omdefinere samfunnet og kulturen istedet. Det innebærer at Norge må tilpasse seg innvandrernes kultur, istedet for at innvandrerne tilpasser seg norsk kultur.
Men Norge er ikke først og fremst et multikulturelt samfunn. Norge er et samfunn med en tusen år gammel kristen kulturell arv, som er en del av en enda eldre europeisk kristen kultur. I denne norske kulturen som gjennom de verdier den har forfektet, har dyrket frem det samfunn vi har i dag, finnes noen kulturelle minoriteter og de skal vi ta hensyn til innenfor rammen av den kulturen vi har. Det bedragerske med å omdefinere Norge til et multikulturelt samfunn, er at det tar mer hensyn til mindretallet, en til flertallet, og det er å ta mer hensyn til en nylig innflyttet kultur, enn sin egen kulturelle arv.
Multikulturelle samfunn kan fungere, men det fordrer at de forskjellige subkulturene i samfunnet omfavner visse verdier som universelle. Det må være en metakultur som favner subkulturene. Den kristne kulturen i Europa har vært en metakultur som gav vårt kontinent universelle verdier og virkelighetsforståelse. Multikultur slik den fremmes i Europa i dag, er en multikultur uten en metakultur. Derfor virker dagens multikultur som en sementering av forskjeller, istedet som en smeltedigel hvor folk har sin opprinnelige kulturelle arv men holder visse verdier som universelle. USA er verdens mest vellykkede multikulturelle nasjon. Der finnes mennesker med de forskjelligste etniske og kulturelle bakgrunner, men holder visse verdier for universelle; " We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the pursuit of Happiness...." osv.
Nært knyttet til begrepet multikulturelt ligger kulturrelativitet. Det innebærer en ide om at ingen kulturer er bedre enn andre, og at alle kulturer dermed må likestilles. Men vi kommer ikke utenom at noen kulturer, som den kristne europeiske har vært dynamisk og fremtidsrettet, mens en rekke andre kulturer er mer statiske, eller har andre trekk. Paradokset blir da at mens Europa i større og større grad tar avstand fra sin kulturelle arv, tar andre mer statiske kulturer lærdom av den europeiske og er i ferd med å bli mer dynamiske. Paradoksalt blir det da også at når innvandrere fra den 3. verden kommer til vestlige land, er det nettopp på grunn av hva den vestlige kulturen har produsert, både politisk, økonomisk og kulturelt, mens de har ofte flyktet fra resultatene av en statisk, bakstrebersk og "barbarisk " kulturell sammenheng. Dermed blir det bare tragisk at ikke europeiske politikere ser verdien i sin egen kulturelle arv, og istedet ønsker å innføre en multikultur hvor alle kulturer likestilles.
Den filosofiske bakgrunnen for det multikulturelle og kulturrelative finner vi i postmodernismen. Den hevder at det ikke finnes noen sannhen, bare forskjellige perspektiver. Postmodernismen avviser alle de "store fortellingene" det vil si de store livssyn som gav utrykk for å være universelle. I og med at det ikke finnes noen sannhet i henhold til postmodernismen, finnes heller ikke noe universelt livssyn. Istedet mener postmodernismen at man skaper/konstruerer sin egen virkelighet gjennom språk og gruppetilhørighet. Dermed legger postmodernismen grunnen for en tribalisering av samfunnet; det finnes ikke noen overordnet universelle verdier, og min virkelighet er en sosial konstruksjon gjennom språket og den gruppen jeg tilhører. Vi ser allerede konsekvensene av en slik utvikling. Det finnes ingen sannhet, dermed blir det kun hva som er politisk korrekt i henhold til gruppens virkelighet som gjelder. Tilhørighet til samfunnet som helhet blir mindre, og tilhørighet til en bestemt gruppe som kjemper for sine rettigheter blir større. I samme sammenheng blir individets frihet mindre på bekostning av hva som er politisk korrekt innenfor gruppen. Dermed fremmer postmodernismen forskjeller på bekostning av helheten i samfunnet på den ene siden, og den fremmer helhet på bekostning av individets frihet i forhold til gruppen. I klassisk komposisjonslære innefor estetikken finnes det visse grunnleggende regler for hvordan man skal komponere et maleri: Man skal ha både helhet og variasjon. Overført til kulturen kan man si at helhet på bekostning av variasjon er diktatur, og variasjon på bekostning av helhet er anarki. Postmodernismen fremmer et politisk korrekt diktatur innenfor gruppen, og et tribalistisk anarki i forhold til samfunnet.
Det som i vestlig sivilisasjon og kultur har sikret individets frihet, har vært en metakultur/metanarrativ med universelle verdier; "We hold these truths to be self-evident,..." I boken "Postmodern times" peker Gene Edward Veith på at det finnes både god og dårlig multikultur:"Bad multiculture promotes tribalism, the root of much of the world`s meanness. Good multiculturalism underscores commonality, the footing for respect and understanding. The consept of "commonality" of a universal humanity that people of all share is exactly the point under attack by postmodernist ideology. If we are wholly determined by our cultures, as the postmodernists say, if we are locked away from each other in a "prison house of language" so that people of different cultures are mutually inaccessible to each other, we have no alternative but to pull back with people like ourselves into our own tribes. To have respect and understanding, on the other hand, assumes the existence of values that go beyond culture, a set of trans-cultural moral absolutes and a vision of common humanity." Kristendommen har således et bedre grunnlag for et multikulturelt samfunn fordi det hevder visse universelle verdier, f. eks. at alle mennesker er like mye verd og har en fri vilje. Dermed blir både helheten og forskjellene tatt vare på. Kirken er faktisk den mest multikulturelle institusjon i verden til alle tider. Våre politikere bør derfor heller fremme de universelle verdiene vårt samfunn har vært tuftet på, fremfor å prøve å overbevise oss om at vi er et multikulturelt samfunn hvor forskjellene skal fremheves på bekostning av helheten i samfunnet, og gruppers rettigheter skal fremheves på bekostning av individets frihet. Dessuten bør hver enkelt av oss se verdien i vår kulturelle og åndelige arv. Vi må ikke glemme at det var kristendommen som i sin tid bidro til å føre oss ut av en primitiv og tribalistisk kultur. Det er ikke kristendommen som er bakstrebersk i så måte, det er det postmodernismen som er.
Men hva er grunnen til at en del politikere på liv og død skal omtale Norge som et multikulturelt samfunn. Vi har alt for lett for å akseptere det våre politikere sier. Bak dette forsøk på å omdefinere vårt samfunn ligger en mislykket integrasjonspolitikk. Når våre politikere ikke har lykkes med å integrere innvandrere i det norske samfunn og den norske kulturen, blir plan B å omdefinere samfunnet og kulturen istedet. Det innebærer at Norge må tilpasse seg innvandrernes kultur, istedet for at innvandrerne tilpasser seg norsk kultur.
Men Norge er ikke først og fremst et multikulturelt samfunn. Norge er et samfunn med en tusen år gammel kristen kulturell arv, som er en del av en enda eldre europeisk kristen kultur. I denne norske kulturen som gjennom de verdier den har forfektet, har dyrket frem det samfunn vi har i dag, finnes noen kulturelle minoriteter og de skal vi ta hensyn til innenfor rammen av den kulturen vi har. Det bedragerske med å omdefinere Norge til et multikulturelt samfunn, er at det tar mer hensyn til mindretallet, en til flertallet, og det er å ta mer hensyn til en nylig innflyttet kultur, enn sin egen kulturelle arv.
Multikulturelle samfunn kan fungere, men det fordrer at de forskjellige subkulturene i samfunnet omfavner visse verdier som universelle. Det må være en metakultur som favner subkulturene. Den kristne kulturen i Europa har vært en metakultur som gav vårt kontinent universelle verdier og virkelighetsforståelse. Multikultur slik den fremmes i Europa i dag, er en multikultur uten en metakultur. Derfor virker dagens multikultur som en sementering av forskjeller, istedet som en smeltedigel hvor folk har sin opprinnelige kulturelle arv men holder visse verdier som universelle. USA er verdens mest vellykkede multikulturelle nasjon. Der finnes mennesker med de forskjelligste etniske og kulturelle bakgrunner, men holder visse verdier for universelle; " We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the pursuit of Happiness...." osv.
Nært knyttet til begrepet multikulturelt ligger kulturrelativitet. Det innebærer en ide om at ingen kulturer er bedre enn andre, og at alle kulturer dermed må likestilles. Men vi kommer ikke utenom at noen kulturer, som den kristne europeiske har vært dynamisk og fremtidsrettet, mens en rekke andre kulturer er mer statiske, eller har andre trekk. Paradokset blir da at mens Europa i større og større grad tar avstand fra sin kulturelle arv, tar andre mer statiske kulturer lærdom av den europeiske og er i ferd med å bli mer dynamiske. Paradoksalt blir det da også at når innvandrere fra den 3. verden kommer til vestlige land, er det nettopp på grunn av hva den vestlige kulturen har produsert, både politisk, økonomisk og kulturelt, mens de har ofte flyktet fra resultatene av en statisk, bakstrebersk og "barbarisk " kulturell sammenheng. Dermed blir det bare tragisk at ikke europeiske politikere ser verdien i sin egen kulturelle arv, og istedet ønsker å innføre en multikultur hvor alle kulturer likestilles.
Den filosofiske bakgrunnen for det multikulturelle og kulturrelative finner vi i postmodernismen. Den hevder at det ikke finnes noen sannhen, bare forskjellige perspektiver. Postmodernismen avviser alle de "store fortellingene" det vil si de store livssyn som gav utrykk for å være universelle. I og med at det ikke finnes noen sannhet i henhold til postmodernismen, finnes heller ikke noe universelt livssyn. Istedet mener postmodernismen at man skaper/konstruerer sin egen virkelighet gjennom språk og gruppetilhørighet. Dermed legger postmodernismen grunnen for en tribalisering av samfunnet; det finnes ikke noen overordnet universelle verdier, og min virkelighet er en sosial konstruksjon gjennom språket og den gruppen jeg tilhører. Vi ser allerede konsekvensene av en slik utvikling. Det finnes ingen sannhet, dermed blir det kun hva som er politisk korrekt i henhold til gruppens virkelighet som gjelder. Tilhørighet til samfunnet som helhet blir mindre, og tilhørighet til en bestemt gruppe som kjemper for sine rettigheter blir større. I samme sammenheng blir individets frihet mindre på bekostning av hva som er politisk korrekt innenfor gruppen. Dermed fremmer postmodernismen forskjeller på bekostning av helheten i samfunnet på den ene siden, og den fremmer helhet på bekostning av individets frihet i forhold til gruppen. I klassisk komposisjonslære innefor estetikken finnes det visse grunnleggende regler for hvordan man skal komponere et maleri: Man skal ha både helhet og variasjon. Overført til kulturen kan man si at helhet på bekostning av variasjon er diktatur, og variasjon på bekostning av helhet er anarki. Postmodernismen fremmer et politisk korrekt diktatur innenfor gruppen, og et tribalistisk anarki i forhold til samfunnet.
Det som i vestlig sivilisasjon og kultur har sikret individets frihet, har vært en metakultur/metanarrativ med universelle verdier; "We hold these truths to be self-evident,..." I boken "Postmodern times" peker Gene Edward Veith på at det finnes både god og dårlig multikultur:"Bad multiculture promotes tribalism, the root of much of the world`s meanness. Good multiculturalism underscores commonality, the footing for respect and understanding. The consept of "commonality" of a universal humanity that people of all share is exactly the point under attack by postmodernist ideology. If we are wholly determined by our cultures, as the postmodernists say, if we are locked away from each other in a "prison house of language" so that people of different cultures are mutually inaccessible to each other, we have no alternative but to pull back with people like ourselves into our own tribes. To have respect and understanding, on the other hand, assumes the existence of values that go beyond culture, a set of trans-cultural moral absolutes and a vision of common humanity." Kristendommen har således et bedre grunnlag for et multikulturelt samfunn fordi det hevder visse universelle verdier, f. eks. at alle mennesker er like mye verd og har en fri vilje. Dermed blir både helheten og forskjellene tatt vare på. Kirken er faktisk den mest multikulturelle institusjon i verden til alle tider. Våre politikere bør derfor heller fremme de universelle verdiene vårt samfunn har vært tuftet på, fremfor å prøve å overbevise oss om at vi er et multikulturelt samfunn hvor forskjellene skal fremheves på bekostning av helheten i samfunnet, og gruppers rettigheter skal fremheves på bekostning av individets frihet. Dessuten bør hver enkelt av oss se verdien i vår kulturelle og åndelige arv. Vi må ikke glemme at det var kristendommen som i sin tid bidro til å føre oss ut av en primitiv og tribalistisk kultur. Det er ikke kristendommen som er bakstrebersk i så måte, det er det postmodernismen som er.
4 Comments:
Et interessant bidrag.
Jeg tror ikke du bør føle deg truet av begrepet multikulturelt samfunn, slik jeg tolker at du nå er. I multikulturelle samfunn eksisterer en majoritet og mange minoriteter, og kristendommen er så til de grader fortsatt majoriteten i det norske multikulturelle storsamfunnet anno 2006.
Rent praktisk; at Røe Isaksen foreslår å tilby muslimske religiøse ledere i norske fengsler anser jeg som en naturlig konsekvens av at det er mange muslimer i Norge, og noen av disse befinner seg i norske fengsler. Imamer i norske fengsler betyr selvfølgelig ikke at kristne prester ikke skal være der lenger, og dermed kan jeg heller ikke se noe poeng i å kritisere dette forslaget.
Du gyver løs på begrepet integrasjon. "Mislykket integrasjonspolitikk" bruker du om det som skjer i Norge. Jeg er ikke enig. Det du skriver får meg til å tenke på begrepet assimilasjon. Dette oppfattes i mitt fag, sosiologien, som en foreldet strategi overfor nye elementer:
"I dagens internasjonale diskusjon - og i politiske dokumenter - dominerer en bestemt forståelse av hvordan innvandrere skal innlemmes i mottakersamfun: De skal integreres i, etter hvert, flerkulturelle stater. Både moderne velferdsstater og store deler av akademia ser ut til å ta for gitt at integrasjon av nykommere i flerkulturelle stater er både substansielt ønskelig - og realiserbart. Og dessuten - at integrasjon er noe kvalitativt forskjellig fra det som kalles assimilasjon. I denne dominerende diskusjonen blir assimilasjon definert på en måte som fratar begrepet analytisk og politisk relevans. Begrepet blir nærmest illegitimt og derfor ubrukelig i moderne demokratier. Assimilasjon blir i denne betydningen betraktet som en strategi mange stater fulgte overfor minoriteter tidligere i historien, der det ble brukt vold, undertrykking og andre pressmidler for å få "avvikere" inn i majoritetsfolden.
(...) Integrasjon som menneskelig prosess handler om hvordan sosialisering, gjennom normer og forventningsdannelse, bidrar til å skape sosialt samhold og samfunnsmessig stabilitet. (...) Integrasjon - i sosiologisk forstand - innebærer læring av og tilpassing til samfunnets verdigrunnlag, prosesser som knytter individet til samfunnet (økonomisk og sosialt), og skaper tilhørighet og lojalitet.
(...) Innenfor assimilasjonstradisjonen snakker man om en prosess, der individene vokser inn i et gitt kulturelt fellesskap - og gradvis tilegner seg dette fellesskapets normer og verdier til individets normer ikke kan skilles fra samfunnets. Her rettes søkelyset mot sosial kontroll gjennom sentrale samfunnsinstitusjoner ("moraldannende aktører") som familien, eventuelt religionsfellesskap, skolen og lokalsamfunnet. (...) Assimilasjon som strategi blir derfor lett autoritær" (2002: 30-31).
Referanse:
Brochmann, Borchgrevink & Rogstad (2002). "Sand i maskineriet. Makt og demokrati i det flerkulturelle Norge".
Hei igjen thor.f
Kristendommen preger fortsatt vårt land til en viss grad, selv om vi må erkjenne at dens innflytelse er synkende.Min bekymring gjelder ikke i så stor grad dagens Norge, som Norge om 50-100 år. Vedrørende multikultur sier du:
"Både moderne velferdsstater og store deler av akademia ser ut til å ta for gitt at integrasjon av nykommere i flerkulturelle stater er både substansielt ønskelig - og realiserbart."
Det er nettopp dette jeg reager på. Hvem har bestemt at dette er ønskelig, og på hvilket grunnlag mener man at det er realiserbart?
Når det gjelder min henvisning til Røe Isaksen var det først og fremst ment som et eksempel på hvordan man begrunner noe med at Norge er et multikulturellt land, men implisitt i hans forslag ligger nettopp det jeg peker på, med hensyn til kulturelativismen; alle kulturer er like bra og må stilles likt.
Forøvrig så ligger det i denne multikultur og kulturrelativismen en nedvurdering av egen historie. Norge har en 1000 år lang historie som en kristen nasjon. Dermed det naturlig at det finnes kristne prester i fengslene. I den konteksten blir den noe unaturlig i at den norske stat skal finansiere imamer i norske fengsler. Og skal man ta forslaget hans til ytterpunktet om at det skal være et religiøst tilbud til alle i fengslene, så bør det jo være ansatt en haug med religiøse ledere fra ymse religoner for å gi de innsatte et god religiøst tilbud. Hvorfor skal det i så tilfelle bare være imamer?
Det du sier og referer med hensyn til integrasjon og assimilasjon og hvordan dette sees på i "dagens internasjonale diskusjon - og i politiske dokumenter" stemmer med min observasjon om en dreining i forhold til hvordan man nærmer seg problematikken. Om denne dreiningen er av det gode, er jeg mer skeptisk til.
Ja, kristendommens innflytelse er synkende. Heldigvis. Den kristne innflytelsen på det norske samfunnet kan lenge tære på den lange kulturarven du så ofte referer til uten å være truet som dominerende religion.
Hadde dagens kulturelt sammensatte Norge eksistert i en setting av holdninger hvor en religion var så dominerende som kristendommen var for f.eks 100 år siden ville ikke samfunnet vårt vært et hyggelig sted å leve i.
Forskjellige mennesker kan, slik jeg ser det, kun eksistere side ved side på en harmonisk måte hvis det eksisterer toleranse for annerledes tenkende. Dette er i mine øyne ikke et kjennetegn ved konservativ kristendom. En oppmykning er altså nødvendig, og den skjer nå.
I ditt blogg-bidrag beskrev du den kristne Europeisk kulturen som dynamisk og fremtidsrettet - i motsetning til andre kulturer som du beskrev som bl.a. mer statiske. Det er jo et paradoks at du mener dette, og samtidig står for et såpass koservativt og autoritært synspunkt iht hvordan kristendommen bør være dominerende i Europa også i fremtiden. Man skulle tro at fra "dynamisk og fremtidsrettet" var veien kort til toleranse og mangfold, men nei.
Når det gjelder spørsmålet ditt; "Hvem har bestemt at dette er ønskelig, og på hvilket grunnlag mener man at det er realiserbart?" så gir vel svaret seg selv. Dette er den dominerende holdningen blant akademikere og politikere basert dels på empiri, altså erfaringer, og dels på teoretisk grunnlag.
Mange vil påstå, meg selv inkludert, at et samfunn der et mangfold av kulturerelle og religiøse retninger eksisterer side ved side er å foretrekke fremfor et samfunn der en religion har en veldig dominerende posisjon (som f.eks Norge anno 1900). Argumentene koker ned til stikkordet toleranse. Vi blir bedre mennesker av å se og erfare at folk er forskjellige, men likevel bra folk. Sannsynligheten for å falle for generelle antagelser om folkegrupper/religioner er mindre når man har representanter for disse folkegruppene/religionene rundt seg i det daglige livet. Dette gir grunnlag for forståelse og gjensidig respekt - i motsetning til en hegemonisk tilstan som du tilsynelatende foretrekker.
Motargumentene blir kanskje at konflikter mellom folkegrupper/religioner eksisterer hvor disse kommer i kontakt med hverandre, og at verden var bedre før. Men hva er egentlig det reelle alternativet her og nå? Skal alle muslimer reise til Asia og alle kristne til Israel/Europa/USA slik at vi ikke kan komme til å knuffe borti hverandre?
Multikulturalisme er ikke en nedvurdering av egen kultur, som du skriver. Det er en god teori (og etterhvert praksis) om hvordan vi skal leve sammen på tvers av ulikheter. Det er det beste alternativet vi har.
Du sier:
"I ditt blogg-bidrag beskrev du den kristne Europeisk kulturen som dynamisk og fremtidsrettet - i motsetning til andre kulturer som du beskrev som bl.a. mer statiske. Det er jo et paradoks at du mener dette, og samtidig står for et såpass koservativt og autoritært synspunkt iht hvordan kristendommen bør være dominerende i Europa også i fremtiden. Man skulle tro at fra "dynamisk og fremtidsrettet" var veien kort til toleranse og mangfold, men nei."
At den kristne europeiske kulturen har vært mer fremtidsrettet og dynamisk enn hvilken som helst annen kultur på kloden er elemetær historie.
Du har ved flere annledning utrykt at du mener jeg er autoritær. Jeg vil derfor sterk understreke at jeg mener at skal kristendommen ha noen fremtredene plass i fremtidens Europa er fordi menneskene i Europa selv velger det, det være seg som personlige kristne, eller som mennesker om omfavner de kristne verdiene. Det er også grunnen til at jeg blogger om dette, og ikke planlegger en eller annen revolusjon.
Hvis vi først skal snakke om å værte autoritær, så kan vi snakke om det multikulturelle prosjekt. Som du selv sier, så er det den akademiske og politiske eliten som har omfavnet dette prosjektet. det er i liten grad fremme i f. eks.valgkampen og politiske debatter. Med andre ord, nordmenn får bare presentert fra politikere, at vi ER et multikulturelt land og må ta hensyn til det.Det at politikere omdefinerer Norges kulturelle struktur knapt uten å debattere det, det er autoritært.
Du er opptatt av toleranse, og det er vel og bra. Men hvordan vil du i et multikulturelt samfunn forholde deg til subkulturer som ikke er så opptatt av toleranse som deg, men som vil (mis)bruke en multikulturelt og kulturrelativt samfunn til å fremme en undertrykkende og autoritær ideologi? Hvor langt skal toleransen gå?
Allerede i dag ser vi svært negative tendenser i Europa grunnet i det multikulturelle prosjekt.Vi har områder i Frankrike hvor politiet ikke tør å gå og hvor det praktiseres en indre justis med Sharia i følge bloggeren Fjordman(http://fjordman.blogspot.com/2005/12/den-flerkulturelle-verdenskrigen.html).Til og med Torbjørn Berntsen gikk for en tid siden og utrykte bekymring over utviklingen i Grorudalen(http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/oslo/article185239.ece)
Problemene med islam er tiltagende i hele Europa. Hvor tolerante skal vi være overfor andre kulturer? Hvordan skal vi forholde oss til en kultur som fremmer kvinneundertryking, æresdrap og en totalitær ideologi? Dagens Europa gir multikulturismen et troverdighetsproblem, og jeg tror ikke at det kommer til å bli mindre. Det finnes neppe noe enkel løsning på de problemene vi har satt oss selv i. Å fortsette å fremme multikultur og kulturrelativisme er ikke veien å gå.
Post a Comment
<< Home