En følelse av gudsfravær.

Vårt Land skriver i dag en artikkel Moder Theresa som bringer frem nye sider ved hennes liv, og som kommer frem i boken «Mother Teresa: Come Be My Light». I brev til venner og mentorer over en periode på 66 år kommer det frem at hun slet ofte med en følelse av gudsfravær. Hun skrev bland annet :
«Jesus har en helt spesiell omsorg for deg. Men for meg er stillheten og tomheten så stor at jeg ser uten å se og lytter uten å høre, tungen beveger seg i bønn men sier ikke noe... Jeg vil at du skal be for meg – at jeg lar Ham gjøre det Han synes er best»

I følge artikkelen "viser brevene at hun siste halvdel av livet ikke følte Guds nærvær i det hele tatt, eller som bokens redaktør Brian Kolodiejchuk skriver det: «hverken i hjertet eller i nattverden.»

Et annet eksempel på dette er Henry Nouwen som Bjørn Olav Hansen skrev om i en artikkel på sin blogg i går. Han var også en mann som på mange måter slet på det personlige plan, men hans bøker har brakt Guds nærvær inn i mange menneskers liv. Hans bok "Den fortapte sønn vender hjem" som er en meditasjon over Rembrandts bilde om den fortapte sønn er den sterkeste boken jeg har lest om denne lignelsen.

Dette bringer viktig lærdom til mange av oss. Vi har så lett for å tenke at Gud ikke kan bruke oss uten at vi føler en spesiel velsignelse eller gudsnærvær.Ofte tenker vi at hvis vi føler Guds nærvær når vi har bedt, så har Gud hørt vår bønn, men hvis vi ikke føler noe er vi mer usikker på om Han har hørt oss. Moder Theresas og Henry Nouwens eksempel viser oss at Gud kan bruke oss uavhengig av våre følelser. Uten å føle gudsnærvær kan vi likevel være med å bringe Gud og hans nærvær og velsignelse til andre. Det er dette Bibelen kaller å vandre i tro.

Kommentar til Åge Åleskjærs artikkel "Skjøgen eller bruden" i Korsets Seier.

Åge Åleskjær har skrevet et innlegg i Korsets seier under overskriften ”Skjøgen eller bruden” hvor han utrykker bekymring over frikirkelig tilnærming til Den katolske kirke. Mye av det han skriver er trist lesning og jeg vil kommentere noe av det. Åleskjær skriver blant annet:

”For det første har utviklingen i retning av en verdenskirke med Rom som overhode gått utrolig raskt i ulike fora, ikke minst hvis man leser litt svenske aviser. Det overrasker meg at man innfører ortodoks liturgi i frimenigheter. Man bruker ord som har vært ukjente i frimenigheter, begreper som sakramenter og skriftemål. Til og med klostervesen omtales i positive ordelag. Hvem skulle trodd at Trosbevegelsen og Pinsebevegelsen skulle føre an i dette?”

Åleskjær undrer seg over at man i frikirkelige kretser har begynt å bruke ortodoks liturgi. Jeg vet ikke hvilken sammenheng han mener, men det kan kanskje gjelde Bjärka-Säby. Hva er det som er problemet til Åleskjær? Er det innholdet i liturgien, eller er det liturgi i det hele tatt? Det tar han seg ikke bryet med å fortelle oss. Dessuten fører neppe ortodoks liturgi til Rom. Det er forskjell på Den ortodokse kirke og Den romersk katolske.

Kanskje Åleskjær har problemer med liturgi generelt? Liturgi kan enkelt oversettes ritualer eller ordninger for gudstjenesten. Spørsmålet er ikke om vi skal ha ritualer eller ikke i vårt menighetsliv, om Åleskjær tror at han ikke har ritualer så lurer han seg selv. Karismatisk kristendom er full av ritualer. Så spørsmålet blir om det da ikke er bedre å være seg bevist at man har ritualer og bruke ritualer hensiktsmessige, i stedet for å innbille seg at man ikke har dem.

Ord som sakrament og skriftemål faller også Åleskjær tungt for brystet. Sakrament handler om en rituell handlings som symbolsk eller reelt formidler og inngyter Guds nåde, alt etter hvilken kirkelig sammenheng man snakker om. Tror ikke Åleskjær at man gjennom bønn og håndspåleggelse kan formidle Guds nåde og kraft? Tror han ikke at nattverden gir oss del i Kristus og hans frelsesverk? Skriftemålet har sitt utspring i Jakobs brev 5.16. Tror ikke Åleskjær at det som står der gjelder for oss hedningekristne?

”Til og med klostervesenet omtales i positive ordelag” sier Åleskjær og er tydelig sjokkert. En verdensomspennende undersøkelse som er referer i Magazinet 15/8 under tittelen "Stress hindrer åndelighet" forteller at 6 av 10 sier at det er stresset som hindrer dem mest i deres åndelige liv. Professor Michael Zigarelli ved Charlton Southern University i USA som står bak undersøkelsen sier at – ”Det er samfunnets stadig mer oppskrudde tempo som distraherer oss, og skiller oss fra det livet i glede og overflod som Gud vil gi oss” Videre kommer det frem at en av konklusjonene i undersøkelsen er at ”pastorer og prester er en gruppe som tilhører de alle mest stressede.” Kanskje det fornyede fokuset på kloster, retreat og stillhet ikke er så underlig. Det er for øvrig et åpent spørsmål hvordan vår verdensdel ville vært åndelig, kulturelt og sosialt om det ikke hadde vært for klostrene og den innflytelse de har hatt på samfunnet opp gjennom historien.

Åleskjær sier videre:

” Visst tror jeg på kristen enhet, men ikke en organisert ekumenikk som ender med en enhet mellom kirker der store deler av kirken bare er nominelle medlemmer som ikke kjenner Jesus.”

Her tror jeg Åleskjær tar veldig feil om han mener det er en slik enhet han ser konturene av. For den type enhet som vi ser spire frem i dag, er ikke bare kirkeledere som møtes og kompromisser seg frem til et eller annet. Men det handler i stor grad om kristne som har oppdaget at det som mangler i deres eget trosliv finnes hos søsken i andre sammenhenger. Det handler om en erkjennelse av at vi alle ser stykkevis og dermed har noe å tilføre hverandre. Magnus Malm sier det så treffende i sin bok ”I Lammets tegn: ”Det finnes utallige eksempler på hvordan frikirker/vekkelsesbevegelser og de gamle historiske kirkene (Den norske kirke, den katolske, den ortodokse) ”sitter på hverandres svar”. Det som er mangler og traumer i den ene tradisjonen, er den andres rikdom, på punkt etter punkt”

Jeg tror ikke den enhet som vokser frem i dag først og fremst organiseres ”ovenfra”, men den gror vel så mye nedenfra. Vi lever i en tid hvor informasjon og kommunikasjon kun er noen tastetrykk borte. Det er lettere å få tak i litteratur en noen gang før. (Takk Gud for amazon.com). Den kristne er ikke lenger hensatt til å godta hva pastoren eller tradisjonen mener om ”de andre”, men kan finne ut selv hva de står for. Og det er det mange kristne gjør i dag, og finner ut at ”de andre” har noe jeg mangler, uten at jeg dermed må svelge alt de står for. Dermed blir de merkelappene vi har satt på oss selv og andre mindre og mindre viktig.

Videre sier Åleskjær:

”For det tredje kom nylig paven med den klare uttalelse at alle kirker som ikke har sin tilhørighet til Rom egentlig ikke er ekte kirker”

Vel, her møter Åleskjær og den tradisjonen som han tilhører seg selv i døra. Som han sier innledningsvis i sin artikkel:
” Da jeg som ung lutheraner kom inn i Pinsebeveglsen hørte jeg forkynnelse om ”den store skjøge” og hennes døtre, og tolkningen var at Åpenbaringen 18 handlet om Den Romersk-katolske kirke. Hennes døtre var de andre kirker som også hadde en annen mann ved siden av Jesus, for eksempel Staten.”
Det viser hvor lett det er å se flisen i sin brors øye, når man jammen har litt rusk i sitt eget også (fritt oversatt).

Nå skal det i sannhetens navn sies at noe av Åleskjærs artikkel kan tyde på at han ikke mener dette lenger, men samtidig utrykker han frykt for en ”verdenskirke med Rom som overhode” som han sier, hvilket gir inntrykk av at han innerst inne fortsatt ser på Den katolske kirke som skjøgekirken i Joh. Åpenbaring. Jeg tror i så fall at Åleskjær tar feil. Den katolske kirke er ikke lenger en politisk maktfaktor. Kanskje Åleskjær trenger å legge vekk sin tradisjonelle tolkning av John. Åpenbaring 18. Det finnes i dag en annen politisk/religiøs ideologi som i stadig sterkere grad er i ferd med å legge sin klamme hånd over både Europa og store deler av resten av verden. Det er en politisk/ religiøs ideologi som søker verdensherredømme og som har i seg kimen til alt som karakteriserer endetidens antikristelige system. Det er noe som for alvor burde bekymre Åleskjær, ikke at kristne søsken deler sine rikdommer med hverandre.