Friday, June 29, 2007

Se TV programmet om Midtøstens "Moder Theresa"!

I mai sendte TV2 programmet om Mamma Maggie, en koptisk kristen kvinne som har viet sitt liv til å hjelpe barn i Kairos slum. Programmet gjorde et sterk intrykk, og blir nå sendt i reprise søndag 1 Juli på TV2. Jeg anbefaler deg på det sterkeste å se dette levende vitnesbyrdet på Jesu Kristi etterfølgelse. Les om programmet her.

Friday, June 15, 2007

Christianculture anbefaler!

Jeg har flere ganger tatt opp problemet med forfølgelse av kristne, noe som i stor grad blir oversett av vestlig media og politikere. Jeg anbefaler følgende artikkel på dokument.no som setter søkelys på dette:

Vesten svikter de kristne som forfølges

Tuesday, June 12, 2007

Irans president, atomvåpen og al-Madhi.

Walid al-Kubaisi hadde nylig en kronikk i Aftenposten der ham tar for seg hva han mener er Irans motiver for å få tak i atomvåpen. Hans artikkel er interessant på flere nivåer. Ikke minst fra et kristent ståsted. Al-Kubaisi hevder nemlig at den iranske presidenten Ahmadinejad ikke ønsker seg atomvåpen for å skape maktbalanse i midtøsten, men at han er motivert av sin tro. Dette skrev jeg om allerede for 1 år siden i denne bloggartikklen . Det som dog er interessant i al-Kubaisis kronikk er hans utdypning av Ahmadinejads tro på en skikkelse som heter al-Madhi og som i henhold til Ahmadinejads tro skal dukke opp i endens tid. Al-Kubaisi sier bl. annet:

"Al-Mahdi er hovedsøylen i sjiatroen. Han er den 12. imam, som forsvant i år 941 e.Kr. da han var fem år gammel. Han ble usynlig, men nærværende blant jordens befolkning. Han vil dukke opp i de siste dager for å føre krig mot dem som ikke aksepterer islam som religion.
Han beseirer dem i en verdenskrig, og oppretter det islamistiske imperium som er rettferdig; for al-Mahdi vil styre menneskeheten med sharialoven. Han vil spille samme funksjon som Kristi gjenkomst i Åpenbaringen. "


Videre peker han på at Ahmadinejad har uttalt følgende:

Han uttalte at "hovedoppgaven for den iranske revolusjon er å bane veien til al-Mahdis gjenkomst. Derfor må Iran bli et sterkt og utviklet islamistisk samfunn, for da kan Iran bli et eksempel for andre folkeslag og blir verdig å være en arena for Tidens imam, al-Mahdi".

Han sa en annen gang: "Vi er ansvarlige for å opprette et eksemplarisk islamistisk samfunn som leder til denne store hendelsen og et utgangspunkt til å opprette den internasjonale islamistiske rettferdighetsregjering". Denne regjering skulle imamen opprette i de siste dager som et imperium som omfatter hele jordkloden.

Derfor sa han 5. juni i fjor til en forsamling av religionsstudenter i byen Qom: "Vi må forberede oss til å styre hele verden. Den eneste måte er å sette våre forestillinger på basis av Al-Mahdis gjenkomst."

Al-Kubaisi sier videre:

Den skolen Ahmadinejad hører til, "al-Hudjatiya", tror at "al-Mahdis gjenkomst kan forkynnes med å skape kaos, kriger, blodsutgytelse og konflikter rundt i verden. Da blir omstendighetene modne og tegnene på hans gjenkomst blir oppfylt."

Midt opp i alt dette er også ønsket om å fjerne Israel fra kartet:

"Ifølge profetiene lander al-Mahdi i Jerusalem, på klagemuren, og muslimene vil ta imot ham. Israel vil tilintetgjøres før hans gjenkomst fordi han kan ikke lande i Jerusalem nå, for israelske soldater vil drepe ham "slik de drepte alle profeter og sendebud tidligere." Derfor må omstendighetene bli modne, dvs. Israel bli borte.
Derfor har Ahmadinejad hentydet klart hvordan og hvorfor han kommer til å bruke atomvåpenet: I april i fjor sa Ahmadinejad at "Israel må tilintetgjøres med én storm". Stormen er klart ikke en vind, men han peker, ifølge den billedlige retorikken, på en atombombe."

Dette og det som al-Kubaisi ellers skriver bør få det til å ringe noen bjeller hos kristne. Bibelen hevder at i endens tid skal det dukke opp en skikkelse som kalles Antikrist. Kristne har helt siden EUs opprettelse knyttet hans komme til EU. Tiden er kanskje moden for en revurering av dette endetidsparadigme.

Det er forøvrig blitt gjort allerede, og flere bøker er skrevet om emnet. En forfatter; Joel Richardson har skrevet en bok der han sammenligner denne islamske endetidsteologien med Bibelens, og med et svært interessant resultat. Du kan lese en onlineversjon av boken her. Og jeg vil anbefale deg å gjøre det.

Monday, June 04, 2007

Disippelskap, etterfølgelse og nåde. Del 5.

Vårt tema her er disippelskap, etterfølgelse og nåde. Vi kunne også omtale det som helliggjørende nåde. Det handler om at Kristus skal vinne skikkelse i oss

Det kristne livet er et samarbeid mellom Den Hellige Ånd og den troende. For at Den Hellige Ånd skal kunne utføre et nådeverk i våre liv må vi samarbeide med Ham. Dette ser vi allerede i frelsen; Jesus kaller oss ved sin nåde, men vi må gi respons på Guds kall. Dette samarbeidet mellom Den Hellige Ånd og den troende kommer godt til utrykk i hva Paulus sier om forholdet mellom nåden og hans aposteltjeneste i 1.Kor 15.10: "Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som har vært med meg.” Dette er et meget interessant vers. Paulus understreker at den nåde han har fått fra Gud ikke har vært forgjeves. Med andre ord er det mulig å ta imot Guds nåde forgjeves. Videre understreker han hvorfor den nåde han har tatt imot ikke har vært forgjeves: ”For jeg har arbeidet mer enn dem alle” Vi ser her det samarbeid som utspiller seg mellom Den Hellige Ånds nåde og Paulus. Gud gav nåden og Paulus arbeidet. Men Paulus er fullstendig klar over at det er nåden som er fundamentet for det arbeidet han gjør, derfor fortsetter han med å si: ”Det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.

Vi ser det samme i i Fil.2.12-13: ”Arbeid på deres frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.” Når vi velger å bli Jesu etterfølgere og disipler kommer Den Hellige Ånd til å begynne et nådeverk i våre liv for å skape Kristuslikhet i oss. For å gjøre sitt verk vil Den Hellige Ånd bruke de midlene som beskrives i Ap.gj.2.42: Apostlenes lære, felleskapet, brødsbrytelsen og bønnene. Gjennom disse nådemidlene vil Den Hellige Ånd inngydte sin nåde i oss som vil skape både viljen og gi oss kraften til å gjøre Guds vilje. Men akkurat som med Paulus er det viktig at vi ikke tar imot Guds nåde forgjeves, og derfor oppfordrer Paulus oss til å arbeide på vår frelse med frykt og beven.

Som vi tidligere har sett sier Jesus i Mark 8.34: ”Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg.” Dette er ikke noe vi gjør en gang for alle, dette er valg vi gjør daglig. Daglig velger vi å si nei til kjødet djevelen og verden. Og daglig velger vi å si ja til Jesus og å følge ham. Vi tar valg og handler, men vi er ikke alene, Gud virker i oss både ”å ville og å gjøre etter hans gode vilje” Det er dette som Paulus også omtaler som å legge av det gamle menneske som ødelegges av de forførende lystene, og å ikle oss det nye menneske som er skapt etter Gud bilde til et liv i rettferd og hellighet etter sannheten. Eller som han også sier i Rom.6.19: ”Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for umoral og urettt, og det førte bare til enda mer urett. Men nå skal dere stille lemmene til tjeneste for det som er rett, så dere kan bli hellige

I Jak.45-6 står det: "Eller tror dere det er tomme ord når Skriften sier: Med hellig iver krever Gud den ånd han har latt bo i oss. Men større er den nåde han gir; derfor heter det Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” Det som gjelder for oss er å innse at det Gud krever kan vi aldri gjøre i egen kraft. Vi trenger som Paulus å leve i en erkjennelse av egen tilkortkommenhet og svakhet, samtidig som vi vet at Gud er rik nok for hver den som påkaller ham. Gud gir den ydmyke nåde.

I Titus 2.11 sier Paulus: ”For Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker. Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er” Gud gir det han krever og krever det han gir. Vår oppgave er å følge Jesus og leve i et nært livsfelleskap med ham gjennom apostlenes lære, felleskapet, brødsbrytelsen og bønnene som sakte men sikkert former oss i hans bilde. Gjennom den kraft som dette gir, vil vi mer og mer kunne inkarnere Jesuslivet i vår daglige vandring og vi blir mer og mer lik vår mester. Vi må kontinuelig ha vårt fokus på Jesus, og ikke bli opptatt av hvor langt vi er kommet, eller hvor åndelige vi er blitt, det vil kun være ødeleggende for vår videre vandring. Så lenge vi vandrer på denne jorden vil vi aldri komme til det punkt hvor vi har nådd frem, eller har grepet det. I følge Paulus er en slik holdning kun et tegn på umodenhet. Den modne kristnes innstilling beskriver Paulus på følgende måte i Fil.3.12-15: ”Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Brødre jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet og den seierspris som Gud har kalt oss til i Kristus Jesus. Slik skal vi se det alle vi som har nådd modenhet.”