Thursday, May 31, 2007

Disippelskap, etterfølgelse og nåde. Del 4.

Vi blir frelst ved nåde; ”Av nåde er dere frelst ved tro”( Ef.2.8), men det finnes også en vekst i nåden; ”Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre Jesus Kristus” (2.Peter 3.18). Husk at målet for vårt disippelskap er at vi skal likedannes med Jesus. Vi trenger derfor å vokse i kjennskap til Jesus, men det alene er ikke nok, for vi er ikke i stand til å forandre oss selv, og det er derfor vi også må vokse i nåden som er Guds kraft som kompenserer for våre svakheter og forvandler oss til Kristuslikhet.

Paulus gir oss en fantastisk leksjon om nåden i 2. Kor.12.7-10: ”For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i legemet, en Satans engel som skal slå meg - for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger bad jeg Herren at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet”. Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.”

Opp gjennom årene har jeg vært borti en del forkynnelse om disse versene. Fokuset har ofte vært på ”tornen i kjødet”, og hva den er eller ikke er, og om det er Gud eller Satan som har sendt denne ”tornen”. Det som ofte har blitt oversett er den sterke undervisningen om nåde som Paulus gir oss her. Jeg lar derfor diskusjonen om ”tornen” ligge og konsentrer meg om hva Paulus prøver å si oss om nåden. The Amplified Bible kan belyse disse versene for oss: ”My grace… are enough for you, (that is , sufficient against any danger, and to enable you to bear the trouble manfully); for My strength and power are made perfect-fulfilled and completed and show themselves most effective in (your) weakness. "(2Kor.12.9)

Her er det mye å lære. For det første ser vi den parallellen Jesu trekker mellom ordet nåde og kraft; ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.” Ordet kraft som er brukt her på gresk er dynamis som er det samme ordet som f. eks i Apgj.1.8 hvor Jesus sier at ”Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner…” Så nåde er ikke bare Guds ufortjente gunst, det er også Guds kraft som hjelper oss i vår svakhet og som istandsetter oss til å gjøre Guds vilje. Og vi ser at nåde og kraft er knyttet til Den Hellige Ånds gjerning i oss.

For det andre ser vi at Paulus ønsket at det som skapte vanskeligheter for ham skulle forandres og bli borte, men det Jesus gjorde var å forandre Paulus. Med andre ord nåden forandret Paulus innstilling til sine omstendigheter, og gav ham kraften til å bære det som var vanskelig for ham.

Det finnes en bemerkelsesverdig parallell til disse versene i 2.Kor i Jesu bønn i Getsemane. 2.Kor12.8 sier at Paulus ba tre ganger om at tornen måtte bli tatt fra ham. Vi husker fra Getsemane at Jesus ”ble grepet av sorg og gru” og ba så tre ganger ”Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi, men ikke som jeg vil, bare som du vil” Men når Han kom tilbake til de sovende disiplene etter å ha bedt tredje gang, så sier Jesus: ”Stunden er nær da Menneskesønnen skal overgies i synderes hender. Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg er nær.”(Matt.26.37-46) Når man leser hele fortellingen fra Getsemane så legger man merke til den forandring som finner sted i Jesu holdning til det som ligger foran ham fra han begynner å be første gangen og til han kommer til disiplene etter å ha bedt tredje gang. Akkurat som Paulus ber Jesus tre ganger om å få forandret det som var vanskelig å forholde seg til, og akkurat som Paulus får Jesus nåde og kraft til å bære det vonde og vanskelige, og gå det i møte. Hebr.2.9 sier om Jesus at ”Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle.”

Vi ser altså at nåden ikke forandrer våre vanskelige omstendigheter, eller frir oss fra å være lydige mot Gud, men den forandrer oss slik at vi kan bære vanskeligheter, og gir oss viljen og kraften til å gjøre det Gud vil vi skal gjøre.

For det tredje ser vi hvor nåden virker og fullendes.” i vår svakhet”. Ja The Amplified Bible sier at Guds nåde og kraft viser seg selv mest effektiv i våre svakheter; ” for My strength and power are made perfect-fulfilled and completed and show themselves most effective in (your) weakness.” (2Kor.12.9)

Vi trenger med andre ord ikke å være redd for våre svakheter. Paulus går så lang som å si at; ”Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg for Kristi skyld ved godt mot når jeg er svak, blir mishandlet, er i nød, forfølgelser og vanskeligheter. For når jeg er svak, da er jeg sterk.” Hvordan kunne han si det? Jo nettopp i lys av den åpenbaring som nettopp var gitt ham av Jesus: ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet”.

Vi har så lett for å prøve å skjule våre svakheter for hverandre, for Gud og kanskje også for oss selv. Dermed går vi glipp av det nådeverk Gud ønsker å gjøre våre i liv og i våre svakheter. I stedet for å gå til nådens trone med våre svakheter prøver vi å skjule dem og kjempe med dem selv. Og det blir veldig slitsomt i lengden. Her tror jeg at en av de største svakhetene ved trosbevegelesen lå. Man skulle tro og bekjenne Guds Ord, som er vel og bra, men det snek seg også inn en ide om at man for alt i verden ikke måtte snakke om sine svakheter, fordi det bare ville gjøre oss enda svakere. Men vi trenger ikke enten eller, vi trenger som så ofte ellers både og. På den ene siden må vi komme til Gud med våre svakheter og begrensinger, og på den andre siden må vi tro på at Guds frelse og nåde i Jesus Kristus kan gjøre et verk i våre liv og forvandle oss. På den enes siden trenger vi å leve i en kontinuelig erkjennelse av at uten Jesus kan vi ingenting gjøre, og på den andre siden må vi leve i en kontinuelig tro på at Jesus har alt vi trenger til liv og gudsfrykt.

Monday, May 28, 2007

Disippelskap, etterfølgelse og nåde. Del 3

I Matt.11.28-30 sier Jesus:
”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjerte og dere skal finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er godt og min byrde lett.”

Dette er et meget interessant vers i lys av vårt tema. I følge Studiebibelen ble disse ordene om å ta på seg et åk brukt av rabbinerne når noen skrev seg inn hos en lærer. Loven ble da omtalt som et åk. Men loven er et tungt åk. Den forteller deg hvordan du skal leve, men gir deg ingen hjelp til å gjøre det. Men Jesu åk er annerledes. Jesu åk er lett og gir sjelen hvile.

Hva vil det så si å gå inn under Jesu åk? Jo det innebærer å ”skrive seg inn” som disippel hos Jesus. Legg merke til at Jesus sa ”Ta mitt åk på dere og lær av meg.” Det greske ordet som er brukt for å lære her er manthano, som ordet for disippel mathetes er avledet av. Så det vi ser er at å ta på seg Jesu åk og lære av Ham handler om å bli en disippel. Men å bli en Jesu disippel er ikke et tungt liv i egen kraft. Jesus omtaler det som hvile for vår sjel og som lett. Mens det å bli disippel av loven var et tungt åk fordi loven ikke gav hjelp til det den krevde, er Jesu åk lett fordi hans åk er nåde. Hans åk hjelper oss å utføre det han krever. Hans åk er derfor som det står ”godt og hans byrde er lett”. I tillegg sier Jesus at han er ”tålsom og ydmyk av hjerte.” Med andre ord Han er en god og forståelsesfull mester å være disippel av. Et par andre Bibeloversettelser sier det slik; Gute Nachricht: ”Still dere under min ledelse…jeg er vennlig og har forståelse for dere”, Seidelin: ”Gå i skole hos meg, så faller deres sinn til ro.”

Målet for vårt disippelskap hos Jesus er at vi skal bli likedannet med hans bilde. Noen av oss har vært blant de som ”strever” som Jesus sier, og har prøvd å tilfredsstille Gud under lovens åk, mens andre har båret på syndens ”tunge byrder”, eller vi har slitt på andre måter.
Uansett om det er verdslighet eller religiøsitet som gjør at vi strever og bærer tunge byrder, eller om vårt strev eller våre tunge byrder er påført oss av andre mennesker eller av livet selv, er Jesu første oppfordring til oss å komme til Ham med det.

I Hebr.4.15-16 står det: ”For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som oss men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.”

Ordet miskunn, eleos på gresk kan også oversettes barmhjertighet eller medlidenhet, og taler om en godhet som ynkens over oss, og er det samme ordet som er brukt i fortellingen om den barmhjertige samaritan. Miskunn og barmhjertighet er det Gud viser oss når vi har mislykkes, er utslått eller har falt. The Amplified Bible gjengir det slik: ” That we may receive mercy(miskunn) (for our failures) and find grace(nåde) to help in good time for every need”

Nåde derimot, er det Gud gir oss i vår svakhet slik at vi skal stå og ikke falle. Nåde, på gresk charis blir ofte omtalt som Guds ufortjente gunst og som det også er. Men vi må ikke begrense nåde til det. I NT blir nådebegrepet blir gitt et mye dypere og rikere innhold. Av og til er det ikke nok å slå opp i en gresk ordbok for å forstå hva som ligger i et begrep slik det er brukt i Bibelen. Dette fordi ordet slik det tradisjonelt ble brukt ikke favnet hele den åndelige realiteten det skulle utrykke i NT. Dermed må vi også se hvordan ordet er brukt og definert i Guds Ord.
Nåden i NT er ikke bare en holdning hos Gud, men en kraft som istandsetter oss til å gjøre det vi ikke er i stand til i oss selv. Den Ortodokse kirke definerer nåde slik på en nettside:
” The gift of God's own presence and action in His creation. Through grace, God forgives sins and transforms the believer into His image and likeness. Grace is not merely unmerited favour—an attitude of God toward the believer. Grace is God's uncreated energy bestowed in the sacraments and is therefore truly experienced. A Christian is saved through grace, which is a gift of God and not a reward for good works. However, because grace changes a person, he or she will manifest the effects of grace through righteous living.”

Dette gir et mye rikere og riktigere bilde av hvordan nåden blir fremstilt i NT. Og det forteller oss hvorfor nåden er grunnleggende i disippelskap og etterfølgelse: ” Through grace, God … transforms the believer into His image and likeness.” Målet med disippelskap er at vi skal bli lik vår mester.

Alt hva Gud krever gir Han også styrke til. Derfor ser vi også Paulus si i Rom.1.5 ”Ved Ham har jeg fått nåde og apostelembete.” Et apostelembete uten nåden, salvelsen og kraften til å utføre den ville vært umulig. Nåde til apostelembete uten kallet til aposteltjenesten ville vært meningsløs. Men nåde, er ikke bare nåde til apostelembete. 1. Peter. 4.10 sier ”Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde.” Guds nåde er mangfoldig. Det er frelsende nåde og det er nåde til liv og tjeneste. Dette er viktig å forstå, for et liv i Jesu etterfølgelse er ikke et liv hvor vi ska løfte oss etter håret. Det Gud krever, gir han også nåde og kraft til. Dermed blir Jesu ord om at vi skal ta på hans åk og lære av ham meningsfulle. Jesus vil lære oss hva det vil si å være en disippel, en Jesu etterfølger, og åket, Hans nåde, gir oss kraften og hjelpen til å være en disippel.

Saturday, May 26, 2007

Disippelskap, etterfølgelse og nåde. Del 2

Jesus snakket mye om etterfølgelse og det å være en disippel. Han sier blant annet:
”Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det”. Matt. 10.37-39

”Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?” Mark.8.34-36

”Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel…Således kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier.” Lukas 14. 26-27,33

Jesu ord høres radikale ut, ikke minst for oss som er vokst opp i kultur hvor selvrealisering hatt stått øverst på prioriteringslisten, men de ikke bare høres radikale ut, de er radikale. Å være en disippel av Jesus innebærer ikke bare at våre liv, men også at det vi eier står til Hans disposisjon. For noen kan det innebære å gi bort alt de eier, eller å miste livet for Jesu skyld, for oss alle innebærer det villigheten til å gjøre det. Det skulle være unødvendig å si dette, men i en tid da ordet martyr har blitt så forvrengt som det har, vil jeg presisere at det å være en martyr for Jesus innebærer å bli drept for sin tro på og bekjennelse av Jesus, det innebærer aldri å være en selvmordsbomber.

For mange vill ikke det å bli en Jesu disippel nødvendigvis innebære dramatiske ytre forandringer, men det vil definitivt innebære en omvurdering av hva vi ser som viktig i livet og hva vi bygger vårt liv på. I det Jesus sier i disse versene ligger det først og fremst det å gi Jesus førsteplassen i våre liv. Det innebærer å gjøre Ham til Herre. Det jeg før gjorde for meg selv det gjør jeg nå i Jesu navn som hans etterfølger. Det å være en disippel betyr at Jesus ikke bare kan være en del av vårt liv ved siden av karriere, hobbyer familie osv. Skal vi være Jesu disippel innebærer det å gjøre Ham til det sentrum og den plattform som hele vårt liv springer ut fra, og det innebærer en død for vårt ego, vårt kjødelige sinn. Å ta sitt kors opp som Jesus sier innebar på Jesu tid at du var merket for død. De dødsdømte måtte bære sitt kors til henrettelsesstedet. Men resultatet av å miste sitt liv for Jesus er et nytt oppstandelsesliv.

Legg merke til de forutsetningene Jesus gir i Lukas for at vi skal være Hans disipler: ”Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel…Således kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier.”

Når vi så vet at det å være en disippel først og fremst betyr en som lærer, så ser vi at det Jesus egentlig gjør er å legge ned premisser for at vi i det hele tatt skal være i stand til å lære av Ham. Det er i den forbindelse interessant å legge merke til hva Paulus sier i 2. Tim. 3.1-7:
”Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det god, svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud. I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter dens kraft. Vend deg bort fra slike folk! Til dem hører også de som sniker seg inn i hjemmene og får makten over kvinner som er nedlesset i synder og lar seg drive av all slags begjær, og som stadig vil lære, men som aldri lærer sannheten å kjenne.”

Dette er et malende bilde av vår tids individualisme og egodyrkelse. Det er for øvrig verdt å merke seg at det som Paulus her sier tydeligvis ikke bare gjaldt ikketroende, tvert imot beskriver han dem som mennesker som ” i det ytre har gudsfrykt” og at de ”elsker lystene høyere enn Gud” Dessverre må vi erkjenne at veldig mye av det Paulus her beskriver i disse versene også har sneket seg inn i menighetene. Og resultatet blir som han sier til slutt. ”og som stadig vil lære, men som aldri lærer sannheten å kjenne”. Med andre ord; de er ikke i stand til å bli disipler fordi de ikke oppfyller Jesu premisser for å lære av Ham. Medisinen mot dette, er Jesu ord i Matteus, Markus og Lukas som jeg har sitert.

Men betyr så det å være en Jesu disippel og etterfølger et bedrøvelig og gledeløst liv? På ingen måte. Husk at Jesus sa at den som mister sitt liv, skal finne det. Vårt fokus når vi leser vers som dette har en tendens til å havne på det som gjerne betegnes som kostnaden ved å være en Jesu etterfølger. Og vi skal ikke stikke under en stol at det å følge Jesus har konsekvenser. Men hovedpoenget til Jesus er at når vi våger å legge våre liv i Hans hender, fornekter oss selv, og tar vårt kors opp og følger Ham, gir Han oss et liv vi ikke kunne få på noen annen måte. Det er et liv hvor vi blir mer og mer lik vår Mester. Det er et oppstandelsesliv

. I Matt 13.44 sier Jesus: ”Himmelriket kan lignes med en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.” Legg merke til denne mannen. Når han finner skatten så går han ikke bort og henger med hodet med tanke på å skulle selge alt han eide for å få tak i skatten, tvert imot står det at han i sin glede over å ha funnet skatten gikk bort og solgte alt han eide for å kunne kjøpe åkeren. Poenget her er at han hadde oppdaget en skatt som han verdsatte mer en alt annet, og han ville ha mer en alt annet. Dermed kunne han betale prisen med glede, fordi han visste at det han fik var så mye bedre. Det er dette vi må oppdage, slik at vi kan betale prisen med glede, fordi vi verdsetter Jesuslivet mer enn alt annet.

Paulus illustrerer dette godt i Fil.3.7-9:
”Men det som før var en vinning for meg, ser jeg nå som et tap på grunn av Kristus. Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus er så mye mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus og være i Ham.”

Ingenting er mer bedrøvelig enn når kristne lever med et ben i verden, og et ben i Guds rike. Ikke klarer de å glede seg over synden, og ikke klarer de å glede seg over å være en kristen. Løsningen er å innse at skatten i åkeren, Jesus, er mer verdt enn alt annet, og at et liv som Jesu disippel er det rikeste livet man kan leve. Vi trenger også å innse og bli trygg på at Gud er god. Han er ikke ute etter å gjøre livet miserabelt for oss hvis vi velger å følge Jesus. Tvert i mot vil Gud være med oss og styrke oss i alt vi møter i livet gjennom sin nåde og kraft.

Tuesday, May 22, 2007

Disippelskap, etterfølgelse og nåde. Del 1

”Overfladiskhet er vår tids forbannelse” er åpningsordene i Richard Fosters bok ”Veier til glede” (Celebration of Disipline). Dette gjelder dessverre ikke bare verden, men også i høyeste grad kristenheten. For mange av oss er det å være en kristen ensbetydene med å tro på Jesus, gå på gudstjeneste på søndag, og kanskje være med i en bibelgruppe. For øvrig innretter vi våre liv som vi selv vill.

Modernismen er på hell, men vi ser fortsatt hvordan den har grep på hvordan vi tenker og forstår virkeligheten. Mange av den vestlige kirkes problemer er nærmere knyttet til modernismen enn vi tror. Modernismens tre hovedsøyler er troen på fornuften, fremskrittet og det frie individet. Kombinasjonen av disse tre elementene har ført til en ”kopernikansk omveltning” på en rekke områder også blant kristne. For eksempel har vi alle hørt noen si at de vil ”ha sin egen stil”. I dag er det ofte ungdommer som sier slikt, og tenker på klesstil etc. Men den moderne kunsten har vært bygget på samme tankegods. Den skulle være original og innovativ og måtte for alt i verden ikke bygge på fortidens ”arkaiske” kunst. Og man skulle kanskje tro at dette ville føre til en eksplosjon av kreativitet, men har i praksis kun ført til en degenerering av kunsten, i hvert fall slik en del av oss ser det.

Det som i praksis falt sammen i og med modernismen, var atelieene drevet av en mester som tok imot elever eller lærlinger. Gjennom flere år hos denne mesteren opparbeidet eleven sin kompetanse. Ofte innebar begynnelsen for eleven å hjelpe til med forskjellig arbeid i atelieet, og å kopiere tegninger og trykk, eller gipsskulpturer. Arbeidet i atelieet var ofte teamarbeid, og ved å arbeide tett på en mester skjedde gradvis en overføring av kunnskap, metode og teknikk til eleven. Dette ble så grunnlaget som eleven tok med seg videre i sin egen virksomhet.

Modernismen med sin forakt for det gamle, og tro på fremskritt, individ og fornuft hadde lite til overs for denne måten å videreformidle malekunsten på. Det har vært et uttalt mål for de modernistiske retninger innen kunsten å bryte med fortiden og dens kunstforståelse. Idealene ble å være original, innovativ og individualistisk. Det bedrøvelige resultatet av en slik tankegang har vi blitt servert på kunstutstillinger og museer de siste drøye hundre årene. Men modernismen er som sagt på hell, og i dag ser vi på nytt en bevegelse som vender tilbake til klassiske idealer både når det gjelder utrykk og videreformidling av malekunsten. Her hjemme best kjent gjennom Odd Nerdrum og hans skole, men særlig i USA og en rekke andre steder rundt i verden er det dukket opp atelieer som bygger på klassiske idealer som du kan få et inntrykk av ved å følge denne linken.

Vi kunne dra en rekke interessante paralleller fra dette til den kristne kirken, men jeg ønsker å peke på et spesielt punkt her. For den kristne kirke i dag er full av individualistiske kristne som tror på Jesus, går på gudstjeneste, er kanskje med i en bibelgruppe, men for øvrig lever sitt eget liv. Men i Matt. 28.19 sier Jesus: ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler”. Det ordet jeg ønsker å gripe tak i her er ordet disipler. På gresk mathetes og betyr bokstavelig; en som lærer. Det Jesus kaller oss til er ikke først og fremst å gå på gudstjeneste, selv om det er bra å gå på gudstjeneste. Det han kaller oss til er å bli disipler. Det vil si en som lærer.

Men her er det ikke snakk om å bare samle opp kunnskap. Men det går mer på å lære slik maleleven gjorde hos en mester, hvor det gjennom å jobbe tett med en mester skjedde en overføring som ikke kunne skjedd på annen måte. Av og til finnes det maleriet som man har vanskelig for å avgjøre om det er utført av mesteren eller en elev. Eleven har tatt over så mye av sin mesters teknikk og stil at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. For eksempel finnes det et maleri som heter "Anna and the Blind Tobit" som til tider har vært tilregnet Rembrandt, mens andre ganger en av hans elever Gerrit Dou alt etter hvilke eksperter som har vurdert det.. Man har også spekulert på om de begge har malt det sammen. Per i dag regnes det som en original Rembrandt. En elevs malestil vil som regel i hvert fall bære preg av hvilken mester han har vært elev hos. Det Jesus kaller oss til er å være disipler og elever av Ham, slik at våre liv bærer preg av at vi har gått i lære hos Jesus, og hatt Ham som vår mester.

Problemet med mange kristne i dag og jeg kan inkludere meg selv her, er at det ikke er tilstrekkelig klart hvilken mester vi har vært elev, eller disippel hos. Eller det er kanskje nettopp det det er. Vi har vært disipler av modernismen, som fornekter disippelskap og etterfølgelse. Vi vil gjerne være kristne, men vi vil samtidig selv bestemme over våre liv.
Tanken på å skulle være en disippel bringer gjerne frem negative følelser hos moderne kristne preget av modernismens individualisme. Vi vil gjerne selv ha kontroll over vårt liv, og leve slik vi selv vil, selvfølgelig innenfor en ”kristen ramme”. Ord som disippel og etterfølgelse føles dermed som en trussel for vårt ego, noe det også er, men det er bare halve budskapet.

I kommende artikler vil jeg gå nærmere inn på disse tingene.

Sunday, May 13, 2007

Videorapport om forfulgte kristne.

Se Mai måneds videorapport på WebTV fra Release International om forfølgelse av kristne i Tyrkia, Irak og Nigeria:

http://www.releaseinternational.org/pages/downloads/world-update-webcast.php

Friday, May 11, 2007

Nigerias kristne vil evangelisere Nord Afrika.

Kinesiske kristne har fått en visjon fra Herren om å evangelisere landene mellom Kina og Jerusalem. Dette er en visjon som de fikk allerede på 1920 tallet. I dag er denne visjonen kommet til utrykk gjennom organisasjonen Back to Jerusalem. På sin hjemmeside skriver de blandt annet:

"The Back to Jerusalem vision is something that thousands of Chinese Christians are willing to die for. Why? When many people first hear about “Back to Jerusalem” they misinterpret from the name of the movement that the Chinese Church wants to evangelize Jerusalem. The first thing to understand was that ‘Back to Jerusalem’ does not at all mean the Chinese want to rush to Jerusalem with the Gospel. The vision is much larger than that. The BTJ vision is a passion for the house churches of China. We pray about it daily, dream about it, and talk about it over breakfast, lunch and dinner. The Back to Jerusalem vision is not some small trivial matter for us, but the driving force of our lives and ministries. Many feel it is God’s ultimate call and destiny for the Chinese Church, the very reason they exist! Back to Jerusalem is not some kind of end times theory. We have no plans to rush to Israel. Rather, BTJ refers to a call from God for the Chinese Church to preach the Gospel and establish fellowships of believers in all the countries, cities, towns, and ethnic groups between China and Jerusalem. This vision is no small task, for within those nations lay the three largest spiritual strongholds in the world today that have yet to be conquered by the Gospel: the giants of Islam, Buddhism, and Hinduism."


Nå har Gud også lagt det på hjertet til kristne i Nigeria å spre evangeliet i Nord Afrika helt tilbake til Jerusalem. Åpne Dører skriver bland annet dette i en artikkel på sin hjemmeside:

"I tiden fram til 2020 vil de nigerianske kirkene og misjonsorganisasjonen rekruttere 50.000 utsendinger som kan være med å bringe evangeliet tilbake til Jerusalem fra vest. Kineserne har allerede i mange år arbeidet for å bringe Guds ord tilbake til Jerusalem fra øst.

– Dette er et modig steg for de kristne kirkene i Nigeria. Disse kirkene møter i dag motstand fra muslimene i sitt eget land.
Likevel har de enstemmig gitt sin tilslutning til å styrke misjonsarbeidet utenfor egne landegrenser. Ingen andre afrikanske kirker har gjennomlevd tilsvarende rystelser som den de kristne i Nigeria har vært gjennom. Nettopp derfor ser vi for oss at Nigerias kirke er spesielt godt rustet til å fullføre det oppdraget vi nå tar på oss, hevder NEMA-leder Timothy Olonade.

– Nasjonene mellom Nigeria og Jerusalem er kjent for at de åpent har satt seg opp mot Herren og hans salvede. For å fullføre planen må vi gå gjennom fiendtlige territorier. Vi vil være som lam midt blant løver. Derfor må vi være villige til å dø, skrev NEMA-lederen da Lausanne World Pulse tidligere omtalte det nye initiativet."


Dette bør bli en del av vårt ansvar å støtte, ikke minst i bønn. I tillegg bør det være en vekker for oss kristne i vesten, å se den villighet de kristne i Kina og Afrika viser til å følge Jesus til tross for at de har små ressurser og er presset på alle kanter.
Det som slår meg når jeg tenker på de kristne i Kina og Afrika og oss kristne i vest, er kontrasten mellom Jesu budskap i Joh. Åpenb. til menigheten i Filadelfia og menigheten i Laodikea. Til Menigheten i Filadelfia sier Jesu blandt annet:

"Jeg vet om dine gjerninger. Jeg har satt foran deg en åpen dør som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn."Joh. Åpenb.3.8

Til menigheten i Laodikea derimot sier Jesus:

"Jeg vet om dine gjerninger; du er verken varm eller kald. Hadde du bare vært kald eller varm. Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn. "Jeg er rik" sier du, "jeg har overflod og mangler ingenting." Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, lutret i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å ha på øynene dine, så du kan se. Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg. La det nå bli alvor og vend om! Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham å og holde måltid, jeg med ham, og ham med meg." Joh. Åpenb.3.15-20

La oss be for de kristne i Afrika og Kina, og hvis vi hører Herrens røst som kaller oss til omvendelse la oss åpne døren for Ham og slippe Ham inn i våre liv.

Thursday, May 03, 2007

Er jorden universets sentrum allikevel?

I middelalderen trodde man som kjent at jorden var universets sentrum. Med Kopernicus og Gallileo havnet solen i sentrum, og siden har jorden endt opp som en perifer planet i nær sagt uendelig univers. Men nå kan jorden igjen være på vei tilbake til universets sentrum i følge noen norske fysikere:

"En gruppe norske fysikere har vist at egenskapene til universet kan forklares uten hjelp av mystisk "mørk energi". Det innebærer i så fall at vi bor i universets sentrum..."

Les resten av artikkelen "Bor vi i universets sentrum" på Forskning.no.