Christianculture

Det nye Europa.

2008-06-02T01:42:00.000-07:00

I et muslimdominert område av Birmingham ble to kristne som delte ut traktater og forkynte evangeliet bortvist av en politimann og truet med å bli arrestert for å ha begått såkalt "hatecrime". Les hele saken her.

Christianculture anbefaler!

2008-05-08T14:43:00.000-07:00

Onsdag 7/5 hadde Livets Ord besøk av Peter Halldorf. Jeg anbefaler deg å lytte til samtalen mellom Ulf Ekman og Peter Halldorf på Livets Ords webbtv. Føg denne linken for å se programmet.

Oppfordring til bønn og faste!

2008-04-28T10:37:00.000-07:00

Norge Idag kan i dag melde at;

Representanter for tolv kirkesamfunn og elleve kristne organisasjoner er gått sammen om å oppfordre til en felleskristen bønnefaste for barnets rett til mor og far.

I oppropet som du finner hos Ja til ekteskapet står det bl. annet:

Dette er en sterk oppfordring om å gå inn i bønn og faste for ekteskapet og for barnets rett til mor og far. La oss be og faste fram mot Stortingets votering over "Felles ekteskapslov" den 11. juni 2008.
Merk deg at søndag 25. mai 2008 er utpekt som en nasjonal bønne- og fastedag for ekteskapet. Slå deg sammen med andre og søk Herren sammen…

Vi henvender oss med dette til alle kristne i menigheter, organisasjoner og bevegelser, og til det norske folk. Vi oppfordrer alle som ser alvoret, til å samle seg i bønn og faste for ekteskapet mellom mann og kvinne, og for barns rett til mor og far…

I avgjørende stunder har kirken kalt de troende til faste og bønn, etter Jesu egen oppfordring. Vi står nå ved en korsvei og vil samle oss i bønn og faste. Vi vil stå sammen fra alle menigheter og kristne lag og oppfordrer alle som ser alvoret i situasjonen til å slutte opp om en handling som koster noe og som tydeliggjør vår felles overbevisning…

Vi oppfordrer alle som har anledning til det, å avsette tid til bønn og faste. Vi avstår fra sultestreik som politisk pressmiddel, men henvender oss med vår bønn og forsakelse til Gud.

Les mer hos Ja til ekteskapet

E-poststafett mot ny ekteskapslov!

2008-04-25T08:13:00.000-07:00

I følge avisen Vårt Land har sentrale kristne ledere med katolsk, luthersk og pinsekarismatisk bakgrunn satt igang en e-poststaffet mot den nye ekteskapsloven. Ved å gå inn på nettstedet Foreldrerett.no kan du signere et opprop og med et klikk sende din personlige protest til samtlige stortingspolitikere. Jeg oppfordrer deg til å gå inn og signere, og at du sender linken videre til alle du kjenner , med oppfordring om å signere. Les forøvrig artikkelen om oppropet i Vårt Land

Å lyde Gud mer enn mennesker.

2008-04-23T14:22:00.000-07:00

Jeg er oppvokst i Norge og er glad i mitt land. Vi er velsignet med en natur som kan ta pusten fra enn. Vi er velsignet med oljerikdom. Vi lever i en fredfulldel av verden. Det er mye å være takknemlig for. Vi har et land som i 1000 år har vært bygd på evangeliet og de kristne verdier. Fra å være et land med småkonger på hver en haug, hvor vold og blodhevn var fremtredene verdier, gikk Norge til å bli en samlet nasjon hvor kristendommen ble premissleverandør for de verdiene som vårt land ble bygd på. Kristendommen ble limet som holdt nasjonen sammen og gav en felles verdiforankring og forståelse. På et slikt grunnlag ble nasjonen Norge bygd.
Det har derfor vært lett å være en kristen i Norge. Det har i liten grad vært et problem å være tro mot Gud og samtidig kjenne lojalitet og tilknytning til nasjonen Norge. Faktisk er det slik at Bibelen selv pålegger den kristne til å være lojale mot det landet de bor i.

Paulus sier i Rom.13,1-7:
Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt. Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære.

Kristne blir også oppfordret til å be for landets ledere i 1.Tim 2.1-2:
Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt.

Kristne som lever ved dette er på mange måter de mest lojale borgere et land kan ha. Men når dette er sagt, så er ikke dette Bibelens siste ord om forholdet mellom den kristne og staten. Det går en grense når myndighetene begynner å pålegge den kristne noe som strider med Guds Ord som den kristne er bundet til ved sin samvittighet. Da er Bibelen klar; Da Johannes og Peter ble kastet i fengsel på grunn av sin forkynnelse og pålagt av de jødiske myndighetene å ikke forkynne eller lære i Jesu navn var Peter og Johannes svar krystallklart: Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.(Ap.gj.4.19-20) Etter å ha blitt fengslet nok en gang på grunn av sin forkynnelse og pålagt å ikke tale i Jesu navn, gir apostlene nok en gang en klar melding til jødenes råd: En skal lyde Gud mer enn mennesker. (Ap.gj.5.29)

Dessverre ser det nå ut til i at vi er i ferd med å nærme oss en situasjon hvor vi som kristne kan bli nødt til å velge om vi skal være tro mot Gud eller mot vårt land og våre myndigheter. Vi har en regjering som gjennom å føre en svært aggressive kampanje mot kristne og evangeliet i vårt land, har lagt grunnen for at vi som kristne mot vår vilje i større og større grad blir nødt til å leve som et marginalisert parallellsamfunn i vårt eget land.
Anniken Huitfeldts uttalelser i stortingets spørretime hvor hun gir signaler om at kristne friskoler må lære at homofili er naturlig, er å tråkke over en grense hvor vi som kristne blir nødt til å si med apostlene: ”En skal lyde Gud mer enn mennesker.”

Bloggpause.

2008-01-08T14:21:00.000-08:00

Som vel de fleste av bloggens lesere har fått med seg, er det en stund siden siste oppdatering her på min blogg. Slik det ser ut for meg nå, vil nok fortsatt bli lite bloggaktivitet på meg i en tid framover. I mellomtiden vil jeg anbefale bloggen til Bjørn Olav Hansen for de som ikke allerede leser den.

Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 6

2007-11-19T05:55:00.000-08:00

Jeg startet denne artikkelserien med å vise til Peter Singer og hans etiske tenkning. Dette fordi vi i dag er i ferd med å fjerne oss fra det kristne menneskesynet, noe som vil få praktiske konsekvenser, på samme måte som det fikk store praktiske konsekvenser for antikkens verden at det kristne menneskesynet fikk gjennomslag. Og det er verd å merke seg at det er først og fremst for de svake i samfunnet konsekvensene blir størst. Dette så vi klart og tydelig illustrert i Peter Singers etiske tenkning og menneskesyn, som ligger svært nær antikkens hedenske menneskesyn. Ønsker vi oss virkelig et slikt samfunn?

Tegnene på at vi beveger oss i en slik retning er mange. På mange måter er vi tilbake til en dyrkning av de idealistiske, men urealistiske kroppene som grekerne dyrket, med en påfølgende forakt for det som er svakt, sykt og som ikke når opp til idealene. Vi tar liv av barn i mors mage, og i enkelte europeiske land har man også begynt å ta liv av syke, både barn og voksne. Vårt samfunns behandling av syke består mer i å gjenopprette funksjondyktighet slik at man kan være en samfunnsnyttig borger, en det er å behandle med utgangspunkt i barmhjertighet og omsorg(Selv om det skal sies at de fleste helsepersonell som regel har omsorg for pasienten). Med andre ord; er du frisk og arbeidsdyktig er du verdifull, er du syk eller gammel, er du en byrde og mindre verdt. I Nedreland er det opprettet et politisk parti som arbeider for legalisering av sex med barn.

Det er svært naivt å tro at man kan forandre det grunnleggende premisset for hvordan man ser på mennesket, uten at det har konsekvenser. Ideer har konsekvenser, det er ikke likegyldig hvilket menneskesyn man har. Trond Berg Eriksen sier: Filosofisk sett er vel den viktigste lærdommen av et historisk studium at menneskebilder alltid også er normative, uansett hvor vitenskapelig fundert de enn måtte være… man kan ikke påstå at mennesket er fritt eller ufritt, guddommelig eller dyrisk uten at man dermed forbereder livsmønstre hos dem det gjelder. Menneskebilder har en tendens til å bli selvoppfyllende profetier i samme grad som man tror at de stemmer med virkeligheten. Vi lever nemlig ikke bare ut fra hvem vi faktisk er, men også ut fra hvem vi tror vi er. (Helse i hver dråpe, s.103). Det kristne menneskesynet, at alle mennesker er skapt i Guds bilde og er like mye verd, er den beste garantien mot en utvikling av et samfunn som kvitter seg med sine svakeste, noe som på et gitt tidspunkt kan være hvem som helst av oss.

Denne artikkelserien ble opprinnelig skrevet som en kritikk av dagens samfunnsutvikling og hvordan avkristningen av den vestlige verden fører oss tilbake til et samfunn og et menneskesyn som ligner svært på den som fantes i antikken med de konsekvenser det medfører. Jeg ønsket også å belyse hvordan kristendommen og dens menneskesyn fikk praktiske konsekvenser for hvordan man behandlet barn, syke, gamle, fattige og andre svake grupper. Men jo mer jeg leste om de kristne i antikken og tidlig middelalder og deres barmhjertighetsarbeid, jo mer ubekvem ble jeg på vegne av meg selv og oss som er dagens kristne, i den vestlige verden. Ser vi Kristus i vår neste som lider nød, er syk, er ensom osv. og gjør vi noe med det?
På mange måter har jo det offentlige samfunn overtatt mye av det som opprinnelig sprang ut av det kristne barmhjertighetsarbeidet, og det kan nok ha bidratt til at vi som kristne har mistet bevisstheten om vårt ansvar for de som er i nød og har det vanskelig. Jeg tror at det er viktig at vi som kristne blir mer bevisst disse sidene av evangeliet, særlig dersom samfunnsutviklingen fortsetter som nå. Dersom man forkaster premisset at Gud finnes, og at mennesket er skapt i Guds bilde, er det veldig enkelt at samfunnet på et gitt tidspunkt aksepterer en gradering av menneskeverdet i likhet med det Peter Singer gjør. Da blir noen mennesker verd å ta vare på og andre ikke. Kanskje vi på nytt vil oppleve at det blir de kristne som tar hånd om de gruppene som samfunnet ikke finner det verdt å bry seg om, eller holde liv i? Uansett så trenger vi å gjøre oss selv mer bevisst på Jesu ord: Det dere gjorde mot en av mine minste brødre, gjorde dere mot meg. (Matt.25.40)

Litteratur:
Helse i hver dråpe.Trond Berg Eriksen, Universitetsforlaget.

Tekster i etikk. Per Ariansen, Inga Bostad, Steinar Mathisen og Øyvind Rabbås, Unipub as.

De apostoliske fedre. Luther forlag.

Følelser og moral. Arne Johan Vetlesen, Nortvedt, Gyldendal.

Mending bodies, saving souls. Guenter Risse, Oxford university press.

The birth of the hospital in the Byzantine empire. Timothy Miller, The John Hopkins university press.

Health care and the rise of christianity. Hector Avalos, Hendrickson publishers.

The rise of christianity. Rodney Stark, HarperSanFransico.

How the catholic church buildt western civilization. Thomas Woods Jr., Regnery publishing.

How christianity changed the world. Alvin Schmidt, Zondervan.

Fakkeltog for forfulgte kristne.

2007-11-13T04:28:00.000-08:00

I morgen, onsdag 14 november, blir det arrangert fakkeltog i Oslo til støtte for forfulgte kristne.Fakkeltoget starter klokken 17 på Jernbanetorget. Jeg oppfordrer alle til å bli med å sette fokus på de forfulgte kristnes situasjon. Les mer hos Åpne Dører

Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 5

2007-10-26T12:33:00.000-07:00

Som vi har sett var det gresk-romerske og det kristne menneskesynet totalt forskjellig. Det hedenske menneskesynet dyrket det sterke og friske, og foraktet det syke og svake. Det kristne menneskesynet betonet barmhjertighet og medlidenhet med svake og syke mennesker. Trond Berg Eriksen sier: Særegent for de kristne var at de godtok alle mennesker: syke, gamle, og funksjonshemmede. De tok også parti for det ufødte og forsvarsløse livet. Grekerne og romerne hadde vært så opptatt av skjønnhet makt og ære at kronisk sykdommer og vanskapninger ble feid vekk med avsky. Både den kristne og den førkristne etikken forsvarer livet, men i de kristnes tilfelle gjaldt det alt liv – særlig det som trengte omsorg. I det andre tilfelle gjaldt det bare de sterkeste, skjønneste og mest velskapte livsformene. (Helse i hver dråpe, s.118)

Denne forskjellen fikk store praktiske konsekvenser. Guenter Risse gir et eksempel fra en epidemi i byen Edessa i Bysantin på slutten av 400 tallet: Pagans, who had self-interested individual exchange relations with an array of deities, lacked a comprehensive religious doctrine that could energize and compel them to consider collective charitable actions… Destitute of a socially relevant ideology to counter mass disease and death, pagans yielded to flight or despair unable to confront the crises. Often they avoided all contact with the sick, refusing to nurse them. Some escaped from their homes, even leaving their death unburied. By contrast, as Joshua the stylite reveals in his chronicle, local Christian congregations, including Edessa`s were highly successful in mobilizing their members, running a “miniature welfare state” within the empire. Their revolutionary beliefs in mutual love and sacrifice, as well as eternal salvation, became the linchpin for communal actions. Charitable work, however, attracted even more needy refugees, “for a report had gone forth throughout the province of Edessa, that the Edessenes took good care of those who where in want; and for this reason a countless multitude of people entered the city”. (Mending bodies, saving souls, s.84)

Det er verdt å merke seg at dette ikke var noe engangstilfelle. Risse referer til en lignende hendelse i Cæsarea mens Basil var biskop, og Rodeny Stark referer lignede hendelser i sin bok The rise of christianity. Han siterer bland annet biskopen i Alexandria Dionysius som skrev om en epidemi rundt år 260: Most of our brother christians showed unbounded love and loyalty, never sparing themselves and thinking only of one another. Heedlees of danger, they took charge of the sick, attending to their every need and ministering to them in Christ and with them departed this life serenely happy; for they were infected by others with the disease, drawing on themselves the sickness of their neighbours and cheerfully accepting their pains. Many, in nursing and curing others, transferred their death to themselves and died in their stead… The best of our brothers lost heir lives in this manner. (s.82)

Men Dionysius beskriver også det samme reaksjonsmønsteret hos hedningene som Risse viser til i sin bok. Dionysius sier: The heathen behaved in the very opposite way. At the first onset of the disease , they pushed the sufferers away and fled from their dearest, throwing them into the roads before they were dead and treated unburied corpses as dirt, hoping thereby to avert the spread and contagion of the fatal disease; but do what they might, they found it difficult to escape.(s.83)

Rodney Stark viser også til Thucidydes som beskriver en epidemi som rammet Aten i år 431 før Kristus. Selv om det er 600 hundre år mellom Dionysius og Thucidydes er deres beskrivelse av hvordan hedningene reagerte på epedemien bemerkelsesverdig lik, og reflekterer således antikkens menneskesyn: they died with no one to look after them; indeed there where many houses in which all the inhabitants perished through lack of any attention… The bodies of the dead were heaped on top of the other (The rise of Christianity, s.85)

Den berømte legen Galen, som forøvrig var en sterk kritiker av kristendommen oppviste nøyaktig det samme reaksjonsmønsteret. Da en epidemi rammet Roma trakk han seg raskt unna til en landeiendom i Lilleasia til faren var over. Rodney Stark sier: Granted, this is but one mans response, albeit that of a man much admired by later generations as the greatest physician of the age. But although at least one modern medical historian has felt the need to written exculpatory essay on Galen`s flight (Walsh 1931), it was not seen as unusual or discreditable at the time. It was what every prudent person would have done, had they the means – unless, of course, they were “Galileans”. (The rise of Christianity, s.86)

Keiser Julian den frafalne bemerket også de kristnes behandling av syke, og at de tok seg av selv sine fiender. Han sa blant annet: Hva er det som gjør Galilæerne saa stærke uden deres Menneskekjærlighed mod Fremmede og Fattige, deres Omhu for de afdøde og hele deres, omen tilkunstlede, Hellige Vandel? Og Skam være det for os, at disse Gudenes Fiender ikke blot viser Barmhjertighet mot sine egne Troesfæller, men også mot Gudenes Dyrkere.(Faye 1882, s.100, som sitert i Følelser og moral, Arne Johan Vetlesen og Per Nordtvedt)

For de kristne var forpliktelsen overfor Gud knyttet til forpliktelsen overfor ens neste, og ens neste kunne til og med være en fiende. Dette var noe av det revolusjonerende med kristendommen. En av de store inspirasjonskildene til det kristne barmhjertighetsarbeidet var Jesu ord i Matt.25.34-40:” Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.” Da skal de rettferdige svare ”Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok i mot deg, eller uten klær og kledde deg? Og når så vi deg syk, eller i fengsel, og kom til deg?” Men kongen skal svare dem: ”Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.”

Etter hvert ble de kristnes barmhjertighetsarbeid satt mer i system. I vest ble det først fremst gjennom klostrene som dette kom til utrykk gjennom å hjelpe syke, fattige og foreldreløse. Men også uavhengig av klostrene ble slike institusjoner startet. I Det Østromerske rike (Bysantin)utviklet det seg et nettverk av institusjoner – barnehjem, fattighus, gamlehjem og sykehus. Sykehusene i øst var mer utviklet og hadde en mye høyere standar enn i vest. De hadde en medisinsk stab med leger og pleiere og kombinerte det beste innen gresk medisin med kristen nestekjærlighet, og de kan på mange måter sies å være forløperne for det moderne sykehuset. Etter hvert spredde de seg også vestover, og ble også inspirasjonen til de muslimske sykehusene. Den kristne kirke begynte å etablere fra ca. år 300 e.Kr. i det østlige Romerriket. Det kanskje mest kjente var sykehuset Basileias i Kappadokia. Det besto både av fattighus, og en enhet for spedalske, og hadde ansatt leger, sykepleiere og tjenere. Med dette og lignende sykehus som modell spredde skikken seg med å bygge sykehus i både østlige og vestlige deler av Romerriket.(Miller1985)… Kirkene skulle vise seg å innta en svært viktig rolle i behandlingen av og pleien av syke. Det var særlig munkene som studere legekunsten, som plantet og dyrket fram legende urter og tok seg av fattige. Vanligvis ble egne bygninger oppført i tilknytning til kirker for det formål å pleie syke og fattige. I Norge skjedde dette fra 1100 tallet… (Følelser og moral, s.122 Arne Johan Vetlesen og Per Nordtvedt).

Christianculture anbefaler!

2007-10-20T08:48:00.000-07:00

Jonathan Sacks har utgitt en ny bok med tittelen The Home We Build Together: Recreating Society I den forbindelse er et utdrag fra boken gjengitt på Timesonline. Jonathan Sacks sier blandt annet:

"Multiculturalism has run its course, and it is time to move on. It was a fine, even noble idea in its time. It was designed to make ethnic and religious minorities feel more at home, more appreciated and respected, and therefore better able to mesh with the larger society. It affirmed their culture. It gave dignity to difference. And in many ways it achieved its aims. Britain is a more open, diverse, energising, cosmopolitan environment than it was when I was growing up.

But there has been a price to pay, and it grows year by year. Multiculturalism has led not to integration but to segregation. It has allowed groups to live separately, with no incentive to integrate and every incentive not to. It was intended to promote tolerance. Instead the result has been, in countries where it has been tried, societies more abrasive, fractured and intolerant than they once were."
Les resten her.

Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 4

2007-10-19T07:36:00.000-07:00

Det kristne menneskesynet brøt ikke bare med antikkens syn på barn, og hvordan barn kan behandles. Det la også grunnen for hvordan vi i det hele tatt ser på og behandler de syke, fattige og svake i samfunnet. La oss igjen gå tilbake til antikkens kultur og se hvordan man så på og behandlet disse gruppene. Vi finner igjen det grunnleggende skille vi så når det gjaldt barn. Antikkens mennesker dyrket det sterke, det skjønne og det friske mennesket, og hadde i utgangspunket en tilsvarende forakt for svake og syke mennesker. Som jeg allerede har sitert fra Trond Berg Eriksen:
I utgangspunktet hadde verken grekere eller romere stor medlidenhet med svake eller vanskapte individer. I den greske medisinen er det mer tale om å helbrede en kropp slik at den kan gjenvinne sin funksjonsdyktighet, enn å drive barmhjertighetsarbeid overfor det man oppfattet som livsudugelige eller kronisk syke individer. Grekerne og romernes brutalitet på dette punktet virker nesten ubegripelig på oss som er blitt vant til å tenke annerledes om menneskeverdet…Det var først stoisime og kristendom som formulerte våre begreper om menneskerettigheter og menneskeverd.
Skyggesiden av de fullkomne greske kropper slik vi møter dem i de greske skulpturene, var en tilsvarende forakt for det uskjønne, ufullkomne og dødsdømte… Derfor er det ikke så overraskende at de tidligste greske legene legger stor vekt på hvilke pasienttyper de vil behandle og hvilke de ikke vil befatte seg med. Der hvor behandlingen er uten utsikter, snur de ganske enkelt ryggen til og går sin vei. Dels kan denne atferden skyldes redsel for å få ansvaret for en sikker fiasko, men dels skyldes det også manglene normer for behandling av uhelbredelige syke.
Hvor eksotisk og revolusjonerende kristendommen var på dette punktet, da de samlet Romas krøplinger, gamle og fattige omkring seg og organiserte deres pleie og underhold, kan vi knapt forestille oss i dag. (Helse i hver dråpe, s.62,63)

Grekerne hadde dog en legestand. Flere legeskoler eksisterte i antikkens Hellas. Vi kjenner for eksempel alle til Hippokrates og den Hippokratiske ed. Den type legetjenester som de hippokratiske legene og tilsvarende leger tilbød, var for det første en tjeneste for de få og velstående, og dette et grunnleggende trekk ved både det greske og det romerske samfunn, at ikke alle mennesker var like mye verd. Trond Berg Eriksen sier: Man må huske på at den greske medisin hadde mangfoldige ansikter, og at den hippokratiske eller koiske medisinen bare var dens beste utgave, en faglig elite som tilbød særlig velstående hoff, bystater og borgere sine tjenester. (Helse i hver dråpe, s.64) Men som Berg også sier: Den hippokratiske medisinens behandling ga sjelden den enkelte pasient større utsikter til å overleve. (Helse i hver dråpe, s.67). Mens frie mannlige borgere hadde tilgang på den beste medisinske behandlingen ble kvinner i stor utstrekning behandlet av andre kvinner og slaver av andre slaver. (Helse i hver dråpe, s.74)

En mer folkelig ”medisin” enn de hippokratiske legene var knyttet til guden Asklepios tempel. Bønn til Asklepios, pilegrimsferder til hans tempel, ofringer og rituelle bad var noen av de ting som var knyttet til denne kulten. Syke overnattet i eller i nærheten av templet for å motta drømmer fra Asklepios som skulle fortelle dem hva de måtte gjøre for å bli friske.

Til tross for den greske medisinens begrensinger sier Trond Berg Eriksen: Hvor spesiell den greske medisinen var, skjønner vi kanskje først når vi sammenligner den med den romerske. Romerne hadde praktisk talt ingen egen medisinsk tradisjon før de importerte greske leger og oversatte deres skrifter… På et punkt var det romerske helsestellet det greske overlegent: Romerne vasket seg ofte og grundig… Men de hadde liten eller ingen medlidenhet med svake og sykelige personer. De romerske helseinstitusjonene var innrettet mot å holde folk friske og å reparere dem som kunne bli dugelige igjen. ( Helse i hver dråpe, s.76,78)

Denne pragmatiske innstillingen til syke kommer godt til utrykk i den romerske institusjonen valetudinaria hvor man behandlet syke og skadde soldater eller slaver. Soldatene trengte man i hæren og slavene var billig arbeidskraft, dermed var det fornuftig å behandle dem. Valetudinaria utviklet seg aldri til noen form for sykehus eller hospital for den romerske befolkningen for øvrig. Når det gjelder valetidinaria for slaver er den på ingen måte et utrykk for medlidehet med de svakeste i samfunnet, tvert imot er det utrykk for den kynisme som rådet i forhold til slavene.

I tider med overskudd på slaver ble syke og utslitte slaver ”kassert”. Guenter Risse sier i boken Mending bodies, saving souls. A history of hospitals: … the roman senator Cato recommended that worn-out slaves be sold or disposed of. Many masters simply abandoned sick slaves in public squares to fend for them selves, only to reclaim them if they recovered their health and strength… Changing conditions demanded a new approach: instead of freely disposing of their dysfunctional slaves, landowners sought to treat and rehabilitate them in special shelters or valetudinarian… perhaps the selection of soldiers and slaves as recipients of medical care was related to their shortage and rising economic value. (, s.47, 48)

Det har vært diskutert om noen av de greske eller romerske institusjonene knyttet til medisinsk behandling kunne karakteriseres som sykehus, eller forløpere til det vi kjenner som sykehus i dag. Asklepios tempel har vært nevnt. Trond Berg Eriksen sier at med tiden utviklet templene seg til rene kursteder, og Asklepios-prestene fikk en egen tradisjon av praktiske råd som de tilbød sine troende. Han hevder videre at den greske tempelmedisinen utviklet seg til institusjoner som ligner sykestuer og sykehus (Helse i hver dråpe, s.64)
Vi har også det som ble kalt iatreia som beskrives på følgende måte av Guenter Risse: There is even evidence of patient visits to physicians homes or iatreia for further advice. These iatreia resembled other Greek homes in featuring a number of guest rooms. Some appear to have been outfitted for consultations or even surgical procedures. I t is conceivable that at times the established healing craftsmen may have followed the practise of normal Greek hospitality, temporarily assigning rooms to their guest-patients while continuing to administer certain treatments or monitoring convalescence. (Mending bodies, saving souls s.28). De romerske valetudinaria er også blitt fremstilt som sykehus.

Det er vanskelig å si om disse institusjonene kan sies å være forløpere til sykehus, de lærde strides om det, men forskjellen på de gresk-romerske hedenske helseinstitusjonene og de hospitalene som vokste frem i kjølevann av kristendommen er påfallende. Den grunnleggende forskjellen er fundamentert i menneskesynet. De hedenske institusjonene var preget av en pragmatisk innstilling som hadde med å gjennopprette folk til funksjonsdyktighet igjen, og de var ikke åpne for alle, mens det de kristne gjorde var å drive barmhjertighetsarbeid med utgangspunkt i at alle mennesker er skapt i Guds bilde og således var de kristne hospitalene åpne for alle typer mennesker.

Et viktig trekk ved den kristne hospitalstradisjonen til forskjell fra den greske var de egalitære trekk ved den kristne barmhjertighetsetikk. I den kristne tradisjonen ble omsorgen for den syke ikke innskrenket til ens egen stand, men rettet mot syke personer i kraft av deres tilstand, ikke i kraft av deres sosiale eller samfunnsmessige posisjon…

”Skriften og tidlige kirkelige dokumenter inneholder utallige oppfordringer om å ta vare på fremmede, syke, fattige og utstøtte: Det spiller ingen rolle om den syke er kristen, jøde eller hedning, for enhver har krav på hjelp, omsorg og omtanke, oppfordrer den fellige Johannes av Krysostomos i en preken fra den tidlige kirkes tid” (Nordtvedt og Ruyter 1993)

Den kristne kirke utvidet den filantropiske holdningen man så i gresk medisin til å gjelde alle, inkludert fremmede og til og med fiender. Det ble videre lagt særlig vekt på forpliktelsen overfor de svakeste. Dette ble særlig tydelig ved avvisningen av barnedrap og omsorgen for vanføre, syke og fattige. Den religiøst-etiske motivasjonen for pleien av de syke hadde sin kraft i at den var både universell og partikulær: Den rettet seg mot alle uavhengig av stand, og den rettet seg ofte mot de mest trengende og de fattige… den moralske forpliktelsen var motivert av den andres tilstand som pleietrengende. Det var… den andres tilstand og nød som motiverte omsorgsvirksomheten… Verdien av og kraften i dette motivasjonsgrunnlaget ble tydelig gjennom de praktiske resultantene som manifesterte seg. (Følelser og moral, s.120,121. Arne Johan Vetlesen og Per Nortvedt).

Hvordan det kristne motivasjonsgrunnlaget og menneskesynet kom praktisk til utrykk og manifesterte seg blir tema i neste artikkel.

Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 3

2007-10-17T05:50:00.000-07:00

Hvilken forskjell utgjorde kristendommen for barnets status etter som den fikk innflytelse i antikkens verden? Vi skal ikke innbilde oss at kristendommen førte til at forholdene for barna ble rosenrødt. På en rekke områder var barns kår i tidlig kristen tid en videreføring av antikkens måte å behandle barn på. Men en grunnleggende ting ble annerledes og hadde store praktiske konsekvenser, og det var barnets status. Mens antikkens verden anså barnet for ikke å være et fullverdig menneske, mangle logos, representere svakhet og feighet, og således på mange måter være motsatsen til alt hva man beundret hos den voksne frie borgeren, så snur kristendommen dette forholdet fullstendig på hodet og fremstiller barnet som et eksempel for de voksne.

Dette var et radikalt brudd med antikkens tenkemåte. Dette har sin bakgrunn i Jesu Ord som vi kan lese i Matt.18.1-5: I det samme kom disiplene til Jesus og spurte: ”Hvem er den største i himmelrike?” Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblandt dem og sa: Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og vi kan også ta med Matt.19.13-14 : De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be; men disiplene ville vise dem bort. Da sa Jesus: ”La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til.

Dessuten videreførte kristendommen på mange måter den jødiske holdningen til barn som kommer til utrykk flere steder i GT for eksempel i Salme 127.3: Se barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn fra ham. Eller vi kan nevne Salme 139.13-14,16: For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er skapt på skremmende og underfullt vis… Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.

Når det gjelder kirkefedrene og deres syn på barn og barns status i forhold til det gresk-romerske kommer det klart til utrykk et annet og mer positivt syn på barn. O.M. Bakke har skrevet omfattende om dette i sin bok og jeg nøyer meg med å sitere fra hans kapitel om dette emne:
Dette betyr at kirkefedrene helt tydelig hadde en annen holdning til babyenes verdi enn det som er funnet i den hedenske moralsk -filosofiske tradisjon. Selv om våre kilder ikke er eksplisitte på dette punktet er det all grunn til å tro at denne positive vurderingen av babyers verdi er knyttet til ideen at alle mennesker, selv små barn er skapt i Guds bilde. Mens hedningene trodde at et nyfødt barn ikke fullt ut var en person, impliserte kirkefedrenes tenkning at den nyfødte hadde full menneskelig verdighet… Ideen om at babyer er skapt i Guds bilde, og således er mottakere av guddommelig frelse, ledet til et fokus på babyer og en interesse for dem som var ukjent i den hedenske antikken.(When children became people, s.109)

At barnet således ble gitt status som en fullstendig menneskelig person skapt i Guds bilde førte også til konsekvenser for hvordan man behandlet dem. Dette gjaldt både abort, barnedrap seksuell omgang med barn, og å sette ut barn

I en rekke tidlige skrifter kommer dette til utrykk. Et slikt er Didachè som sier i 2.2: Du skal ikke skjende gutter… du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn. Videre i kapittel 5.2 snakker han om folk som ikke kjenner ham som har skapt dem; barnemordere, ødeleggere av Guds skapning.
I Barnabas brev finner vi i kapittel 19 og 20 nærmest de samme formuleringer om gutteskjending, abort og barnedrap som i Didachè.
I Til Diognet skriver forfatteren om hva som skiller de kristne fra andre mennesker og i den forbindelse skriver han i kapittel 5.6: De gifter seg som andre og får barn, men de setter ikke ut sitt avkom.Justin Martyr sier i sin Første apologi: For at vi ikke skal gjøre noe urett eller ugudelig, har vi lært at å sette ut barn er onde menneskers verk. For det første fordi vi ser at nesten alle ender opp i prostitusjon, ikke bare jentene men også guttene… Noen som benytter seg av disse for å ha samleie… kunne tilfeldigvis ha samleie med sitt eget barn, sin egen slekting eller bror… Det finnes nok en grunn til at vi ikke setter ut barn: Dersom en av dem dør fordi det ikke plukkes opp, ville vi være mordere.

En rekke andre tidlige kilder kunne vært sitert; Clemens, Tertullian, Cyprian, Lactantius og flere. Bakke konkluderer på følgende måte: Budet om ikke å drepe barn verken i mors mage eller etter fødselen sees i forbindelse med å elske sin neste. På samme måte som voksne blir barn regnet som individer som må taes vare på. Det er interessant å legge merke til i disse tidlige kristne skriftene at motstanden mot abort, barnemord og å sette ut barn er grunnet i ideen om Gud som skaper: siden barn er skapt av ham, må man ikke ødelegge deres liv, men ta vare på dem.
(When children became people, s.149)

Bakke peker videre på, at mens kirkefedrene anså babyers liv som så betydningsfulle og verdifulle at de skrev og reflekterte over små barns lidelser, sier han følgende om antikkens hedenske tradisjon: Jeg finner ingen bevis for at den gresk – romerske hedenske tradisjonen, noen gang regnet små barns lidelser som så problematisk at moral – filosofiske avhandlinger ble viet dette spørsmålet… Ideen om at bayer er skapt i Guds bilde, og således mottakere av guddommelig frelse, ledet til et fokus på babyer og en interesse for dem som var ukjent i den hedenske antikken (When children became people, s.108, 109)

Men i tillegg til å kritisere de hedenske skikkene abort, eutanasi og å sette ut barn, tok kristne til seg barn som var satt utt. Alvin Schmidt sier i sin bok How christianity changed the world:
Christians, however, did more than just condemn child abandonment. The frequently took such human castaways into their homes and adopted them. Callistus of Rome gave refuge to abandoned children by placing them in Christian homes. Benignus of Dijon (late second century), who like his spiritual mentor Polycarp, was martyred, provided protection and nourishment for abandoned children… Afra of Augsburg (late third century) was a prostitute in her pagan life, bur after her conversion to Christianity she “developed a ministry to abandoned children of prisoners, thieves, smugglers, pirates, runaway slaves and brigands.” Christian writings are replete with examples of Christians adopting throw –away children.(s.53)

Til å begynne med ble foreldreløse barn tatt hånd om i kristne hjem, men etter at kristendommen ble en lovlig religion i 313 begynte det å spire frem institusjoner som utviklet seg til barnehjem. Alvin Schmidt sier: After 313, christians also cared for many child orphans in orphanotrophia … Infant orphans or newborn foundlings were nurtured and cared for in brephotrophia… Both of these institutions mark the formal beginning of orphanages, later to become common, especially in the west. (How Christianity changed the world, s.132)

Det at kristne tok seg av barn som var satt ut var forøvrig noe som kunne knyttes direkte til oppfordringer i Bibelen både I G T og i de nytestamentlige skriftene, for eksempel Jakobs brev 1.27: En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød.

Først etter at kristendommen også fikk innflytelse i politiske kretser ble abort, barnedrap og å sette ut barn forbudt ved lov av keiser Valentinian i år 374. og har i Europa vært det siden som et grunnleggende utrykk for det kristne menneskesynet. Først på 1900 tallet begynte man å åpne på nytt for abort.

Videorapport om forfulgte kristne.

2007-10-14T09:16:00.000-07:00

Se oktobermåneds videorapport om forfulgte kristne fra Release International

Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 2

2007-10-12T07:45:00.000-07:00

I boken Helse i hver dråpe sier Trond Berg Eriksen om det greske og romerske menneskesynet:
I utgangspunktet hadde verken grekerne eller romerne stor medlidenhet med svake eller vanskapte individer… Den minste sykelighet hos greske og romerske nyfødte var nok til at de kunne kasseres.(s.62)

Både hos grekerne og romerne var både abort, barnedrap og det å sette ut barn vanlig, lovlig og sosialt akseptert. Barn hadde ikke en høy status i antikken. Bakgrunnen for dette ligger blandt annet i det syn man hadde både på fosterets og det nyfødte barnet. For å forstå fosterets og barnets status i det greske samfunnet må vi se på det greske begrepet logos (ord,tale fornuft) og hvordan det ble forstått. O. M. Bakke som har studert synet på barn i antikken og tidlig kristen tid skriver i sin bok When children became people. The birth of childhood i early christianity (oversettelsen til norsk er gjort av bloggeier):

Det var en bred konsensus i den greske filosofiske tradisjonen, at til tross for alvorlige interessekonflikter, ble bystaten holdt sammen av logos som ble benyttet til å løse konflikter på en fredelig måte. Det var frie mannlige borgere som hadde logos som ble sett på som forutsetningen for den rasjonelle tanke. Kvinner og eldre menn hadde det til en viss grad, eller mer korrekt, de hadde et potensial for logos, mens slaver og barbarere definitivt manglet det. Ikke overraskende ble barn klassifisert sammen med den siste gruppen. Barnet symboliserte fraværet av logos.(s.15)

Fraværet av logos hos barn gjorde at de klassiske filosofene sammenlignet dem og satte dem i samme bås som dyr, noe som både Platon og Aristoteles gjorde. Bakke peker videre på at ifølge Aristoteles er ikke barn fullstendige mennesker.(s.22) I liten grad kan vi si at barn ble betraktet som verdifulle i seg selv. Barn var selvfølgelig viktig, særlig for fattige fordi man trengte noen til å ta hånd om seg når man ble gammel, men på den annen side var det en økonomisk belastning for den samme gruppen med for mange barn. Abort, var derfor svært vanlig. Når kritikk mot dette kom opp eller når lover mot abort ble innført av Den romerske keiser Septimus Servius så er det verd å merke seg at det aldri dreide seg om fosterets verdi eller status, men handlet om mannens rett til å bestemme over kvinnen og fosteret, eller om behovet for flere arbeidere eller soldater. Trond Berg Eriksen sier: Abort var ingen forbrytelse verken hos grekerne eller romerne. Når slike saker en sjelden gang kom opp for retten, var det alltid menn som klagde over at konene deres hadde frarøvet dem en arving. Forbrytelsen besto altså i bedraget og fornærmelsen mot mannen, ikke kollisjonen med det ufødte livets rettigheter. (Helse i hver dråpe, s.79)

Å sette ut barn var også noe som var vanlig i antikken. Ikke alle disse barna døde, mange ble plukket opp, og endte som slaver eller prostituerte. Bakke skriver: I en romersk familie var det faren som hadde den juridiske retten til å bestemme over liv og død til de andre familiemedlemmene, og i siste instans var det han som avgjorde om et barn skulle aksepters som en del av familien eller settes ut. Den kritiske fasen var de første åtte til ni dagene, hvor dette ble bestemt. At et barn ble akseptert som et familiemedlem ble feiret rituelt i hjemmet på den såkalte dies lustricus (renselsesdagen) i nærvær av den nærmeste familien og slektinger. Det var da barnet ble gitt sitt navn. Denne seremonien ble holdt for gutter på den åttende dagen etter fødselen, og for piker på den niende dagen, og den markerte barnets sosiale fødsel i motsetning til den biologiske. Registreringskontoret ble først informert etter at barnet hadde fått et navn og var sosialt akseptert in i familien; dette viser at den sosiale fødselen var viktigere eller regnet for mer grunnleggende enn den biologiske fødselen. I perioden før den sosiale fødselen hadde ikke barnet status som en juridisk person slik det hadde etterpå. Det virker som om dette var fordi barnet ennå ikke ble sett på som et fullstendig menneske. Plutarch anså for eksempel at et barn som ennå ikke hadde mistet sin navnestreng – noe han trodde normalt ville skje på den syvende dagen – mer som” en plante enn et menneske.” (When children became people, s.30)

Men barn ble også rett og slett drept. Dette gjaldt særlig barn som hadde handikap eller viste andre tegn til svakheter.. Bakke skriver: Barn med opplagte fysiske misdannelser ble som regel hindret fra å vokse opp. Seneca den yngre indikerer at på hans tid ble slike barn som regel druknet; kilder fra imperiets tidligere periode nevner også drukning som et middel for å drepe barn… I følge Seneca ble ikke bare barn med misdannelser drept, men også de som ble betraktet som svake. Legen Soranus gir en lang liste med kriterier(noen av dem ganske strenge) som et barn må tilfredstille for å bli regnet for sunn nok til å få lov til å vokse opp.(When children became people, s.31) Pikebarn var spesielt utsatt. Trond Berg Eriksen skriver: I begge kulturer (den greske og romerske) var dessuten kjønnstilhørighet et seleksjonskriterium, slik at langt flere pikebarn enn guttebarn ble drept. I deler av det romerske samfunnet og i visse epoker i den romerske historien praktiserte man et ett-pikesystem hvor de overtallige ble fjernet hvis det ikke forelå spesielle grunner til å oppdra flere piker i familien.(Helse i hver dråpe, s.62)

Som sagt var disse tingene både lovlig og sosialt akseptert, selv om enkelte kritiserte denne praksisen. Den offisielle holdningen endret seg også i perioder, men da av pragmatiske grunner som for eksempel nedgang i befolkningen.

Et annet forhold som også var svært vanlig i antikkens Hellas var seksuell om gang mellom voksne menn og yngre gutter. Bakke skriver: I sin bok om homoseksualitet i det gamle Hellas viser Kenneth Dover (1) at de fleste homoseksuelle forhold blant frie byborgere i Hellas tok form av et pedofilt forhold mellom voksne menn og gutter fra tolv år og oppover; (2) at slike forhold ble regnet som normale og naturlige; (3) at verken etikk eller lovverket forbød eller straffet denne formen for seksuell aktivitet… og (4) at denne formen for homoseksuell aktivitet ble sett på som edel, som en naturlig del av å bli voksen, og mentalt og åndelig mer aktverdig enn heteroseksuelt samleie… Med andre ord seksuell aktivitet som i dag blir fordømt som pedofili ble ikke bare akseptert i Hellas, men ble sett på som ærefult og naturlig.(When children became people, s.42)

I følge Bakke hadde barn, særlig i rike familier, men også andre, ofte lite kontakt med sine foreldre. I sine første år ble de ofte tatt hånd om av ammer og slaver eller tjenere som var ansvarlig for barnas oppdragelse og utdanning, ofte en person som ble kalt pedagog som hadde ansvar for oppdragelsen i hjemmet og som fulgte barnet til og fra skole. Dette innebar at barna ofte fikk sterkere følelsesmessig tilknytning til andre voksne i husholdningen enn sine foreldre. Barna var også ofte gjenstand for fysisk vold både fra sine fedre og sine lærere. Bakke skriver: … en rekke kilder indikerer at foreldre slo sine barn og tuktet dem hard; slag og andre former for vold ble allikevel oftere forbundet med pedagoger og lærere. Fysisk vold, eller frykt for dette, var en del av barnas hverdagsliv.(When children became people, s.52) Totalt sett må vi kunne si at å være barn i antikken var både risikofylt, og preget av harde oppvekstvilkår.

Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 1

2007-10-09T04:55:00.000-07:00

Avisen Dagen skrev for en tid siden om et møte arrangert av tankesmia Civita om religionens rolle i samfunnet. I denne artikkelen sto det blant annet:

Der sa professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary i sin innledning at det kristne bidraget i vårt samfunn har i stor grad vært å sette en standard for det ikke-materielle menneskeverd. Den epoken ser vi slutten på nå, og hun viste til at en sykepleierstudent i en hovedoppgave nylig stilte spørsmålet: Hvorfor vi ikke kan ta livet av multi-handicapede barn? I følge henne er de bare en belasting og har ingen nytte i samfunnet.

– Det er nøyaktig det samme synet man hadde i hendensk tid i Norge. De tusen årene som er gått siden da har preget vårt syn på at menneskeverdet ikke henger sammen med fysisk styrke og funksjonsdyktighet.

– Dette menneskesynet er hele tiden under press for å marginaliseres, både økonomisk og normativt. Jeg tror at når kristendommen fases ut, så vil det store skillet ligger der. Det kommer til å bli det store skillet i det etter-kristne samfunnet, slo Haaland Matlary fast.

Denne uttalelsen av en sykepleiestudent vakte stor bestyrtelse, og viste vel dermed at det kristne menneskesynet ikke er fullstendig marginalisert i vårt land, samtidig må vi innse at stadig færre mennesker i vårt samfunn er preget av et kristent menneskesyn. Dette ser vi f. eks. i forhold til synet på f. eks eutanasi og abort hos den jevne nordmann. Det kunne således vært fristende å peke på kortsluttningen i logisk tekning når nok mange som var bestyrtet over sykepleiestudentens holdninger til handikappede barn antagelig ville stille seg helt annerledes til abort.

Men også i det akademiske miljøet reiser det seg røster som utfordrer det kristne menneskesynet. Et groteskt eksempel er Peter Singer som er professor i etikk. På mange måter kan man vel si at Singer er konsekvent i sitt syn, i motsetning til de som er for abort, men mot å ta livet av multihandikappede barn. I den grad man er preget av et kristent menneskesyn vil Peter Singer være rystende lesing.

Det grunnleggende premisset i et kristent menneskesyn, er at mennesket er skapt i Guds bilde, og således står i en særstilling i skaperverket. Og det er nettopp dette grunnleggende premisset Peter Singer har hivd over bord, og som han i sin etiske tekning også tar konsekvensen av.

Så la oss se på hva slags konsekvenser det vil ha om vi forkaster synet på mennesket som skapt i Guds bilde, med utgangspunkt i Peter Singers etiske tenkning. Dette innebærer nødvendigvis en del sitater av Singer, men jeg har ikke har tatt med mer enn det som er streng nødvendig for å prøve og få et innblikk i den sammenhengende logikken i Peter Singers tenkning, og det jeg siterer gir ikke et bilde av Singers fulle argumentasjon. Peter Singer sier:

Det viktigste argumentet mot abort som vi tok utgangspunkt i var:

Første premiss: Det er galt å ta livet av et uskyldig menneske.
Andre premiss: Et menneskefoster er et uskyldig menneske.
Konklusjon: Derfor er det galt å drepe et menneskefoster.

Det interessante ved Singers videre argumentasjon her er at han ikke først og fremst går til angrep på det andre premisset, men det første, med den begrunnelse av at første premiss legger til grunn at man må gi mennesket en spesiell status. Han sier:

Svakheten ved det første premisset i det konservative argumentet er at det er avhengig av at vi godtar at menneskelivet har en spesiell status.

Dette har jo Singer helt rett i, og det er det som gjør at det kristne menneskesynet er menneskevennlig, i motsetning til hva mange opp gjennom tiden har hevdet. Fordi Singer argumenterer utelukkende fra et materialistisk og vitenskapelig virkelighetssyn finner han ikke noe argument for å gi mennesket noe spesiell status. Han sier:

Vi har sett at ”menneskelig” er et begrep som omfatter to ulike betydninger: Det å være en del av arten homo sapiens, og å være en person. Så snart begrepet blir analysert på denne måten, blir svakheten ved de konservatives første premiss åpenbar. Hvis ”menneske” blir ensbetydene med ”person”, er det andre premisset i argumentet, som påstår ast fosteret er et mennesket, åpenbart feil. For man kan ikke med krav på troverdighet hevde at et foster er verken rasjonell eller selvbevisst. (Peter Singer operer med en definisjon av ordet person som blandt annet innebærer selvbevissthet og rasjonalitet for å kunne defineres som en person) Hvis på den annen side bruken av begrep ”menneske” ikke betyr annet enn ”er medlem av arten homo sapiens” da er det konservative forsvaret for fosterets liv basert på en egenskap som ikke har noen moralsk betydning, og derfor er det første premisset feil.

Poenget skulle nå være velkjent: Hvorvidt en skapning tilhører vår art eller ikke, er i seg selv ikke mer relevant for om det er galt å ta livet av den enn om den tilhører vår rase eller ikke. Troen på at kun det faktum at en skapning tilhører vår art, uten hensyn til andre egenskaper, vil utgjøre en stor forskjell i forhold til uretten ved å ta livet av den, er en arv fra religiøse doktriner... Å erkjenne dette enkle poeng forandrer abortspørsmålet. Vi kan nå betrakte fosteret som hva det er – de faktiske kjennetegn som det har – og kan verdsette fosterets liv på samme vilkår som vi bruker på livet til skapninger med tilsvarende kjennetegn som ikke tilhører vår art…. For ut fra enhver rimelig sammenligning av moralsk relevante kjennetegn – så som rasjonalitet, selvbevissthet, bevissthet, uavhengighet, nytelse og smerte og så videre – vil kalven, grisen, ja selv den svært så latterligjorte kyllingen komme langt bedre ut enn fosteret på et hvilket som helst stadiet i svangerskapet… Mitt forslag er derfor at vi ikke innrømmer livet til fosteret større verdi enn livet til et ikke-menneskelig dyr på et tilsvarende nivå av rasjonalitet, selvbevissthet, bevissthet, evne til å føle osv.

Ved å fjerne Gud, og menneskets status som en skapning i Guds bilde, ser vi at det som skjer er en devaluering av menneskeverdet. Mennesket oppfattes på lik linje med hvilket som helst annet dyr og kan behandles deretter. Men Singer stopper ikke ved abort, han følger sin logikk helt ut og sier:

Det gjenstår en viktig innvending mot det argumentet jeg har fremmet til støtte for abort. Vi har allerede sett at styrken i det konservative standpunktet ligger i liberalernes problemer med å finne en moralsk avgjørende demarkasjonslinje mellom et embryo og et nyfødt barn. Ut fra en liberal standardposisjon må man kunne identifisere en slik grenselinje, fordi de liberale vanligvis mener at det er tillatelig å ta livet av et embryo, eller foster, men ikke av et nyfødt barn. Jeg har hevdet at et fosters liv … ikke har større verdi enn livet til et ikke menneskelig dyr som er på et tilsvarende nivå av rasjonalitet, selvbevissthet, bevissthet, evne til å føle smerte, osv. og siden fosteret ikke er en person, har ikke fosteret det samme krav på liv som en person. Og det må erkjennes at disse argumentene er like gyldige for det nyfødte barn som for fosteret. En uke gammel baby er ikke en rasjonell og selvbevisst skapning, og det er mange ikke-menneskelige dyr hvis rasjonalitet, selvbevissthet, bevissthet, evne til å føle smerte og så videre, overgår de samme egenskapene hos et nyfødt menneskebarn som er en uke eller en måned gammel. Dersom fosteret ikke har det samme krav på liv som en person, så ser det ut til at det nyfødte barn heller ikke har det, og livet til det nyfødte barnet har mindre verdi for barnet selv enn livet til en gris en hund eller en sjimpanse er for disse ikke-menneskelige dyrene. Følgelig vil det være slik at mens mange kan godta mitt syn på fosterlivets stilling, kommer konsekvensene av dette synet når det gjelder den status et nyfødt liv skal ha, på kant med den så godt som uimotsagte antagelsen at livet til et nyfødt barn er like hellig og ukrenkelig som livet til en voksen… Jeg betrakter ikke konflikten mellom det standpunkt jeg har inntatt, og de utbredt aksepterte oppfatninger om spebarnslivets ukrenkelighet som enn grunn til å oppgi mitt syn. Det er nødvendig å utfordre disse utbredt aksepterte holdningene… Hvis vi kan legge til side disse følelsesmessige gripende, men fullstendig irrelevante sidene ved å ta livet av et spebarn, ( Det Singer anser som irrelevant er at spebarn er små og søte, hjelpeløse og uskyldige ) vil vi innse at grunnene for ikke å drepe personer, ikke gjelder for nyfødte barn.

…Hvis disse konklusjonene virker for sjokkerende til å bli tatt alvorlig, kan det være verdt å minne om at vårt nåværende absolutte vern av spebarns liv er en karakteristisk kristen holdning heller enn en universell etisk verdi. Barnedrap har vært praktisert i samfunn som geografisk strekker seg fra Tahiti til Grønland, og i så skiftende kulturer som den australske urbefolkningens til de avanserte bysamfunnene i det klassiske Hellas, eller mandarinenes Kina. I noen av disse samfunnene var ikke barnedrap bare tillat, men under visse omstendigheter ansett for en moralsk forpliktelse. Å ikke drepe et vanskapt eller sykelig barn ble ofte betraktet som galt, og barnedrap var sannsynligvis den første, og i en rekke samfunn den eneste, måten å regulere folketallet på.

Vi kan mene at vi bare er mer ”siviliserte” enn disse ”primitive” folkeslagene”. Men det er ikke lett å føle seg sikker på at vi er mer siviliserte enn de fremste greske og romerske moralistene. Det var ikke bare spartanerne som satte spebarna ut i åssidene: Både Platon og Aristoteles anbefalte at vanskapte barn burde avlives. Romere som Seneca, som utrykker en medfølende moralfølelse som slår den moderne leser (i alle fall meg) som langt overlegen de tidlige og middelalderske kristne forfattere, mente også at barnedrap var den naturlige og humane løsningen på det problemet som syke og deformerte barn representerte. Endringen i de vestlige holdningene til barnedrap siden romertiden er – på samme måte som doktrinen om menneskelivets ukrenkelighet som de er en del av – et resultat av kristendommen. Kanskje er det nå mulig å reflektere over disse spørsmålene uten å ta for gitt det kristne, moralske fundamentet som så lenge har forhindret enhver grunnleggende revurdering.

Så langt professor i etikk Peter Singer. Og etter å ha lest dette er det bare en ting å si: Velkommen til den postkristne verden. Men behøver vi så å bry oss med hva Peter Singer sier? Selv om Peter Singer er kontroversiell, er han også innflytelsesrik. De sitatene fra Singers bok Practical Ethics som jeg har referet her, er hentet fra boken Tekster i etikk som brukes på universitetet til ex.phil. For mer om Singer se Morten Magelssens meget gode artikkel om Singer på Morbus Norvegicus Hvor mange som deler Singers tanker er vanskelig å si, men det er all grunn til å tro at en økende grad av befolkningen sympatiserer med og deler mye av hans tankegods. Hvilket både den generelle holdningen til abort, eutanasi, og den nevnte sykepleiestudentens utsagn viser. Og hvis man mener at Gud ikke finnes, og menneske kun er et resultat av tid og tilfeldighet hvorfor skulle man være uenig med Singer?

Det er for øvrig interessant å se at Singer åpent erkjenner at det som ligger til grunn for vårt absolutte vern av det nyfødte barnet, og som hindrer oss i å bedrive barnedrap er kristendommen. Og det er også interessant å legge merke til hans åpenbare ønske om å vende tilbake til et førkristent menneskesyn med de implikasjoner det vil ha.. Og når en innflytelsesrik professor i etikk åpent forfekter et slikt syn, bør det da i vårt postkristne samfunn overraske oss at en sykepleiestudent tenker slike tanker? Vi er i ferd å avvikle kristendommens innflytelse og virkelighetsoppfatning på område etter område i vårt samfunn. Spørsmålet er om vi virkelig ønsker det vi risikerer å få i stedet? Singer representerer ikke en ny etikk, men en tilbakevending til en førkristen etikk.

Men hva vil så det innebære å vende tilbake til et førkristent menneskesyn? Hvordan var antikkens menneskesyn, og hvordan påvirket dette hvordan man behandlet og så på for eksempel, barn og handikappede og syke. Hvilken forskjell utgjorde kristendommen og dens syn på menneske som skapt i Guds bilde. Og hvilken betydning har kristendommen hatt for vårt syn på menneskeverdet, og hvordan vi har behandlet de syke og de svake i samfunnet? Dette kommer jeg til å se nærmere på i noen artikler i tiden som kommer.

Debatten mellom Richard Dawkins og John Lennox

2007-10-06T04:35:00.000-07:00

Debatten mellom Dawkins og Lennox er nå lagt ut på Dawkins hjemmeside.Du kan høre den her.

Richard Dawkins og John Lennox i live onlinedebatt i natt

2007-10-03T11:56:00.000-07:00

Både Dagen og Vårt Land har i dag meldt at Richard Dawkins møter John Lennox til debatt i natt, og at debatten kan følges live på flere online-radioer. Det de ikke har meldt er tidspuntet for debatten. Nå har jeg prøvd å undersøke litt på nettet, og så langt jeg kan forstå kan debatten følges på nettet fra klokken 02 i natt norsk tid. Her finner du online-radioer som sender debatten live.

Kristne er verdens mest forfulgte religiøse gruppe.

2007-10-03T05:39:00.000-07:00

Hele 75% av alle forfulgte religiøse mennesker er kristne i følge International Society for Human Rights (ISHR). Dette skriver Kristelig Dagblad i en artikkel du kan lese her.

Christiancultures poetiske hjørne.

2007-10-01T14:57:00.000-07:00

TRENDER.

Trender – stadig nye trender.
Hindrer mennesket fra å slå røtter.
Hindrer mennesket fra å trenge ned i dypet og bli grunnfestet.

Trender – stadig nye trender,
Gjør mennesket overfladisk og ustabil.
Menneskets eneste stabilitet, er
Trender – stadig nye trender

Er det mulig?

2007-09-25T08:02:00.000-07:00

Ingenting burde overraske lenger når det gjelder vår nåværende regjering, men jeg må si at jeg fikk hakeslepp når jeg i dag leste at den norske regjering, som strammer inn og gjør det vanskeligere å starte kristne skoler i Norge, støtter koranskoler i Pakistan med 150 millioner kroner uten engang å stille krav til pensum. Og begrunnelsen? Jo å fremme dialog og religiøs toleranse. Bistandsminister Erik Solheim sier: – Målet med prosjektet er å fremme dialog. Vi må regne med at skolene som velger å delta i prosjektet vårt neppe er de som ligger tettest opp mot Al-Qaida, men ønsker å framstå som en motvekt mot fundamentalisme. Det betyr ikke at Norge kan styre pensum, sier Solheim. Og Martin Kolberg går rundt og lurer på hva Frp koden er?

Se denne og denne artikkelen hos Document.no

Paven kritiserer den muslimske verdens behandling av kristne.

2007-09-23T10:33:00.000-07:00

I følge en artikkel i Daily Mail kritiserer paven i en ny tale muslimske land som forfølger kristne eller gir dem status som annenrangs borgere. Han forsvarer også muslimers rett til å skifte religion. Les artikkelen her.

Alternativer til de store nettavisene.

2007-09-19T12:53:00.000-07:00

Å lese de store dagsavisene på nett er en ofte en bedrøvelig daglig øvelse. I økende grad ligner de på Se og Hør med stort fokus på kjendiser, sex og andre tabloide saker. I tillegg blir de innholdsmessig mer og mer like. Har du lest en sak i en avis er det liten grunn til å tro at du vil få et annet perspektiv på saken om du leser en av de andre. De fleste av de store avisene gjør ikke annet en å ”hyle med de ulver som er ute”.

For meg har det derfor blitt i økende grad viktig å følge med på alternative kilder til nyheter og informasjon. De kristne avisene er til en viss grad et alternativ, men en kilde som har blitt stadig viktigere for meg å følge og som jeg spesielt vil fremheve er Document.no. I tillegg til å rapportere viktige nyheter som ofte blir oversett eller nedprioritert av de store avisene gir Dokument.no også ofte berettiget kritikk til måten ting blir fremstilt i de store avisene. De bringer også artikler og kommentarer med analyser og perspektiver som er et godt korrektiv til ”mainstream” media. Dessuten er det velsignet godt å kunne følge en side som i all hovedsak er opptatt av de vesentlige utfordringene i vårt samfunn og hvor man dermed slipper å utsettes for alt det pjattet som de store dagsavisene serverer.

Document.no er herved anbefalt på det varmeste. I tillegg kan også HRS og HonestThinking anbefales som korrektiv til ”mainstream” media.

Fredelig demonstrasjon brutalt slått ned i Brussel.

2007-09-13T06:28:00.000-07:00

Den 11. september ble det avhold en demonstrasjon i Brussel som så vidt jeg vet er blitt totalt ignorert av samtlige store nettaviser i Norge. Dette var en demonstrasjon mot islamiseringen av Europa, arrangert av den internasjonale organisasjonen ”Stop the islamisation of Europa” (SIOE). Demonstrasjonen ble opprinnelig forbudt av Brussels ordfører, angivelig fordi han ikke kunne garantere for sikkerheten til demonstrantene, og fordi han ikke ønsket å opprøre Brussels muslimske befolkning. En slik begrunnelse gjorde jo egentlig ikke noe annet en nettopp å understreke behovet for demonstrasjonen.

SIOE besluttet seg for å holde demonstrasjonen allikevel under henvisning til ytringsfriheten og sine demokratiske rettigheter til å møtes og demonstrere. 11 september møtes det noen hundre mennesker til en fredelig demonstrasjon i Brussel for å utrykke sin bekymring over islamiseringen av Europa. Denne fredelige demonstrasjonen ble brutalt slått ned av polititiet.

Uten at jeg vil bli tatt til inntekt for alt hva de forskjellige grupperingene i SIOE står for mener jeg at det er et problem for demokratiet i Europa at demonstrasjonen ble forbud på det grunnlaget den ble, og ikke minst politiets unødvendige og brutale fremferd mot fredelige demonstranter. Hvorvidt du får demonstrere, og hvordan du som demonstrant blir behandlet beror tydeligvis på hva du demonstrerer for eller mot. Brussels Journal og Gates of Vienna har skrevet utfyllende om dette, og på norsk har HRS hatt to artikler om denne saken. I den siste artikkelen på HRS oppfordres leserne til å sende en protest til den belgiske ambassade i Oslo og protestere mot hvordan den Belgiske stat gikk frem for å stoppe denne fredelige demonstrasjonen, og mot politiets brutale fremferd. Jeg oppfordrer deg til å sende den protestmailen som står i HRS artikkel til den belgiske ambassade i Oslo.

OPPDATERING:
SIOE understreker på sin hjemmeside at de ikke vil assosieres med Vlaams Belang som demonstrerte et annet sted i Brussel med sammme samme slagord som SIOE. SIOE mener at Vlaams Belang prøvde å kuppe demonstrasjonen til fordel for sin egen agenda. SIOE sier de er tilfreds med politiets opptreden og at alt gikk fredelig for seg. De skriver videre at bl.a. Gates of Vienna har bidratt til forvirring ved å fremstille de to demonstrasjonene som en .

OPPDATERING 15/9:
SIOE erkjenner nå at fredelige demonstranter ble arrestert av belgisk politi. Se også Brussels Journal .

Skjønnhetens opphav.

2007-09-09T02:15:00.000-07:00

Skjønnhetens skaper og opphav er Gud. Skjønnhet peker således alltid mot Gud. Hans Urs von Balthasar sa at "en hver opplevelse av skjønnhet peker mot evigheten." Det er derfor det er nesten umulig å høre avslutningen av Pavarottis fremførelse av Nessum Dorma her uten å føle seg løftet til noe som overskrider denne verden. Lytt og la deg gripe:

Det syke Europa.

2007-09-08T13:10:00.000-07:00

Er blått og gult det samme som brunt? Det mente tydeligvis en svensk rektor. Da noen svenske åttendeklasser ønsket å bruke det svenske fotballandslagets drakter på et skolebilde satte rektoren foten ned. Begrunnelsen? Jo det sto i læreplanen at man skulle jobbe mot fremmedfiendlighet og intoleranse, og at noen åttendeklassinger stilte med landslagets drakter mente han kunne oppfattes som rasistisk. Les hele saken her

Sjelens mørke natt. Del 2

2007-09-06T05:32:00.000-07:00

Men har så dette som Johannes skriver om ”sjelens mørke natt” noen forankring i Bibelen? Både i GT og NT finnes en rekke vers som kan knyttes opp mot en slik erfaring som Johannes beskriver
For eksempel kan hele Salme 30 leses i forhold til ”sjelens mørke natt”, men her vil jeg bare sitere fra vers 7-9:
”Jeg kjente meg trygg og tenkte: ”Aldri i evighet skal jeg vakle.” Herre, i din nåde satte du meg på fast fjell; men så skjulte du ditt ansikt, og jeg ble grepet av redsel. Herre, da ropte jeg til deg, inderlig ba jeg til min Gud.”
Eller vi kan tenke på eksempler som Josef og det han måtte gjennomgå, eller Abraham da han ble satt på prøve. Johannes selv viser til israelittene som av Gud blir ført ut i ørkenen.

På mange måter kan ”sjelens mørke natt” sees f. eks i forhold til Jesu dåp, Ånden som kommer ned over ham, og at Ånden så leder Ham ut i ødemarken. Jesus opplevelse av at Ånden kom ned over ham førte ikke bare til at han deretter levde i salighet og glede. Lukas forteller oss at ”drevet av Ånden ble han ført omkring i ødemarken…”. Men etter sine fristelser og prøvelser heter det at Jesus dro ”tilbake til Galilea fylt av Åndens kraft”.

Det største eksempel i Bibelen på ”sjelens mørke natt” finner vi i Jesu død på korset. Her opplever Jesus Guds fravær i det han roper ut ”Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg” Men i Jesu eksempel ligger også vårt håp i den” mørke natt”, for korset og graven var ikke det siste ord, som Jesaja påpeker i kp.53.11: ”Etter all sin sjelenød og møye skal han se lys og mettes”

Således kan vi også se også se ”sjelens mørke natt” i relasjon til det Jesus sier i Matt 16 21-26. Der sier Jesus at ”de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dag skulle han oppstå.” Etter at Jesus først beskriver sin egen kommende mørke natt på denne måten sier han i v.24-26: ”Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv, ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv vil miste det, og den som mister sitt liv for min skyld skal finne det. Hva gavner det et menneske at det vinner hele verden men, taper sin sjel.” Her mer en antyder Jesus at veien til vekst som kristen går gjennom en prosses som kan lignes med det han selv skal oppleve på korset. Det er nettopp dette som Johannes av korset legger i sjelens mørke natt”, dette at vi mister vårt kjødelige liv for å vinne et åndelig liv, og at denne prosessen kan oppleves som en ”mørk natt”.

Et annet eksempel finner vi i Johannesevangeliet 15.1-2. Her sier Jesus: ”Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen.. Hver gren på meg som ikke bærer frukt tar han bort, og hver gren som bærer frukt renser han så den skal bære mer.” Johannes av korset beskriver "sjelens mørke natt", dens årsak og hensikt, akkurat slik det beskrives her i Johannesevangeliet.. Den kommer til den kristne som har opplevd en viss vekst, og dens hensikt er en renselse for ytterligere vekst.

I vår tid har nok ”sjelens mørke natt” til tider blitt identifisert med en psykisk tilstand av depresjon, angst og utbrenthet. Som nevnt tidligere var det nok ikke det Johannes først og fremst hadde i tanke, noe han selv understreker. Men når det er sagt, så er også slik at depresjon, angst og lignende tilstander kan føre til følelser av gudsfravær og åndelig mørke, og har som enhver prøvelse vi møter et potensiale til å bli en ”mørk natt” som kan føre oss til en åndelig vekst og forvandling. Ikke prøvelsen i seg selv, men hvordan vi møter og forholder oss til den. Vi kan velge å kjempe i egen kraft, vi kan resignere, eller vi kan velge å overgi oss til Gud og stole på ham slik det står i.2. Mosebok 14.14 ”Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.”
Et Bibelvers som har vært til stor hjelp for meg i tider med mørke og følelser av gudsfravær er Jesaja 50.10:
”Den som vandrer i mørke og ikke ser noen lysning, han kan stole på Herrens navn og støtte seg til sin Gud.”

Litteratur:
”Dark night of the soul”, St.John of the cross, Imagebooks/Doubleday
“Natten er mitt lys”, Wildfrid Stinissen, St. Olavs forlag

Sjelens mørke natt. Del 1

2007-09-04T13:52:00.000-07:00

Av og til hører man kristenlivet fremstilt som en vedvarende progresjon av vekst, tro og seier. Andre ganger blir det poengtert at å komme til Jesus gir glede og fred. Ingen av disse tingene er irrelevante i det kristne liv, men fremstilt isolert risikerer slik forkynnelse på kort sikt å skape overfladiske, og på lang sikt frustrerte kristne. Jeg leser for tiden ”Dark night of the soul” skrevet av Johannes av korset (1542-1591). Her finner jeg på mange måter en mer troverdig fremstilling av det kristne liv, og hvordan Gud fører oss til vekst enn det som blir presentert oss av mange moderne forkynnere.

Jeg skal ikke gi noen utfyllende fremstilling av det Johannes skriver om, men noen tanker. Johannes begynner med å beskrive kristne som har begynt å oppleve Guds velsignelse og en viss vekst og fremgang i sitt kristne liv. Disse tenker seg at slik vill det fortsette, men den velsignelsen og veksten de har opplevd fører til at visse synder eller svakheter viser seg i deres liv. Noen blir stolte over den fremgang de har hatt og man begynner kanskje å sette sin lit til den vekst man har opplevd mer en till Gud. Andre som har opplevd vekst og velsignelse gjennom f. eks. visse åndelige øvelser, eller ved å lese åndelig litteratur henfaller til en type åndelig fråtseri og griskhet, hvor man tenker seg at jo mer jeg leser, eller jo mer jeg gjør visse åndelige øvelser jo mer vil velsignelse vekst og fremgang vil jeg få.

Johannes beskriver en rekke slike synder og svakheter som jeg tror det vil være lett for svært mange å kjenne seg igjen i. Han sammenligner disse kristne med babyer som fortsatt lever på morsmelk. Men som han poengterer, før eller siden må en baby avvendes fra morsmelket og få fastere føde, og dette vil barnet først oppleve som traumatisk og vanskelig men vil på sikt gi vekst og en ny frihet. På samme måte sier Johannes vil Gud føre disse kristne videre på veien, men ikke på samme måte som de har opplevd til nå, men ved å trekke sitt manifisterte nærvær bort slik også babyen som blir avvendt først og fremst opplever det som fravær av morens varme bryst.

Plutselig får man ikke lenger den samme velsignede følelsen lenger når man leser og ber. Å fly fra konferanse til konferanse gir plutselig ikke den samme glede og seiersfølelse lenger. De åndelige teknikkene man har satt sin lit til slutter å fungere. Med den forkynnelse om vedvarende seier glede og fred som serveres en rekke steder i dag, vil få kristne som opplever dette til å streve enda hardere. Man vil prøve å be og lese enda mer, man vil dra på enda flere konferanser, høre enda flere prekener osv. Enden på visa er frustrerte kristne, eller i verste fall utbrente, utslitte og deprimerte kristne.

Men Johannes gir oss en annen innsikt. Guds fravær i våre liv kommer ikke av at vi ikke har gjort nok, men nettopp fordi vi har opplevd en viss vekst og fordi Gud vil føre oss videre. Johnannes peker på at følelsen av Guds fravær også kan oppleves på grunn av synd, sløvhet eller sykelige tilstander som f. eks depresjon, men det er ikke det han ført og fremst snakker om her. Det Gud gjør er å ta bort sitt manifisterte nærvær slik at det avsløres for oss hva vi setter vår lit til. Er det vår egen vekst og fremgang, er det åndelige teknikker, eller har vi rett og slett satt vår lit til våre følelser eller andre ting? Vår første reaksjon på en slik tilstand er ofte den stikk motsatte av det Gud vil. Vi vil ofte prøve å gjøre noe, men Gud vil at vi skal sette vår lit til ham alene i stillhet, midt i vår opplevelse av gudsfravær. Dette kaller Johannes for ”sjelens mørke natt” og denne ”natten” beskriver Guds vei fra å kjenne Ham og hans gjerninger på et overfladisk nivå, til å kjenne Ham og Hans veier på et dypere plan. Johannes beskriver ”sjelens mørke natt” på to nivåer; sansenes natt og åndens natt, men det skal jeg ikke gå videre inn på her nå

En følelse av gudsfravær.

2007-08-24T06:46:00.000-07:00

Vårt Land skriver i dag en artikkel Moder Theresa som bringer frem nye sider ved hennes liv, og som kommer frem i boken «Mother Teresa: Come Be My Light». I brev til venner og mentorer over en periode på 66 år kommer det frem at hun slet ofte med en følelse av gudsfravær. Hun skrev bland annet :
«Jesus har en helt spesiell omsorg for deg. Men for meg er stillheten og tomheten så stor at jeg ser uten å se og lytter uten å høre, tungen beveger seg i bønn men sier ikke noe... Jeg vil at du skal be for meg – at jeg lar Ham gjøre det Han synes er best»

I følge artikkelen "viser brevene at hun siste halvdel av livet ikke følte Guds nærvær i det hele tatt, eller som bokens redaktør Brian Kolodiejchuk skriver det: «hverken i hjertet eller i nattverden.»

Et annet eksempel på dette er Henry Nouwen som Bjørn Olav Hansen skrev om i en artikkel på sin blogg i går. Han var også en mann som på mange måter slet på det personlige plan, men hans bøker har brakt Guds nærvær inn i mange menneskers liv. Hans bok "Den fortapte sønn vender hjem" som er en meditasjon over Rembrandts bilde om den fortapte sønn er den sterkeste boken jeg har lest om denne lignelsen.

Dette bringer viktig lærdom til mange av oss. Vi har så lett for å tenke at Gud ikke kan bruke oss uten at vi føler en spesiel velsignelse eller gudsnærvær.Ofte tenker vi at hvis vi føler Guds nærvær når vi har bedt, så har Gud hørt vår bønn, men hvis vi ikke føler noe er vi mer usikker på om Han har hørt oss. Moder Theresas og Henry Nouwens eksempel viser oss at Gud kan bruke oss uavhengig av våre følelser. Uten å føle gudsnærvær kan vi likevel være med å bringe Gud og hans nærvær og velsignelse til andre. Det er dette Bibelen kaller å vandre i tro.

Kommentar til Åge Åleskjærs artikkel "Skjøgen eller bruden" i Korsets Seier.

2007-08-15T08:04:00.000-07:00

Åge Åleskjær har skrevet et innlegg i Korsets seier under overskriften ”Skjøgen eller bruden” hvor han utrykker bekymring over frikirkelig tilnærming til Den katolske kirke. Mye av det han skriver er trist lesning og jeg vil kommentere noe av det. Åleskjær skriver blant annet:

”For det første har utviklingen i retning av en verdenskirke med Rom som overhode gått utrolig raskt i ulike fora, ikke minst hvis man leser litt svenske aviser. Det overrasker meg at man innfører ortodoks liturgi i frimenigheter. Man bruker ord som har vært ukjente i frimenigheter, begreper som sakramenter og skriftemål. Til og med klostervesen omtales i positive ordelag. Hvem skulle trodd at Trosbevegelsen og Pinsebevegelsen skulle føre an i dette?”

Åleskjær undrer seg over at man i frikirkelige kretser har begynt å bruke ortodoks liturgi. Jeg vet ikke hvilken sammenheng han mener, men det kan kanskje gjelde Bjärka-Säby. Hva er det som er problemet til Åleskjær? Er det innholdet i liturgien, eller er det liturgi i det hele tatt? Det tar han seg ikke bryet med å fortelle oss. Dessuten fører neppe ortodoks liturgi til Rom. Det er forskjell på Den ortodokse kirke og Den romersk katolske.

Kanskje Åleskjær har problemer med liturgi generelt? Liturgi kan enkelt oversettes ritualer eller ordninger for gudstjenesten. Spørsmålet er ikke om vi skal ha ritualer eller ikke i vårt menighetsliv, om Åleskjær tror at han ikke har ritualer så lurer han seg selv. Karismatisk kristendom er full av ritualer. Så spørsmålet blir om det da ikke er bedre å være seg bevist at man har ritualer og bruke ritualer hensiktsmessige, i stedet for å innbille seg at man ikke har dem.

Ord som sakrament og skriftemål faller også Åleskjær tungt for brystet. Sakrament handler om en rituell handlings som symbolsk eller reelt formidler og inngyter Guds nåde, alt etter hvilken kirkelig sammenheng man snakker om. Tror ikke Åleskjær at man gjennom bønn og håndspåleggelse kan formidle Guds nåde og kraft? Tror han ikke at nattverden gir oss del i Kristus og hans frelsesverk? Skriftemålet har sitt utspring i Jakobs brev 5.16. Tror ikke Åleskjær at det som står der gjelder for oss hedningekristne?

”Til og med klostervesenet omtales i positive ordelag” sier Åleskjær og er tydelig sjokkert. En verdensomspennende undersøkelse som er referer i Magazinet 15/8 under tittelen "Stress hindrer åndelighet" forteller at 6 av 10 sier at det er stresset som hindrer dem mest i deres åndelige liv. Professor Michael Zigarelli ved Charlton Southern University i USA som står bak undersøkelsen sier at – ”Det er samfunnets stadig mer oppskrudde tempo som distraherer oss, og skiller oss fra det livet i glede og overflod som Gud vil gi oss” Videre kommer det frem at en av konklusjonene i undersøkelsen er at ”pastorer og prester er en gruppe som tilhører de alle mest stressede.” Kanskje det fornyede fokuset på kloster, retreat og stillhet ikke er så underlig. Det er for øvrig et åpent spørsmål hvordan vår verdensdel ville vært åndelig, kulturelt og sosialt om det ikke hadde vært for klostrene og den innflytelse de har hatt på samfunnet opp gjennom historien.

Åleskjær sier videre:

” Visst tror jeg på kristen enhet, men ikke en organisert ekumenikk som ender med en enhet mellom kirker der store deler av kirken bare er nominelle medlemmer som ikke kjenner Jesus.”

Her tror jeg Åleskjær tar veldig feil om han mener det er en slik enhet han ser konturene av. For den type enhet som vi ser spire frem i dag, er ikke bare kirkeledere som møtes og kompromisser seg frem til et eller annet. Men det handler i stor grad om kristne som har oppdaget at det som mangler i deres eget trosliv finnes hos søsken i andre sammenhenger. Det handler om en erkjennelse av at vi alle ser stykkevis og dermed har noe å tilføre hverandre. Magnus Malm sier det så treffende i sin bok ”I Lammets tegn: ”Det finnes utallige eksempler på hvordan frikirker/vekkelsesbevegelser og de gamle historiske kirkene (Den norske kirke, den katolske, den ortodokse) ”sitter på hverandres svar”. Det som er mangler og traumer i den ene tradisjonen, er den andres rikdom, på punkt etter punkt”

Jeg tror ikke den enhet som vokser frem i dag først og fremst organiseres ”ovenfra”, men den gror vel så mye nedenfra. Vi lever i en tid hvor informasjon og kommunikasjon kun er noen tastetrykk borte. Det er lettere å få tak i litteratur en noen gang før. (Takk Gud for amazon.com). Den kristne er ikke lenger hensatt til å godta hva pastoren eller tradisjonen mener om ”de andre”, men kan finne ut selv hva de står for. Og det er det mange kristne gjør i dag, og finner ut at ”de andre” har noe jeg mangler, uten at jeg dermed må svelge alt de står for. Dermed blir de merkelappene vi har satt på oss selv og andre mindre og mindre viktig.

Videre sier Åleskjær:

”For det tredje kom nylig paven med den klare uttalelse at alle kirker som ikke har sin tilhørighet til Rom egentlig ikke er ekte kirker”

Vel, her møter Åleskjær og den tradisjonen som han tilhører seg selv i døra. Som han sier innledningsvis i sin artikkel:
” Da jeg som ung lutheraner kom inn i Pinsebeveglsen hørte jeg forkynnelse om ”den store skjøge” og hennes døtre, og tolkningen var at Åpenbaringen 18 handlet om Den Romersk-katolske kirke. Hennes døtre var de andre kirker som også hadde en annen mann ved siden av Jesus, for eksempel Staten.”
Det viser hvor lett det er å se flisen i sin brors øye, når man jammen har litt rusk i sitt eget også (fritt oversatt).

Nå skal det i sannhetens navn sies at noe av Åleskjærs artikkel kan tyde på at han ikke mener dette lenger, men samtidig utrykker han frykt for en ”verdenskirke med Rom som overhode” som han sier, hvilket gir inntrykk av at han innerst inne fortsatt ser på Den katolske kirke som skjøgekirken i Joh. Åpenbaring. Jeg tror i så fall at Åleskjær tar feil. Den katolske kirke er ikke lenger en politisk maktfaktor. Kanskje Åleskjær trenger å legge vekk sin tradisjonelle tolkning av John. Åpenbaring 18. Det finnes i dag en annen politisk/religiøs ideologi som i stadig sterkere grad er i ferd med å legge sin klamme hånd over både Europa og store deler av resten av verden. Det er en politisk/ religiøs ideologi som søker verdensherredømme og som har i seg kimen til alt som karakteriserer endetidens antikristelige system. Det er noe som for alvor burde bekymre Åleskjær, ikke at kristne søsken deler sine rikdommer med hverandre.

Trakkasering og forfølgelse av de koptiske kristne i Egypt.

2007-07-20T14:33:00.000-07:00

De koptiske kristne i Egypt blir diskriminert og trakkasert, og er engstelige for fremtiden. Les denne artikklen hos "Åpne Dører"

Se TV programmet om Midtøstens "Moder Theresa"!

2007-06-29T09:25:00.000-07:00

I mai sendte TV2 programmet om Mamma Maggie, en koptisk kristen kvinne som har viet sitt liv til å hjelpe barn i Kairos slum. Programmet gjorde et sterk intrykk, og blir nå sendt i reprise søndag 1 Juli på TV2. Jeg anbefaler deg på det sterkeste å se dette levende vitnesbyrdet på Jesu Kristi etterfølgelse. Les om programmet her.

Christianculture anbefaler!

2007-06-15T08:26:00.000-07:00

Jeg har flere ganger tatt opp problemet med forfølgelse av kristne, noe som i stor grad blir oversett av vestlig media og politikere. Jeg anbefaler følgende artikkel på dokument.no som setter søkelys på dette:

Vesten svikter de kristne som forfølges

Irans president, atomvåpen og al-Madhi.

2007-06-12T09:17:00.000-07:00

Walid al-Kubaisi hadde nylig en kronikk i Aftenposten der ham tar for seg hva han mener er Irans motiver for å få tak i atomvåpen. Hans artikkel er interessant på flere nivåer. Ikke minst fra et kristent ståsted. Al-Kubaisi hevder nemlig at den iranske presidenten Ahmadinejad ikke ønsker seg atomvåpen for å skape maktbalanse i midtøsten, men at han er motivert av sin tro. Dette skrev jeg om allerede for 1 år siden i denne bloggartikklen . Det som dog er interessant i al-Kubaisis kronikk er hans utdypning av Ahmadinejads tro på en skikkelse som heter al-Madhi og som i henhold til Ahmadinejads tro skal dukke opp i endens tid. Al-Kubaisi sier bl. annet:

"Al-Mahdi er hovedsøylen i sjiatroen. Han er den 12. imam, som forsvant i år 941 e.Kr. da han var fem år gammel. Han ble usynlig, men nærværende blant jordens befolkning. Han vil dukke opp i de siste dager for å føre krig mot dem som ikke aksepterer islam som religion.
Han beseirer dem i en verdenskrig, og oppretter det islamistiske imperium som er rettferdig; for al-Mahdi vil styre menneskeheten med sharialoven. Han vil spille samme funksjon som Kristi gjenkomst i Åpenbaringen. "

Videre peker han på at Ahmadinejad har uttalt følgende:

Han uttalte at "hovedoppgaven for den iranske revolusjon er å bane veien til al-Mahdis gjenkomst. Derfor må Iran bli et sterkt og utviklet islamistisk samfunn, for da kan Iran bli et eksempel for andre folkeslag og blir verdig å være en arena for Tidens imam, al-Mahdi".

Han sa en annen gang: "Vi er ansvarlige for å opprette et eksemplarisk islamistisk samfunn som leder til denne store hendelsen og et utgangspunkt til å opprette den internasjonale islamistiske rettferdighetsregjering". Denne regjering skulle imamen opprette i de siste dager som et imperium som omfatter hele jordkloden.

Derfor sa han 5. juni i fjor til en forsamling av religionsstudenter i byen Qom: "Vi må forberede oss til å styre hele verden. Den eneste måte er å sette våre forestillinger på basis av Al-Mahdis gjenkomst."

Al-Kubaisi sier videre:

Den skolen Ahmadinejad hører til, "al-Hudjatiya", tror at "al-Mahdis gjenkomst kan forkynnes med å skape kaos, kriger, blodsutgytelse og konflikter rundt i verden. Da blir omstendighetene modne og tegnene på hans gjenkomst blir oppfylt."

Midt opp i alt dette er også ønsket om å fjerne Israel fra kartet:

"Ifølge profetiene lander al-Mahdi i Jerusalem, på klagemuren, og muslimene vil ta imot ham. Israel vil tilintetgjøres før hans gjenkomst fordi han kan ikke lande i Jerusalem nå, for israelske soldater vil drepe ham "slik de drepte alle profeter og sendebud tidligere." Derfor må omstendighetene bli modne, dvs. Israel bli borte.
Derfor har Ahmadinejad hentydet klart hvordan og hvorfor han kommer til å bruke atomvåpenet: I april i fjor sa Ahmadinejad at "Israel må tilintetgjøres med én storm". Stormen er klart ikke en vind, men han peker, ifølge den billedlige retorikken, på en atombombe."

Dette og det som al-Kubaisi ellers skriver bør få det til å ringe noen bjeller hos kristne. Bibelen hevder at i endens tid skal det dukke opp en skikkelse som kalles Antikrist. Kristne har helt siden EUs opprettelse knyttet hans komme til EU. Tiden er kanskje moden for en revurering av dette endetidsparadigme.

Det er forøvrig blitt gjort allerede, og flere bøker er skrevet om emnet. En forfatter; Joel Richardson har skrevet en bok der han sammenligner denne islamske endetidsteologien med Bibelens, og med et svært interessant resultat. Du kan lese en onlineversjon av boken her. Og jeg vil anbefale deg å gjøre det.

Disippelskap, etterfølgelse og nåde. Del 5.

2007-06-04T03:07:00.000-07:00

Vårt tema her er disippelskap, etterfølgelse og nåde. Vi kunne også omtale det som helliggjørende nåde. Det handler om at Kristus skal vinne skikkelse i oss

Det kristne livet er et samarbeid mellom Den Hellige Ånd og den troende. For at Den Hellige Ånd skal kunne utføre et nådeverk i våre liv må vi samarbeide med Ham. Dette ser vi allerede i frelsen; Jesus kaller oss ved sin nåde, men vi må gi respons på Guds kall. Dette samarbeidet mellom Den Hellige Ånd og den troende kommer godt til utrykk i hva Paulus sier om forholdet mellom nåden og hans aposteltjeneste i 1.Kor 15.10: "Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som har vært med meg.” Dette er et meget interessant vers. Paulus understreker at den nåde han har fått fra Gud ikke har vært forgjeves. Med andre ord er det mulig å ta imot Guds nåde forgjeves. Videre understreker han hvorfor den nåde han har tatt imot ikke har vært forgjeves: ”For jeg har arbeidet mer enn dem alle” Vi ser her det samarbeid som utspiller seg mellom Den Hellige Ånds nåde og Paulus. Gud gav nåden og Paulus arbeidet. Men Paulus er fullstendig klar over at det er nåden som er fundamentet for det arbeidet han gjør, derfor fortsetter han med å si: ”Det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.”

Vi ser det samme i i Fil.2.12-13: ”Arbeid på deres frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.” Når vi velger å bli Jesu etterfølgere og disipler kommer Den Hellige Ånd til å begynne et nådeverk i våre liv for å skape Kristuslikhet i oss. For å gjøre sitt verk vil Den Hellige Ånd bruke de midlene som beskrives i Ap.gj.2.42: Apostlenes lære, felleskapet, brødsbrytelsen og bønnene. Gjennom disse nådemidlene vil Den Hellige Ånd inngydte sin nåde i oss som vil skape både viljen og gi oss kraften til å gjøre Guds vilje. Men akkurat som med Paulus er det viktig at vi ikke tar imot Guds nåde forgjeves, og derfor oppfordrer Paulus oss til å arbeide på vår frelse med frykt og beven.

Som vi tidligere har sett sier Jesus i Mark 8.34: ”Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg.” Dette er ikke noe vi gjør en gang for alle, dette er valg vi gjør daglig. Daglig velger vi å si nei til kjødet djevelen og verden. Og daglig velger vi å si ja til Jesus og å følge ham. Vi tar valg og handler, men vi er ikke alene, Gud virker i oss både ”å ville og å gjøre etter hans gode vilje” Det er dette som Paulus også omtaler som å legge av det gamle menneske som ødelegges av de forførende lystene, og å ikle oss det nye menneske som er skapt etter Gud bilde til et liv i rettferd og hellighet etter sannheten. Eller som han også sier i Rom.6.19: ”Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for umoral og urettt, og det førte bare til enda mer urett. Men nå skal dere stille lemmene til tjeneste for det som er rett, så dere kan bli hellige”

I Jak.45-6 står det: "Eller tror dere det er tomme ord når Skriften sier: Med hellig iver krever Gud den ånd han har latt bo i oss. Men større er den nåde han gir; derfor heter det Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” Det som gjelder for oss er å innse at det Gud krever kan vi aldri gjøre i egen kraft. Vi trenger som Paulus å leve i en erkjennelse av egen tilkortkommenhet og svakhet, samtidig som vi vet at Gud er rik nok for hver den som påkaller ham. Gud gir den ydmyke nåde.

I Titus 2.11 sier Paulus: ”For Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker. Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er” Gud gir det han krever og krever det han gir. Vår oppgave er å følge Jesus og leve i et nært livsfelleskap med ham gjennom apostlenes lære, felleskapet, brødsbrytelsen og bønnene som sakte men sikkert former oss i hans bilde. Gjennom den kraft som dette gir, vil vi mer og mer kunne inkarnere Jesuslivet i vår daglige vandring og vi blir mer og mer lik vår mester. Vi må kontinuelig ha vårt fokus på Jesus, og ikke bli opptatt av hvor langt vi er kommet, eller hvor åndelige vi er blitt, det vil kun være ødeleggende for vår videre vandring. Så lenge vi vandrer på denne jorden vil vi aldri komme til det punkt hvor vi har nådd frem, eller har grepet det. I følge Paulus er en slik holdning kun et tegn på umodenhet. Den modne kristnes innstilling beskriver Paulus på følgende måte i Fil.3.12-15: ”Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Brødre jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet og den seierspris som Gud har kalt oss til i Kristus Jesus. Slik skal vi se det alle vi som har nådd modenhet.”

Disippelskap, etterfølgelse og nåde. Del 4.

2007-05-31T04:32:00.000-07:00

Vi blir frelst ved nåde; ”Av nåde er dere frelst ved tro”( Ef.2.8), men det finnes også en vekst i nåden; ”Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre Jesus Kristus” (2.Peter 3.18). Husk at målet for vårt disippelskap er at vi skal likedannes med Jesus. Vi trenger derfor å vokse i kjennskap til Jesus, men det alene er ikke nok, for vi er ikke i stand til å forandre oss selv, og det er derfor vi også må vokse i nåden som er Guds kraft som kompenserer for våre svakheter og forvandler oss til Kristuslikhet.

Paulus gir oss en fantastisk leksjon om nåden i 2. Kor.12.7-10: ”For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i legemet, en Satans engel som skal slå meg - for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger bad jeg Herren at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet”. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.”

Opp gjennom årene har jeg vært borti en del forkynnelse om disse versene. Fokuset har ofte vært på ”tornen i kjødet”, og hva den er eller ikke er, og om det er Gud eller Satan som har sendt denne ”tornen”. Det som ofte har blitt oversett er den sterke undervisningen om nåde som Paulus gir oss her. Jeg lar derfor diskusjonen om ”tornen” ligge og konsentrer meg om hva Paulus prøver å si oss om nåden. The Amplified Bible kan belyse disse versene for oss: ”My grace… are enough for you, (that is , sufficient against any danger, and to enable you to bear the trouble manfully); for My strength and power are made perfect-fulfilled and completed and show themselves most effective in (your) weakness. "(2Kor.12.9)

Her er det mye å lære. For det første ser vi den parallellen Jesu trekker mellom ordet nåde og kraft; ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.” Ordet kraft som er brukt her på gresk er dynamis som er det samme ordet som f. eks i Apgj.1.8 hvor Jesus sier at ”Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner…” Så nåde er ikke bare Guds ufortjente gunst, det er også Guds kraft som hjelper oss i vår svakhet og som istandsetter oss til å gjøre Guds vilje. Og vi ser at nåde og kraft er knyttet til Den Hellige Ånds gjerning i oss.

For det andre ser vi at Paulus ønsket at det som skapte vanskeligheter for ham skulle forandres og bli borte, men det Jesus gjorde var å forandre Paulus. Med andre ord nåden forandret Paulus innstilling til sine omstendigheter, og gav ham kraften til å bære det som var vanskelig for ham.

Det finnes en bemerkelsesverdig parallell til disse versene i 2.Kor i Jesu bønn i Getsemane. 2.Kor12.8 sier at Paulus ba tre ganger om at tornen måtte bli tatt fra ham. Vi husker fra Getsemane at Jesus ”ble grepet av sorg og gru” og ba så tre ganger ”Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi, men ikke som jeg vil, bare som du vil” Men når Han kom tilbake til de sovende disiplene etter å ha bedt tredje gang, så sier Jesus: ”Stunden er nær da Menneskesønnen skal overgies i synderes hender. Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg er nær.”(Matt.26.37-46) Når man leser hele fortellingen fra Getsemane så legger man merke til den forandring som finner sted i Jesu holdning til det som ligger foran ham fra han begynner å be første gangen og til han kommer til disiplene etter å ha bedt tredje gang. Akkurat som Paulus ber Jesus tre ganger om å få forandret det som var vanskelig å forholde seg til, og akkurat som Paulus får Jesus nåde og kraft til å bære det vonde og vanskelige, og gå det i møte. Hebr.2.9 sier om Jesus at ”Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle.”

Vi ser altså at nåden ikke forandrer våre vanskelige omstendigheter, eller frir oss fra å være lydige mot Gud, men den forandrer oss slik at vi kan bære vanskeligheter, og gir oss viljen og kraften til å gjøre det Gud vil vi skal gjøre.

For det tredje ser vi hvor nåden virker og fullendes.” i vår svakhet”. Ja The Amplified Bible sier at Guds nåde og kraft viser seg selv mest effektiv i våre svakheter; ” for My strength and power are made perfect-fulfilled and completed and show themselves most effective in (your) weakness.” (2Kor.12.9)

Vi trenger med andre ord ikke å være redd for våre svakheter. Paulus går så lang som å si at; ”Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.” Hvordan kunne han si det? Jo nettopp i lys av den åpenbaring som nettopp var gitt ham av Jesus: ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet”.

Vi har så lett for å prøve å skjule våre svakheter for hverandre, for Gud og kanskje også for oss selv. Dermed går vi glipp av det nådeverk Gud ønsker å gjøre våre i liv og i våre svakheter. I stedet for å gå til nådens trone med våre svakheter prøver vi å skjule dem og kjempe med dem selv. Og det blir veldig slitsomt i lengden. Her tror jeg at en av de største svakhetene ved trosbevegelesen lå. Man skulle tro og bekjenne Guds Ord, som er vel og bra, men det snek seg også inn en ide om at man for alt i verden ikke måtte snakke om sine svakheter, fordi det bare ville gjøre oss enda svakere. Men vi trenger ikke enten eller, vi trenger som så ofte ellers både og. På den ene siden må vi komme til Gud med våre svakheter og begrensinger, og på den andre siden må vi tro på at Guds frelse og nåde i Jesus Kristus kan gjøre et verk i våre liv og forvandle oss. På den enes siden trenger vi å leve i en kontinuelig erkjennelse av at uten Jesus kan vi ingenting gjøre, og på den andre siden må vi leve i en kontinuelig tro på at Jesus har alt vi trenger til liv og gudsfrykt.

Disippelskap, etterfølgelse og nåde. Del 3

2007-05-28T11:14:00.000-07:00

I Matt.11.28-30 sier Jesus:
”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjerte og dere skal finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er godt og min byrde lett.”

Dette er et meget interessant vers i lys av vårt tema. I følge Studiebibelen ble disse ordene om å ta på seg et åk brukt av rabbinerne når noen skrev seg inn hos en lærer. Loven ble da omtalt som et åk. Men loven er et tungt åk. Den forteller deg hvordan du skal leve, men gir deg ingen hjelp til å gjøre det. Men Jesu åk er annerledes. Jesu åk er lett og gir sjelen hvile.

Hva vil det så si å gå inn under Jesu åk? Jo det innebærer å ”skrive seg inn” som disippel hos Jesus. Legg merke til at Jesus sa ”Ta mitt åk på dere og lær av meg.” Det greske ordet som er brukt for å lære her er manthano, som ordet for disippel mathetes er avledet av. Så det vi ser er at å ta på seg Jesu åk og lære av Ham handler om å bli en disippel. Men å bli en Jesu disippel er ikke et tungt liv i egen kraft. Jesus omtaler det som hvile for vår sjel og som lett. Mens det å bli disippel av loven var et tungt åk fordi loven ikke gav hjelp til det den krevde, er Jesu åk lett fordi hans åk er nåde. Hans åk hjelper oss å utføre det han krever. Hans åk er derfor som det står ”godt og hans byrde er lett”. I tillegg sier Jesus at han er ”tålsom og ydmyk av hjerte.” Med andre ord Han er en god og forståelsesfull mester å være disippel av. Et par andre Bibeloversettelser sier det slik; Gute Nachricht: ”Still dere under min ledelse…jeg er vennlig og har forståelse for dere”, Seidelin: ”Gå i skole hos meg, så faller deres sinn til ro.”

Målet for vårt disippelskap hos Jesus er at vi skal bli likedannet med hans bilde. Noen av oss har vært blant de som ”strever” som Jesus sier, og har prøvd å tilfredsstille Gud under lovens åk, mens andre har båret på syndens ”tunge byrder”, eller vi har slitt på andre måter.
Uansett om det er verdslighet eller religiøsitet som gjør at vi strever og bærer tunge byrder, eller om vårt strev eller våre tunge byrder er påført oss av andre mennesker eller av livet selv, er Jesu første oppfordring til oss å komme til Ham med det.

I Hebr.4.15-16 står det: ”For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som oss men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.”

Ordet miskunn, eleos på gresk kan også oversettes barmhjertighet eller medlidenhet, og taler om en godhet som ynkens over oss, og er det samme ordet som er brukt i fortellingen om den barmhjertige samaritan. Miskunn og barmhjertighet er det Gud viser oss når vi har mislykkes, er utslått eller har falt. The Amplified Bible gjengir det slik: ” That we may receive mercy(miskunn) (for our failures) and find grace(nåde) to help in good time for every need”

Nåde derimot, er det Gud gir oss i vår svakhet slik at vi skal stå og ikke falle. Nåde, på gresk charis blir ofte omtalt som Guds ufortjente gunst og som det også er. Men vi må ikke begrense nåde til det. I NT blir nådebegrepet blir gitt et mye dypere og rikere innhold. Av og til er det ikke nok å slå opp i en gresk ordbok for å forstå hva som ligger i et begrep slik det er brukt i Bibelen. Dette fordi ordet slik det tradisjonelt ble brukt ikke favnet hele den åndelige realiteten det skulle utrykke i NT. Dermed må vi også se hvordan ordet er brukt og definert i Guds Ord.
Nåden i NT er ikke bare en holdning hos Gud, men en kraft som istandsetter oss til å gjøre det vi ikke er i stand til i oss selv. Den Ortodokse kirke definerer nåde slik på en nettside:
” The gift of God's own presence and action in His creation. Through grace, God forgives sins and transforms the believer into His image and likeness. Grace is not merely unmerited favour—an attitude of God toward the believer. Grace is God's uncreated energy bestowed in the sacraments and is therefore truly experienced. A Christian is saved through grace, which is a gift of God and not a reward for good works. However, because grace changes a person, he or she will manifest the effects of grace through righteous living.”

Dette gir et mye rikere og riktigere bilde av hvordan nåden blir fremstilt i NT. Og det forteller oss hvorfor nåden er grunnleggende i disippelskap og etterfølgelse: ” Through grace, God … transforms the believer into His image and likeness.” Målet med disippelskap er at vi skal bli lik vår mester.

Alt hva Gud krever gir Han også styrke til. Derfor ser vi også Paulus si i Rom.1.5 ”Ved Ham har jeg fått nåde og apostelembete.” Et apostelembete uten nåden, salvelsen og kraften til å utføre den ville vært umulig. Nåde til apostelembete uten kallet til aposteltjenesten ville vært meningsløs. Men nåde, er ikke bare nåde til apostelembete. 1. Peter. 4.10 sier ”Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde.” Guds nåde er mangfoldig. Det er frelsende nåde og det er nåde til liv og tjeneste. Dette er viktig å forstå, for et liv i Jesu etterfølgelse er ikke et liv hvor vi ska løfte oss etter håret. Det Gud krever, gir han også nåde og kraft til. Dermed blir Jesu ord om at vi skal ta på hans åk og lære av ham meningsfulle. Jesus vil lære oss hva det vil si å være en disippel, en Jesu etterfølger, og åket, Hans nåde, gir oss kraften og hjelpen til å være en disippel.

Disippelskap, etterfølgelse og nåde. Del 2

2007-05-26T15:42:00.000-07:00

Jesus snakket mye om etterfølgelse og det å være en disippel. Han sier blant annet:
”Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det”. Matt. 10.37-39

”Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?” Mark.8.34-36

”Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel…Således kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier.” Lukas 14. 26-27,33

Jesu ord høres radikale ut, ikke minst for oss som er vokst opp i kultur hvor selvrealisering hatt stått øverst på prioriteringslisten, men de ikke bare høres radikale ut, de er radikale. Å være en disippel av Jesus innebærer ikke bare at våre liv, men også at det vi eier står til Hans disposisjon. For noen kan det innebære å gi bort alt de eier, eller å miste livet for Jesu skyld, for oss alle innebærer det villigheten til å gjøre det. Det skulle være unødvendig å si dette, men i en tid da ordet martyr har blitt så forvrengt som det har, vil jeg presisere at det å være en martyr for Jesus innebærer å bli drept for sin tro på og bekjennelse av Jesus, det innebærer aldri å være en selvmordsbomber.

For mange vill ikke det å bli en Jesu disippel nødvendigvis innebære dramatiske ytre forandringer, men det vil definitivt innebære en omvurdering av hva vi ser som viktig i livet og hva vi bygger vårt liv på. I det Jesus sier i disse versene ligger det først og fremst det å gi Jesus førsteplassen i våre liv. Det innebærer å gjøre Ham til Herre. Det jeg før gjorde for meg selv det gjør jeg nå i Jesu navn som hans etterfølger. Det å være en disippel betyr at Jesus ikke bare kan være en del av vårt liv ved siden av karriere, hobbyer familie osv. Skal vi være Jesu disippel innebærer det å gjøre Ham til det sentrum og den plattform som hele vårt liv springer ut fra, og det innebærer en død for vårt ego, vårt kjødelige sinn. Å ta sitt kors opp som Jesus sier innebar på Jesu tid at du var merket for død. De dødsdømte måtte bære sitt kors til henrettelsesstedet. Men resultatet av å miste sitt liv for Jesus er et nytt oppstandelsesliv.

Legg merke til de forutsetningene Jesus gir i Lukas for at vi skal være Hans disipler: ”Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel…Således kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier.”

Når vi så vet at det å være en disippel først og fremst betyr en som lærer, så ser vi at det Jesus egentlig gjør er å legge ned premisser for at vi i det hele tatt skal være i stand til å lære av Ham. Det er i den forbindelse interessant å legge merke til hva Paulus sier i 2. Tim. 3.1-7:
”Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det god, svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud. I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter dens kraft. Vend deg bort fra slike folk! Til dem hører også de som sniker seg inn i hjemmene og får makten over kvinner som er nedlesset i synder og lar seg drive av all slags begjær, og som stadig vil lære, men som aldri lærer sannheten å kjenne.”

Dette er et malende bilde av vår tids individualisme og egodyrkelse. Det er for øvrig verdt å merke seg at det som Paulus her sier tydeligvis ikke bare gjaldt ikketroende, tvert imot beskriver han dem som mennesker som ” i det ytre har gudsfrykt” og at de ”elsker lystene høyere enn Gud” Dessverre må vi erkjenne at veldig mye av det Paulus her beskriver i disse versene også har sneket seg inn i menighetene. Og resultatet blir som han sier til slutt. ”og som stadig vil lære, men som aldri lærer sannheten å kjenne”. Med andre ord; de er ikke i stand til å bli disipler fordi de ikke oppfyller Jesu premisser for å lære av Ham. Medisinen mot dette, er Jesu ord i Matteus, Markus og Lukas som jeg har sitert.

Men betyr så det å være en Jesu disippel og etterfølger et bedrøvelig og gledeløst liv? På ingen måte. Husk at Jesus sa at den som mister sitt liv, skal finne det. Vårt fokus når vi leser vers som dette har en tendens til å havne på det som gjerne betegnes som kostnaden ved å være en Jesu etterfølger. Og vi skal ikke stikke under en stol at det å følge Jesus har konsekvenser. Men hovedpoenget til Jesus er at når vi våger å legge våre liv i Hans hender, fornekter oss selv, og tar vårt kors opp og følger Ham, gir Han oss et liv vi ikke kunne få på noen annen måte. Det er et liv hvor vi blir mer og mer lik vår Mester. Det er et oppstandelsesliv

. I Matt 13.44 sier Jesus: ”Himmelriket kan lignes med en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.” Legg merke til denne mannen. Når han finner skatten så går han ikke bort og henger med hodet med tanke på å skulle selge alt han eide for å få tak i skatten, tvert imot står det at han i sin glede over å ha funnet skatten gikk bort og solgte alt han eide for å kunne kjøpe åkeren. Poenget her er at han hadde oppdaget en skatt som han verdsatte mer en alt annet, og han ville ha mer en alt annet. Dermed kunne han betale prisen med glede, fordi han visste at det han fik var så mye bedre. Det er dette vi må oppdage, slik at vi kan betale prisen med glede, fordi vi verdsetter Jesuslivet mer enn alt annet.

Paulus illustrerer dette godt i Fil.3.7-9:
”Men det som før var en vinning for meg, ser jeg nå som et tap på grunn av Kristus. Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus er så mye mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus og være i Ham.”

Ingenting er mer bedrøvelig enn når kristne lever med et ben i verden, og et ben i Guds rike. Ikke klarer de å glede seg over synden, og ikke klarer de å glede seg over å være en kristen. Løsningen er å innse at skatten i åkeren, Jesus, er mer verdt enn alt annet, og at et liv som Jesu disippel er det rikeste livet man kan leve. Vi trenger også å innse og bli trygg på at Gud er god. Han er ikke ute etter å gjøre livet miserabelt for oss hvis vi velger å følge Jesus. Tvert i mot vil Gud være med oss og styrke oss i alt vi møter i livet gjennom sin nåde og kraft.

Disippelskap, etterfølgelse og nåde. Del 1

2007-05-22T04:28:00.000-07:00

”Overfladiskhet er vår tids forbannelse” er åpningsordene i Richard Fosters bok ”Veier til glede” (Celebration of Disipline). Dette gjelder dessverre ikke bare verden, men også i høyeste grad kristenheten. For mange av oss er det å være en kristen ensbetydene med å tro på Jesus, gå på gudstjeneste på søndag, og kanskje være med i en bibelgruppe. For øvrig innretter vi våre liv som vi selv vill.

Modernismen er på hell, men vi ser fortsatt hvordan den har grep på hvordan vi tenker og forstår virkeligheten. Mange av den vestlige kirkes problemer er nærmere knyttet til modernismen enn vi tror. Modernismens tre hovedsøyler er troen på fornuften, fremskrittet og det frie individet. Kombinasjonen av disse tre elementene har ført til en ”kopernikansk omveltning” på en rekke områder også blant kristne. For eksempel har vi alle hørt noen si at de vil ”ha sin egen stil”. I dag er det ofte ungdommer som sier slikt, og tenker på klesstil etc. Men den moderne kunsten har vært bygget på samme tankegods. Den skulle være original og innovativ og måtte for alt i verden ikke bygge på fortidens ”arkaiske” kunst. Og man skulle kanskje tro at dette ville føre til en eksplosjon av kreativitet, men har i praksis kun ført til en degenerering av kunsten, i hvert fall slik en del av oss ser det.

Det som i praksis falt sammen i og med modernismen, var atelieene drevet av en mester som tok imot elever eller lærlinger. Gjennom flere år hos denne mesteren opparbeidet eleven sin kompetanse. Ofte innebar begynnelsen for eleven å hjelpe til med forskjellig arbeid i atelieet, og å kopiere tegninger og trykk, eller gipsskulpturer. Arbeidet i atelieet var ofte teamarbeid, og ved å arbeide tett på en mester skjedde gradvis en overføring av kunnskap, metode og teknikk til eleven. Dette ble så grunnlaget som eleven tok med seg videre i sin egen virksomhet.

Modernismen med sin forakt for det gamle, og tro på fremskritt, individ og fornuft hadde lite til overs for denne måten å videreformidle malekunsten på. Det har vært et uttalt mål for de modernistiske retninger innen kunsten å bryte med fortiden og dens kunstforståelse. Idealene ble å være original, innovativ og individualistisk. Det bedrøvelige resultatet av en slik tankegang har vi blitt servert på kunstutstillinger og museer de siste drøye hundre årene. Men modernismen er som sagt på hell, og i dag ser vi på nytt en bevegelse som vender tilbake til klassiske idealer både når det gjelder utrykk og videreformidling av malekunsten. Her hjemme best kjent gjennom Odd Nerdrum og hans skole, men særlig i USA og en rekke andre steder rundt i verden er det dukket opp atelieer som bygger på klassiske idealer som du kan få et inntrykk av ved å følge denne linken.

Vi kunne dra en rekke interessante paralleller fra dette til den kristne kirken, men jeg ønsker å peke på et spesielt punkt her. For den kristne kirke i dag er full av individualistiske kristne som tror på Jesus, går på gudstjeneste, er kanskje med i en bibelgruppe, men for øvrig lever sitt eget liv. Men i Matt. 28.19 sier Jesus: ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler”. Det ordet jeg ønsker å gripe tak i her er ordet disipler. På gresk mathetes og betyr bokstavelig; en som lærer. Det Jesus kaller oss til er ikke først og fremst å gå på gudstjeneste, selv om det er bra å gå på gudstjeneste. Det han kaller oss til er å bli disipler. Det vil si en som lærer.

Men her er det ikke snakk om å bare samle opp kunnskap. Men det går mer på å lære slik maleleven gjorde hos en mester, hvor det gjennom å jobbe tett med en mester skjedde en overføring som ikke kunne skjedd på annen måte. Av og til finnes det maleriet som man har vanskelig for å avgjøre om det er utført av mesteren eller en elev. Eleven har tatt over så mye av sin mesters teknikk og stil at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. For eksempel finnes det et maleri som heter "Anna and the Blind Tobit" som til tider har vært tilregnet Rembrandt, mens andre ganger en av hans elever Gerrit Dou alt etter hvilke eksperter som har vurdert det.. Man har også spekulert på om de begge har malt det sammen. Per i dag regnes det som en original Rembrandt. En elevs malestil vil som regel i hvert fall bære preg av hvilken mester han har vært elev hos. Det Jesus kaller oss til er å være disipler og elever av Ham, slik at våre liv bærer preg av at vi har gått i lære hos Jesus, og hatt Ham som vår mester.

Problemet med mange kristne i dag og jeg kan inkludere meg selv her, er at det ikke er tilstrekkelig klart hvilken mester vi har vært elev, eller disippel hos. Eller det er kanskje nettopp det det er. Vi har vært disipler av modernismen, som fornekter disippelskap og etterfølgelse. Vi vil gjerne være kristne, men vi vil samtidig selv bestemme over våre liv.
Tanken på å skulle være en disippel bringer gjerne frem negative følelser hos moderne kristne preget av modernismens individualisme. Vi vil gjerne selv ha kontroll over vårt liv, og leve slik vi selv vil, selvfølgelig innenfor en ”kristen ramme”. Ord som disippel og etterfølgelse føles dermed som en trussel for vårt ego, noe det også er, men det er bare halve budskapet.

I kommende artikler vil jeg gå nærmere inn på disse tingene.

Videorapport om forfulgte kristne.

2007-05-13T05:35:00.000-07:00

Se Mai måneds videorapport på WebTV fra Release International om forfølgelse av kristne i Tyrkia, Irak og Nigeria:

http://www.releaseinternational.org/pages/downloads/world-update-webcast.php

Nigerias kristne vil evangelisere Nord Afrika.

2007-05-11T00:44:00.000-07:00

Kinesiske kristne har fått en visjon fra Herren om å evangelisere landene mellom Kina og Jerusalem. Dette er en visjon som de fikk allerede på 1920 tallet. I dag er denne visjonen kommet til utrykk gjennom organisasjonen Back to Jerusalem. På sin hjemmeside skriver de blandt annet:

"The Back to Jerusalem vision is something that thousands of Chinese Christians are willing to die for. Why? When many people first hear about “Back to Jerusalem” they misinterpret from the name of the movement that the Chinese Church wants to evangelize Jerusalem. The first thing to understand was that ‘Back to Jerusalem’ does not at all mean the Chinese want to rush to Jerusalem with the Gospel. The vision is much larger than that. The BTJ vision is a passion for the house churches of China. We pray about it daily, dream about it, and talk about it over breakfast, lunch and dinner. The Back to Jerusalem vision is not some small trivial matter for us, but the driving force of our lives and ministries. Many feel it is God’s ultimate call and destiny for the Chinese Church, the very reason they exist! Back to Jerusalem is not some kind of end times theory. We have no plans to rush to Israel. Rather, BTJ refers to a call from God for the Chinese Church to preach the Gospel and establish fellowships of believers in all the countries, cities, towns, and ethnic groups between China and Jerusalem. This vision is no small task, for within those nations lay the three largest spiritual strongholds in the world today that have yet to be conquered by the Gospel: the giants of Islam, Buddhism, and Hinduism."

Nå har Gud også lagt det på hjertet til kristne i Nigeria å spre evangeliet i Nord Afrika helt tilbake til Jerusalem. Åpne Dører skriver bland annet dette i en artikkel på sin hjemmeside:

"I tiden fram til 2020 vil de nigerianske kirkene og misjonsorganisasjonen rekruttere 50.000 utsendinger som kan være med å bringe evangeliet tilbake til Jerusalem fra vest. Kineserne har allerede i mange år arbeidet for å bringe Guds ord tilbake til Jerusalem fra øst.

– Dette er et modig steg for de kristne kirkene i Nigeria. Disse kirkene møter i dag motstand fra muslimene i sitt eget land.
Likevel har de enstemmig gitt sin tilslutning til å styrke misjonsarbeidet utenfor egne landegrenser. Ingen andre afrikanske kirker har gjennomlevd tilsvarende rystelser som den de kristne i Nigeria har vært gjennom. Nettopp derfor ser vi for oss at Nigerias kirke er spesielt godt rustet til å fullføre det oppdraget vi nå tar på oss, hevder NEMA-leder Timothy Olonade.

– Nasjonene mellom Nigeria og Jerusalem er kjent for at de åpent har satt seg opp mot Herren og hans salvede. For å fullføre planen må vi gå gjennom fiendtlige territorier. Vi vil være som lam midt blant løver. Derfor må vi være villige til å dø, skrev NEMA-lederen da Lausanne World Pulse tidligere omtalte det nye initiativet."

Dette bør bli en del av vårt ansvar å støtte, ikke minst i bønn. I tillegg bør det være en vekker for oss kristne i vesten, å se den villighet de kristne i Kina og Afrika viser til å følge Jesus til tross for at de har små ressurser og er presset på alle kanter.
Det som slår meg når jeg tenker på de kristne i Kina og Afrika og oss kristne i vest, er kontrasten mellom Jesu budskap i Joh. Åpenb. til menigheten i Filadelfia og menigheten i Laodikea. Til Menigheten i Filadelfia sier Jesu blandt annet:

"Jeg vet om dine gjerninger. Jeg har satt foran deg en åpen dør som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn."Joh. Åpenb.3.8

Til menigheten i Laodikea derimot sier Jesus:

"Jeg vet om dine gjerninger; du er verken varm eller kald. Hadde du bare vært kald eller varm. Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn. "Jeg er rik" sier du, "jeg har overflod og mangler ingenting." Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, lutret i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å ha på øynene dine, så du kan se. Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg. La det nå bli alvor og vend om! Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham å og holde måltid, jeg med ham, og ham med meg." Joh. Åpenb.3.15-20

La oss be for de kristne i Afrika og Kina, og hvis vi hører Herrens røst som kaller oss til omvendelse la oss åpne døren for Ham og slippe Ham inn i våre liv.

Er jorden universets sentrum allikevel?

2007-05-03T03:50:00.000-07:00

I middelalderen trodde man som kjent at jorden var universets sentrum. Med Kopernicus og Gallileo havnet solen i sentrum, og siden har jorden endt opp som en perifer planet i nær sagt uendelig univers. Men nå kan jorden igjen være på vei tilbake til universets sentrum i følge noen norske fysikere:

"En gruppe norske fysikere har vist at egenskapene til universet kan forklares uten hjelp av mystisk "mørk energi". Det innebærer i så fall at vi bor i universets sentrum..."

Les resten av artikkelen "Bor vi i universets sentrum" på Forskning.no.

Vanskelige forhold for kristne i Tyrkia.

2007-04-23T05:50:00.000-07:00

Se "Åpne Dørers" artikkel om kristnes kår i Tyrkia:

http://opendoors.no/sider/tekst.asp?side=1062

Kirken i et postmoderne samfunn. Del 5

2007-04-20T10:08:00.000-07:00

Når kristne begynner å grave etter sine røtter, vil de finne at et stykke nede i bakken går deres røtter sammen. Peter Halldorf sier: ”Om vi som lutheranere og frikirkelige bevegelser begynner der vi står, men graver litt dypere enn vi vanligvis pleier, oppdager vi snart at vi på dypet har felles røtter med så vel katolske som ortodokse kristne. Et stykke under overflaten er våre rottråder tvunnet sammen. Her finnes altså en åndelig arv, både å oppdage, være stolt over, og ikke minst berikes og korrigeres av i vår søken etter et dypere liv. Her støter vi på mennesker som ikke kan kopieres, for deres liv kan ikke gjentaes, men som kan gi oss innsikt støtte og mot til å leve våre liv like hengivent og ekte i vår tid som de gjorde i sin.” (”Jomfrumark” s.35-36)

Jeg tror vi går en tid i møte da det ikke lenger holde for kristne å sitte i hver sin leir og tviholde på sine ”spesialåpenbaringer.” Jeg mener ikke at vi dermed at vi skal prøve å skape en eller annen økumenisk kirke. Det vi trenger å forstå er at det ikke er slik at jeg tilhører pinsebevegelsen, du tilhører metodistkirken, og han tilhører DKK osv., men at alle disse tradisjonene tilhører meg jmf.1 .Kor. 3.21-23.

Magnus Malm sier: ”Vi kan umulig oppdage eller tilegne oss Kristi fylde om vi har et individuelt eller sekterisk forhold til ham. Vi må ha hjelp av ”alle de hellige”, av den kristne kirke i hele sitt verdensvide mangfold. Det betyr at mitt personlige disippelskap lider av oksygenmangel så lenge jeg dømmer meg selv til å leve i en innestengt del av kristenheten. Men det betyr ikke at vi samtidig skal flakke omkring og konsumere fra en åndelig buffet, uten å ta ansvar noen steder…Men det betyr at min tilførsel av åndelig veiledning aldri kan begrenses til denne sammenhengen…Hvis dette gjelder våre personlige liv som kristne, så gjelder det like mye våre kirker og kristne grupperinger” og som Malm videre sier og som bør være til ettertanke for oss alle:” Det finnes utallige eksempler på hvordan frikirker/vekkelsesbevegelser og de gamle historiske kirkene (Den norske kirke, den katolske, den ortodokse) ”sitter på hverandres svar” Det som er mangler og traumer i den ene tradisjonen er den andres rikdom, på punkt etter punkt”

Menigheten er Kristi legeme, og den skal inkarnere Kristus på jorden i dag. Dette innebærer at den enhet Jesus ba om i Joh. 17 må legemliggjøres bland oss. Vi sier ofte at vi er ett i Kristus, og ett i ånden med alle kristne. Men inkarnasjonen viser oss at dette på en eller annen måte er ment å få et fysisk utrykk i denne verden. Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal kompromisse med sannheten, men at vi alle må begynne å se hva som er sentralt, og hva som er perifert i evangeliet. Ingenting tyder på at ting kommer til å bli enklere i verden, tvert imot. Om ikke vi kristne frivillig begynner å nærme oss hverandre, tror jeg at vi på sikt kommer til å bli tvunget til å gjøre det av nødvendighet. Men dette gjelder ikke bare menigheter og kirkesamfunn imellom, også når det gjelder det kristne felleskap på det lokale plan tror jeg vi trenger en total revurdering av hva det vi si å være et kristent felleskap. Vi trenger, og jeg tror det kommer, dype og sterke kristne felleskap som går langt utover de overfladiske felleskapene vi ofte ser vi våre menigheter i dag. Dessuten er postmodernismen gruppeorientert, og her finnes et stort potensial for den kristne kirke å forkynne Kristus gjennom det kristne felleskapet.

Bjørn Olav Hansen har skrevet mye om radikale felleskap i det siste på sin blogg, og i den grad vi er påvirket av modernismens individualisme kommer kanskje mye av det han skriver til å virke mer radikalt en vi klarer å ta til oss, men jeg vil anbefale deg å lese disse artiklene, og reflektere over dem. Selv om du kanskje ikke klarer å ta til deg det budskapet han formidler på det nåværende tidspunkt så les dem, og gi Gud tid og anledning til å tale til deg om hvilken type felleskap han ønsker vi kristne skal ha og leve i

At kristne nå vender seg til sine røtter i både Bibelen og den tidlige kirke vil bidra til å gi kirken det fundament den trenger for å bli den motkulturen den må være i et postmoderne samfunn slik kirken også var i romerriket. Det innebærer at når samfunnet fragmenteres, må Guds menighet gå i motsatt retning, og vi må bevege oss fra det perifere og ”spesialsannheter”, mot det sentrale i evangeliet. Når samfunnet sier at det ikke finnes noen sannhet, fremholder vi Jesus som sannheten og den eneste veien til Gud. Når samfunnet er på utkikk etter neste trend, graver vi etter våre røtter. Når samfunnet sier at det ikke finnes noe overordnet fortelling om virkeligheten, forkynner vi en fortelling som strekker seg fra skapelsen til dommen, som inneholder Guds inngripen i historien for å frelse menneskeheten, gjennom Jesu død og oppstandelse, og å skape en ny himmel og en ny jord. Samtidig som kirken er en motkultur, må den også benytte alle de midlene som best kommuniserer evangeliet inn i den postmoderne kulturen.

Det å ha røtter, et avklart forhold til sannhet og løgn, rett og feil, et fundament i livet, kommer til å avføde motstand, men kommer også til å være alt det som det postmoderne mennesket mangler og som mange vil lengte etter. Sannsynlighet for at vi som kristne blir nødt til å betale en pris for å holde fast på en klassisk kristen tro som sier at Jesus er eneste vei til frelse, må vi regne med vil øke, slik de første kristne også opplevde. Men heri ligger også den eneste muligheten for kirken å være det lys den er ment å være i en mørk og forvirret verden uten fundament, og uten Gud og håp i verden.

Litteratur:

“Det moderne”, Dag Østerberg
” Filosofi og vitenskapshistorie”, Trond Skard Dokka
”Postmodern Times” Gene Edward Veith,
”Ancient Future Faith”, Robbert Webber
“The Rebirth of Orthodoxy”, Thomas Oden
“Retrieving the Tradition and Renewing Evangelicalism”, D.H.Williams
“Reading Scripture with the Church Fathers”, Christopher A. Hall
“I Lammets tegn”, Magnus Malm
“Jomfrumark”, Peter Halldorf
“Ta imot” Ulf Ekman

Christianculture anbefaler!

2007-04-20T04:12:00.000-07:00

For en tid tilbake hadde Peter Halldorf og Ulf Ekman to møter hvor de samtalte sammen. En av disse samtalene ligger tilgjengelig på nettet.
De som har lest min forrige post om Ulf Ekmans bok om nattverden, har fått med seg at Ulf Ekman helt tydelig har korrigert sin kurs på en rekke områder. Jeg anbefaler sterk denne samtalen mellom Peter Halldorf og Ulf Ekman hvor Ekman ytterligere bekrefter dette. En rekke interessante emner blir belyst.

Gå til følgende link ,skroll til bunn av siden og klikk deg videre til linken som tar deg til et lydopptak av samtalen:

http://www.lkp.pingst.se/RenderContent.aspx?request=46050aab-4baf-43d2-957b-e035bf7ddcb4&disp=Dialogsamtal,%20Halldorf-Ekman%2018%20dec%20-05

Ulf Ekmans nye bok om nattverden.

2007-04-15T02:44:00.000-07:00

I fjor sommer leste jeg boken ”The Spirit of Early Christian Thought” av Robert Wilken, og ble slått over hvor sentral nattverden syntes å stå i den tidlige kirken, og hvordan den ble feiret som gudstjenestens høydepunkt. Dette har ligget høyt oppe i min bevissthet siden, og jeg har tenkt mye på forskjellen mellom den tidlige kirkes forhold til nattverden, og den vi ser i mange av våre menigheter. Hos oss er nattverden mange ganger en mer perifer sak som vi ofte ikke har noe sterk forventning til.

Men hva skyldes vår manglende begeistring over, og forventning til nattverden? Kan det være at vi i mange av våre menigheter har redusert dens innhold, og dermed også redusert vår egen forventning til den? Eller skyldes det at undervisningen om nattverdens betydning og innhold ikke forkynnes klart nok?

Jeg var derfor svært spent på å lese Ulf Ekmans nye bok om nattverden ”Ta imot”. Jeg var elev på Livets Ord Bibelskole for ca 20 år siden. På den tiden var nok Livets Ord på sitt mest ekstreme med når det gjaldt demonologi, åndelig krigføring og såkalte ”krigstunger” og fikk den gang en berettiget kritikk fra Åge Åleskjær rundt dette. Jeg har i etterkant hatt lite kontakt med Livets Ord, men har merket meg enkelte artikler skrevet av Ulf Ekman som tydet på at en forandring hadde skjedd.

Å lese Ekmans nye bok var derfor en interessant og gledelig overraskelse, ikke minst fordi jeg opplever at min egen åndelige vandring har tatt meg i samme retning som Ekman har beveget seg i. Dette gjaldt flere av de ting Ekman gav utrykk for i boken, ikke minst hans ønske om å løfte frem nattverden. I boken gir Ekman bakgrunnen for nattverden slik den fremstår i NT, men også i forhold den jødiske tradisjonen som Jesus sto i. Han henviser til den tidlige kirkes nattverdsfeiring og presiserer at nattverden ikke kun er et minnemåltid, men at Jesus virkelig er nærværende i nattverden slik også den tidlige kirke trodde. For å vise på hvilken måte Jesus er nærværende i nattverden henviser han til inkarnasjonen. (Personlig er jeg den oppfatning at det er et sterkt behov for en fornyet forståelse av inkarnasjonen og de implikasjoner den gir. I en økt forståelsen av inkarnasjonens mysterium ligger etter min mening en sterk beskyttelse mot overåndelighet og forvrengninger av åndelige sannheter).

Ekmans bok løfter nattverden opp fra den perifere tilværelse den ofte har ført i våre menigheter, og gir den et tilbake dens reelle innhold. Og dermed løfter den også vår forventning til at nattverden gir oss del i et virkelig møte med Jesus og del i Hans legeme og blod. Boken gir også forslag til nattverdsordinger.

For øvrig merker jeg meg med interesse at Ekman i boken tar opp begreper som vil få det til skrangle litt i enkelte frikirkehoder. Han tar opp ord som tradisjon, og liturgi, avmystifiserer dem og viser hvordan ordene faktisk er brukt i NT. Og for å få det til å skrangle enda litt mer i frikirkelige hoder tar han også til ordet for bruk av kristne symboler som f. eks. krusifiks og skriver også om tidebønner som et komplement til fri bønner.

Ikke minst er det gledelig å se Ekmans ydmyke holdning til andre kristne tradisjoner. Han skriver: ”Vi skal være forsiktig med å uttale oss om hvem om har en død eller levende tro. Jeg har med tiden lært hvor lett man kan ta feil og har også måttet innse hvor feil jeg noen ganger selv har tatt”. Det står respekt av en slik erkjennelse, og jeg tror vi alle her har noe å lære av Ekman.

Personlig kan jeg ikke annet enn å anbefale boken på det varmeste. Jeg tror Ekman har rett i at vi trenger, og at det vil komme en fornyet fokus på nattverden, og Ekmans bok kommer til å utvide og styrke din tro på nattverden og det den formidler; samfunn med Jesus Kristus og Hans legeme og blod.

Kirken i et postmoderne samfunn. Del 4

2007-04-14T09:30:00.000-07:00

Gitt likhetene mellom den postmoderne kulturen og den sene romerske kulturen, og den tidlige kirkens overlevelse og dyrt kjøpte seier i de første århundrene etter Kristus, er det naturlig å se hen til den tidlige kirke. Dens erfaringer med, og måte å møte en lignende kultur vi selv i økende grad vil oppleve er uvurderlig, all den tid den tidlige kirke også var kirken på sitt mest dynamiske. Og det interessante er at vi ser tegn til at nettopp dette er i ferd med å skje i våre dager.

I og med at modernismens fundament vakler og innflytelsen og trykket fra modernismen på kristendommen svinner, ser vi at stadig flere kristne søker tilbake til det vi kan kalle klassisk kristendom. Det er en økende interesse for kirkefedrene og den tidlige kirke og kirkens erfaringer i historien generelt. Jeg tror også at det er et stort uuttalt behov hos protestantiske og evangeliske kristne for røtter. Man føler at det er noe som mangler. Deres historie har ofte ikke strukket seg lenger enn tilbake til sin egen bevegelses pionerer. Dermed har man avskåret seg fra all den åndelig visdom og erfaring som troende har hatt fra evangeliets første tid.
Men kristendommen en historisk religion. Den er rotfestet i historiske hendelser – Jesu liv, død og oppstandelse. Men også i kirkens historie. Kirkens historie er enhver kristens historie, fordi vi alle er lemmer på Kristi legeme. Kirkens historie de 3-400 første årene er dessuten unik i den forstand at den ikke tilhører en spesiell kristen tradisjon. Når kristne fra forskjellige sammenhenger begynner å øse av denne åndelige arven, er den en plattform for et møte mellom kristne fra forskjellige konfeksjoner.

Som tidligere nevnt har påvirkning fra modernismen ført til en forakt for det gamle. Det har vært en del av modernismens tankegods at tradisjon står i direkte opposisjon til fornuft og fremgang og individets frihet. Protestantismen vokste også i utgangspunkt frem som en reaksjon på bland annet vektlegging av tradisjon, på bekostning av Bibelen, og i forhold til dette har modernismen bare” helt mer bensin på det bålet”, slik at svært mange protestantiske og evangeliske kristne i dag ser tradisjon som motsatsen til Bibelsk kristendom. Men det er kanskje på tide å ta en evaluering av disse premissene. For hvis protestantisk og evangelisk kristendom har beveget seg fra det standpunkt at tradisjonen må være underlagt Bibelens autoritet, til at Bibelen og tradisjon står i direkte opposisjon til hverandre, er man mer påvirket av modernismen enn av noe annet..

For at det ikke skal oppstå misforståelser om hva jeg mener, vil jeg understreke at jeg mener ikke at tradisjon skal settes over Bibelen. Men det vi må spørre oss selv om er om vi skal forkaste all tradisjon? Problemet ved å si at jeg holder meg til Bibelen alene, er ikke Bibelens budskap, men at Bibelens budskap kan tolkes i alle mulige retninger. Og det er det som har ridd kristenheten som en mare etter reformasjonen, og ført til en stadig større oppsplitting av kristenheten, hvor stadig nye grupperinger har hevdet å representere den opprinnelige kristendom, og alle har gjort det med henvisning til Bibelen.
Og vi blir stadig møtt av nye teologiske ideer; for noen år siden fikk vi høre at tro var nøkkelen til seier, så var det noen som hevdet at åndelig krigføring ved hjelp av såkalte ”krigstunger” skulle føre til gjennombrudd, og i dag sier noen at nåden er nøkkelen til det kristne liv. Problemet med disse og mange andre ideer er at de viser til en fortolkning av Bibelen som er ahistorisk og uten kontinuitet. Tradisjon innebærer blant annet å forholde seg til bibelfortolkning i et historisk perspektiv. Med andre ord, jeg tar hensyn til hvordan kirkefedrene og de første kristne tolket skriften og hvordan den i det hele tatt er blitt fortolket i historien. Jeg tar hensyn til den ekumeniske konsensus som har eksistert i kirkens historie. Vincent av Lerins(450 e.Kr.) sa at vi skulle i størst mulig grad holde fast ved den tro som har blitt trodd ”overalt, alltid og av alle.” og som vi kanskje kan betegne som Åndens vitnesbyrd i kirkens historie. Vi kunne ha unngått mange problemer ved å ta hensyn til slike råd.

Jeg er fullstendig klar over at det bilde jeg har skissert her er en forenkling som kan problematiseres. Kirkefedrene er ikke alltid like tilgjengelige, og de kan ha sine særheter og være uenige seg imellom . Men det er ikke det jeg ønsker å vektlegge, men heller den konsensus som vi kan kalle klassisk kristendom som ble til ikke minst i oldkirkens møte med diverse heresier og som blant annet kom til utrykk i de første kirkemøtene. Det er dessuten denne perioden da kristendommen ble utformet, grensene mot heresier ble dratt opp, fundamentale doktriner som inkarnasjonen, Jesu natur, trenigheten og den Nytestamentlige kanon ble fastslått

Problemet med en ahistorisk bibelfortolkning er at vi lett blir ”kastet hit og dit og drives med vinden fra enhver lære” som Paulus sier i Efeserbrevet. Ved derimot å forholde meg til tradisjonen, kan jeg spørre meg selv: Har denne eller hint lære en forankring i Kirkens historie? Ved å holde Bibelens budskap sammen med slik den har blitt trodd og forstått i kirkens historie ”overalt, til alle tider, av alle” har jeg et grunnlag for å forholde meg til diverse åndelige bølger og vinder som blåser hit og dit. Dermed er tradisjonen sammen med Bibelen med å gi meg den korrigeringen jeg trenger for å holde en stø kurs. Som kristne er vi ikke ute etter å være originale eller nyskapende, men å holde fast på den ”tro som en gang for alle er overgitt til de hellige” (Jud.3). En kristendom rotfestet i Bibelen og klassisk kristendom slik den fremstår i det vi kan kalle den tidlige kirkes konsensus eller tradisjon, er en basis å bedømme nymotens teologiske krumspring på. Har den nyeste åndelige trend ingen forankring i den kristne kirkes historie, er det all grunn til å være skeptisk

Jeg tror også vi spesielt i frikirkekretser trenger en revurdering av vårt forhold til bruk av symboler. Som jeg før har nevn er postmodernismen preget av det audiovisuelle. Det er blitt pekt på at elever i dagens skole har problemer med å konsentrere seg lenge nok til å lese en bok. Men til gjengjeld er de vel kjent med bruk av ikoner og symboler. Gjør for eksempel et søk på kvasir på ikoner, og det som dukker opp er ikke først og fremst gresk eller russisk ortodokse ikoner, men ikoner og symboler til bruk på datamaskiner og hjemmesider. Dermed blir bruk av symboler kanskje en viktig vei for å nå det postmoderne mennesket med evangeliet. Bruk av symboler lyder som regel ikke godt i frikirkelige ører. Man oppfatter bruk av symboler som religiøst og katolsk og man ser det ofte som en motsats til åndelig frihet. Men er det virkelig frihet hvis man bare er løst fra å bruke symboler? Jeg vil hevde at Jesus har satt oss så fri, at vi faktisk er fri til å bruke symboler om vi ønsker og trenger det.. I den forbindelse vil jeg sitere fra Ulf Ekmans nye bok om nattverden ”Ta imot” som jeg for øvrig anbefaler på det sterkeste. Ulf Ekman sier:

”I en tid da det begynner å bli forbudt å a religiøse symboler på offentlige steder, og når andre religioner og ideologier begynner å kreve at alle kors blir fjernet, begynner det…å bli på tide å løfte frem korset for alvor! Resonnementet med at det holder å ha korset i våre hjerter duger ikke. Virkeligheten består ikke bare av det indre, men også i høyeste grad av det ytre. Begge sidene av virkeligheten er blitt forsonet og skal preges av tro. Den såkalte kristne friheten, for eksempel friheten fra kristne symboler og tradisjoner, er egentlig bare ukristelig slapphet, og ikke ekte frihet. Min personlige oppfatning, og noe jeg har oppdaget mer og mer, er at det finnes mye i ”det ytre” som kan hjelpe troende til å bli både mer inderlige og mer frimodige, og vi bør benytte oss av alle midler vi kan for å styrke det åndelige livet. La oss på alle måter løfte frem det korset som for oss er blitt midlet til både frelse, helbredelse og gjennoprettelse. Om da noen, som etter din mening har ”en død tro”, legger vekt på ytre symboler, så trenger jo ikke det hindre deg, som anser deg for å ha ”en levende tro” fra å løfte frem korset. Vi skal være forsiktige med å uttale oss om hvem som har en død eller levende tro”

En større forståelse av inkarnasjonen – at Gud ble mennesket, og alt hva det impliserer, ville kanskje hjelpe oss til å bli løst fra vår frykt for bruk av ytre symboler og innse at Gud i høyeste grad kan bruke ting i det ytre for å røre ved menneskers hjerter.

Kirken i et postmoderne samfunn. Del 3

2007-04-10T08:37:00.000-07:00

Det samfunnet vi går inn i kommer i stor grad til å ligne på det samfunnet de første kristne levde i. Det er pluralistisk, tolerant og hedensk. Men som i romerriket, et det en ting som er tabu i det postmoderne samfunn; det er å hevde at du har sannheten.

Gene Edward Veith sier:”According to historian Stephen Benko, in his study of the anti-Christian propaganda in imperial Rome, one of the main reasons the early Christian were persecuted so cruelly was that they claimed to possess exclusive truth. In its decay Roman culture had become something like postmodernist culture, advocating cultural relativism (under Roman control, of course) and the validity of religions (as long as everyone burned incense to Caescar). The Christian`s refusal to acknowledge the deity of the Emperor was bad enough. But what galled the ancient Romans and whipped them into a murderous rage, as Benko shows, was that these lowlife presumptive slaves clamed to possess the only truth.”
(”Postmodern times”, s.229-230)

Det kommer sannsynligvis til å være en større utfordring for kristne i et postmoderne samfunn å stå for noe, og hevde at noe er rett og feil, og sant og usant enn det vil være å forsvare troen rasjonelt. Et nylig eksempel fra på dette er den behandlingen biskop Kvarme har blitt utsatt for i det siste. Men som biskop Odd Bondevik sa på Møre bispedømme sitt tverrfaglige seminar i Ålesund torsdag slik det er referert i avisen Dagen 17/3:” Jeg tror at det blir et hovedstridsemne i årene foran oss om vi kan fortsette å si at Jesus er eneste vei til frelse. Det nye testamentet er entydig på at Jesus er eneste vei til frelse. Hvis vi ikke kan fortsette å forkynne dette, kan vi like godt pakke sammen og heller melde oss inn i Røde Kors”.

Den nye åndeligheten kommer også til å være en utfordring. Peter Halldorf sier i sin bok ”Jomfrumark”: Allerede på 60-tallet observerte teologen Gustav Wingren at konflikten mellom evangeliet og vår tid var i ferd med å bytte plass. Da det moderne verdensbilde ennå hersket uinnskrenket, lå det anstøtelige i evangeliet først og fremst på det intellektuelle plan. Det som ble angrepet og latterliggjort i Bibelen, var ikke minst undergjerningene. At Jesus gikk på vannet, helbredet syke, forvandlet fem brød og to fisker til middag for 5000 – hvem kunne tro på slikt? Alt som avvek fra naturlovene ble forklart i lyset av ”opplysningen” som ikke-virkelig. I dag er situasjonen en annen. Innslag om overnaturlige hendelser dukker stadig oftere opp i mediene. Mennesker står frem og beretter om opplevelser av kontakt med en åndelig verden, uten å bli møtt med hånflir. Times` utsagn om at vi er vitne til slutten på vantroens tidsalder og begynnelsen på noe som kan bli en ny troens tidsalder, blir daglig bekreftet. Dermed begynner spenningen mellom kristen tro og det moderne samfunn å handle om noe annet. Det som det gudsinteresserte menneske nå har vanskelig å akseptere, er kristendommens selvfølgelige krav: at en historisk person, Jesus fra Nasaret, skulle ha en avgjørende betydning for alle andre mennesker. Anstøtsstenen i møte med kristendommen har således blitt det samme som i Antikken: at en er frelser for alle…Så er sirkelen i ferd med å sluttes. Det som i kristendommens første tid var frastøtende og avskrekkende i den kristne tro, er i ferd med å bli det igjen.” (”Jomfrumark” s.73-74)

Magnus Malm peker på det samme i sin meget gode bok ”I Lammets tegn”: ”Ofte anvendes dagens pluralisme som argument mot kristendommens krav på historisk sannhet – ”noen sånt var kanskje gangbart i det gamle enhetssamfunnet, men vi kan ikke lenger tenke slik i et samfunn der et mylder av religioner og ideologier lever side om side”. Da glemmer man at det var nettopp i et slikt pluralistisk mylder kristendommen var som mest dynamisk og spredde seg raskest, nemlig i romerriket de første 300 årene. Reaksjonene fra omgivelsene lignet svært på dem vi ser i dag. Ledene debattanter anklager de kristne for ”intoleranse” og ”fanatisme”…På mange måter er vi tilbake der vi tok fatt, med en påfallende samstemmighet mellom vårt samfunn og det sene romerrike” (”I Lammets tegn” s. 154)

Veldig mye mer kunne vært sagt om akkurat dette, og det er fristende å peke på de store folkevandringene på den tiden og den ytre trussel som de germanske stammene utgjorde, hvor vi også i dag ser en påfallende parallell til den tiden. Allerede i 1994 skrev Gene Edward Veith : A militant unccompromising Islam may emerge as the most potent postmodern religion, against which timid rationalists, wishy-washy relativists, and eager to please Christians may prove impotent.” (“Postmodern Times” s.217)

Men som Magnus Malm også peker på kan det postmoderne samfunn være enda vanskeligere å nå med evangeliet enn den romerske kulturen, for den kulturen vi nå har er i motsetning til den romerske ikke en” førkristen hedendom, men tvert imot en hedendom som er sprunget ut av at kristendommen er forkastet”

Historikeren Arnold Toynbee, som for øvrig er en av de første til å bruke begrepet ”det postmoderne”, beskrev på 1940 tallet, med utgangspunkt i sammenlignende studier av en rekke sivilisasjoner deres vekst, sammenbrudd og oppløsning. Hans beskrivelse av sivilisasjoner i oppløsning speiler på en rekke punkter et postmoderne samfunn. Gene Edward Veith sier : ”Based on his study of twenty-one world civilizations…Toynbee found that societies in disitegration suffer a kind of ”schism in the soul.” They are seldom simply overrun by some other civilization. Rather they commit a kind of cultural suicide. Disintegrating societies, he says, have several characteristics. They fall into a sense of abandon “a state of mind that accepts antinomianism – consciously or unconsciously, in theory or practice – as a substitute for creativeness.” In other words people stop believing in morality and yield to their impulses at the expense of their creativity. They also succumb to truancy, that is escapism, seeking to avoid their problems by retreating into their own worlds of distraction and entertainment.
There is a sense of drift, in which people yield to a meaningless determinism, as if their efforts do not matter and as if they have no control over their lives. There is a sense of guilt, a self-loathing that comes from their moral abandon. There is promiscuity, which Toynbee means not so much in the sexual sense, but as the indiscriminate acceptance of anything and everything, an unfocused eclecticism and uncritical tolerance. Toynbee describes this promiscuity as an “act of self-surrender to the meltingpot…in Religion and Literature and Language and Art as well as…Manners and Customs” (“Postmodern times”, s.44-45)

Det er lett å føle seg lammet i møte med slike utfordringer som jeg har beskrevet ovenfor. Hvordan skal kirken, og jeg som kristen møte dette? Magnus Malm kommer her med noen kloke ord som vi gjør vel verd å ta til oss: ”Spørsmålet kirken må stille seg på vei til 2000 tallet er ikke: ”Hvordan skal vi svare på vår tids utfordringer?” – men ”Hvordan skal vi svare på at Jesus er oppstått fra de døde?” Dypest sett er det den oppstandne Kristus, og ikke kirken og dens innsats, som er svaret på vår tids problemer. Da må kirken være vendt mot ham på en slik måte at han gjennom den kan stå tydelig fram for verden. Ellers kommer bare kirken til å skygge for ham med alle sine forsøk på å bli relevante” (”I Lammets tegn” s.155)

Dermed er det viktigere for den kristne kirke en noen gang å ha rett fokus. Vi har lett for å la oss styre og påvirke av tidsånden og den til enhver tid rådene ideologien i samfunnet. Utfordringen ligge i å kunne kommunisere evangeliet til den rådene kulturen, uten samtidig å gi etter for den. Gene Edward Veith sier “ For Christianity to be a viable alterative to modernism (now discredited), postmodernism (a formalized anarchy under which few people can live for long), and for that matter, Islamic fundamentalism, it must get its house in order…Selling out to the dominant culture is, ironically, not a formula for success but for failure. The liberal churches tried to appeal to “modern man” by embracing modernism, but in doing so they made themselves irrelevant and doomed themselves when the intellectual climate changed. Evangelical churches that uncritically embrace postmodernism risk the same fate. In capitulating to the spirit of the age, both syncretic theologies refuse to minister to the genuine spiritual needs of the human beings lost in either the labyrinth of modernism, which denies them the supernatural, or postmodernism, which denies them the true” (“Postmodern Times”, s. 218)

Magnus Malm sier : at ”vår frykt for å kalles fundamentalister binder oss i en…marginal posisjon. Kirkens anti-fundamentalistiske fangeskap hindrer oss i å bekjenne frimodig at Gud har grepet inn i historien for å redde menneskene. Det som da blir tilbake er ikke mer enn et ynkelig forsøk på å tilby en fred som er enda litt bedre enn den folk finner andre steder…Alle strategier og forsøk på å få kirken ut av sin marginale posisjon i samfunnet vil uten videre mislykkes – inntil vi går i bunns i vår egen bekjennelse og igjen definerer kirkens vesen ut fra den. Veien til en apostolisk kirke går gjennom sannhetens nåløye: ”Jeg tror at Kristus virkelig er oppstått, om jeg så blir alene i hele kirken” (”I Lammets tegn” s.152-153)

Det er interessant, å se hva Magnus Malm her sier i lys av den tidlige kirkes møte med den romerske kulturen, for her ligger også mye av kraften til den tidlige kirken. Den var i høyeste grad en motkultur til den dekadente, pluralistiske og hedenske romerske kulturen og den var villig til å bekjenne og holde fast på at Jesus er oppstått fra de døde og at Han alene er Herre uansett hvilke kostnad en slik bekjennelse førte med seg.

Men det er verd å merke seg at urkirkens bekjennelse av Jesus som Herre var mer enn ord. Det å si ja til Jesus som Herre innebar å si nei til å la noe annet være herre, det være seg om det var den romerske keiser, eller andre avguder. Magnus Malm sier: ”Det går smertelig klart fram at oldkirken stort sett ikke kunne tenke seg å omtolke bekjennelsen ”Jesus er Herre” slik samfunnets makthavere ønsket: ”Ofre til gudene, så kan dere få holde på med de kristne gudstjenestene deres så mye dere vil.” (”I Lammets tegn” s.112) Konsekvensen for mange kristne var forfølgelse eller å lide martyrdøden for sin tros skyld. Men da støvet la seg etter at det romerske riket kollapset sto den kristne kirke der fortsatt med sin bekjennelse: Jesus er oppstått fra de døde og Han alene er Herre, og den ble således fundamentet for den nye europeiske kulturen som skulle vokse frem.

Du drakk gallen

2007-04-05T16:00:00.000-07:00

Du drakk gallen
for å fri oss fra bitterheten;

du drakk eddikvinen
for å ta bort vår treghet;

du ble hånet
for å bestenke oss med himmelsk dogg;

du ble slått med stokker
for å gi vårt forgjengelige vesen evig liv;

du ble kronet med torner
for å kunne krone dine troende
med kjærlighetens eviggrønne krans;

du ble lagt i graven
for å kunne gi oss del i nyskapelsens nåde
nå og i all evighet.

Fra liturgi på 200-300 hundretallet.

Christianculture anbefaler!

2007-03-25T16:56:00.000-07:00

Daniel Pipes har skrevet en artikkel om Europas fremtid som bør leses:

Europas barske valg
Europas langvarige relationer til dets voksende muslimske mindretal, kontinentets mest kritiske problem, vil følge en af tre veje: harmonisk integration, udvisning af muslimer eller islamisk overtagelse. Hvilket af disse scenarier har størst sandsynlighed for at komme til at udspille sig?

Les resten av artikelen her.

Kirken i et postmoderne samfunn. Del 2

2007-03-23T15:38:00.000-07:00

For å gi et forenklet bilde av modernismen og postmodernismen kan vi bruke et eksempel fra Bibelen som for øvrig viser at det ikke er noe nytt under solen. Dette eksemplet finner vi helt tilbake i 1. Moseb. kapitel 11 i historien om Babels tårn. Her bestemmer menneskene på jorden seg for å bruke sin fornuft, erfaring og sin teknologiske kunnskap uavhengig av Gud for å bygge se et tårn som rakk opp til himmelen. Det står at de ”hadde et språk og et tungemål”. Her er parallellen til modernismen slående. Menneskene forkastet Gud og vil bruke sin fornuft, vitenskap og teknologi og sin felles virkelighetsforståelse til å bygge seg ”et tårn som når opp til himmelen”. Modernismens barn satte endog sine føtter på månen. Men fortsettelsen av historien om Babels tårn som vi alle kjenner hvor Gud forvirret menneskenes språk, ”så den ene ikke skjønner hva den andre sier” er også en slående parallell, men nå til postmodernismen som sier at vi er fanget av språket og vår virkelighetsforståelse er en sosial konstruksjon innenfor den gruppe, eller kultur vi tilhører og fordi det ikke finnes noen universell sannhet er enhver virkelighetsforståelse like gyldig og må respekteres selv om vi ikke forstår den.

Hva betyr så et slikt kulturelt ”klimaskifte” for den kristne kirken, hvor alt hevdes å være relativt, og hvor det ikke finnes sannhet, bare forskjellige perspektiver? For det første vil jeg understreke at vi ikke behøver å akseptere postmodernismens premisser. Som Gene Edward Veith sier: ”To disbelive in truth is, of course self-contradictory. To believe means to think something is true; to say “It`s true that nothing is true” is intrinsically meaningless nonsense. The very statement – “there is no absolute truth” – is an absolute truth” (Postmodern Times s.16)

Samtidig må vi forholde oss til at store deler av kulturen vi lever i, i stor grad vil være preget av postmodernismen. Det er selvfølgelig umulig å si noe sikkert om fremtiden, men de strømminger vi ser i dag gir en pekepinn om hvilken retning samfunnet beveger seg mot. Dette vil innebære et samfunn preget av fragmentering, pluralisme tribalisme, toleranse (så lenge du ikke hevder å være i besittelse av sannheten), åndelig relativisme, nihilisme og en devaluering av menneskeverdet. Det vil komme til uttrykk i en etikk i retning av Peter Singer som i økende grad kommer til å prege samfunnet, noe vi allerede ser tendenser til. I praksis er det ikke noe annet enn en tilbakevending til et førkristent hedensk menneskesyn.

Postmodernismens relativisme kommer også til utrykk i forhold til forkjellige kulturer: Det finnes ingen universell sannhet, og konsekvensen av det er at ingen kan si at en kultur er bedre enn andre, og ingen kan si at en måte å leve på er bedre enn andre. Vi må med andre ord ha respekt for og toleranse i forhold til andre kulturer og andre måter å leve på. Det multikulturelle prosjekt er postmodernismens barn.

Det postmoderne mennesket har tilgang til enorme mengder informasjon, men kommer i økende grad til å ha problemer med å konsentrere seg lenge nok til å lese en bok. Mens modernismen var preget av lesning, er postmodernismen preget av det audiovisuelle.

Modernismen var preget av troen på at fornuft og vitenskap skulle erstatte religionen. Kristendommen ble sett på som irrasjonell og forsøkt underlagt fornuften. Postmodernismen derimot har på nytt åpnet veien for det åndelige inn i samfunnet. Paradokset er at det er en åndelighet som er relativ, hvor man plukker det man ønsker fra forskjellige åndelige tradisjoner etter eget ønske. Den postmoderne åndeligheten fremstår dermed som mer ulogisk og irrasjonell en kristendommen noen gang har gjort.

De deler av kristenheten som i stor grad lot seg påvirke av modernismen utfordres. Det gjelder i første rekke liberalteologien som godtok modernismens premisser og som drev teologi ved hjelp av modernismens redskaper -vitenskap og fornuft.. Nå som modernismen rystes, kommer også liberalteologien til å rystes, fordi den bygger på modernismens premisser.
Men andre kristne sammenhenger har også latt seg påvirke av modernismen. Ideen om en vedvarende fremgang, at det nyeste alltid er det beste, og en forakt for det gamle, er mer en modernistisk tanke mer enn en bibelsk tanke. Disse ideene har sitt opphav i opplysningstiden, og jeg tror kristne som holder fast ved slike ideer, risikerer å berøve seg selv for en åndelig utrustning de vil trenge i tiden som kommer. Dette er ting jeg vil komme mer tilbake til.

Kirken i et postmoderne samfunn. Del 1

2007-03-21T10:17:00.000-07:00

Verden er i forandring, og det kommer til å påvirke oss alle. Modernismen som har preget Europa de siste 2-300 årene er i ferd å miste sitt grep, og en ny måte å se verden er i ferd med å vokse frem. Postmodernismen er veldig mye forskjellig og det er ikke min hensikt her å komme med en uttømmende analyse, men å se litt på de strømmingene som beveger seg i samfunnet og de konsekvenser det vil ha for den kristne og den kristne kirke.

Dag Østerberg sier i boken ”Det moderne”: ”Tre begreper er de grunnleggende, eller viktigste ved den moderne kulturen eller moderniteten: Begrepene om det frie individet, fornuften og fremskrittet. Det er ved disse tre begrepene at tilværelsen blir forstått og tydet innen moderne kultur; fjernes ett eller flere, oppstår en annen livsanskuelse eller kultur, en annen måte å erfare verden på.” (Det moderne,s.11)

I dag ser vi tegn til at akkurat dette er i ferd med å skje. En postmodernistisk kultur er i ferd med å vokse frem som har utfordret alle de tre grunnleggende begrepene innenfor modernismen. Modernismens sterke fokus på individ og individualisme er i ferd med å bli overkjørt av en postmodernistisk vektlegging av grupper. Vi kan til og med se dette gjenspeile seg i lovverket hvor det er en dreining fra at loven skal beskytte individet til at den skal beskytte spesielle grupper. Identitet knyttes mer opp mot grupper enn mot individ, og det er en tendens til at individets frihet undergraves på bekostning av gruppen. Postmodernismen tenderer mot en tribalisering av samfunnet, hvor det dreier seg om å oppnå innflytelse og gjennomslag for sin gruppe.

Modernismens tro på fremskrittet har også fått en knekk. Vitenskapen og teknologiens utvikling, skapte tro på at verden ville utvikle seg til det bedre. For modernismen gav vitenskapen sikker og objektiv viten. Utviklingslæren bidro også til en forståelse av at verden går fremover. Men så fikk vi 1. og 2. verdenskrig, vi fikk forurensning, plutselig ble bakterier resistente mot antibiotika osv. og det var plutselig ikke så opplagt lenger at fremskritt var en naturlov. Man innså at vitenskap og teknologi alene ikke kunne løse alle problemer, faktisk kunne vitenskap og teknologi være et tveegget sverd som kunne ødelegge oss like mye som å hjelpe oss. At verden går fremover er ikke lenger noe som kan tas for gitt.

Et av de viktigste forandringer som modernismen brakte med seg var innen epistemologien d. v. s. læren om hvordan vi får kunnskap. Den premoderne verden tok for gitt at man kunne oppnå kunnskap og erkjennelse gjennom åpenbaring og tro, så vel som gjennom fornuften og empiri. Modernismen hevdet at sikker kunnskap og erkjennelse var mulig å oppnå, men avviste kunnskap og erkjennelse via åpenbaring.

En sentral skikkelse her er Descartes. I boken ”Filosofi og vitenskapshistorie sier Trond Skard Dokka: ”Descartes oppfattet sin situasjon slik at de gamle innsikter og de gamle måter å begrunne innsikter på sto for fall. Han ville etablere en ny basis for sikker viten. Hva begynner vi med? Vi begynner med den mest mulig konsekvente tvil på at alt det som synes å være til, også faktisk er til. Men nettopp når vi betviler alt, er det noe vi ubetvilelig erkjenner. Ved introspeksjon erkjenner vi oss selv som tenkende individer. (det kartesiske cognito ergo sum). På dette sikre grunnlag etableres så all viten, og det er bare viten som har et slikt fundament som virkelig er viten…Før noe kan sies å være, må vår sikre erkjennelse av det være på plass. Det som vi ubetvilelig og ved å følge et sett av allmenngyldige regler kan erkjenne, er basis for og setter grenser for hva vi kan anta som værende. Den sikre erkjennelse er hos Descartes en rein ide-erkjennelse. I dette ligger det at erkjennelsen ikke er avhengig av eller formidlet av tegn eller språk. Det som erkjennes ubetvilelig, erkjennes direkte. Språk hører hjemme etter erkjennelsen, dvs når vi beskriver den. Ord kan ikke åpne opp for ny erkjennelse, de kan bare representere det erkjente… Det betyr at ordene ikke har del i det erkjente, men er ”utvendige” navn for det.”

Kant tok også opp hvordan vi kan ha sikker viten: ”Når vi kan forstå det vi erfarer og ha sikker viten om det, er det hos ham (Kant) i kraft av transcendentale erkjennelses redskaper som finnes i bevisstheten. Disse gjelder imidlertid den empiriske fenomen-verdenen, tingene slik vi erfarer dem, das Ding fur mich. De gir ikke tilgang til eller forståelse av de erfarte tingene i seg selv, das Ding an sich, uavhengig av vår erfaring av dem. Kant bestrider ikke at tingene eksisterer uavhengig av vår erfaring. Han benekter heller ikke at det kan finnes noe reelt som overhodet ikke gir seg til kjenne gjennom erfaring… Men erkjennelsesmessig sett får enhver Ding an sich allikevel status som ingenting. Det endelige og erfarbare formidler ikke noe om det uendelige og ikke-erfarbare. Dermed kan det like gjerne ikke være til som være til. I den grad noen forestiller seg en gud som helt eller delvis ligger hinsides erfaringen, rammes denne forestilling av den kantske erkjennelseskritikk…Samtidig søkte en å gjennomføre språkidealer som gjord det meningsløst å tale på en måte som overskred det empirisk gitte. Utsagn som ikke kunne bevises eller motbevises empirisk, ble av dominerende filosofer definert som meningstomme utsagn. Dette gikk ut over mange typer språkbruk…men i denne sammenheng er det viktigst at det gjorde alle teologiske utsagn (i den grad de refererte til noe ikke-empirisk) til prinsipielt meningsløse” Med andre ord det som ikke kan erkjennes empirisk finnes ikke, vi kan kun ha sikker og objektiv viten om den verden som kan sanses og erfares. Og dette setter vi så ord på.

Postmodernistiske filosofer bestrider dette. Dokka sier: ”Postmoderne tenkere …har hevdet at den ”moderne” erkjennelsesteorien er like vilkårlig fundert som den førmoderne, og at den slett ikke gir ”sikker” viten. Tanken om et sikkert fundament for erkjennelsen (foundationalism) avvises i det hele som umulig, hva enten fundamentet søkes i erfaring eller fornuft. I stedet hevdes det at all erkjennelse er relativ, den er bundet til bestemte kulturfaser, til deres språk og apparatur, til deres særskilte perspektiv og i det hele til deres mentale måte å organisere virkeligheten på.”
Videre sier han at;”Det er et postmoderne felleseie at all innsikt betjener seg av tegn…et tegn er enhver størrelse som vi tar for å representere noe annet. Ut fra denne definisjonen må det gjelde at ikke bare ord, tegninger, emblemer, signaler osv. er tegn, men at også enhver tanke er et tegn. Innsikt i for eksempel dyreriket består av en serie tanker, blant annet må vi tenke ”hest”, ”hund” og ”katt”. Men ingen av disse tankene ”er” hest, hund og katt, de representerer dem i bevisstheten. Da gjelder det ikke bare at all erkjennelse betjener seg av tegn, da må det være slik at all innsikt er tegn. Det kan altså ikke være som Descartes mente, at språk (eller andre tegn) først er noe som kommer etter erkjennelse for å gjengi en erkjennelse som i seg selv er språkløs. Tvert om.”
Postmodernismen hevder således at vi er fanget av språket. Dokka sier: ”Men hva vil det si å tolke tegn? Det er å lage et nytt tegn som tolker det første…All tolkning springer fra tegn til tegn i prinsipielt uendelige kjeder. Det er rett og slett ingen utgang fra tegnene til ”selve” virkeligheten. Hvis vi for eksempel vil gå ut for å sjekke våre forestilling om dyr mot virkelige dyr, så vil de sanseinntrykkene vi innhenter, fungere som nye tegn, og det er først som sådanne, ikke ”objektiv”, at vi forholder oss til dem, kan la dem inngå i våre resonnementer osv.”

Konsekvensen av dette blir som Dokka sier at: ”Det for alle praktiske formål ikke finnes noen virkelighet utenfor tegnene. All virkelighet er kulturskapte overflater…Dermed ender det hele i en oppgivelse av all sikker viten om det værende. Det finnes ingen virkelighet utenfor den kulturskapte tegnbruk. Mennesket skaper med sitt språk og sine forestillinger sin egen virkelighet. All virkelighet er labil og kulturavhengig. Når den ytre virkelighet ikke lenger finnes som et en slags objektiv appelinstans, må enhver virkelighetsoppfatning endre karakter. Virkelighetsoppfatning og tro (religiøs eller ikke) blir ikke lenger vesensforskjellige størrelser” (Filosofi og vitenskapshistorie s.342-345)

Del 2

Å være Jesu disippel.

2007-03-10T06:49:00.000-08:00

Som kristne er vi kalt til å være Jesu disipler. På gresk "mathetes", og betyr bokstavelig "en som lærer". Å være en elev som lærer, innebærer i større grad være en som lytter, enn en som snakkker. Å være en en Jesus disippel er å først og fremst gjøre som Maria; å sette seg ved Mesterens føtter og lytte. Vi er flinke til å snakke og har allverdens meninger om det meste. Ved å leve nær Ham, og ved å bli stille og lytte kan vi lære å høre Hyrdens røst, og skjelne Hans stemmefra alle andre stemmer vi hører.
Joh.104-5 sier at Hyrden "Går foran dem, og sauene følger Ham for de kjenner hans stemme. Men en fremmed følger de ikke; de flykter for ham, fordi de ikke kjenner stemmen til den fremmede"

Hallgrim Bergs bok "Amerikabrevet - Europa i fare" utgis i dag!

2007-02-22T04:13:00.000-08:00

I forbindelse med lanseringen av sin bok "Amerikabrevet -Europa i fare" som jeg før har omtalt her, har Hallgrim Berg i dag skrevet et innlegg til ettertanke i Dagbladet. Bør leses!

Oppdatering: Se også artikkel i Magasinet.

Kristenforfølgelse i Norge.

2007-02-17T02:22:00.000-08:00

Avisen Dagen fortalte igår den sterke historien om hvordan iranskfødte Shahla ble en kristen. I dagens avis får vi høre hvordan hun fire ganger er blitt overfalt i og ved sitt hjem i Norge, sannsynligvis fordi hun har konvertert fra islam til kristendommen.

Bernard Lewis advarer Europa.

2007-02-01T10:23:00.000-08:00

I en artikkel i Jerusalem Post 29/1 kommer Bernard Lewis med en kraftig advarsel til Europa:

Islam could soon be the dominant force in a Europe which, in the name of political correctness, has abdicated the battle for cultural and religious control, Prof. Bernard Lewis, the world-renowned Middle Eastern and Islamic scholar, said on Sunday.
The Muslims "seem to be about to take over Europe," Lewis said at a special briefing with the editorial staff of The Jerusalem Post. Asked what this meant for the continent's Jews, he responded, "The outlook for the Jewish communities of Europe is dim." Soon, he warned, the only pertinent question regarding Europe's future would be, "Will it be an Islamized Europe or Europeanized Islam?" The growing sway of Islam in Europe was of particular concern given the rising support within the Islamic world for extremist and terrorist movements, said Lewis...

"Europeans are losing their own loyalties and their own self-confidence," he said. "They have no respect for their own culture." Europeans had "surrendered" on every issue with regard to Islam in a mood of "self-abasement," "political correctness" and "multi-culturalism," said Lewis... Les hele artikkelen her.

Høyreveteran Hallgrim Berg: "Vestlige verdier og kristenarv er i fare."

2007-01-31T13:10:00.000-08:00

Vårt Land har i dag i sin papirutgave en artikkel om Høyre veteran Hallgrim Berg og hans kommende bok. Berg tar her et kraftig oppgjør med islam og vestens dialogarbeid med den muslimske verden.

Berg sier at "boken er et sterkt forsvar for vestlige verdier. Det er på tide vi stadfester våre kristne-baserte demokratiarv og ikke lurer oss selv med at alt er like bra. Da havner vi i en kulturrelativistisk kvikksand ... vi tar dagens Europa for gitt og oppdager ikke at det vi bygger sivilisasjonen på er utsatt for en demografisk trussel - og en totalitær tankegang som er på fremmarsj."

Videre skriver Vårt Land at Berg refser såkalte euroarabiske brobyggere - blandt annet dem i Norge som mener dialog skal løse trusselen fra islam. Dialog er ifølge Berg "enveiskjøring" der vi i Europa tillater holdninger som "truer" hele vårt demokrati."
Han angriper sin egen partikollega og eksstatsminister Kåre Willoch: "Legger du Klassekampen og Kåre Willoch ved siden av hverandre, går det ut på det samme"
Berg mener Europa har sovet i timen i en årrekke. Bare USA har nå styrke til å sikre den frie verden, og han refser norske medier for å bidra til amerikahat: - Til og med seriøse og borgelige Aftenposten lar redaktørene få lov å fylle opp redaksjonen med lyserøde, røde eller blodrøde journalister. Vi så det under presidentvalget. Det var en fornærmelse mot den sittende presidenten og det amerikanske folk.

Videre mener han at FN ikke er det rette verktøy mot terrorisme og islam: - Det bør etableres en ny organisasjon, en atlantisk union, med et sterkt USA i førersetet er budskapet fra Berg.

Videre skriver Vårt Land : Noe av bakgrunnen for engasjementet var motstanden han møtte i Europarådet i 1991. Da skulle den omfattende rapporten "Islams bidrag i den europeiske kulturen" presenteres. Berg var den eneste som reiste seg med kritikk, fordi det ikke sto noe om kvinners posisjon, menneskerettigheter og åndsfrihet i rapporten. - Det jeg spådde i 1991 om islamiseringen av Europa har skjedd. Jeg fikk rett"

Hallgrim Bergs bok vil ha tittelen " Amerikabrevet -Europa i fare" og skal utgis i slutten av ferbruar.

Iran infiltrerte norsk menighet.

2007-01-12T03:12:00.000-08:00

I dag kan vi i Vårt Land lese den rystende historien om hvordan Irans religiøse politi på en eller annen måte har infilterert en norsk menighet. En kristen iraner som besøkte slektninger i Norge, lot seg døpe i en iransk menighet knyttet til pinsemenigheten Filadelfia i Oslo hvor "TV pastor" Egil Svartdal er forstander. Kort tid etter at han kom tilbake til Iran sto det religiøse politiet på døra med bilder fra dåpen i Norge. Se også artikkel i Korsets Seier.

Gud ble menneske.

2006-12-23T19:48:00.000-08:00

I kveld feirer vi jul. I over tusen år har denne feiringen vært knyttet til Jesu fødsel i vårt land, men kunnskapen om at Gud ble menneske og hva det innebærer står ikke øverst på lista når nordmenn skal feire jul. Julebudskapet i sin enkleste form er også fraværende i TV kanalenes adventserier. Men inkarnasjonen, at Gud ble menneske er en av de viktigste begivenhetene i verdenshistorien, og med vidtrekkende konsekvenser. Inkarnasjonen har vært under angrep mange ganger, men den tradisjonelle kristne oppfattning som også ble bekreftet på kirkemøtet i Efesos i år 431 understreket at Jesus er både sant menneske og sann Gud. Inkarnasjonen kan fortelle oss mye mer enn vi kanskje tror når vi tenker på Jesusbarnet i krybben.

At Gud ble mennesket og på den måten tok del i det skapte, forteller oss at det skapte er godt, Vi kan ha et positivt syn på det skapte, ikke minst fordi Gud selv valgte å ta del i det. At Gud ble menneske forteller oss også at Gud søker kontakt med sitt skaperverk på en måte som er unik i forhold til hva andre religioner lærer. Inkarnasjonen lærer oss at det ikke er vi som gjennom vårt strev skal prøve å nå opp til en utilgjengelig og fjern Gud, men at Gud har bøyd seg ned og kommet til oss. Gjennom inkarnasjonen har Gud selv opplevd hva det vil si å være menneske, Han er ikke ukjent med alt som hører menneskelivet til av sorger og gleder. Ja Bibelen sier at Jesus er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.

Inkarnasjonens ytterste konsekvens kommer til utrykk ved at Jesus tar på seg verdens synd og straff på korset, og således er julens budskap om Barnet i krybben for alltid knyttet til påskens budskap om Jesus på korset. Inkarnasjonen lærer oss også at det er ved å bøye seg ned at vi blir løftet opp, slik det står i Fil.2,6-11:

Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet god så være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!

God Jul!

Gullkorn av Chesterton

2006-12-08T12:07:00.000-08:00

"There are only two kinds of people, those who accept dogmas and know it, and those who accept dogmas and don't know it."

G.K.Chesterton

Veien til frihet og vekst.

2006-12-05T03:52:00.000-08:00

I vårt moderne samfunn har vi fått en forvrengt ide om hva frihet er. Vi tror at frihet innebærer frihet fra alt all form for underordning og at frihet er frihet til å gjøre hva som helst. Det vi ikke ser er at en slik form for frihet fører til slaveri. Som det står i 2. Peters brev 2.19:
”Frihet lover de, men de er selv slaver av det moralske forfallet. Det en ligger under for er en også slave av.”
Med andre ord å prøve å frigjøre seg fra underordning fører nettopp til slaveri. Den kristne frihet er annerledes, men den er egentlig ikke unik kristen, den er universelt menneskelig. Den viser at nettopp det å underordne seg noe fører til frihet. For å eksemplifisere hva jeg mener kan vi ta en person som vil spille piano. Hvis han vil følge logikken i det moderne syn på frihet, vil han si:” Jeg nekter å underordne meg noe form for undervisning eller pedagogikk, jeg vil være fri”. Så kan han dundre løs på pianoet, men det vil snart bli klart for de fleste at han på ingen måte er fri til å utrykke seg musikalsk. (Mange kunstnere følger denne logikken i dag.)
Men hvis han derimot velger å underordne seg et undervisningssystem og blir ved å praktisere det, og øve vil han før eller siden komme til et punkt der han har en frihet til å utrykke seg musikalsk som den moderne form for frihet ikke kan gi. Undervisningssystemet er ikke et mål i seg selv, men ett middel for å oppnå frihet og modenhet til å kunne utrykke seg musikalsk.

Slik er det også med oss på det åndelige plan. Ved å frivillig underordne seg visse åndelige disipliner: bønn, stillhet, lesning og meditasjon av Guds Ord etc. etc. og å bli ved å praktisere dem, ikke som et mål i seg selv, men som et middel til å vokse i nåde og kjennskap til Kristus, kommer vi til å oppleve at våre liv blir forandret og vi får en frihet til å leve Kristuslivet som vi ikke kunne oppnådd på noen annen måte.
En slik tilnærming til det åndelige livet frigjør oss også fra å være så avhengig av våre følelser. Enhver som spiller et instrument vet at det i perioder ikke er like gøy å øve. Det kan virke som om det ikke er fremgang, og det kan være fristende å slutte. Men den som har holdt på en stund vet også at det kun er en periode han må igjennom, og hvis han bare holder ved og forsetter å øve vil ”ørkenperioden” være over og han opplever å bli løftet til et høyere nivå med økt frihet.
Hvis vi ser det på samme måte i det åndelige liv, ville vi ikke bli så frustrert hvis vi i perioder ikke får så mye ut av bønnen eller Bibelen, og det vil hjelpe oss til å forsette selv om de store følelsene mangler. Før eller siden vil vi oppleve at vi blir løftet til et nytt plan av åndelig frihet og kjennskap til Kristus.
Men en piano elev underorder seg ikke bare et undervisningssystem og øvelser. men underorder seg også en lærer som vil korrigere, undervise og oppmuntre, og på samme måte har vi i det åndelige liv også en lærer vi må underordne oss og lytte til; Den Hellige Ånd som vil både korrigere, undervise og oppmuntre oss.

Paulus så disse tingene svært klart og tydelig. I Rom 6,16-23 sier han:

Dere vet at når dere går i tjeneste hos noen og adlyder ham, da blir dere hans slaver. Dere blir enten slaver under synden, og det fører til død, eller under den lydighet som fører til rettferdighet. Men Gud være takk! Før var dere slaver under synden, men nå er dere av hjertet blitt lydige mot den lære som ble overgitt til dere. Dere ble frigjort fra synden og er blitt slaver for det som er rett og godt – jeg bruker et bilde fra dagliglivet fordi dere er skrøpelige mennesker. Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for umoral og urett, og det førte bare til enda mer urett. Men nå skal dere stille lemmene til tjeneste for det som er rett, så dere kan bli hellige. Den gang dere var slaver under synden, var dere ikke bundet av det som er rett. Hva slags frukt høstet dere av det? Slikt som dere nå skammer dere over, for det fører til død. Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten av det blir helliggjørelse og til slutt det evige liv. Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Den kristnes innflytelse i samfunnet.

2006-12-01T13:32:00.000-08:00

Hvordan kan vi som kristne få størst mulig innflytelse på vårt samfunn? I våre menigheter setter vi igang diverse program og aktiviteter, noen prøver å gjøre rammen rundt forkynnelsen mer spiselig for det moderne mennesket, og på forskjellige måter prøver man å nå ut med evangeliet. Mye av dette er sikkert vel og bra, men det er en ting som har slått meg etter å ha lest en del om kirkefedrene og andre "åndelige kjemper" og reformatorer som har utgjort en forskjell i kirkehistorien.

Mange av dem var i utgangspunktet ikke så opptatt av å nå ut, tvert imot var mange av dem opptatt av å søke seg vekk fra samfunnet for å søke Gud i bønn og stillhet. Det som preget dem var lengselen etter Gud. Det paradoksale var at mange av disse som søkte seg vekk for å søke Gud alene, var de som etterhvert ble oppsøkt av andre, fikk sine disipler og nesten mot sin vilje ble reformatorer som forandret både samfunn og kirke og fikk innflytelse langt ut over sin egen samtid.
Vi kan se det samme forhold også i klosterbevegelsene som man jo ofte har hatt et negativt forhold til i ikkekatolsk sammenheng. Men klosterbevegelsenes grunnleggere var nettopp slike reformatorer og klostrene ble ofte opphav til vekkelse og forandring i både kirke og samfunn. Peter Halldorf sier i boken "Jomfrumark":"I studiet av klosterbevegelsen har historikere forundret seg over "at en i grunnen verdensfjern bevegelse ble den kraft som mer enn noe annet i middelalderen bidro til å gi den vestlige verden en felles identitet". men er dette egentlig så overraskende, - ? Å være vendt mot Gud er å være vendt mot virkeligheten, ikke fra den"

Vi kan også tenke på døperen Johannes som også søkte seg ut i ødemarket, men opplevde at folk kom i store menger for å bli døpt av ham, og vi ser det samme mønstret i Jesu liv. Han søkte seg ofte vekk for å være alene i bønn, men opplevde stadig å bli oppsøkt av mennesker som lette etter ham.

Vårt problem er kanskje ikke at vi ikke gjør nok for å strekke oss ut for å forandre samfunnet, men at vi i for liten grad søker vekk fra samfunnets larm og støy for å søke Gud i bønn og stillhet for å lytte og la Ham forandre oss. Det betyr ikke at vi må gå i kloster, men at vi søker inn i vårt lønnkammer, først og fremst uten noe annet motiv enn Gud selv. Peter Halldorf sier i boken "Jomfrumark": "Klosterlivet bygger på en enkel, men i dag helt forsømt innsikt i den kristne kirken:- Jo mer vi er rettet mot Gud, desto større blir vår innflytelse i denne verden. Kirkens marginalisering i samfunnet har neppe sin årsak i sviktende ideer og program. Den må snarere søkes i mangelen på åndelig kraft"

"No-go zones" i Frankriket.

2006-11-24T14:26:00.000-08:00

Daniel Pipes peker i en artikkel på såkalte "no-go zones" i Frankrike hvor i all hovedsak muslimske innvandrere råder, og franske myndigheter ikke har kontroll. Dette er dessverre multikultur i praksis. Det finnes til og med en liste over disse områdene. Det finnes pr. idag 751 av dem. Se listen her. Listen er lang og burde være til ettertanke.

Er det nye alltid best?

2006-11-22T17:22:00.000-08:00

Som kristne har vi ofte, litt avhengig av hvilken sammenheng vi står i, hatt en viss oppfatning av kirkehistorien. Vår måte å se den på har vært preget av et syn som sier at når en vekkelsesbevegelse oppstår vil ofte de bestående kirkesamfunn motsette seg vekkelsen, hvilket vil føre til at de som er med i vekkelsen går ut av sin(e) tradisjonelle sammenhenger og starter et nytt arbeid, som etter en tid ender opp som et nytt kirkesamfunn. Etter hvert vil så dette kirkesamfunnet stivne og miste sin vitalitet, og når Gud sender en ny vekkelse, vil dette kirkesamfunnet stå i mot den nye vekkelsen, og det hele vil gjenta seg. Denne måten å se kirkehistorien på har selvfølgelig en historisk basis og det kan gis mange eksempler på dette.

Men dette har også hatt sin pris. Det har bland mange kristne ført til en tro på at det nyeste er alltid det beste. Eller at man ”jakter” på den siste trenden eller åpenbaringen i vekkelsesmiljøene. Samtidig er det ofte i vekkelsesmiljøene en mer eller mindre negativ holdning til de tradisjonelle kirkesamfunnene som man mener ikke er villig til å gå videre med Gud.
Det som kanskje etter min mening har gitt størst negativ konsekvens for mange vekkelsesbevegelsene, og som har ført til at en rekke av dem har havnet i grøfta, er knyttet nettopp dette, at når de blir avvist av tradisjonelle kirkesamfunn, og går ut av dem, er forakten for det bestående så stor at man ofte har kastet ut barnet med badevannet. Man bygger sin vekkelsesbevegelse rundt en ny åpenbaring, men glemmer ofte de som ble gitt de som gikk foran.

Vi lever i en tid som dyrker trendene, og det nye, og det preger dessverre også i stor grad mange menigheter. Jeg tror at mange kristne sammenhenger både nye og gamle kunne hatt stor nytte av å se seg litt tilbake, i stedet for hele tiden å se etter siste åndelige trend. Når Luther brøt med DKK, hva var det der som var ”barn” og som gikk ut med badevannet? Og det samme spørsmål kan vi stille gjennom hele resten av kirkehistorien for hver ny bevegelse som oppsto og brøt med den gamle. Kanskje vi ville finne dyrebare åndelige perler om begynte å grave litt i fortidens åker, og ikke bare var på utkikk etter neste åndelige bølge.
En som har gjort nettopp dette er den svenske pinsevennen Peder Halldorf som har bruk tid på å studere bl. a. kirkefedrene, og har skrevet en rekke bøker både om kirkefedrene, og som drar veksler på deres erfaringer og visdom. Hans bøker anbefales varmt.
Vi ønsker vekkelse og fornyelse, men vi trenger også røtter og stabilitet, og det er kanskje nettopp denne mangelen på røtter som har ført en rekke vekkelser på avveie. Skal vi se lengre enn fortidens åndelige kjemper, er det en god ide å sitte på skuldrene deres.

Mindre bloggaktivitet i en periode!

2006-11-20T05:35:00.000-08:00

I en periode fremover kommer det til å være mindre aktivitet på min blogg. Jeg kommer kanskje til å skrive et inlegg i ny og ne, men i den nærmeste tiden kommer jeg til å prioritere andre ting.

Caravaggio maleri funnet på lager.

2006-11-10T17:28:00.000-08:00

Den italienske maleren Caravaggio (1571-1610) var kjent for sitt voldsomme temperament, og kom stadig opp i trøbbel, men revolusjonerte malekunsten i løpet av sitt relativt korte liv. Han provoserte med sine svært realistiske og voldsomme bilder, og brukte sterke kontraster mellom lys og skygge.Mange kunstnere etterlignet hans stil og hans innflytelse på ettertidens malere er stor. I våre dager har f. eks. Odd Nedrum hentet inspirasjon fra Caravaggio.

Nå har det altså utrolig nok dukket opp et maleri av Caravaggio som har ligget stuet bort på et lager på et av Dronning Elisabeths slott. Dette er ikke akkurat hverdagskost, og gledelig for alle kunstelskere. Se flere malerier av Caravaggio her

Christianculture anbefaler!

2006-11-09T07:34:00.000-08:00

Les denne svært interessante artikkelen skrevet av Bat Yeòr.

Gullkorn fra Chesterton!

2006-11-02T08:25:00.000-08:00

"These are the days when the Christian is expected to praise every creed except his own."

G. K. Chesterton

Det sekulære Tyrkia og islam.

2006-11-01T06:41:00.000-08:00

I Magasinet har Dagblader en artikkel om Tyrkia som et sekulært land, hvor det i et intervu med noen tyrkere blir sagt følgende:

”En statskirke er noe av merkligste en tyrker kan se for seg, skal man tro ansiktene til de fem ungdommene Dagbladet.no møter. At halv- parten av norske regjerings- medlemmer nødvendigvis må være medlemmer av statskirken og at biskopene utnevnes av politikere, skaper forundring rundt bordet.- Gud har gitt mennesket fri vilje, ikke sagt hva vi skal tro på, og det er viktig for oss. Derfor har vi et sekulært samfunn, der staten skal være nøytral. Heldigvis har Tyrkia sperrer i lovverket mot at staten skal involvere seg i religiøs praksis, sier Mehmet som understreker at han er praktiserende muslim.”

Her prøver man å gi et inntrykk av Tyrkia som et mer sekulært land en Norge med et mer effektivt skille mellom stat og religion. Men er sekularisering på tyrkisk det samme som sekularisering i Europeisk kontekst?

Sjefsredaktør og direktør i avisen Kristelig Dagblad i Danmark, Erik Bjerager, gir oss et annet bilde i sin bok ”Gud bevare Danmark”. Han peker på nettopp dette at selv om den Tyrkiske forfatning tilsier at Tyrkia er et sekulært demokrati, forståes begrepet sekulært annerledes enn i Europa forøvrig. Han sier:

”At Tyrkia er sekulært, tolker landet selv sådan, at staten står over religionen, hvorfor det også er staten, der kontrollerer islam og udbreder den. I motsætning til den europæiske oppfattelse af sekularisering som en samfunnsutvikling, der indebærer, at den religiøse og politiske sfære skilles fra hinanden, er den tyrkiske modell annerledes. Her har sekulariseringen ført til, at staten dominerer religionen. Den tyrkiske stat ejer alle 75000 moskeer i landet. Den ansætter samtlige imamer, og de holdes under opsyn af den centrale statlige myndighet for religionsanliggelser, Diyanet. For at have styr på tingene utsender det centrale religionskontoret den tale, der holdes ved fredagsbønnen.”

Videre peker han på at Diyanet som er den statlige myndighet for religionsanliggende på ingen måte forholder seg nøytral til religion:

”Den tyrkiske stat forholder sig ikke neutral til islam, derimot støtter og fremmer den religionen. Den officielle arbejdsopgave for Diyanet er, direkte oversatt fra religionsmyndighetenes hjemmeside på internettet, at ”skabe national enighet ved at være hævet over den politiske diskussion og introdusere de høyere principper for vor religion (islam) til vore borgere og forsyne dem med sand viten om den muslimske religion og forøge deres hengivenhed over for religiøse og etiske vædier”

At Tyrkiske myndigheter ikke er nøytrale i forhold til religion, slik Dagbladets artikkel kan gi inntrykk av, viser også dette eksemplet fra Bjeragers bok :

”Indtil 1971 uddannede den ortodokse kirke i Tyrkiet sine præster på dette presteseminarium (på Heybeliada), som siden har været luket af de tyrkiske myndigheter. Tyrkiet accepterer ikke , at kirken uddanner sine egne gejstlige, og da landet samtidig kræver, at lle præster skal være tyrkiske statsborgere, er den græsk-ortodokse kirke i Tyrkiet reelt ude af stand til at skaffe nye præster. Kirken er under langsom aflivning i dette lan, hvor den har hørt til siden den første kristendom…Præsteseminariet på Heybeliada, eller Halki på græsl, har antaget stærk symbolkraft. USA`s seneste fire præsidenter har bragt sagen op med Tyrkiets skiftende stats- og regeringschefer. Det har mange andre også gjordt. Uden resultat,”

Enhver som er interessert i å se hvordan det sekulære Tyrkia fohrolder seg til islam kan gå in på hjemmesiden til den Tyrkiske ambassaden i Danmark og følge de linkene som ligger der:

http://www.turkishembassy.dk/main/uk/social/c_social_e.php

Som Bjerager videre kommenterer:

”Det er svært at tenke sig, at den danske stat via Kirkeministeriet skulle føre en tilsvarende aktiv missionskampagne for kristendommen, ligesom man vanskelig kan forestille sig, at udenriksministeriet på sine ambassaders hjemmesider skulle have et avsnitt om, hvorledes man finner livets vej i troen på den opstandne Jesus Kristus. Vi ville i Danmark, Europa og for den sag skyld også USA anse det for at være en upassende sammenblanding af den politiske og religiøse sfære. Men sådan er det ikke i den sekulære tyrkiske republikk”

Kristendom og vitenskap. Del 8

2006-10-31T07:31:00.000-08:00

Til slutt i min artikkelserie skal jeg se litt på den “Kopernikanske revolusjonen” som den har blitt kalt. Var det nå slik at Kopernikus brakte noe helt nytt, ukjent og revolusjonerende til verden? Det blir ofte fremstilt slik, men virkeligheten er, som den ofte er, mer nyansert.
Kopernikus ble født i Polen i 1473 og han studerte ved en rekke universitet. Han studerte i Krakow, Bologna, Padua og Ferrara. Og som Rodney stark sier:
”…the notion that the earth circles around the sund did not come to him out of the blue; rather, Copernicus was taught the essential fundamentals leading to the heliocentric model by his Scholastic professors. That is, the heliocentric model was developed gradually by a succession of then-famous (but now sadly neglected) Scholastic scientists over the previous two centuries, their conclusions about mechanics being so well formulated that “Copernicus could not improve upon them” For all the profundity of his contribution, Copernicus is best understood as having added the implicit next step.” (For the glory of God, s.136-137)

La oss se litt på noen av disse som gikk foran Kopernikus:
Jean Buridan (1300-1358) var rektor på universitetet i Paris. Rodney Stark sier:”Buridan also wrote a long discussion on the propotion that the earth turns on its axis, thus creating the appearance that other heavenly bodies such as the sun and moon rise and set. He particulary emphasized that it is more parsimonious to assume that the earth rotates, as this would require far less velocity than would be needed to enable the distant bodies to circle the earth.” (To the glory of God, s.137)

En annen viktig person var Nicole d`Oresme( c. 1316- 1390), som også var rektor ved universitetet i Paris. Han fant svaret på følgende argumenter som ble brukt mot ideen om at jorden bevegets seg: Hvis jorden beveger seg ville det føles en konstant og kraftig vind som et resultat. Et annet argument var at dersom man skjøt en pil rett opp ville jordens bevegelse føre til at pilen ville falle ned bak, eller foran den som skjøt den hvis jorden beveget seg. Rodney Stark sier: ”Building on Buridans work, Oresme overcame both of these objections. There is no wind from the east because the motion of the earth is imparted to all objects on the earth or close by, including the atmosphere. That also answers the second objections: arrows shot into the air not only have vertical impetus imposed on them by the bow; they also have horizontal impetus conferred on them by the turning earth…As university professors began to teach that sunrise and sunset could be caused by the daily rotation of the earth, it was no longer necessary to assume that the sun circled the earth-the notion of a heliocentric solar system became increasingly plausible and inviting.”(To the glory of God, s.137)

Et viktig poeng er det følgende: ”All this prior theorizing was known to Copernicus” (To the glory of God, s.138, Rodney Stark) Kopernikus kunne med andre ord bare bygge videre på det grunnlaget andre hadde lagt før ham. Kopernicus verk ”Om himmelsfærenes omdreining” som ble gitt ut i 1543, det samme år som han døde, skapte den ingen reaksjon fra Kirkens side. Det Kopernikanske astronomiske system ble faktisk bruk av Den Katolske Kirke. "When the Catholic Church instituted the Gregorian calendar reform in 1586, the new calendar was based on astronomical tables calculated using the Copernican astronomical system.” (Science and Religion 1450-1900, s.9, Richard G. Olsen)

Det var først nesten 75 år etter utgivelsen at noen i Den Katolske Kirken prøvde å undertykke det Kopernikanske systemet. Og når boken ble satt på listen over forbudte bøker skjedde det i forbindelse med Galileosaken som jeg har tatt opp her. Dette ble trigget av folk innen Dominikanerordenen, grunnet i et bestemt Bibelsyn. Det interessante er at medlemmer i Jesuitt ordenen fortsatte å undervise Kopernikansk astronomisk teori selv etter Galileosaken. ”Members of the Jesuit Order continued to teach Copernican astronomical theory as a hypothesis in their colleges througout the seventeenth and eighteenth centuries” (Science and Religion 1450-1900, s.14, Richard G. Olsen)

Vi sitter med andre ord igjen med det samme forhold vi har sett tidligere når det gjelder kristendom og vitenskap. Det er ikke snakk om kirkens menn mot sekulære forskere, men det handler om forskjellig syn innefor den kristne verden hvor forskerne like ofte var kirkens menn, som de som ønsket restriksjoner på forskningen. Derfor er det ikke til å komme fra at mange av de viktigste bidragsyterne innen vitenskap faktisk var kristne.

Men selv om det nå er slik at kristendom var vesentlig for at vitenskapen oppsto som Staney Jaki hevder, og at kristendommen har totalt sett vært positiv for vitenskapens utvikling som mange vitenskapshistorikere mener, er det noen grunn til at kristendommen skulle spille noen rolle i forhold til vitenskapen pr. i dag?
Her har historikeren Christopher Dawson sagt noen svært vise ord:
”Science provides, not a moral dynamic, but an intellectual technique. It is entirely indifferent to moral considerations, and lends itself with sublime impartiality to any power which knows how to use it…It is true that during the last century science has well served the cause humanity in countless ways, but this is precisely because it has been the servant of the humanitarian spirit which as we have seen, was not the product of science but of a distinctly religious tradition.” (Progress and religion, s. 176)

I en rekke artikler har jeg prøvd å gi noen få høydepunkter fra interaksjonen mellom kristendom og vitenskap fram til Galileosaken. Mye mer kunne vært sagt, og på mange måter har jeg bare skrapet i overflaten av den forskning som har vært gjort rundt dette emne i de senere år. Konklusjonen blir imidlertid at forholder mellom kristendom og vitenskap er svært annerledes en de tabloide og karikerte forestillingene som dessverre fortsatt finnes hos mange mennesker. Mitt håp er at artiklene har bidratt til å nyansere og kanskje skape interesse for fordyping i stoffet. Basert på moderne vitenskapshistorie behøver ingen lengre å godta påstandene om at kristendommen har vært et stort hinder for vitenskapens fremgang, tvert imot.

Bibliografi:

Apokryfene,2003 Det Norske Bibelselsap
Augustin, 2002 ”De civitate Dei” Pax forlag
J. D. Bernal, 1978 ”Vitenskapens historie” Pax forlag
Thomas Cahill,1999 ”Arven fra jødene”Genesis forlag
Bjørn Are Davidsen,1998 ”Da kvinnen fikk sjel” Luther forlag
Christopher Dawson, 2001 ”Progress and Religion” The Catholic University of America
Press
Trond Berg Eriksen, 1999 ”Tidens historie” Stenersens forlag
Trond Berg Eriksen, Knut Erik Tranøy, Guttorm Fløistad, 1985 ”Filosofi og vitenskap” Universitetsforlaget
Frances & Joseph Gies, 1994 ”Cathedral, Forge and Waterwheel” HarperCollins Publisher
Edward Grant, 1996 ”The Foundations of Modern Science in the Middle Ages” Cambridge University Press
Edward Grant, 2001 “God and Reason in the Middle Ages” Cambrigde University Press
Edward Grant, 2004 “Science and religion 400 BC – AD1550” The John Hopkins University Press
Erik Gunnes, 1986 Klosterliv i vesten” Aschehoug forlag
Peter Halldorf, 2001 ”21 kirkefedre” Luther forlag
Charles Homer Haskins, 1957 ”The Rise of Universities” Cornell University Press
Tony Lane, 1998 “Kristen tenkning i 2000 år” Forsythia forlag
Stanley Jaki, 1990 ”Science and Creation”, University Press of America
Richard Olson, 2004 “Science and religion 1450 – 1900” The John Hopkins University Press
Edward Peters, 1989 “Inquisition” University of California Press
Alvin Schmidt, 2004 “How Christianity Changed the World” Zondervan
Rodney Stark, 2003 “For the Glory of God” Princeton University Press
Rodney Stark 2005 “The Victory of Reason” Random House
Frances Yates, 2001 “Modernitetens okkulte inspirason” Pax forlag
Lynn White, 1965 ”Medieval Technology and Sosial Change” Oxford University Press
Alfred North Whitehead, 1967 “Science and the Modern World” The Free Press
Thomas Woods, 2005 “How the Catholic Church Buildt western Civilization” Regnery Publishing Inc.
Robert Louis Wilken, 2003 “The Spirit of Early Christian Thought” Yale University Press

Gullkorn av Chesterton

2006-10-27T09:13:00.000-07:00

"There are those who hate Christianity and call their hatred an all-embracing love for all religions."

G. K. Chesterton

Den kristnes utfordring.

2006-10-26T05:34:00.000-07:00

I en artikkel i den danske avisen Kristelig Dagblad hevdes det at Islam har gjort danskene mer troende. Ikke i den forstand at veldig mange dansker er blitt muslimer, men at dansker er blitt mer opptatt av tro og åndelige spørsmål, kanskje nettopp fordi utfordringen fra islam har fått folk til å stille seg selv spørsmålet om hvor de står i forhold til trosspørsmål. I artikkelen står det:

”Optællinger af antallet af artikler i danske aviser hvor ord som Gud, Jesus eller Allah optræder, taler sit eget tydelige sprog. Fra 1995 til 2004 har der været en stigning på over 300 procent. I samme periode er antallet af artikler om emner som sex, politik eller computere blot steget med et sted mellem 80 og 150 procent”

Hvilket i seg selv er oppsiktsvekkende nok, Men det som kanskje er vel så overraskende er det følgende:

”Tilbage i 1970 opfattede 61 procent af danskerne sig som kristne. I år er det hele 72 procent af befolkningen, som gør det.
I 1999 sagde 50 procent af danskerne, at de bad af og til. I år er det 57 procent, som siger det.
I 1981 sagde 23 procent af befolkningen, at de hverken troede på en personlig gud eller nogen åndelig kraft. I år er det tal faldet til 16 procent.
Frem til slutningen af 1990'erne sagde omtrent halvdelen af befolkningen, at de aldrig gik i kirke. I år viser det sig at være under en tredjedel af befolkningen, som kommer med den udmelding, når de bliver spurgt”

Artikkelen peker videre på at folks søken etter tro ikke utelukkende leder folk tilbake til kristendommen, men også i stor grad til alternativ åndelighet. Dette representerer en utfordring for oss kristne på flere plan. For det første har det gjennom de siste 200 årene vært en massiv mytedannelse vedrørende kristendommen på mange områder. Et eksempel er f. eks om forholdet mellom kristendom og vitenskap som jeg har prøvd å skrive litt om. Men det gjelder ikke bare kristendom og vitenskap, på en rekke områder er kristendommen forvrengt. Selvfølgelig har kristne selv en del av skylden for dette, men det er ikke til å komme fra at en rekke fremtredene intellektuelle de siste 200 årene har hatt en klar antikristelig agenda og har gjort det de kan for å stille kristendommen i et dårlig lys, noe de også i stor grad har lykkes i. Dette representerer et stort problem, fordi når folk blir presentert for evangeliet sitter de ofte i utgangspunktet med masse feilaktige tanker som faktisk hindrer dem fra å høre det egentlige budskapet. Derfor er det viktig at vi skaffer oss kunnskap slik at vi kan være i stand til å imøtegå f. eks. historiske feil og forvrengninger. I tillegg trenger vi å bli klar over hva slags filosofiske strømninger som rører seg i samfunnet så vi ikke ender opp med å slåss mot vindmøller.

Vi lever i en tid som på noen områder kan sammenlignes med senantikken, hvor kristendommen var en religion på linje med en rekke andre og man kunne drive religiøs ”shopping” etter som det passet enn. Vi har noe å lære av den tidens kirkefedre. Mange av dem var i tillegg til å være godt teologisk skolert, vel bevandret i de filosofiske strømningene i den tiden og dermed også godt i stand til å imøtegå den. Og de var i debatt med den tidens ledende filosofer. Robert Wilken sier i sin bok “The Spirit of Early Christian Thought” :

” One of the most remarkable features of intellectual life in the Roman Empire is not only that the church attracted gifted thinkers from the society but also that their writings became the object of serious criticism by the best philosophical minds of the day, among them Galen in the second century and Porphyry in the third. The persistence of argument and debate between Christians and pagans over the course of several centuries lays to rest the view that Christianity undermined confidence in the power of reason. Christian thinkers could not be summarily dismissed.”

Francis Shaeffer var et eksempel på en “moderne kirkefader” i siste halvdel av 1900 tallet, som møtte den tiden med åndelig klarsyn og intellektuell kritikk. Vi trenger å be om flere slike ”kirkefedre” som kan møte den tid og utfordring vi står i. Og vi trenger å be om visdom for oss selv. Det er så lett å henge seg opp i perifere ting, vi trenger både åndelig og intellektuelt klarsyn slik at vi kan være i stand til å fokusere på det som er viktig og sentralt, både i evangeliet, og i det samfunnet vi lever i. Vår utfordring er å peke på for det postmoderne søkende mennesket, at evangeliet er det beste alternativet både fra et intellektuelt, historisk og åndelig perspektiv.

Visdomsord fra Chesterton!

2006-10-25T16:00:00.000-07:00

"The true soldier fights not because he hates what is in front of him, but because he loves what is behind him."

G. K. Chesterton

Christianculture anbefaler!

2006-10-24T04:09:00.000-07:00

Les Fjordmans artikkel Thou Shalt Hate Christianity and Judaism.

Kristendom og vitenskap. Del 7

2006-10-23T04:01:00.000-07:00

Jeg skal nå se litt på bakgrunnen for den teknologiske utviklingen i middelalderen. Nå vil nok noen mene at det i liten grad var noen teknologisk utvikling i middelalderen, men slik er det ikke. Både innen teknologi og en rekke andre felt var middelalderen en skapende periode.

Edward Grant sier følgende:” The Middle Ages was one of the most innovative periods in human history. Significant advances were made in commerce and numerous other fields. Among the innovations in technology were eyeglasses , the magnetic compass, the mechanical clock, firearms and the cannon, ship rudders, cranks to convert continuous rotary motion to reciprocating motion, and the printing press. Higher education saw the creation of the university. For the first time in banking, there were bills of exchange, checks, and marine insurance. These advances in commerce were supplemented by the development of codes of maritime law and the formation of joint stock companies. In medicine, human cadavers were dissected for the first time for teaching purposes in medical school. Government changed with the rise of the national state and the creation of the Magna Carta as well as the English parliament. The Middle Ages furthermore laid the basis for modern corporation, and in law, the foundation for the Western legal system. Polyphonic music is a product of the Middle Ages, and it was during this period that the Arabic number system was first adopted by the west. Medieval explorers expanded the horizons of Europe as never before…the Middle Ages, for the first time in the history of civilization, became a society in which innumerable questions about nature were raised and then resolved almost exclusively by the use of reason. That extraordinary achievement laid the foundation for the advancement of science, which depends upon reasoned analysis. Taken collectively, these are extraordinary achievements. Many other could be mentioned to show that the Middle Ages were a fertile and inventive period during which the foundations of Western civilization were laid and the way prepared for uninterrupted advancements over the next 500 years. These significant achievements occurred within a Christian civilization…”(Science and religion, s.12-13).

For å sette bakgrunnen for den teknologiske utviklingen i middelalderen i kontekst, og hvorfor den oppsto, så må vi se den i relasjon til gresk og romersk sivilisasjon.
Grekerne satte tankearbeid høyt, og så ned på manuelt arbeid, og derfor ble mye av det de bidro med svært abstrakt og a priori. Bernal sier at ”Gresk vitenskap er av en helt annen karakter enn tidligere sivilisasjoners, den er langt mer fornuftsbestemt og abstrakt, samtidig som den står like fjernt eller enda fjernere fra tekniske betraktninger.” (Vitenskapens historie s.166). Han sier videre at fordi gresk vitenskap ”manglet erfaringens overprøving, kom den lett til å fortape seg i gjetninger og abstraksjoner.” (Vitenskapens historie s.169).
Tekniske nyvinninger var heller ikke noe grekerne bidro sterkt til. Et av få unntak er Arkimedes. Han fant opp forskjellige tekniske konstruksjoner som vannskruet, som kan heve vann fra et lavere til et høyere nivå, et taljesystem til sjøsetting av store skip, og en kastemaskin til bruk i krig.(Filosofi og vitenskap s.170 Berg Eriksen, Tranøy, Fløistad) Gjennom tekniske og praktiske løsninger fant han også svar på teoretiske problem. ”Det var først med Arkimedes at det ble bygd bro mellom teknikk og vitenskap som inspirerte i begge retninger.”(Filosofi og vitenskap s.170). Men Arkimedes er unntaket, ikke regelen, og boka ”Filosofi og vitenskap” setter ord på det spørsmålet vi sitter igjen med: ”Etter å ha blitt kjent med Arkimedes blir det gamle spørsmålet om hvorfor ikke antikken utviklet en teknisk kultur enda mer påtrengende” ( Filosofi og vitenskap s. 171 Berg Eriksen, Tranøy, Fløistad )

En viktig faktor i grekernes motvilje mot manuelt arbeid var slaveriet. Det blir anslått at det i Athen fantes 150 000 borgere og 100 000 slaver på 400 tallet f. Kr. ”Slavene utførte en stor av det produktive arbeidet i de greske bystatene. De frie borgerne manglet respekt for manuelt og lønnet arbeid…Slaverier gav ubegrenset tilgang på arbeidskraft og arbeidstimer. Derfor fantes det ingen vektig grunn til å rasjonalisere produksjonen. Allerede Aristoteles hadde kalt slaven et for ”et redskap”, og romeren Varro sier når han omtaler de redskaper man bruker når man dyrker jorden: ”Noen deler dem inn i tre slag: talende redskaper, nesten-talende redskaper og stumme redskaper. De første er slavene. De andre er oksene, og de tredje er livløse verktøy”(Filosofi og vitenskap, s. 53-54, 171, Berg Eriksen,Tranøy ,Fløistad).

Romerne utviket store plantasjer, kalt latifundia som ble drevet ved hjelp av store menger slaver. Både det greske og romerske samfunn gjorde seg avhengig av slaver for å kunne fungere. ”But as M. I. Finley described, the Greeks and Romans achieved the first truly ”slave societies,” becoming highly dependent upon ”the large-scale employment of slave labor in both the countryside and the cities”.((For the glory of God, s.296 Rodney Stark)
Plutark ((ca, 46-120 e. Kr.) gir et innblikk i antikkens mentalitet i forhold til manuelt arbeid i sin beskrivelse av Arkimedes: ”Selv om Arkimedes` oppfinnelser hadde gitt ham ry for overmenneskelig oppfinnsomhet, synes han ikke det var bryet verd å skrive noe om slike emner. Han betraktet mekanikk og alle de kunster som rettet seg mot nytte og fortjeneste som uedle og skitne og rettet all sin ærgjerrighet mot spekulasjoner som er skjønne og skarpsindige nettopp fordi de ikke har noe med dagliglivets behov å gjøre.”…Plutarks uttalelse sier ikke noe om Arkimedes` innstilling, men Plutarks fordommer kan bidra til å forklare hvorfor Arkimedes` oppfinnelser ikke forandret den antikke kulturen.” (Filosofi og vitenskap, s. 171, Berg Eriksen,Tranøy og Fløistad)

I og med Romerrikets fall, og kristendommens fremvekst var det flere elementer som bidro til at slaveriet i løpet av middelalderen nesten forsvant fra Europa. ”Slavery began to decline in the latter days of the Roman Empire as direct result of military weakness…The”fall” of Rome caused a further decrease in slavery…Soon, in most parts of Western Europe slavery declined and then virtually disappeared with the emerge of the feudal system,”persisting” only around the edges of medieval Europe”(For the glory of God, s.299 Rodeny Stark)
Men romerrikets nedgang og fall var ikke den eneste grunnen til at slaveriet forsvant. For å sitere Stark.; ”Just as science arose only once ,so, to did effective moral opposition to slavery Christian theology was essential to both. This is not to deny that the early Christian condoned slavery. It is to recognize that of all the world`s religions, including the three great monotheisms, only in Christianity did the idea develop that slavery was sinful and must be abolished. Although it has been fashionable to deny it, antislavery doctrines began to appear in Christian theology soon after the decline of Rome and were accompanied by the eventual disappearance of slavery in all but the fringes of Christian Europe.” (For the glory of God s.291)

Som Stark også peker på, betyr ikke dette at ingen kristne hadde slaver. For eksempel aksepterte flere av kirkeferdene slaveri, og pave Innocent 8 tok imot slaver fra kong Ferdinan. Men det forandrer ikke på det faktum at i den kristne kulturen som oppsto i etterkant av antikken forsvant etter hvert det aller meste av slaveriet, og kristen tenkning og teologi var vesentlig for at det skjedde.

Som vi allerede har sett så gir romeren Varro oss en ide om hvordan man oppfattet slaven i antikken; som et redskap på linje med dyr og verktøy. Stark peker på hvordan Platon og Aristoteles så på slaven: ”Plato did not belive that becoming a slave was simply a matter of bad luck; rather, in his view, nature creates a ”slavish people” lacking the mental capacity for virtue or culture, and fit only to serve. Because slaves have no souls, they have no “human rights,” and masters can treat them as they will.” Om Aristoteles skriver han: “He…justified slavery by drawing upon Plato`s biological claim-slavery is justified because slaves are more akin to dumb brutes than to free men…The basis for slavery, he wrote, is innate: “From the hour of their birth, some are marked out for subjection, other for rule”(For the glory of God s.327)
Både Platon og Aristoteles eide slaver. Det som dog er interessant her er antikkens syn på slaven som et redskap, og som en type mindreverdig menneske uten sjel som kunne behandles deretter. Det var dette menneskesynet som forandret seg da kristendommen kom, og som la grunnlaget for at slaveriet som institusjon forsvant. Kristendommen hevder at alle mennesker er skapt i Guds bilde og står likt innfor Gud. Paulus skrev i Gal.3,28 at ”Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle en, i Kristus Jesus” Slaven ble i og med kristendommen et menneske med sjel, skapt i Guds bilde, og var ikke lenger bare et redskap som kunne behandles slik man fant for godt.
I det andre og tredje århundre, var for eksempel kristne involvert i å få satt fri slaver. ”How many slaves were freed during the early years of Christianity can never be known, but that there were many is illustrated by W. E. Leckty, who said “St. Melania was said to have emancipated 8000 slaves; St.Ovidius, a rich matyr of Gaul, 5000; hCromatius…1400; Hermes…1200…many of the Christian clergy at Hippo under the rule of ST. Augustin, as well as great numbers of private individuals, freed theirslaves as an act of piety.” (“How Christianity changed the world, s.274 Alvin J. Schmidt).

I tillegg til et annet menneskesyn enn det man hadde i antikken brakte også kristendommen med seg et nytt syn på manuelt arbeid noe som kom til utrykk allerede i Paulus brev; ”Den som ikke arbeider skal heller ikke spise” ( 2 Tess 3.10), ”Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig liv, passe deres egne plikter og arbeide med hendene slik vi har pålagt dere” (1 Tess 4.11) Disse tankene finner vi igjen i klosterreglene. For eksempel står det i Benedikts regel skrevet av Benedikt av Nurcia på 500 tallet at ”Lediggang er sjelens fiende. Derfor skal brødrene arbeide med sine hender…”(Klosterliv i vesten s.87) I samme bok sier Erik Gunnes; ”Helt fra klostervesenets oppkomst var det vanlig at munkene arbeidet med sine hender.”(Klosterliv i vesten s. 31) Benedikts regel er viktig fordi den fikk så stor innflytelse ”Denne regelen så dagens lys under folkevandringene stormer. Ut gjennom århundrene som fulgte ble den etter hvert rettesnor og norm for hovedmassen av de hundrevis av klostre som i løpet av frankisk tid ble stiftet i Vest-Europa. Og ettersom Vestens åndelige ledere ble formet enten i klostrene eller i nær kontakt med dem, må Benedikts regel…bli en sentral kilde til forståelse av den vesterlandske kultur.”(Klosterliv i vesten, s.9 Erik Gunnes). De kristnes holdning til manuelt arbeid hadde også en positiv effekt i forhold til slaveriet: ”When new values and ideas are introduced and applied to a spesific sosil phenomenon, they commonly produce more than one effect.. This was also true with regard to Christians giving dignity to work and labor. A noteworthy by-product of the dignity and honor given to labor was that it undermined slavery, as the historian Kenneth Latourette has pointed out.” (How Christianity changed the world, s.196, Alvin J. Schmidt)

Men at slaveriet for det meste forsvant og, de kristnes holdning til manuelt arbeid hadde flere konsekvenser. Og her kommer vi etter hvert inn på den teknologiske utviklingen i middel alderen. Rodney Stark gir et godt eksempel på dette; ”The Romans understood waterpower but could see no reason to eksploit it, because there was no shortage of slaves to do needed tasks. Why would a Roman nobleman spend money to construct a spillway and a waterwheel to grind grain into flour when he had plenty of slaves with the time and energy simply to turn the mill by hand? In contrast, an inventory conducted in the ninth century found that one-third of the estates along the Seine River in the area around Paris had water mills, most of these being on religious estates.”(Victory of reason, s.38).
Den nye holdningen til manuelt arbeid og at slaveriet forsvant, trigget effektivisering og utvikling av teknologi på mange felter, men kanskje særlig innen landbruk. Vannkraft og vindkraft ble tatt i bruk. Utviklingen av nye og mer effektive ploger, og nye typer seletøy som gjorde det mulig å utnytte hesten til å pløye jorden, effektiviserte jordbruket. En annen effektivisering ble tredelt åkerbruk, hvor man delte åkrene i tre og plantet slik at man fikk høstet både vår og høst, mens den tredje delen lå brakk. En effektivisering av landbruket er kanskje ikke så spektakulært som Colosseum eller Forum Romanum, men bidro til å heve folks levestandar. I motsetning til hva man kanskje skulle tro sier Rodney Stark;”Not only did most Europeans eat far better during the Dark Ages than in Roman times but they were healthier, more energetic, and probably more intelligent.” (Victory of reason, s. 42)

I boken “Chathedral, Forge and Watherwheel, Technology and invention in the Middle Ages” sier Frances og Joseph Gies: “Today we recognize that one of the great technological revolutions took place during the medieval millennium with the disappearance of mass slavery, the shift to wather- and windpower, the introduction of the open- field system of agriculture and the importation, adaption, or invention of an array of devices, from the wheelbarrow to double-entry bookkeeping, climaxed by those two avatars of modern Western civilization, firearms and printing”

Avslutningsvis vil jeg igjen sitere Rodney Stark: “Christianity did not plunge Europe into an era of ignorance and backwardness. Rather, so much technical progress took place during this era that by no later than the thirteenth century, European technology surpassed anything to be found elsewhere in the world” ( To the glory of God, s.134)

Del 8

Christianculture anbefaler!

2006-10-19T04:22:00.000-07:00

Jeg anbefaler følgende artikkel i Dagen:

– Europeere kjenner ikke islams trykk
– De greske kristne overlevde som kristne trass i fire hundre år under ottomansk islamistisk trykk. Nå er jeg urolig for vesteuropeerne. For dere har ikke den samme erfaringen med politisk islam som oss. Les resten av artikkelen

Historikeren Christopher Dawson.

2006-10-18T11:35:00.000-07:00

Christopher Dawson (1880-1970) var en historiker som gikk mot strømmen. I en tid da de fleste anså religion som noe med svinnende relevans for samfunnet og dets utvikling, hevded Dawson at religion lå i hjertet av kulturen og var uløselig knyttet til den. Dawson var en visjonær historiker, og er blitt sammenlignet med Spengler og Toynbee. Dawson konkluderte med at den vestlige sivilisasjon måtte finne tilbake til sine åndelige røtter og revitalisere kristendommen, eller oppleve å miste sin kultur. Mange av Christopher Dawsons tanker er i dag mer aktuelle en noen gang og fortjener oppmerskomhet I boken Progress and Religion konkludere han med følgende:

"We are only just beginning to understand how intimately and profoundly the vitality of a society is bound up with its religion. It is the religious impulse which supplies the cohesive force which unifies a society and a culture. The great sivilizations of the world do not produce the great religions as a kind of cultural by-product; in a very real sense the great religions are the foundations on which the great civilizations rest. A society which has lost its religion becomes sooner or later a society which has lost its culture."

For interesserte anbefaler jeg følgende artikkler om Christopher Dawson:

The Vision of Christopher Dawson

The Relevance of Christopher Dawson

Grusomme overgrep mot kristne i Irak.

2006-10-13T01:40:00.000-07:00

Vi hører mye om de sekteriske motsetningene og voldshandlingene i Irak mellom Sunni og Shia muslimer. En annen tragedi som sjelden når media er forfølgelsen og volden mot den kristne minoriteten i Irak. Kirker blir bombet.Flere prester er blitt halshogget, unge jenter er blitt voldtatt og drept, og for noen dager siden ble en fjorten år gammel gutt korsfestet. Eskaleringen av volden mot den kristne minoriteten har økt gjennom ramadan og trussler mot kristne har i det siste ofte blitt knyttet opp mot pavens uttalelser.

Se følgende linker:

Assyrian International News Agency

Compass Direct News

Det multikulturelle prosjektet slår sprekker.

2006-10-07T07:08:00.000-07:00

De negative resultatene av det multikulturelle prosjektet begynner nå å bli mer og mer tydelig i flere land. Vi så det allerede i de kraftige opptøyene i Frankrike og enkelte andre land i fjor på denne tid . Under Ramadan (en tilfeldighet?) i år har det også vært opptøyer i flere steder, bl.a. i Brussel.
I Storbritannia har det vært voldelige opptøyer mellom muslimer og ikke muslimer, og i Frankrike sier den franske politifagforeningen Police union at de er i en form for borgerkrigslignende tilstand med muslimske ungdommer. Så mange som 2500 politifolk er blitt skadet i Frankriket siste år i kamper med muslimsk ungdom.

Les forøvrig denne artikelen publisert 5/12-05 av Fjordman.

Selvsensuren øker.

2006-10-07T04:22:00.000-07:00

Selvsensuren griper om seg i Europa. Mozartoperaen som ble tatt av programmet av frykt for muslimske reaksjoner, er desverre bare et av flere eksempler i det siste. I Spania har man bestemt seg for å kutte ut deler av en flere hundre år gammel tradisjonell festival som feirer gjennerobringen av Spania, også dette av frykt for å bli mål for muslimsk vrede. Forlaget Looseleaf Law Publications bestemte seg nylig for ikke å publisere en bok som tok for seg psykologien bak islamsk terror og var skrevet av en fagperson, også her av frykt for egen sikkerhet. Og idag kan vi lese at et Londongalleri har fjernet verkene til surrealisten Hans Bellmer av frykt for å støte muslimer, dette til tross for at verkene ikke hadde noen direkte kobling til Islam.
Her ser vi selvsensur på alt fra kunst og kultur til tradisjoner og akademiske verk. Disse reaksjonene er forståelige, men beklagelige. Problemet er, som Vebjørn Selbekk fikk kjenne på kroppen, at de personlige omkostningene for å stikke seg frem er svært store. Spørsmålet vi må stille oss er om ikke omkostningene ved selvsensur på sikt vil være større, ikke minst for kommende genersjoner.

Kristendom og vitenskap. Del 6

2006-10-06T05:49:00.000-07:00

Til tross for opplysningsfilosofene som prøvde å fremstille middelalderen som en tid med overtro og intellektuelt mørke, ser vi at det var nettopp middelalderens kristne som institusjonaliserte rasjonell tenkning og forskning i universitetene.
Charles Homer Haskins sier i “The rise of universities”: ”Universities, like cathedrals and parliaments, are a product of the Middle Ages. The Greeks and the Romans, strange as it may seem, had no universities in the sense in which the word has been used for the past seven centuries. They had higher education, but the terms are not synonymous. Much of their instruction in law, rhetoric, and philosophy it would be hard to surpass, but it was not organized into the form of permanent institutions of learning…Only in the twelfth and thirteenth centuries do there emerge in the world those features of organized education with which we are most familiar, all that machinery of instruction represented by faculties and colleges and courses of study, examinations and commencements and academic degrees. In all these matters we are the heirs and successors, not of Athens and Alexandria, but of Paris and Bologna…the university of the twentieth century is the lineal descendant of mediaeval Paris and Bologna”
Universitetene hadde sitt opphav i katedralskolene som var skoler sponset av katedralene rund om i Europa. Grant sier : ”The university as we know it today has evolved from its first beginnings in the Middle Ages, when…it was already in existence in three different places by 1200. In short, the university was a medieval invention. Nothing like it had ever been developed in any preceding or contemporary civilization. The university did not appear on the scene full blown, but had an evolutionary history that begins with the cathedral schools a class of schools sponsored by cathedrals that flourished in Europe during the eleventh and twelfth centuries.”(Science and religion, s.170)

Universitetenes betydning kan ikke overdrives. Uten universitetet i middelalderen ville vi ikke hatt den vitenskapelige revolusjon. Grant sier : ”A …pre-condition for the Scientific Revolution was the formation of the medieval university. The universities …were different from anything the world had ever seen. Nothing in Islam, China, or India, or in the ancient civilizations of South America, was comparable to the medieval university. It is in this remarkable institution, and its unusual activities that the foundations of modern science must be sought.”
Videre peker Grant på at eksistensen av et skille mellom stat og kirke var av stor betydning for fremveksten av universitetene: “The university … was made possible because of the evolution of medieval Latin society permitted the separate existence of church and state, each of which was willing to recognize the separate existence of corporate entities such as the university. (Sciense and religion,s.172)
Nettopp dette gjorde at universitetene hadde et relativt stor frihet. ”The Middle Ages transmitted … a remarkable legacy of relatively free rational inquiry…Almost from the outset , masters of art struggled to win a much academic freedom as they possible could…they achieved a surprisingly large degree of freedom during the Middle Ages”(Grant, “The foundations of modern science in the Middle Ages”,s.199).

Oversettelsen av Aristoteles fra gresk og arabisk på 11-1200 tallet og universitetene brakte en monumental forandring i det intellektuelle liv i Europa. Og det skjedde ikke uten brytninger. Det som dog er viktig å huske på når det gjelder kontroverser mellom tro og vitenskap i middelalderen er at det hele foregikk innenfor rammen av en kristen kultur. Det var ikke en kamp mellom kristne på den ene siden, og sekulære forskere på den ande som det noen ganger gis inntrykk av.
Edward Grant slår en kraftig spiker i kista på ideen om dette som en kamp mellom teologene og sekulære forskere: “What is rather amazing in the Middle Ages is the fact that theologian, or more appropriately theologian-natural philosophers, as well as natural philosophers among the arts masters at the universities, employed a questioning approach toward a wide range of problems involving nature, the supernatural, and hypothetical and imaginary conditions. They were as interested in the way things might have been if God hade made the world differently, or if he had created other worlds, as they were about phenomena in the real world. This inquiring spirit was a major development in the Western world during the Middle Ages. It was, as I have described it elsewhere, a spirit of “probing and poking around” … What is perhaps most astonishing about this new spirit is that it was dominated by theologians who employed the analytic skills they acquired at the universities to cope with questions and problems in natural philosophy as well as in theology.” (Science and religion s.224)

Når det gjelder kontroversene som oppsto, fikk de i selv den effekt at det bidro til den intellektuelle utvikling. Som jeg tidligere har vist til var mye av det grekerne kom frem til feil, og nettopp derfor var kontroversene viktige, fordi de tvang datidens intellektuelle til å nærme seg Aristoteles med nye øyne.
I 1277 ble universitetet i Paris forbud å undervise sider av Aristoteles som ble oppfattet som å være i strid med den katolske forståelsen av Gud og verden. Om ”fordømmelsene fra 1277” sier Thomas E. Woods: ”Even the Condemnations of 1277, however had a positive effect on the development of science. Pierre Duhem, one of the great twentieth-century historians of science, went so far as to argue that these condemnations represented the beginning of modern science. What Duhem and more recent scholars like A. C. Crombie and Edward Grant have suggested is that the condemnations forced thinkers to break out of the intellectual confinement that Aristotelian presuppositions had fastened upon them, and to think about the physical world in new ways. By condemning aspects of Aristotelian physical theory, they began to break Western scholars of the habit of relying so heavily on Aristotle, and gave them an opportunity to begin thinking in ways that departet from ancient assumptions”(How the Catholich Church buildt western civilization, s. 91)

Del 7

Christianculture anbefaler!

2006-10-03T04:12:00.000-07:00

Per Edgar Kokkvold har skrevet forordet til Vebjørn Selbekks bok "Truet av islamister" som ble lansert idag. Kokkvolds forord er publisert her, og bør leses.

Kristendom og vitenskap. Del 5

2006-09-30T12:00:00.000-07:00

Her fortsetter min artikkelserie om kristendom og vitenskap:

Kirkefedrenes instilling til hedensk lærdom varierte. Du hadde alt fra Tertullian med sine berømte ord; ”Hva har Athen å gjøre med Jerusalem? Hvilken likhet er det mellom Akademiet og Kirken?”(som sitert i ”21 Kirkefede”Peder Halldorf), til Augustin, Justin Martyr og Boethius i den andre enden av skalaen. Den holdningen som ble den rådene, var filosofien og den hedenske kunnskap som ”tjener” for teologien. Hedensk filosofi og kunnskap skulle ikke studeres for sin egen del, men som et redskap for teologien. Grant sier; “The most productive Christian attitude, however, regarded pagan philosophy as a repository of helpful ideas for the better understanding of Christianity itself. It was philosophy in the service of Christianity, a relationship that came to be called the ”handmaiden tradition.” In the course of the subsequent history, philosophy-by which I mean the amalgam of natural philosophy, science, and metaphysics-was destined to play a significant role in shaping Christian theology and instilling a scientific spirit and outlook in the Christian milieu, results that ultimately proved extremely beneficial to Western civilization.”(Sciense and Religion,s.105).

En mann som jeg allerde har nevnt, Boethius, som levde i tidlig middelalder skal vi vie litt oppmerksomhet. Han ble født rundt år 480, og kom fra en aristokratisk romersk familie.(Kristen tenkning, Tony Lane)Han kunne gresk, og oversatte flere av Aristoteles` verker om logikk til latin. Han har også muligens oversatt verk av Archimedes og Euclid. Han skrev også selv fem avhandlinger om logikk, og i tillegg flere kommentarer på verk om logikk. Boethius oversettelser og verk om logikk fikk en enorm innflytelse. Grant sier, ”When taken together all of this works and a few others were known as the ”old logic”(logica vetus) which with its emphasis on rationality, served as a major source of intellectual activity…between the sixth and eleventh centuries.” (Science and religion, s. 140) I denne tiden var Boethius oversettelser av Aristoteles det vesten kjente til av den greske filosofen. Boethius skrev også flere teologiske verk, og også her benyttet han seg av logikk og fornuft. Grant sier; ”Boethius began a trend that would eventually revolutionize Christian theology an transform it into a rationalistic and analytical disipline that made medieval theology different from anything that followed in subsequent centuries…But if Boethius made dramatic changes in the way theology was done, he was also a Christian who never intruded anything into his secular works on logic and the quadrivium that might suggest he was a Christian.” (Science and religion, s. 141). Boethius verk skulle bli sterkt vektlagt på Europas katedralskoler.
”The ressurection of Boethius old logic was a major impetus behind the appliation of reason to all kinds of problems in the late tenth century.” (Science and religion, Grant s.149)
Gerbert av Aurillius, som siden skulle bli Pave Sylvester 2. var lærer ved en katedralskole og var kanskje den første som for alvor satte fokus på Boethius verker. Grant sier ”In the eleventh century, Gerbert`s student s disseminated his love for learning and his teaching methods throughout northern Europe. As a consequence, logic became a basic subject of study in the cathedral schools of Europe. And in the twelfth and thirteenth centuries , would become even more deeply entrenched in the curricula of the cathedral schools and the universities of Europe.(Science and religion,Grant,s.150). Logikk var altså en del av både katedralskolene og universitetene fra før de øvrige Aristotelels verker ble oversatt fra arabisk og gresk Det skulle etter hvert også bli brukt i teologien. Grant sier: "The apparent power of logic and reasoned argumentation encouraged some early medieval authors to apply these powerful tools to theology, especially to the revealed truths of the faith, which were the focal points of medieval Christian theology. The application of reason and logic to revelation, and to theology in general, is a significant part of the medieval struggle between faith and reason, or, in its broader context, the relations between science and religion. There were indeed other important facets of the relations between science and religion in the late Middle Ages, but the interaction of reason and revelation appeared even before the introductions of Aristotle`s natural philosophy in the mid-twelfth century.

I lys av dette kommer opplysningstidens filosofers svartmaling av middelalderen som en tid av tro i motsetning til rasjonalitet og fornuft i et noe underlig lys. Middelalderens mennesker brukte til og med logikk på teologien. Som jeg allerde har sitert fra Grant: ”Boethius began a trend that would eventually revolutionize Christian theology an transform it into a rationalistic and analytical discipline”. Det er riktig nok at det i tidlig middelalder ikke skjedde de store og dramatiske fremskritt når det gjelder vitenskap og forskning, men som Grant sier om vitenskap og forskning i tidlig middelalder; ”That it reached even this relatively low level of scholarship is rather remarkable when one consider the great societal changes that where underway as a result of the barbarian invasions that had begun in earnest in the fourth century and continued until the tenth century.”(Science and religion s.145).

Del 6

Christianculture anbefaler!

2006-09-26T14:16:00.000-07:00

Hvordan bør vi se på trusler og krav fra deler av den muslimske verden, og hvordan bør vi møte det? Så lenge de ser at krav, trusler og vold virker, må vi regne med at det vil fortsette. Jeg anbefaler denne artikkelen av Daniel Pipes. Se også denne artikkelen av Clifford D. May.

30 dagers bønn for den muslimske verden.

2006-09-23T07:39:00.000-07:00

Etter pavens foredrag har vi nå opplevd flere drap på kristne. Kirker har blitt angrepet. Hatefulle demonstrasjoner rundt om i den muslimske verden har fordømt paven og enkelte har ønsket å korsfeste ham. Den inflytelsesrike muslimske lederen Qaradawi kalte sist fredag for "vredens dag". Samtidig er forfølgelse og undertrykking av kristne et vanlig fenomen i mange muslimske land som ikke er begrenset til saken rundt pavens foredrag.

Jesus sier "velsigne dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere" (Lukas 6.28). Jeg vil derfor oppfordre alle kristne til å delta i den internasjonale bønnekampanjen "30 dagers bønn for den muslimske verden." Denne kampanjen går samtidig med muslimenes fastemåned Ramadan som starter på søndag 24/9 for norske muslimer. Informasjon om kampanjen kan du finne her.

Islams råd opprettholder sin kritikk av paven.

2006-09-19T03:18:00.000-07:00

Ifølge en artikkel i Magazinet opprettholder Islamsk Råd i Norge sin kritikk av paven. Mohammad Hamdan sier at - Når det gjelder pavens uttaleser, er det noe vi ikke godtar. Den type uttalelser skader dialogen mellom ulike religiøse grupper, og vi vil spørre paven når han snakker om historie:- Hva mener han om den vold som er utøvet av den kristne kirke i den aktuelle historiske epoken paven tar for seg.

Det Hamdan tydeligvis ikke er klar over er at Den Katolske kirke har tatt et oppgjør med de overgrep den har begått opp gjennom historien. Mitt spørsmål til Hamdan blir da, når kan vi forvente et lignende oppgjør fra Islamsk råd?

Hvor er selverkjennelsen?

2006-09-18T15:12:00.000-07:00

Sukk. Hva skal man tilslutt mene om reaksjonene på pavens tale. Alt fra mordtrusler, brenning av kirker, drap på en nonne, og her i Norge krav om at norske kristne skal ta avstand fra pavens tale. Dette fra folk som høyst sannynlig aldri har lest den. Hadde ikke det hele vært så tragisk, så kunne man sett det humoristiske i det; "Nåde deg hvis du sier at jeg er voldelig, da slår jeg deg ned." Dette blir i bunn og grunn budskapet som sendes. Samtidig foregår det en massiv diskriminering og undertrykkelse av kristne i mange muslimske land.

I The Boston Globe sto det idag en artikkel om Al Qasemi College som er det første institutt for høyere islamske studier i Israel. Fra dette instituttet kommer et helt annet budskap og jeg siterer fra artikkelen:
Speaking at campuses, mosques, and the homes of Muslims, the Al Qasemi faculty said that it is time for Muslims to quit blaming others and examine their own responsibility for the troubles of Islamic civilization

Et ord fra Matteusevangeliet fra Jesu munn burde også være ord til ettertanke for mange av disse indignerte muslimene som krever og truer:
Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt når det er en bjelke i ditt eget...Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.

Er et nytt stort Al Qaida angrep nært forestående?

2006-09-17T13:13:00.000-07:00

I følge denne artikkelen i WorldNettDaily oppforder Al Quaida amerikanske muslimer til å forlate USA, og og spesielt New York og Washington, samtidig som det antydes et angrep som vil innebære en eller annen form for masseødleggelsesvåpen. Den pakistanske journalisten Hamid Mir som også er kilden til WorldNetDaily, har hevdet at Al Quaida allerede har smuglet koffertatomvåpen inn i USA. Også tidligere FBI rådgiver Paul L. Williams har hevdet dette. Dersom et angrep av en slik karakter ville inntreffe, vil det ha så store konsekvenser både menneskelig, politisk og økonomisk at det er vanskelig å forestille seg. Det er å håpe at dette bare er retorikk, men enkelte har hevder at det ikke er et spørsmål om, men når et angrep med masseødleggelsesvåpen vil finne sted. Se forøvrig disse linkene:

http://www.adnki.com/index_2Level.php?cat=Terrorism&loid=8.0.338885348&par=0

http://www.wnd.com/news/article.asp?ARTICLE_ID=45203

http://www.thestandard.com.hk/stdn/std/Focus/GG19Dh02.html

Oppdatering:
Northeast Intelligence Network publiserte følgende 18/9:
In an article provided exclusively to the Northeast Intelligence Network and Canada Free Press by Dr. Paul Williams and Mr. David Dastych on Saturday, “final preparations have been made for the next major attack on the US” identified as “American Hiroshima,” suggesting the attack will be nuclear in nature. Since we published that report, confidential sources in law enforcement positions have privately confirmed to the Northeast Intelligence Network that a "disturbing trend" is being reported on both of our borders – a pattern that is consistent with a potential nuclear attack scenario against the US. According to these sources, a "significant and alarming number" of illegal aliens attempting entry into the US, caught by border patrol agents, have been found to be carrying Potassium Iodide tablets, which are used to protect against exposure to radiation in emergency situations.*According to our sources, the illegal aliens who have been caught have been described as OTMs (other-than Mexicans), and consist primarily of Chinese and Iranian nationals on our southern border, and Asians and others from a variety of Middle Eastern countries at the US-Canadian border. Law enforcement sources providing this information to the Northeast Intelligence Network agreed that this is “a very recent phenomena,” but one that has increased to “alarming levels” and is of particular concern to government officials.

Christianculture anbefaler!

2006-09-16T13:05:00.000-07:00

Les Fader Raymond J. de Souzas meget gode artikkel om responsen på pavens foredrag.

På`n igjen.

2006-09-15T09:12:00.000-07:00

Igjen er muslimer verden over ute etter å kneble ytringsfriheten. Denne gangen er et sitat som paven har kommet med, tatt ut av sin kontekst, og dermed kommer kravet fra muslimske ledere verden over om at paven skal be om unskyldning. Det er å håpe at paven ikke lar seg kue av denne type krav og trusler , som etterhvert begynner å bli et mønster. Les hele hele pavens svært reflekterte og interessante foredrag her.

Til ettertanke!

2006-09-12T10:10:00.000-07:00

Uten Jesus og kristendommen ville vi ikke hatt: ”Messias” av Handel, ”Skapelsen” av Hayden, Mozarts requiem, Michelangelos ”Pieta”, ”Paradise lost” av Milton, ”Den guddommelige komedie” av Dante, ”Den fortapte sønn” av Rembrandt, Bachs juleoriatorie, Leonardo Da Vincies ”Nattverden”, William Booth og Frelsesarmeen, Kristi gravleggelse” av Caravaggio, Faure`s requiem, Gounod/Bachs ”Ave Maria”,"Det nye Testamentet", ”Mors et Vita” av Gounod, ”Pieta`” av Tizian, Det Sixstinske kapell, ”Matteus kallelse” av Caravaggio, Østkirkes ikoner, ”Dekameronen av Boccaccio, ”Pilgrims progress” av Bunyan, Georges Herberts dikt, ”Stabat Mater” av Poulenc, ”Passio” av Arvo Part, ”Symphony of Sorrowful songs” av Gorecki, ”Tyngden og Nåden” av Simone Weil, ”Dark night of the soul” av St. John of the cross, Pascals ”Tanker”, Moder Theresa, ”Stabat Mater” av Pergolesi, ”Narnia” av C S. Lewis, ”De Civitate Dei” av Augustin, ”Moses” av Michelangelo, Vatikanmuseet, ”Forklarelsen” av Rafael, "Brødrene Karamasov" av Dostojevskij"David" av Michelangelo osv. osv. osv. osv.osv. osv. osv....................................

Kristendom og vitenskap. Del 4

2006-09-10T18:17:00.000-07:00

Her er del 4 i min artikkelserie om kristendom og vitenskap. Hvis du vil lese fra begynnelsen finner du del 1 her.

Som vi allerede har sett, mener både Jaki , Grant, Whitehead og Stark at grunnlaget for moderne vitenskap ble lagt i middelalderen. Men hva var det med middelalderen som var forskjellig f. eks fra gresk kultur? Grekerne så på universet som syklisk, evig og til dels som en levende organisme, de og tilla det guddommelighet. David Lindberg sier; ”Plato assigned divinity to the world soul and considered the planets and fixed stars to be a host of celestial gods” (Som sitert hos Stark; For the glory of God). I følge vitenskapshistoriker Stanley Jaki er bl.annet dette ting som hindrer en rasjonell tilnærming til verden og som gjorde at vitenskap ble til en dødfødsel både hos grekerne og i en rekke andre kulturer.

Kristendommen brakte med seg en et annet syn på virkeligheten, blant annet enn tro på at Gud og skaperverk er adskilt, noe som førte til en depersonifisering av universet. Bibelen poengterer sterk at Gud og skaperverk er adskilte størrelser, og advarer gjentatte ganger mot å redusere Gud til det skapte. Allerede 1Mosebok kapittel 1 slår Bibelen fast at Gud er allmektig, over, og adskilt fra skaperverket.

Mye av GT dreier seg om Guds advarsel gjennom profetene om å degradere Gud til det skapte, d.v.s. å tilbe skapelsen som om det var en gud. Profeten Jeremia gir et godt eksempel i kapitel 2.26 –28 : ”På samme måte som en tyv blir til skamme når han blir grepet, slik er Israels hus blitt til skamme, de, deres konger og deres fyrster, deres prester og deres profeter. For de sier til et tre: ”Du er min far,” og til en stein: ”Du fødte meg.” For de har vendt ryggen mot meg, og ikke ansiktet. Men på den tiden det onde kommer over dem, sier de. ”Stå frem og frels oss!” Men hvor er dine guder som du har laget deg? La dem stå frem, hvis de kan frelse deg på den tiden det onde kommer over deg. For som tallet på dine byer er, så mange er dine guder blitt.”

Her ser vi et godt eksempel på Guds advarsel om å degradere det guddommelige til det skapte, og vi ser en interessant konsekvens av å gjøre nettopp det: Polyteisme. Når Gud degraderes til det skapte er han ikke lenger allmektig, hvorpå man tar seg mange mindre guder for å kompensere for tapet av en allmektig Gud. I hele GT ser vi at Gud fremstår som er allmektig, Han står over det skapte, og Han er en.

En av de apokryfe skriftene fra gammeltestamentlig tid, Visdommens bok, antagelig skrevet av en jødisk forfatter i Aleksandria i det 1. århundre f. Kr. gir også en sterk beskrivelse av den jødiske ideen om Gud som skaper som står over universet, og advarer mot å dyrke det skapte som Gud. Selv om Visdommens bok er regnet blant de apokryfe skrifter, er det følgende sterkt preget av jødisk tenkning om Gud og naturen: ”Alle mennesker som ikke erkjente Gud, var fødte dårer. De gav akt på det skaperverket, men overså Skaperen; de evnet ikke å kjenne Den Værende, enda de så hans gode verk. Nei, ilden, vinden, stormen, stjernekretsen, fossende vann, himmellegemene som styrer verden – disse ting holdt de for å være guder. Men om det nå var skjønnheten i alt dette som lokket og ledet dem til denne villfarelsen, så burde de skjønne hvor mye herligere Herren er. For han som skapte alt dette, er skjønnhetens opphavsmann. Eller var det kanskje naturkreftenes makt og virkekraft som overveldet dem? Da burde de forstå at han som skapte naturkreftene, er enda mye sterkere. For av storheten og skjønnheten i alt det skapte kan vi slutte oss til hvor stor og herlig Skaperen må være. La oss likevel ikke dømme disse menneskene for hardt, for bak deres villfarelse kan det ligge en ekte lengsel etter å finne Gud. De vandrer rundt i Guds skaperverk, de ser og gransker, og synet er så vakkert at det trollbinder dem. Men på den annen side har de ingen unnskyldning, for når de hadde nådd så langt i erkjennelse og utforskning av verden, burde det være desto lettere for dem å erkjenne skaperverkets Herre.” (Visd.13,1-9)

Vi ser et tydelig ”ekko” fra dette avsnittet i Visdommens bok hos Paulus i Rom.1.20 –25: ”For helt siden verdens skapelse har Hans (Guds) usynlige egenskaper vært klart synlige; det gjelder Hans evige kraft og Hans guddommelighet. Disse usynlige egenskaper kan kjennes ut fra de gjerninger Gud har gjort. Slik er menneskene uten unnskyldning…de byttet bort den forgjengelige Guds herlighet med et bilde gjort lik et forgjengelig menneske, og bilder av fugler firbente dyr og krypdyr…De byttet bort Guds sannhet med løgnen og tilba og tjente skapningen i stedet for Skaperen” I både jødisk og kristen tenkning er dette grunnleggende, Gud er allmektig og står over og utenfor skaperverket.

I mange av kirkeferderens apologetiske skrifter ser vi hvordan de sterkt poengterer dette. Tatian en kristen apologet fra det 2. århundre sier: ”For matter is not like God, without beginning, nor, as having no beginning, is of equal power with God; it is begotten, and not produced by any other being, but brought into existens by the framer of all things alone.”
Athenagoras gir følgende definisjon av en kristen, det er en som; ”distinguish God from matter, and teach that matter is one thing and God another, and that they are separated by a wide interval, for the Deity is uncreated and eternal,, to be beheld by the understanding and reason alone, while matter is created and perishable…”(som sitert hos Jaki; Science and creation)

En annen ting som understrekes sterkt i Bibelen en lineær historieforståelse. Gud skapte verden, og med den tiden. Kristus døde for syndene en gang for alle, og skal ved historiens slutt komme tilbake for å dømme levende og døde.
Vi kommer i denne sammenheng ikke utenom Augustin og hans store verk ”De Civitate Dei/Guds stad. Denne boken ble et oppgjør med antikkens verdensbilde og bidro mer enn noen annen til å forme middelalderens forståelse av virkeligheten. Her tegner han et bilde av gudsfolkets vandring ”som en pilegrimsvandring fra tidens morgen til tidens slutt, fra skapelsen og til fullendelsen”( Innledn.til Guds stad) Han argumenterer for en lineær virkelighetsforståelse. Han tar et oppgjør med troen på at ”verden er evig og uten begynnelse, og at Gud ikke har skapt den”( Guds stad ), og argumenterer for at Gud skapte både verden og tiden samtidig.
Han sier at ”Forskjellen mellom tid og evighet er nemlig at tid bare eksisterer der det er bevegelse og dermed forandring, men evighet bare finnes der det ikke skjer noen forandring. Det må finnes noe som beveger og forandrer seg for at det skal være noe som heter tid…Skriften taler alltid sant, og den sier :”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.” Dette må vi forstå dit hen at Gud ikke hadde skapt noe før. Hvis han hadde skapt noe før himmelen og jorden, burde det heller ha stått at det var dette som var ”i begynnelsen”. Altså er verden helt klart skapt sammen med tiden, og ikke i den. Det som skjer i tiden, har tid både før og etter seg; det har fortid bak, og fremtid foran seg. Men, ”i begynnelsen” kunne det ikke finnes noe fortid, fordi det ikke var noe som beveget og forandret seg, og slik kunne forårsake et tidsforløp.”( Guds stad)
Men Augustin tar også et direkte oppgjør med troen på et syklisk verdensbilde: ”Andre (greske filosofiske retninger) mener at verden – og dermed også menneskene – ikke er evige, men går under og fornyes om og om igjen…Disse teoriene rommer imidlertid mange indre selvmotsigelser og også uberettigede påstander om Gud. For vår del står det fast at ”Kristus gjennom sin død gjorde opp med synden, en gang for alle” og at ”døden ikke lenger skal ha makt over ham” Verden og menneskene er skapt en gang i tiden og gjentar seg ikke…Både skriften og fornuften avviser påstandene om at verden gjentar seg …og om at verden er evig…Skriften kan iallfall ikke taes til inntekt for en syklisk forståelse av verden.”( Guds stad). Augustin avslutter sitt store verk med å beskrive de dødes oppstandelse og de saliges endelige mål, den himmelske byen. Dermed vitner Augustin også om kristendommen som fremtidrettet. I bok 22 av ”De Civitate Dei” peker Augustin på at ”Gud gav menneskene et sinn, med evne til å tenke og forstå", og han understreker at denne evnen er ”noe godt og underfullt”. Han sier at menneskets tenkeevne ”med alt hva den kan oppdage, lære og øve seg i” vitner om ”hvor rikt utstyrt menneskenaturen er”.
Så legger han ut i det vide og brede om alt menneskene har oppnådd ved hjelp av sin fornuft og sin åndskraft; ”Bare se hvor utrolig dyktige vi er blitt til å lage tøyer og bygge hus og hva vi har oppnådd innen jordbruk og skipsfart. Se det mangfold av vaser, statuer og malerier som kunstnerne har skapt. Tenk på det som ytes og fremføres på teatrene…tenk hvor flinke vi er blitt til å fange ville dyr, til å drepe dem, til å temme dem. Tenk på de mange slags gifter, våpen og krigsmaskiner menneskene har fremstil for å forsvare seg...Tenk også på alle de medisinene og hjelpemidlene for å behandle sykdom…Vi har talekunstens skjønnhet og lyrikkens rike skatter…Vi har de mange musikkinstrumenter og alle slags melodier som menneskene har skapt…Tenk hvor dyktige menneskene er blitt i geometri og aritmetikk, og hvilken innsikt vi har i astronomiens lover. I det hele er det enormt mye vi vet om vår verden.” Augustin avslutter sin lange oppramsing med å si; ”Det er den sanne og store Gud som skapte disse evnene i menneskene”.

1600 år senere kan vi selvfølgelig smile litt av Augustins utlegninger om at hvor langt man er kommet på forskjellige felt, men den mentalitet som Augustin her avslører i forhold til fornuften, teknologi og verden omkring seg er av stor interesse. For det første avslører den en mentalitet som mange av opplysningstidens filosofer fornektet at middelaldermenneskene hadde. For det andre er det interessant nettopp fordi det er Augustin som sa det, gitt den innflytelse han har hatt på ettertiden.

I boken ”The spirit of early Christian thought” sier Robert Wilken; ”The censorious charge that Christian thinking relies on faith, not reason, is as old as the church itself…In the late eighteenth century this ancient reproach was given new life by the French philosphes…With its dogmas, its authoritative scriptures, its bishops and pope, the church, it seemd stood astride the path to enlightenment. Christianity said Edward Gibbon, had “debased and vitiated the faculties of the mind” and ushered in an age of darkness, extinguishing the brilliant flame of the intellect kindled by the ancient Greeks. By undermining confidence in the power of reason, Christianity had smothered the spirit of questioning and investigation.” Men som Wilken videre bemerker; “On of the most remarkable features of intellectual life in the Roman Empire is not only that the church attracted gifted thinkers from the society but also that their writings became the object of serious criticism by the best philosophical minds of the day, among them Galen in the second century and Porphyry in the third. The persistence of argument and debate between Christians and pagans over the course of several centuries laid to rest the view that Christianity undermined confidence in reason. Christian thinkers could not be summarily dismissed. Henry Chadwick, the distinguished historian of the early church, once remarked that in his day Augustine of Hippo was the most intelligent man in the Roman Empire”

Del 5

Christianculture anbefaler!

2006-09-08T18:15:00.000-07:00

Jeg anbefaler denne svært klargjørende artikkelen skrevet av Professor Moshe Sharon.

Kristendom og vitenskap. Del 3

2006-09-07T07:13:00.000-07:00

Her er del 3 av min serie innlegg om kristendom og vitenskap. Du vil få størst utbytte av innlegget hvis du leser de to foregående. Du finner del 1 her.

Men hvor kommer så denne oppfatningen fra, at kristendom og vitenskap er i opposisjon til hverandre? Mye av det ligger i vår forståelse av middelalderen og av koblingen mellom middelalderen og kristendommen. Ideen om middelalderen som en tid med barbarisme og mørke kan spores helt tilbake til Petrarca. Han delte historien i to deler “antiqua” (den gamle) som inkluderte romersk historie helt frem til de kristne keiserne, og “nouva” (den moderne) som gjaldt fra de kristne romerske keisere til hans egen tid.

Edward Grant gir oss en brilliant forklaring på hvordan myten om “den mørke middelalderen“ oppsto; ”Petrarch loved ancient Roman history and regarded it as the only period worthy of study. The second, or modern period, covering the history of Christian Europe, he viewed with complete disdain and contempt, characterizing it as barbarous, a period of darkness…Some generations later, humanists came to believe that they were not living in a period of darkness, but in a period of renewal following the darkness. In 1469, the humanist Giovanni Andrea (1417-1475) invented a term “media tempestas”, or “middle time” to identify the period of European history after the period of ancient Rome.
But it was the reaction by humanists against the period that intervened between the conversion of Roman emperors to Christianity and their own time, in combination with the Protestant Reformation, that foreordained a dark future for the period we now call the Middle Ages. For although they where often worlds apart in their values, humanists scholars and Protestant reformers both agreed, but for radically different reasons, that antiquity had ended by the fifth century and was followed by a thousand years of ignorance and worse, degeneracy” The third period, which followed the second degenerate period, was of course that in which the humanists lived” (God and reason in the Middle Ages ) .

Denne myten om “den mørke middelalderen” har så blitt brukt for alt den er verdt av senere intellektuelle , når det passet deres agenda. Norman Cantor sa ; ”It is well known that the image of the Middle Ages which obtained at any given period in early modern Europe tells us more about the difficulties and dilemmas, the intellectual commitments of the men of the period than it does about the medieval world itself…the sarcastic opprobrium of the Enlightenment toward the medieval world was in large measure dictated by the guerilla warfare which the “philosophes” waged against the power and pretensions of the church in their own day” (som sitert i “God and reason in the Middle Ages”, Grant).

Rodney Stark sier: ”The identification of the era beginning in 1600 as the ”Enlightenment” is as inappropriate as the identification of the millennium before it as the ”Dark Ages.” And both imputations were made by the same people-intellectuals who whished to discredit religion and especially the Roman Catholic Church, and who therefore associated faith with darkness and secular humanism with light. To these ends they sought credit for the “Scientific Revolution” (another of their consepts), even if none of them had played any significant part in the scientific enterprice.
One of the first steps in this effort was to designate their own era as the “Enlightenment” and to claim it was a sudden and complete disjuncture with the past. To this end the “Dark Ages” were invented. Among the first to do so, Voltaire (1694-1778) described medieval Europe as hopelessly mired in “decay and degeneration.” This became the universal theme. Jean-Jacques Roussea (1712-1778) wrote of previous centuries: “Europe had relapsed into barbarism of the earliest ages. The peoples of this part of the world, so enlightened today, lived some centuries ago in a condition worse than ignorance.” A century later, when Jacob Burckardt (1818-1897) popularized the idea of the “Renaissance” the “Dark Ages” were a historical certitude, not to be shaken until late in the twentieth century.
Moreover it was not enough to blame the “Dark Ages” on Christianity; religion must also be denied any credit for the rise of science. Hence it was necessary to discredit the achievements of the Scholastic era. In keeping with the aim, John Locke (1632-1704) denounced the Scholastics as hopelessly lost in a maze of trivial consernes, as the “great mintmasters” of useless terms as an “expedient to cover their ignorance.” In similar fashion, one after another of the philosophes condemned Catholic scholarship until the word “scholastic” became an epithet-defined as “pedantic and dogmatic” according to any edition of Webster.
With the past out of the way, the central aspect of the campaign by the likes of David Hume, Voltaire and their associates consisted of wrapping themselves in the achievements of science to authenticate their condemnation of religion in general, and Catholicism very specifically.”( For the glory of God)

Som Rodney Stark viser prøvde mange av opplysningstidens filosofer å fremstille kirken og kristendommen som motstander av vitenskap, fornuft og rasjonell tankegang, og å likestilte kristendommen med barbarisme og uvitenhet. Dette lyktes de også med, og la grunnen for den oppfatning mange i dag har av kristendommen. De lykkes også med å fremstille middelalderen som en tid hvor mørke, overtro, uvitenhet og barbarisme rådet, men dette er mer enn en karikatur som vi skal se.

I boken ”Science and religion, 400 B.C to A.D. 1550” sier Edward Grant; A distinguished medieval historian encapsulated a common view of the Middle Ages when he reported that “The Middle Ages were condemned as a “thousand years withouth a bath” by one well-scrubbed nineteenth-century writer. To others they were simply “the Dark Ages” – recently described (facetiously) as the one enormous hiccup on human progress.” At length, sometime in the fifteenth century the darkness is supposed to have lifted. Europe awakened, bathed, and began thinking and creating again”(Hollister 1994)…It is difficult to imagine a more inaccurate and misleading assessment. Yet the attitudes described above were commonplace between the seventeenth and nineteenth centuries. In the eighteenth century, for example, Voltaire, the famous French author an philosopher, spoke for many when he referred to “ the “history of the Middle Ages” as “a barbarous history of barbarous peoples, who became Christians but did not become better because of it” and that it is necessary to know the history of that age only in order to scorn it. Such attitudes were commonplace in the nineteenth and twentieth centuries”

Problemet er at lignende ideer og tanker forsatt er rådene hos veldig mange mennesker når det gjelder både middelalderen og kristendom. Dette til tross for at mange fagfolk i stor grad har ”avskaffet” den ”mørke” middelalderen. Etter å ha tatt for seg mange av mytene, og de negative holdningene rundt middelalderen kommer Grant med følgende, for noen, overraskende påstand; ”Despite all the anti-medieval passages cited to this point, the Middle Ages was one of the most innovative periods in human history.” (Science and Religion).

I sin bok "God and reason in the middle ages"sier han: "What made it possible for western civilization to develop science and the sosial science in a way that no other civilization had ever done before? The answer I am convinced, lies in a pervasive and deep-seated spirit of inquiry that was a natural consequence of the emphasis on reason that began in the Middle Ages"

Del 4

Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!

2006-09-06T14:23:00.000-07:00

Kristi ord om å ”gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er” (Matt. 22,21), gir det kristne grunnlag for et skille mellom stat og kirke, og således et sekulært samfunn. Et av resultatene av reformasjonen ble en nødvendig sekularisering av samfunnet, fordi kirken aldri var ment å være en politisk maktfaktor. Men et sekulært samfunn i form av skille mellom stat og kirke, er noe annet enn et sekulært samfunn med sekulære mennesker hvor kristendommen er fullstendig marginalisert. Sekulariseringen i Europa har i følge Erik Bjerager blitt ”sin egen ideologi, sekularismen, hvis dypeste anliggende er å fordrive kristendommen fra samfunnet”, og som han sier; ”Det har vært forsøkt gjort flere ganger før i verdenshistorien, og hver gang med et skremmende resultat”(” Gud bevare Danmark”). Jesus sa gi keiseren hva keiserens er, men han sa også gi Gud hva Guds er. Hvilke konsekvenser har så et sekulært samfunn med sekulære mennesker hvor kristendommen i stadig større grad er blitt marginalisert?

En av konsekvensene har vist seg i demografien, noe denne artikkelen viser. Sekulære mennesker føder færre barn enn religiøse mennesker. Årsakene til dette kan være mange og sammensatte, men det forandrer ikke på realitetene. Dersom dette er en trend som ikke forandrer seg, vil de langsiktige konsekvensene være at sekulære mennesker vil bli færre, og religiøse mennesker vil bli flere. Europa kommer til å bli mer religiøst, spørsmålet er hvilken religion som vil dominere. Fundamentet for et sekulært samfunn i form av et skille mellom stat og kirke finner vi i Bibelen og kristendommen. Å sikre det for fremtiden innebærer derfor en revitalisering av kristendommen i Europa. En revitalisering av kristendommen innebærer at enkeltmennesker i Europa vender tilbake til Kristus og den kristne tro. Alternativet kan på sikt bli slutten på det sekulære samfunn. Les for øvrig denne artikkelen.

Kristendom og vitenskap. Del 2

2006-09-05T23:23:00.000-07:00

Her er del 2 i min serie innlegg om kristendom og vitenskap. For å få med sammenhengen anbefaler jeg at du leser del 1 først.

Jaki og Whiteheads positive holdning til kristendommen kan synes kontroversiell, fordi den vanlige oppfatningen har vært at kristendom har stått i opposisjon til vitenskapelig utvikling og fremgang, men faktum er at Jaki ikke er den eneste vitenskapshistoriker som ser kristendom og vitenskap i et mer positivt lys en det som har vært vanlig, selv om ikke alle vil begrunne det på samme måte. Thomas E. Woods sier i boken "How the catholic church built western civilization":“For the last fifty years, virtually all historians of science – including A. C. Crombie, David Lindberg, Edward Grant, Stanley Jaki, Thomas Goldstein, and J. L. Heilbron-have concluded that the Scientific Revolution was indebted to the church.”

J. D Bernal er en vitenskapshistoriker som har hevdet noe annet. I boken ”Vitenskapens historie” sier Bernal for eksempel at ”Likevel må det være riktig å si at den moderne vitenskap er direkte utviklet fra gresk vitenskap som utstyrte den med sine grunntanker, sin metode og sitt språk. Alle de allmenne problemer som moderne vitenskap vokste frem av – himmelen, natur, eller menneskekroppen, eller universets funksjonsmåte - ble formulert av grekerne”. Allikevel forsetter Bernal med å si at ”Dessverre trodde de (grekerne) også at når disse problemene var løst på deres utpreget logiske og vakre måte, at de var løst for godt”. Videre peker han på at da grekernes løsninger for det meste var ”meningsløse eller gale, kan det hevdes at gresk vitenskap mer har vært en hemsko enn til hjelp”.
Selv om vi på ingen måte skal undervurdere grekernes innflytelse og betydning, kan det hevdes at respekten for grekerne rett og slett var for stor, og det var først når man begynte å stille spørsmål ved gresk vitenskap at man tok det store skrittet i retning av moderne vitenskap. I boken ”Victory of reason” sier Rodeny Stark; ”Greek learning was a barrier to the rise of science.”

Når temaet kristendom og vitenskap kommer opp, blir gjerne Galieo og Giordano Bruno trukket frem som eksempler på kirkens motstand mot vitenskap. Men selv disse sakene er ikke entydige, og som historikeren Frances Yates peker på i "Modernitetens okkulte inspirasjon", er det mer sannsynlig at Bruno ble dømt på grunn av sin okkulte hermetiske filosofi enn på grunn av et vitenskapelig heliosentrisk syn.( Uten at det rettferdiggjør brenningen av Bruno).

Når det gjelder Galileo sier hun at han ”aksepterte at jorden beveger seg av helt andre årsaker enn Bruno…Galileo overførte den store debatten om kopernikanske og det ptolemeiske systemet for universet til et rasjonelt og vitenskapelig nivå”, samtidig sier hun at ”rammen rundt den er forundelig lik den tidligere debatten på et pytagoreisk og hermetisk nivå”, og hun stiller spørsmålet om Galileo hadde lest Bruno. Videre sier hun at ”Man kan undres om den måten Bruno hadde brukt kopernikanismen på ( i forhold til sin okkulte filosofi. Min kommentar.), kan ha fått inkvisitorene til å spørre seg om det kanskje lå noe mer bak Galileos støtte til teorien om at jorden beveget seg.”

I boken ”Inquisition” sier Edward Peters; ”In many respects…Galileos work The starry Messenger appeard to resemble in an unsettling way some of the style and argument of Bruno…There is much to be said in the favour of the view that Galileo was condemned in the manner that he was because of his association in the minds of the theologians and inquisitors with the style and work of Bruno.” Hvis så er tilfelle som Yates og Peters antyder, ligger det i tilfelle andre ting enn motstand mot vitenskap bak saken mot Galileo, uten at det dermed rettferdiggjør kirkens håndtering av saken. Dersom det dreide seg om vitenskap, handlet det egentlig ikke om vitenskap mot teologi, men om to vitenskapelige modeller; det ptolemaiske og det kopernikanske.

Forøvrig sier Edward Grant om Galileosaken i boken "God and reason in the middle ages”; "Those who condemned the Church`s action in the seventheenth century as antiscientific and a blow against freedom of thought did not trouble to distinguish between the Church of the seventheen century and the medieval Church, whatever hostile and negative descriptions were applied to the actions of the Catholic Church of the seeventheenth century were also applied to the Church of the Middle Ages, as well as to all aspects of medieval intellectual life. Although many, if not most, of these characterizations are untrue for the Middle Ages, few troubled to differentiate the periods."

Del 3

Kristendom og vitenskap! Del 1

2006-09-04T04:07:00.000-07:00

I tiden som kommer vil jeg poste flere innlegg om emnet kristendom og vitenskap. Her er del 1:

Kristendom er ikke først og fremst kultur, men individets relasjon til Gud basert på Jesu frelsesverk på korset, hvor han døde for all verdens synd. Men kristendom påvirker også kulturen. Ja historikeren Christopher Dawson hevdet at “The great civilizations of the world do not produce the great religions as a kind of cultural by-product; in a very real sense the great religions are the foundations on which the great civilizations rest” ( Progress and religion)

De 400 første årene etter Kristus innebar en kraftig spredning av kristendommen. Den var en oppadgående spirituell og kulturell kraft. Da det vestromerske riket gikk i oppløsning, var kristendommen den samlende åndelige og kulturelle kraft som skulle legge grunnlaget for den nye europeiske kultur. Men kristendommen innebar ikke bare andre verdier enn de som hadde vært rådene i antikken, men et helt nytt syn på virkeligheten som skulle få store konsekvenser for europeisk kultur og sivilisasjon.

Mange europeiske mennesker er den dag i dag mer preget av et kristen virkelighetsforståelse en de selv er klar over. Et av punktene som dette kommer til utrykk, er vår forståelse av tid og historie. Den kristne forståelsen av tid som lineær , og ikke syklisk, brøt med på både gresk og andre kulturers forståelser av virkeligheten.
I boken "Tidens historie" skriver Trond Berg Eriksen om den kristne virkelighetsforståelsen i kontrast til den greske: "Det dreier seg om en enestående, ugjentagbar prosess, en rekke av nye hendelser som er rettet mot et mål. Fremdeles lever mange av disse forestillingene blandt dem som ellers ikke vet noe om, eller bryr seg om kristen lære.I naturen skjer det aldri noe virkelig nytt. Det samme gjentar seg etter uforandelige lover. Det finnes nemlig ikke noe tidspunkt i naturprosessene som står mer sentralt enn et hvilket som helst annet tidspunkt. Straks mennesket trekkes inn, blir naturens kretsløp brutt, fordi det kan gripe inn i naturforløpet med sin frie vilje. Dette er en kristen forutsetning som grekerne ikke kjente til.
For Platon og Aristoteles var historien rett og slett som et stort år av død og gjenfødelse. Også deres egne læresetninger hadde vært ytret før, mente de. Egentlig gjentok de bare gammel visdom som var glemt og som skulle glemmes igjen for så å gjennoppdages når tiden var inne. I sin fjerde eklog gir dikteren Vergil uttrykk for at verdensaldrene nå er i ferd med å begynne på nytt etter en hel omdreining. Skipet Argo skal igjen bære heltene over havet, og Achilles skal nok en gang sendes til Troja!"
Denne sykliske virkelighetsforståelsen har vært vanlig i de fleste store sivilisasjoner. Thomas Cahill sier i sin bok arven etter jødene at "Alle religioner er sykliske, mytiske og uten referanser til historien slik vi kjenner den - alle religioner unntatt den jødisk-kristne gruppe der vestens bevissthet oppsto."

Men ikke bare skilte det kristne virkelighetssynet seg ut fra de andre ved å være lineær. En annen forskjell fra gresk og andre kulturer er den kristne forståelsen av Gud som adskilt fra skaperverket. Rodney Stark sier om gresk virkelighetsforståelse i sin bok "Victory of reason" at "...the Greeks conceived of the universe as not only eternal and uncreated but locked into endless cycles of progress and decay...prompted by defining various heavenly bodies as actual gods, the Greeks transformed inanimate objects into living creatures capable of aims, emotions and desires...Plato taught that the Demiurge had created the cosmos as "a single visible living creature...according to Aristotle, celestial bodies move in circles because of their affection for this action, and objects fall to the ground "because of their innate love for the centre of the world"" Bjørn A. Davidsen sier i boken “Da kvinnen fikk sjel”; “Selv om Aristoteles advarte mot det, fant man i hans filosofi uttrykk for verden som en gigantisk organisme med bevissthet, sjel og fornuft”

Ifølge vitenskapshistorikeren Stanley Jaki ligger blant annet en virkelighetsforståelse basert på et syklisk, panteistisk og animistisk syn til grunn for at vitenskapelig fremgang stoppet opp i alle andre kulturer enn den kristne. I sin bok "Science and creation" tar han for seg mange av de kulturene hvor vitenskapen så ut til å blomstre, men endte med en "dødfødsel" som han kaller den, og summerer opp sin tese på følgende måte:”The miracle is the emergence of a self-sustained type of the scientific endeavour. In a world history that had witnessed at least half a dozen great cultures, science had as many stillbirths. Only once, in the period of 1250-1650, did mans scientific quest muster enough zest to grow into an enteprise with built-in vitality…It should, therefore, seem strange that no major attempt has been made so far to come to grips with the problem of the stillbirths and the birth of science. This book is such an attempt. Its thesis can easily be summed up. Great cultures, where the scientific enterprise came to a standstill, invariably failed to formulate the notion of physical law, or the law of nature. Theirs was a theology with no belief in a personal, rational, absolutely transcendent Lawgiver, or Creator. Their cosmology reflected a pantheistic and animistic view of nature caught in the treadmill of perennial, inexorable returns. The scientific quest found fertile soil only when this faith in a personal, rational Creator had truly permeated a whole culture, beginning with the centuries of the High Middle Ages. It was faith which provided, in sufficient measure, confidence in the rationality of the universe, trust in progress, and appreciation of the quantitative method, all indispensable ingredients of the scientific quest"
I boken gir Jaki en grundig gjennomgang av de religiøse forestillingene i en rekke kulturer bl. annet India, Kina, Egypt, Babylonia og Hellas og viser hvordan de religiøse forestillingene der faktisk hindret vitenskap å blomstre som en selvstendig disiplin. Flere av disse kulturene var på vei mot å utvikle vitenskap, men vitenskapen opplevde i følge Jaki en dødfødsel i alle disse kulturene.

I vår sekulære verden er dette ofte vanskelig å forstå, men historisk sett var det religion som satte premissene for hva slags virkelighetsoppfatning menneskene i de forskjellige kulturene hadde. Hvis man f. eks. oppfatter universet som en levende organisme som noen kulturer gjorde, vil det være vanskelig å komme til den slutning at universet er rasjonelt, og at fysiske lover finnes. Fremskritt blir vanskelig å tro på hvis man anser universet for å være uskapt, og underlagt uendelige sykluser, hvor man har en gullalder, også går det jevnt nedover med verden, før en ny syklus med en ny gullalder begynner.

For at en vitenskapelig tankegang virkelig skulle bryte gjennom var det nødvendig med en depersonifisering av universet og en tro på at Gud og skaperverk var adskilte størrelser. Videre krevde det en tro på at skaperverket var rasjonelt og forståelig, og at det fantes fysiske lover som kunne oppdages. At fremskritt var mulig, og en lineær forståelse av historien var andre viktige momenter. De kulturer Jaki tar for seg i sin bok hadde ofte en animistisk eller panteistisk virkelighetsforståelse som gjorde at det nesten ble umulig å skille gud fra universet. De ofte så historien som syklisk, hvilket gjorde det vanskelig å tro på fremskritt. Deres gudsforståelse var ofte polyteistisk, hvilket gjorde at deres guder var små, og aldri allmektige nok til å skape universet og de var ofte uberegnelige og langt fra rasjonelle. Eller man så det overnaturlige som et slags upersonlig livsprinsipp. Vitenskapelige fremstøt i disse kulturene ble derfor til dødfødsler, som aldri brøt igjennom til virkelig vitenskap, fordi disse kulturers virkelighetsforståelse drepte de grunnleggende premisser for at vitenskap skulle oppstå.

Dette betyr ikke det samme som at disse kulturene ikke gjorde fremskritt innen teknologi, eller vitenskap, men som Rodney Stark sier om gresk vitenskap;” For centuries the ancient Greeks seemd on the verge of achieving science”, men som han konkluderer; ”Ultimately, Greek learning stagnated of its own inner logic.” (Victory of reason). Dette kommer også til utrykk i boken ”Filosofi og vitenskap” (Trond B. Eriksen, Knut E. Tranøy, Guttorm Fløistad): ”Den antikke vitenskapen forfalt og gikk i oppløsning da fjerne og uberegnelige makter igjen gjorde sitt inntog på scenen. Forskerne mistet troen på at virkeligheten var velordnet, stabil og gjennomskuelig. Magi, alkymi og astrologi dukket opp igjen og sammen med mystiske og okkulte systemer, rev de grunnlaget vekk under vitenskapens videre utvikling.”

Allerede I 1925 sa filosof og matematiker Alfred North Whitehead følgende i en forelesning, og i følge Jaki rystet han sine tilhørere:”I do not think, however, that I have even yet brought out the greatest contribution of medievalism to the formation of the scientific movement. I mean the inexpugnable belief that every detailed occurrence can be correlated with its antecedents in a perfectly definite manner, exemplifying general principles. Without this belief the incredible labors of scientists would be without hope. It is this instinctive conviction, vividly poised before the imagination, which is the motive power of research: - that there is a secret, a secret which can be unveiled. How has this conviction been so vividly implanted on the European mind?When we compare this tone of thought in Europe with the attitude of other civilizations when left to themselves, there seem but one source for its origin. It must come from the medieval insistence on the rationality of God, conceived as with the personal energy of Jehovah and with the rationality of a Greek philosopher. Every detail was supervised and ordered: the search into nature could only result in the vindication of the faith in rationality. Remember that I am not talking of the explicit of a few individuals. What I mean is the impress on the European mind arising from the unquestioned faith of centuries. By this I mean the instinctive tone of thought and not a mere creed of words. In Asia the conceptions of God were of a being who was either too arbitrary or to impersonal for such ideas to have much effect on instinctive habits of mind. Any definite occurrence might be due to the fiat of an irrational despot, or might issue from some impersonal, inscrutable origin of things. There was not the same confidence as in the intelligible rationality of a personal being. I am not arguing that the European trust in scrutability of nature was logically justified even by its own theology. My only point is to understand how it arose. My explanation is that the faith in the possibility of science, generated antecedently to the development of modern scientific theory, is but an unconscious derivative from medieval theology. "

Del 2

Christianculture anbefaler!

2006-09-02T16:13:00.000-07:00

Christianculture anbefaler denne artikkelen i Magazinet.

Oppsummering av debatten mellom Øyvind Strømmen og christianculture

2006-08-30T10:59:00.000-07:00

Som en oppsummering fra min side av debatten mellom meg og Øyvind Strømmen har jeg gjort meg noen tanker. For det første, jeg kan godt ta selvkritikk på at det innlegget Strømmen i utgangspunktet kritiserte var overfladisk på flere punkter. Når det gjelder Strømmens bekyldninger om at jeg er islamofob, som han fortsatt hevder, stiller jeg meg noen spørsmål. For det første, hva ønsker han å oppnå ved å bruke slike stigmatiserende utrykk? Kanskje Øyvind Strømmen bør gå i seg selv, og tenke over at han ved å bruke slike karakteristikker selv er med å bidra til å hause opp, og skape hat. Klassekampens omtale av Nina Witoszek, Shabana Rehman og Hans Rustads møte om antisemittisme demonstrerer i .all tydelighet at det fort kan skje. Men i motsetning til Strømmen har Bjørgulv Braanen innsett nettopp dette og tatt selvkritikk. I et intervju i Vårt Land i dag blir Braanen stilt spørsmålet: Hva skal vi gjøre for å få bedre debatter, hvor på han svarer:

"Vi skal aller mest mulig gå inn i de konkrete saklige argumentene og si vår mening om dem, og avstå fra å klistre merkelapper på hverandre."

Oppdatering: Øyvind Strømmen sier i oppdateringen av sitt siste innlegg, at han tar selvkritikk på flere områder. Men han vrir seg utenom å ta selvkritikk på det jeg faktisk kritiserer ham for, nemlig bruken av stigmatiserende karakteristikker. For mitt vedkommende har han dermed spilt seg selv ut over sidelinjen, og for meg blir kritikk fra Strømmen heretter å regne som uinteressant.

Christianculture svarer på nok en kritikk fra Øyvind Strømmen

2006-08-28T17:36:00.000-07:00

I sin siste artikkel utdyper Øvind Strømmen hva han legger i begrepet islamofob og hvorfor han mener at jeg fortjener denne betegnelsen. Problemet er at Strømmen tegner et bilde av meg som jeg ikke kan kjenne meg igjen i
Medisinsk sett er det å ha en fobi å ha en irrasjonel frykt for noe eller noen.
Jeg vedgår å være kritisk til islam, og bekymret over utviklingen i deler av den muslimske verden, men tatt verdenssituasjonen i betraktning kan jeg ikke gå med på at en slik bekymring er irrasjonell.
Problemet med den slags karakteristikker som Strømmen deler ut, er at det ikke er egnet til annet enn å føre folk rett i skyttergravene. Hadde jeg gjort som Strømmen kunne vi ha endt opp i hver vår skyttergrav og ropt islamofob og islamofil til hverandre. En debatt basert på argumenter i stedet for karakteristikker er mye mer fruktbart, fordi det gir grunnlag for refleksjon over eget ståsted , argumenter og hvordan man utrykker seg, og ikke minst fordi det tvinger enn til å fordype seg i stoffet.

Men i sin artikkel drar Strømmen debatten, ytterligere ned på et lavmål. Jeg begynner å bli temmelig lei av å stadig måtte tilbakevise ting Strømmen tillegger meg som jeg ikke mener.

Strømmen gir her sin definisjon av islamofobi:"Islamofobi er ikkje vesensforskjellig frå jødehat...
CC sin islamofobi er ikkje å samanlikna med jødehatet i Tyskland i førtiåra. CC er ikkje riv ruskande gal. Han minner meg meir om dei forstandige, tolerante og liberale jødehatarane som likevel hata jøder på attenhundretalet. Han er forsiktig med språket. Likevel sår han frø."

Det er godt å høre at Strømmen ikke mener at jeg er riv ruskende gal, men forøvrig tar han grunnleggende feil; jeg hater ikke muslimer. Jeg synes det er interessant at han legger merke til at jeg er forsiktig med språket. Det er nemlig en svært bevisst handling fra min side, men ikke for å så frø av hat som Strømmen tror, tvert imot. Grunnen til at jeg prøver å være svært forsiktig med hvordan jeg ordlegger meg, er fordi jeg IKKE ønsker at min islamkritikk skal føre til hat mot muslimer. Det ville bryte med alt jeg tror på og står for å prøve å skape hat mot muslimer. Men jeg tar til etterretning at Strømmen har oppfattet det slik, og det er mulig jeg kan ha uttalt meg slurvete i det innlegget han kritiserer, men hvis han leser mine innlegg nøyere vil han se at jeg i min islamkritikk ganske konsekvent refererer til "radikal islam", "radikale elementer i islam" eller "uakseptable sider ved islam" og jeg taler aldri nedsettende om muslimer.

Strømmen siterer Stephen Schwartz som et sannhetsvitne på at jeg er islamofob:
"Islamofobi består i: å gå til åtak på heile islam som religion som eit problem for verda, fordøming av all islam og av all islamsk historie som ekstremistisk, å nekta for eksistensen av ein moderat muslimsk majoritet i den moderne verda"

Men han overser hovedpoenget mitt i det innlegget som er utgangspunktet for at han kaller meg islamofob :
"Å bare peke på vestlig utenrikspolitikk etc. for å forstå den økende konflikten er en avsporing som ikke vil føre frem. Vi må også være villig til å peke på de uakseptable sidene ved islam, og kreve en selverkjennelse og selvransakelse fra muslimsk hold. "

Min distinsjon her ved å refere til "uakseptable sider av islam" impliserer selvfølgelig at det finnes akseptable sider ved islam. På flere områder vil jeg som kristen sannsynligvis ha mer til felles med en muslim en enn sekulær nordmann.
Som sagt hvis Strømmen hadde tatt seg tid til å lese mine øvrige innlegg ville han ha sett at jeg ganske konsekvent ved min kritikk referer til "radikal islam"," radikale elementer i islam", og som her "uakseptable sider ved islam" Og jeg gjør den distinsjonen nettopp for at min kritikk ikke skal ramme alle muslimer.

På grunnlag av Strømmes egen definisjon av islamofobi tilbakeviser jeg hans beskyldninger om at jeg er islamofob, og jeg håper det er tak nok i ham til å innrømme å ha tatt feil. Jeg hater ikke muslimer. Som Strømmen selv har observert prøver jeg å være bevisst på hvordan jeg skrivet og jeg er det nettopp for å unngå å skape hat med det jeg skriver. Mye av Strømmens kritikk er basert på at han tar deler av det jeg sier som passer med hans fantasier om meg som islamofob, mens han overser det jeg sier som ikke passer inn, og han har etterhvert gått løs på et betydelig antall stråmenn i denne debatten.

Når det gjelder Strømmens kritikk av de kildene jeg bruke så har det etterhvert tegnet seg et mønster, noe som også tildels gjør seg gjeldene her. Istedet for å forholde seg til det jeg siterer eller henviser til, har han for vane å lete opp noe annet som vedkommende har sagt for så å tillegge meg dette eller bruke det som argument mot meg eller de kildene jeg bruker. Her er det også noen stråmenn som får gjennomgå.

Strømmen påstår jeg driver med kreativ historielesning når jeg sier at islam finner rettferdigjørelse av jihad og vold, mens kristen vold skjedde på "tross av kristen lære" som han sier. Men her vrir og vender han på hva jeg faktisk har sagt, og her er det jeg sa:

"er ingen tvil om at både kristne og muslimer har begått overgrep i historien, men det finnes en viktig forskjell.Det ligger i budskapet. I NT finnes ingen rettferdiggjørelse av religiøst begrunnet maktbruk, i motsetning til i islamsk skrifter."

Jeg oppfordrer Strømmen til å finne de versene i NT som oppfordrer til maktbruk. Problemet er at de finnes ikke, i motsetning til i Koranen.

Derimot stemmer det at Augustin begynte utviklingen av begrepet rettferdig krig og som siden ble utviklet videre av andre kristne tenkere. Augustin skrev i De civitate dei om kriteriene for at en krig skal kunne kalles rettferdig, og sier blant annet at ”Hvis en krig ikke er rettferdig vil det vise menneske ikke starte den, og dermed kunne unngå krig. Det er nemlig urett fra motpartens side som tvinger ham til å føre en rettferdig krig” Her setter Augustin kriterier for at en krig skal kunne forsvares moralsk. Andre kristne tenkere har videreutviklet disse ideene, og de kriteriene som må være tilstede før man kan forsvare en krig. I sin bok Ondskapens filosofi sier Lars Fr. H. Svendsen: ”Moderne ”humanitær ”krig er i realiteten en tilbakevending til den kristne lære om rettferdig krig. Dette er en lang tradisjon fra Augustin til Michael Walzer…For Augustin er krig noe som utkjempes for å oppnå fred. Rettferdig krig handler om negativ rettferdighet, dvs. at den setter seg fore å begrense et onde snarere enn å oppnå et gode… Denne tradisjonen anerkjenner at krig er et onde som bør forhindres, og det stilles strenge krav til krigen for at en skal kunne betraktes som rettferdig.” Videre lister Lars Fr. H. Svendsen opp de kriteriene som denne tradisjonen stiller for å kunne gå til krig:

”1.1 Rettferdig grunn: En stat kan innlede en krig bare hvis den har en rettferdig grunn, for eksempel selvforsvar, beskyttelse a uskyldige og straff av overtredelser.

1.2 Riktig intensjon: Ikke bare må staten ha en rettferdig grunn, den må også gå til krig av denne grunnen, dvs. at motivasjonene er avgjørende.

1.3 Krigen må erklæres offentlig av de rette autoriteter i staten.

1.4 Krig må være siste utvei etter at alle (plausible) fredelige alternativer er uttømt.

1.5 Det må være sannsynlig at krigen fører til at det rettferdige målet oppnåes.

1.6 Krigen må ikke føre til større lidelser og tap en dem den forsøker å forhindre”

At kristne ikke har fulgt disse kriteriende er en helt annen sak. Når det gjelder korstogene ( og for å komme Strømmen i forkjøp; nei jeg vil ikke bli tatt til inntenkt for det som skjedde under korstogene) var de en respons på flere hundre år med muslimske erobringer.Thomas Madden sier i sin bok "The new concise history of the crusades"; "Like the reconquista, the crusades began as a result of a Muslim conquets of Christian territories"

Strømmen sier videre:
"...den kristne forståinga av skriftene har forandra seg. Men muslimar kan ikkje tillata seg slikt. CC passar vel på å fortelja muslimar kva religionen deira eigentleg seier - nemleg at den skal spreiast med vald."

Her er nok et eksempel på at Strømmen vrir og vrenger på det jeg sier. Det jeg sa var:

"Muhammed så på seg selv som bærer av en universell sannhet som gjaldt alle mennesker og med et mandat fra Allah om spre islam med vold om nødvendig"

Og Strømmens påstand om at jeg mener at muslimer ikke kan tillate seg å forandre sin forståelse av sine skrifter står i direkte motsetning til selve hovedpunktet i mitt innlegg som han opprinnelig kritiserer. Der sier jeg og det er mitt hovedpoeng:

"Å bare peke på vestlig utenrikspolitikk etc. for å forstå den økende konflikten er en avsporing som ikke vil føre frem. Vi må også være villig til å peke på de uakseptable sidene ved islam, og kreve en selverkjennelse og selvransakelse fra muslimsk hold."

Ingen andre kan forandre muslimenes syn på sine skrifter en de selv, og skal det skje må muslimene selv komme til en erkjennelse vedrørende dette. Men jeg mener at det ikke bidrar til dette å putte muslimene i en offerrolle, hvor alt som er galt entet skyldes USA, Israel osv.

Psykiatriske diagnoser kan brukes til så mangt.

2006-08-28T04:59:00.000-07:00

Psykiatriske diagnoser gis normalt for å kunne gi en syk person den rette behandling, men kan også brukes til en rekke andre formål.

Det er ikke lenge siden Abdul Rhaman ble fengslet i Afganistan og ble truet med dødsstraff fordi han hadde konvertert fra islam til kristendommen. Saken fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og afganske myndigheter ble satt under kraftig press for å sette ham fri. Samtidig var de under press internt fra islamske skrifdlærde som hevdet at han måtte få dødsstraff for å ha forlatt islam. Afganske myndigheters løsning på saken ble å erklære Abdul Rhaman mentalt uskikket til å bli stilt for retten.

I det tidligere Sovjetuninonen ble også psykiatriske diagnoser bruk mot mennesker som hadde meninger som avvek fra kommunistpartiets. Ved å gi folk med avvikende meninger en psykiatrisk diagnose, nøytraliserte en deres kritikk. Man kunne tvangsinlegge dem, og ble på den måten kvitt brysomme mennesker som mente noe annet en partiet.

For et par dager siden fikk jeg selv for første gang i mitt liv en psykiatrisk diagnose på grunn av mine meninger og ytringer. Diagnosen fikk jeg av Øyvind Strømmen i en artikkel han publiserte på Depesjer. Diagnosen han gav meg var islamofob. Ved å dele ut psykiatriske diagnoser til mennesker som ser virkeligheten på en annen måte enn ham selv, plasserer Øyvind Strømmen seg selv i et selskap og en tradisjon jeg håper han ikke føler seg komfortabel i.Men han er ikke alene om å bruke stigmatiserende karakteristikker om meningsmotstandere for å undergrave deres integritet. Se dagens artikkel på dokument.no