Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 4
Det kristne menneskesynet brøt ikke bare med antikkens syn på barn, og hvordan barn kan behandles. Det la også grunnen for hvordan vi i det hele tatt ser på og behandler de syke, fattige og svake i samfunnet. La oss igjen gå tilbake til antikkens kultur og se hvordan man så på og behandlet disse gruppene. Vi finner igjen det grunnleggende skille vi så når det gjaldt barn. Antikkens mennesker dyrket det sterke, det skjønne og det friske mennesket, og hadde i utgangspunket en tilsvarende forakt for svake og syke mennesker. Som jeg allerede har sitert fra Trond Berg Eriksen:
I utgangspunktet hadde verken grekere eller romere stor medlidenhet med svake eller vanskapte individer. I den greske medisinen er det mer tale om å helbrede en kropp slik at den kan gjenvinne sin funksjonsdyktighet, enn å drive barmhjertighetsarbeid overfor det man oppfattet som livsudugelige eller kronisk syke individer. Grekerne og romernes brutalitet på dette punktet virker nesten ubegripelig på oss som er blitt vant til å tenke annerledes om menneskeverdet…Det var først stoisime og kristendom som formulerte våre begreper om menneskerettigheter og menneskeverd.
Skyggesiden av de fullkomne greske kropper slik vi møter dem i de greske skulpturene, var en tilsvarende forakt for det uskjønne, ufullkomne og dødsdømte… Derfor er det ikke så overraskende at de tidligste greske legene legger stor vekt på hvilke pasienttyper de vil behandle og hvilke de ikke vil befatte seg med. Der hvor behandlingen er uten utsikter, snur de ganske enkelt ryggen til og går sin vei. Dels kan denne atferden skyldes redsel for å få ansvaret for en sikker fiasko, men dels skyldes det også manglene normer for behandling av uhelbredelige syke.
Hvor eksotisk og revolusjonerende kristendommen var på dette punktet, da de samlet Romas krøplinger, gamle og fattige omkring seg og organiserte deres pleie og underhold, kan vi knapt forestille oss i dag. (Helse i hver dråpe, s.62,63)
Grekerne hadde dog en legestand. Flere legeskoler eksisterte i antikkens Hellas. Vi kjenner for eksempel alle til Hippokrates og den Hippokratiske ed. Den type legetjenester som de hippokratiske legene og tilsvarende leger tilbød, var for det første en tjeneste for de få og velstående, og dette et grunnleggende trekk ved både det greske og det romerske samfunn, at ikke alle mennesker var like mye verd. Trond Berg Eriksen sier: Man må huske på at den greske medisin hadde mangfoldige ansikter, og at den hippokratiske eller koiske medisinen bare var dens beste utgave, en faglig elite som tilbød særlig velstående hoff, bystater og borgere sine tjenester. (Helse i hver dråpe, s.64) Men som Berg også sier: Den hippokratiske medisinens behandling ga sjelden den enkelte pasient større utsikter til å overleve. (Helse i hver dråpe, s.67). Mens frie mannlige borgere hadde tilgang på den beste medisinske behandlingen ble kvinner i stor utstrekning behandlet av andre kvinner og slaver av andre slaver. (Helse i hver dråpe, s.74)
En mer folkelig ”medisin” enn de hippokratiske legene var knyttet til guden Asklepios tempel. Bønn til Asklepios, pilegrimsferder til hans tempel, ofringer og rituelle bad var noen av de ting som var knyttet til denne kulten. Syke overnattet i eller i nærheten av templet for å motta drømmer fra Asklepios som skulle fortelle dem hva de måtte gjøre for å bli friske.
Til tross for den greske medisinens begrensinger sier Trond Berg Eriksen: Hvor spesiell den greske medisinen var, skjønner vi kanskje først når vi sammenligner den med den romerske. Romerne hadde praktisk talt ingen egen medisinsk tradisjon før de importerte greske leger og oversatte deres skrifter… På et punkt var det romerske helsestellet det greske overlegent: Romerne vasket seg ofte og grundig… Men de hadde liten eller ingen medlidenhet med svake og sykelige personer. De romerske helseinstitusjonene var innrettet mot å holde folk friske og å reparere dem som kunne bli dugelige igjen. ( Helse i hver dråpe, s.76,78)
Denne pragmatiske innstillingen til syke kommer godt til utrykk i den romerske institusjonen valetudinaria hvor man behandlet syke og skadde soldater eller slaver. Soldatene trengte man i hæren og slavene var billig arbeidskraft, dermed var det fornuftig å behandle dem. Valetudinaria utviklet seg aldri til noen form for sykehus eller hospital for den romerske befolkningen for øvrig. Når det gjelder valetidinaria for slaver er den på ingen måte et utrykk for medlidehet med de svakeste i samfunnet, tvert imot er det utrykk for den kynisme som rådet i forhold til slavene.
I tider med overskudd på slaver ble syke og utslitte slaver ”kassert”. Guenter Risse sier i boken Mending bodies, saving souls. A history of hospitals: … the roman senator Cato recommended that worn-out slaves be sold or disposed of. Many masters simply abandoned sick slaves in public squares to fend for them selves, only to reclaim them if they recovered their health and strength… Changing conditions demanded a new approach: instead of freely disposing of their dysfunctional slaves, landowners sought to treat and rehabilitate them in special shelters or valetudinarian… perhaps the selection of soldiers and slaves as recipients of medical care was related to their shortage and rising economic value. (, s.47, 48)
Det har vært diskutert om noen av de greske eller romerske institusjonene knyttet til medisinsk behandling kunne karakteriseres som sykehus, eller forløpere til det vi kjenner som sykehus i dag. Asklepios tempel har vært nevnt. Trond Berg Eriksen sier at med tiden utviklet templene seg til rene kursteder, og Asklepios-prestene fikk en egen tradisjon av praktiske råd som de tilbød sine troende. Han hevder videre at den greske tempelmedisinen utviklet seg til institusjoner som ligner sykestuer og sykehus (Helse i hver dråpe, s.64)
Vi har også det som ble kalt iatreia som beskrives på følgende måte av Guenter Risse: There is even evidence of patient visits to physicians homes or iatreia for further advice. These iatreia resembled other Greek homes in featuring a number of guest rooms. Some appear to have been outfitted for consultations or even surgical procedures. I t is conceivable that at times the established healing craftsmen may have followed the practise of normal Greek hospitality, temporarily assigning rooms to their guest-patients while continuing to administer certain treatments or monitoring convalescence. (Mending bodies, saving souls s.28). De romerske valetudinaria er også blitt fremstilt som sykehus.
Det er vanskelig å si om disse institusjonene kan sies å være forløpere til sykehus, de lærde strides om det, men forskjellen på de gresk-romerske hedenske helseinstitusjonene og de hospitalene som vokste frem i kjølevann av kristendommen er påfallende. Den grunnleggende forskjellen er fundamentert i menneskesynet. De hedenske institusjonene var preget av en pragmatisk innstilling som hadde med å gjennopprette folk til funksjonsdyktighet igjen, og de var ikke åpne for alle, mens det de kristne gjorde var å drive barmhjertighetsarbeid med utgangspunkt i at alle mennesker er skapt i Guds bilde og således var de kristne hospitalene åpne for alle typer mennesker.
Et viktig trekk ved den kristne hospitalstradisjonen til forskjell fra den greske var de egalitære trekk ved den kristne barmhjertighetsetikk. I den kristne tradisjonen ble omsorgen for den syke ikke innskrenket til ens egen stand, men rettet mot syke personer i kraft av deres tilstand, ikke i kraft av deres sosiale eller samfunnsmessige posisjon…
”Skriften og tidlige kirkelige dokumenter inneholder utallige oppfordringer om å ta vare på fremmede, syke, fattige og utstøtte: Det spiller ingen rolle om den syke er kristen, jøde eller hedning, for enhver har krav på hjelp, omsorg og omtanke, oppfordrer den fellige Johannes av Krysostomos i en preken fra den tidlige kirkes tid” (Nordtvedt og Ruyter 1993)
Den kristne kirke utvidet den filantropiske holdningen man så i gresk medisin til å gjelde alle, inkludert fremmede og til og med fiender. Det ble videre lagt særlig vekt på forpliktelsen overfor de svakeste. Dette ble særlig tydelig ved avvisningen av barnedrap og omsorgen for vanføre, syke og fattige. Den religiøst-etiske motivasjonen for pleien av de syke hadde sin kraft i at den var både universell og partikulær: Den rettet seg mot alle uavhengig av stand, og den rettet seg ofte mot de mest trengende og de fattige… den moralske forpliktelsen var motivert av den andres tilstand som pleietrengende. Det var… den andres tilstand og nød som motiverte omsorgsvirksomheten… Verdien av og kraften i dette motivasjonsgrunnlaget ble tydelig gjennom de praktiske resultantene som manifesterte seg. (Følelser og moral, s.120,121. Arne Johan Vetlesen og Per Nortvedt).
Hvordan det kristne motivasjonsgrunnlaget og menneskesynet kom praktisk til utrykk og manifesterte seg blir tema i neste artikkel.
I utgangspunktet hadde verken grekere eller romere stor medlidenhet med svake eller vanskapte individer. I den greske medisinen er det mer tale om å helbrede en kropp slik at den kan gjenvinne sin funksjonsdyktighet, enn å drive barmhjertighetsarbeid overfor det man oppfattet som livsudugelige eller kronisk syke individer. Grekerne og romernes brutalitet på dette punktet virker nesten ubegripelig på oss som er blitt vant til å tenke annerledes om menneskeverdet…Det var først stoisime og kristendom som formulerte våre begreper om menneskerettigheter og menneskeverd.
Skyggesiden av de fullkomne greske kropper slik vi møter dem i de greske skulpturene, var en tilsvarende forakt for det uskjønne, ufullkomne og dødsdømte… Derfor er det ikke så overraskende at de tidligste greske legene legger stor vekt på hvilke pasienttyper de vil behandle og hvilke de ikke vil befatte seg med. Der hvor behandlingen er uten utsikter, snur de ganske enkelt ryggen til og går sin vei. Dels kan denne atferden skyldes redsel for å få ansvaret for en sikker fiasko, men dels skyldes det også manglene normer for behandling av uhelbredelige syke.
Hvor eksotisk og revolusjonerende kristendommen var på dette punktet, da de samlet Romas krøplinger, gamle og fattige omkring seg og organiserte deres pleie og underhold, kan vi knapt forestille oss i dag. (Helse i hver dråpe, s.62,63)
Grekerne hadde dog en legestand. Flere legeskoler eksisterte i antikkens Hellas. Vi kjenner for eksempel alle til Hippokrates og den Hippokratiske ed. Den type legetjenester som de hippokratiske legene og tilsvarende leger tilbød, var for det første en tjeneste for de få og velstående, og dette et grunnleggende trekk ved både det greske og det romerske samfunn, at ikke alle mennesker var like mye verd. Trond Berg Eriksen sier: Man må huske på at den greske medisin hadde mangfoldige ansikter, og at den hippokratiske eller koiske medisinen bare var dens beste utgave, en faglig elite som tilbød særlig velstående hoff, bystater og borgere sine tjenester. (Helse i hver dråpe, s.64) Men som Berg også sier: Den hippokratiske medisinens behandling ga sjelden den enkelte pasient større utsikter til å overleve. (Helse i hver dråpe, s.67). Mens frie mannlige borgere hadde tilgang på den beste medisinske behandlingen ble kvinner i stor utstrekning behandlet av andre kvinner og slaver av andre slaver. (Helse i hver dråpe, s.74)
En mer folkelig ”medisin” enn de hippokratiske legene var knyttet til guden Asklepios tempel. Bønn til Asklepios, pilegrimsferder til hans tempel, ofringer og rituelle bad var noen av de ting som var knyttet til denne kulten. Syke overnattet i eller i nærheten av templet for å motta drømmer fra Asklepios som skulle fortelle dem hva de måtte gjøre for å bli friske.
Til tross for den greske medisinens begrensinger sier Trond Berg Eriksen: Hvor spesiell den greske medisinen var, skjønner vi kanskje først når vi sammenligner den med den romerske. Romerne hadde praktisk talt ingen egen medisinsk tradisjon før de importerte greske leger og oversatte deres skrifter… På et punkt var det romerske helsestellet det greske overlegent: Romerne vasket seg ofte og grundig… Men de hadde liten eller ingen medlidenhet med svake og sykelige personer. De romerske helseinstitusjonene var innrettet mot å holde folk friske og å reparere dem som kunne bli dugelige igjen. ( Helse i hver dråpe, s.76,78)
Denne pragmatiske innstillingen til syke kommer godt til utrykk i den romerske institusjonen valetudinaria hvor man behandlet syke og skadde soldater eller slaver. Soldatene trengte man i hæren og slavene var billig arbeidskraft, dermed var det fornuftig å behandle dem. Valetudinaria utviklet seg aldri til noen form for sykehus eller hospital for den romerske befolkningen for øvrig. Når det gjelder valetidinaria for slaver er den på ingen måte et utrykk for medlidehet med de svakeste i samfunnet, tvert imot er det utrykk for den kynisme som rådet i forhold til slavene.
I tider med overskudd på slaver ble syke og utslitte slaver ”kassert”. Guenter Risse sier i boken Mending bodies, saving souls. A history of hospitals: … the roman senator Cato recommended that worn-out slaves be sold or disposed of. Many masters simply abandoned sick slaves in public squares to fend for them selves, only to reclaim them if they recovered their health and strength… Changing conditions demanded a new approach: instead of freely disposing of their dysfunctional slaves, landowners sought to treat and rehabilitate them in special shelters or valetudinarian… perhaps the selection of soldiers and slaves as recipients of medical care was related to their shortage and rising economic value. (, s.47, 48)
Det har vært diskutert om noen av de greske eller romerske institusjonene knyttet til medisinsk behandling kunne karakteriseres som sykehus, eller forløpere til det vi kjenner som sykehus i dag. Asklepios tempel har vært nevnt. Trond Berg Eriksen sier at med tiden utviklet templene seg til rene kursteder, og Asklepios-prestene fikk en egen tradisjon av praktiske råd som de tilbød sine troende. Han hevder videre at den greske tempelmedisinen utviklet seg til institusjoner som ligner sykestuer og sykehus (Helse i hver dråpe, s.64)
Vi har også det som ble kalt iatreia som beskrives på følgende måte av Guenter Risse: There is even evidence of patient visits to physicians homes or iatreia for further advice. These iatreia resembled other Greek homes in featuring a number of guest rooms. Some appear to have been outfitted for consultations or even surgical procedures. I t is conceivable that at times the established healing craftsmen may have followed the practise of normal Greek hospitality, temporarily assigning rooms to their guest-patients while continuing to administer certain treatments or monitoring convalescence. (Mending bodies, saving souls s.28). De romerske valetudinaria er også blitt fremstilt som sykehus.
Det er vanskelig å si om disse institusjonene kan sies å være forløpere til sykehus, de lærde strides om det, men forskjellen på de gresk-romerske hedenske helseinstitusjonene og de hospitalene som vokste frem i kjølevann av kristendommen er påfallende. Den grunnleggende forskjellen er fundamentert i menneskesynet. De hedenske institusjonene var preget av en pragmatisk innstilling som hadde med å gjennopprette folk til funksjonsdyktighet igjen, og de var ikke åpne for alle, mens det de kristne gjorde var å drive barmhjertighetsarbeid med utgangspunkt i at alle mennesker er skapt i Guds bilde og således var de kristne hospitalene åpne for alle typer mennesker.
Et viktig trekk ved den kristne hospitalstradisjonen til forskjell fra den greske var de egalitære trekk ved den kristne barmhjertighetsetikk. I den kristne tradisjonen ble omsorgen for den syke ikke innskrenket til ens egen stand, men rettet mot syke personer i kraft av deres tilstand, ikke i kraft av deres sosiale eller samfunnsmessige posisjon…
”Skriften og tidlige kirkelige dokumenter inneholder utallige oppfordringer om å ta vare på fremmede, syke, fattige og utstøtte: Det spiller ingen rolle om den syke er kristen, jøde eller hedning, for enhver har krav på hjelp, omsorg og omtanke, oppfordrer den fellige Johannes av Krysostomos i en preken fra den tidlige kirkes tid” (Nordtvedt og Ruyter 1993)
Den kristne kirke utvidet den filantropiske holdningen man så i gresk medisin til å gjelde alle, inkludert fremmede og til og med fiender. Det ble videre lagt særlig vekt på forpliktelsen overfor de svakeste. Dette ble særlig tydelig ved avvisningen av barnedrap og omsorgen for vanføre, syke og fattige. Den religiøst-etiske motivasjonen for pleien av de syke hadde sin kraft i at den var både universell og partikulær: Den rettet seg mot alle uavhengig av stand, og den rettet seg ofte mot de mest trengende og de fattige… den moralske forpliktelsen var motivert av den andres tilstand som pleietrengende. Det var… den andres tilstand og nød som motiverte omsorgsvirksomheten… Verdien av og kraften i dette motivasjonsgrunnlaget ble tydelig gjennom de praktiske resultantene som manifesterte seg. (Følelser og moral, s.120,121. Arne Johan Vetlesen og Per Nortvedt).
Hvordan det kristne motivasjonsgrunnlaget og menneskesynet kom praktisk til utrykk og manifesterte seg blir tema i neste artikkel.
0 Comments:
Post a Comment
<< Home