Vårt samfunn og det kristne menneskesynet. Del 3
Hvilken forskjell utgjorde kristendommen for barnets status etter som den fikk innflytelse i antikkens verden? Vi skal ikke innbilde oss at kristendommen førte til at forholdene for barna ble rosenrødt. På en rekke områder var barns kår i tidlig kristen tid en videreføring av antikkens måte å behandle barn på. Men en grunnleggende ting ble annerledes og hadde store praktiske konsekvenser, og det var barnets status. Mens antikkens verden anså barnet for ikke å være et fullverdig menneske, mangle logos, representere svakhet og feighet, og således på mange måter være motsatsen til alt hva man beundret hos den voksne frie borgeren, så snur kristendommen dette forholdet fullstendig på hodet og fremstiller barnet som et eksempel for de voksne.
Dette var et radikalt brudd med antikkens tenkemåte. Dette har sin bakgrunn i Jesu Ord som vi kan lese i Matt.18.1-5: I det samme kom disiplene til Jesus og spurte: ”Hvem er den største i himmelrike?” Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblandt dem og sa: Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og vi kan også ta med Matt.19.13-14 : De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be; men disiplene ville vise dem bort. Da sa Jesus: ”La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til.
Dessuten videreførte kristendommen på mange måter den jødiske holdningen til barn som kommer til utrykk flere steder i GT for eksempel i Salme 127.3: Se barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn fra ham. Eller vi kan nevne Salme 139.13-14,16: For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er skapt på skremmende og underfullt vis… Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.
Når det gjelder kirkefedrene og deres syn på barn og barns status i forhold til det gresk-romerske kommer det klart til utrykk et annet og mer positivt syn på barn. O.M. Bakke har skrevet omfattende om dette i sin bok og jeg nøyer meg med å sitere fra hans kapitel om dette emne:
Dette betyr at kirkefedrene helt tydelig hadde en annen holdning til babyenes verdi enn det som er funnet i den hedenske moralsk -filosofiske tradisjon. Selv om våre kilder ikke er eksplisitte på dette punktet er det all grunn til å tro at denne positive vurderingen av babyers verdi er knyttet til ideen at alle mennesker, selv små barn er skapt i Guds bilde. Mens hedningene trodde at et nyfødt barn ikke fullt ut var en person, impliserte kirkefedrenes tenkning at den nyfødte hadde full menneskelig verdighet… Ideen om at babyer er skapt i Guds bilde, og således er mottakere av guddommelig frelse, ledet til et fokus på babyer og en interesse for dem som var ukjent i den hedenske antikken.(When children became people, s.109)
At barnet således ble gitt status som en fullstendig menneskelig person skapt i Guds bilde førte også til konsekvenser for hvordan man behandlet dem. Dette gjaldt både abort, barnedrap seksuell omgang med barn, og å sette ut barn
I en rekke tidlige skrifter kommer dette til utrykk. Et slikt er Didachè som sier i 2.2: Du skal ikke skjende gutter… du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn. Videre i kapittel 5.2 snakker han om folk som ikke kjenner ham som har skapt dem; barnemordere, ødeleggere av Guds skapning.
I Barnabas brev finner vi i kapittel 19 og 20 nærmest de samme formuleringer om gutteskjending, abort og barnedrap som i Didachè.
I Til Diognet skriver forfatteren om hva som skiller de kristne fra andre mennesker og i den forbindelse skriver han i kapittel 5.6: De gifter seg som andre og får barn, men de setter ikke ut sitt avkom.Justin Martyr sier i sin Første apologi: For at vi ikke skal gjøre noe urett eller ugudelig, har vi lært at å sette ut barn er onde menneskers verk. For det første fordi vi ser at nesten alle ender opp i prostitusjon, ikke bare jentene men også guttene… Noen som benytter seg av disse for å ha samleie… kunne tilfeldigvis ha samleie med sitt eget barn, sin egen slekting eller bror… Det finnes nok en grunn til at vi ikke setter ut barn: Dersom en av dem dør fordi det ikke plukkes opp, ville vi være mordere.
En rekke andre tidlige kilder kunne vært sitert; Clemens, Tertullian, Cyprian, Lactantius og flere. Bakke konkluderer på følgende måte: Budet om ikke å drepe barn verken i mors mage eller etter fødselen sees i forbindelse med å elske sin neste. På samme måte som voksne blir barn regnet som individer som må taes vare på. Det er interessant å legge merke til i disse tidlige kristne skriftene at motstanden mot abort, barnemord og å sette ut barn er grunnet i ideen om Gud som skaper: siden barn er skapt av ham, må man ikke ødelegge deres liv, men ta vare på dem.
(When children became people, s.149)
Bakke peker videre på, at mens kirkefedrene anså babyers liv som så betydningsfulle og verdifulle at de skrev og reflekterte over små barns lidelser, sier han følgende om antikkens hedenske tradisjon: Jeg finner ingen bevis for at den gresk – romerske hedenske tradisjonen, noen gang regnet små barns lidelser som så problematisk at moral – filosofiske avhandlinger ble viet dette spørsmålet… Ideen om at bayer er skapt i Guds bilde, og således mottakere av guddommelig frelse, ledet til et fokus på babyer og en interesse for dem som var ukjent i den hedenske antikken (When children became people, s.108, 109)
Men i tillegg til å kritisere de hedenske skikkene abort, eutanasi og å sette ut barn, tok kristne til seg barn som var satt utt. Alvin Schmidt sier i sin bok How christianity changed the world:
Christians, however, did more than just condemn child abandonment. The frequently took such human castaways into their homes and adopted them. Callistus of Rome gave refuge to abandoned children by placing them in Christian homes. Benignus of Dijon (late second century), who like his spiritual mentor Polycarp, was martyred, provided protection and nourishment for abandoned children… Afra of Augsburg (late third century) was a prostitute in her pagan life, bur after her conversion to Christianity she “developed a ministry to abandoned children of prisoners, thieves, smugglers, pirates, runaway slaves and brigands.” Christian writings are replete with examples of Christians adopting throw –away children.(s.53)
Til å begynne med ble foreldreløse barn tatt hånd om i kristne hjem, men etter at kristendommen ble en lovlig religion i 313 begynte det å spire frem institusjoner som utviklet seg til barnehjem. Alvin Schmidt sier: After 313, christians also cared for many child orphans in orphanotrophia … Infant orphans or newborn foundlings were nurtured and cared for in brephotrophia… Both of these institutions mark the formal beginning of orphanages, later to become common, especially in the west. (How Christianity changed the world, s.132)
Det at kristne tok seg av barn som var satt ut var forøvrig noe som kunne knyttes direkte til oppfordringer i Bibelen både I G T og i de nytestamentlige skriftene, for eksempel Jakobs brev 1.27: En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød.
Først etter at kristendommen også fikk innflytelse i politiske kretser ble abort, barnedrap og å sette ut barn forbudt ved lov av keiser Valentinian i år 374. og har i Europa vært det siden som et grunnleggende utrykk for det kristne menneskesynet. Først på 1900 tallet begynte man å åpne på nytt for abort.
Dette var et radikalt brudd med antikkens tenkemåte. Dette har sin bakgrunn i Jesu Ord som vi kan lese i Matt.18.1-5: I det samme kom disiplene til Jesus og spurte: ”Hvem er den største i himmelrike?” Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblandt dem og sa: Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og vi kan også ta med Matt.19.13-14 : De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be; men disiplene ville vise dem bort. Da sa Jesus: ”La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til.
Dessuten videreførte kristendommen på mange måter den jødiske holdningen til barn som kommer til utrykk flere steder i GT for eksempel i Salme 127.3: Se barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn fra ham. Eller vi kan nevne Salme 139.13-14,16: For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er skapt på skremmende og underfullt vis… Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.
Når det gjelder kirkefedrene og deres syn på barn og barns status i forhold til det gresk-romerske kommer det klart til utrykk et annet og mer positivt syn på barn. O.M. Bakke har skrevet omfattende om dette i sin bok og jeg nøyer meg med å sitere fra hans kapitel om dette emne:
Dette betyr at kirkefedrene helt tydelig hadde en annen holdning til babyenes verdi enn det som er funnet i den hedenske moralsk -filosofiske tradisjon. Selv om våre kilder ikke er eksplisitte på dette punktet er det all grunn til å tro at denne positive vurderingen av babyers verdi er knyttet til ideen at alle mennesker, selv små barn er skapt i Guds bilde. Mens hedningene trodde at et nyfødt barn ikke fullt ut var en person, impliserte kirkefedrenes tenkning at den nyfødte hadde full menneskelig verdighet… Ideen om at babyer er skapt i Guds bilde, og således er mottakere av guddommelig frelse, ledet til et fokus på babyer og en interesse for dem som var ukjent i den hedenske antikken.(When children became people, s.109)
At barnet således ble gitt status som en fullstendig menneskelig person skapt i Guds bilde førte også til konsekvenser for hvordan man behandlet dem. Dette gjaldt både abort, barnedrap seksuell omgang med barn, og å sette ut barn
I en rekke tidlige skrifter kommer dette til utrykk. Et slikt er Didachè som sier i 2.2: Du skal ikke skjende gutter… du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn. Videre i kapittel 5.2 snakker han om folk som ikke kjenner ham som har skapt dem; barnemordere, ødeleggere av Guds skapning.
I Barnabas brev finner vi i kapittel 19 og 20 nærmest de samme formuleringer om gutteskjending, abort og barnedrap som i Didachè.
I Til Diognet skriver forfatteren om hva som skiller de kristne fra andre mennesker og i den forbindelse skriver han i kapittel 5.6: De gifter seg som andre og får barn, men de setter ikke ut sitt avkom.Justin Martyr sier i sin Første apologi: For at vi ikke skal gjøre noe urett eller ugudelig, har vi lært at å sette ut barn er onde menneskers verk. For det første fordi vi ser at nesten alle ender opp i prostitusjon, ikke bare jentene men også guttene… Noen som benytter seg av disse for å ha samleie… kunne tilfeldigvis ha samleie med sitt eget barn, sin egen slekting eller bror… Det finnes nok en grunn til at vi ikke setter ut barn: Dersom en av dem dør fordi det ikke plukkes opp, ville vi være mordere.
En rekke andre tidlige kilder kunne vært sitert; Clemens, Tertullian, Cyprian, Lactantius og flere. Bakke konkluderer på følgende måte: Budet om ikke å drepe barn verken i mors mage eller etter fødselen sees i forbindelse med å elske sin neste. På samme måte som voksne blir barn regnet som individer som må taes vare på. Det er interessant å legge merke til i disse tidlige kristne skriftene at motstanden mot abort, barnemord og å sette ut barn er grunnet i ideen om Gud som skaper: siden barn er skapt av ham, må man ikke ødelegge deres liv, men ta vare på dem.
(When children became people, s.149)
Bakke peker videre på, at mens kirkefedrene anså babyers liv som så betydningsfulle og verdifulle at de skrev og reflekterte over små barns lidelser, sier han følgende om antikkens hedenske tradisjon: Jeg finner ingen bevis for at den gresk – romerske hedenske tradisjonen, noen gang regnet små barns lidelser som så problematisk at moral – filosofiske avhandlinger ble viet dette spørsmålet… Ideen om at bayer er skapt i Guds bilde, og således mottakere av guddommelig frelse, ledet til et fokus på babyer og en interesse for dem som var ukjent i den hedenske antikken (When children became people, s.108, 109)
Men i tillegg til å kritisere de hedenske skikkene abort, eutanasi og å sette ut barn, tok kristne til seg barn som var satt utt. Alvin Schmidt sier i sin bok How christianity changed the world:
Christians, however, did more than just condemn child abandonment. The frequently took such human castaways into their homes and adopted them. Callistus of Rome gave refuge to abandoned children by placing them in Christian homes. Benignus of Dijon (late second century), who like his spiritual mentor Polycarp, was martyred, provided protection and nourishment for abandoned children… Afra of Augsburg (late third century) was a prostitute in her pagan life, bur after her conversion to Christianity she “developed a ministry to abandoned children of prisoners, thieves, smugglers, pirates, runaway slaves and brigands.” Christian writings are replete with examples of Christians adopting throw –away children.(s.53)
Til å begynne med ble foreldreløse barn tatt hånd om i kristne hjem, men etter at kristendommen ble en lovlig religion i 313 begynte det å spire frem institusjoner som utviklet seg til barnehjem. Alvin Schmidt sier: After 313, christians also cared for many child orphans in orphanotrophia … Infant orphans or newborn foundlings were nurtured and cared for in brephotrophia… Both of these institutions mark the formal beginning of orphanages, later to become common, especially in the west. (How Christianity changed the world, s.132)
Det at kristne tok seg av barn som var satt ut var forøvrig noe som kunne knyttes direkte til oppfordringer i Bibelen både I G T og i de nytestamentlige skriftene, for eksempel Jakobs brev 1.27: En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød.
Først etter at kristendommen også fikk innflytelse i politiske kretser ble abort, barnedrap og å sette ut barn forbudt ved lov av keiser Valentinian i år 374. og har i Europa vært det siden som et grunnleggende utrykk for det kristne menneskesynet. Først på 1900 tallet begynte man å åpne på nytt for abort.
1 Comments:
Det er så spennende lesning!
Det viser jo hvilket samfunn vi kan få etterhvert som kristendommen mister sitt grep!
Det blir så store kontraster mellom det Jesus lærer ut og den antikke verden.
Den antikke verden som ikke ser på barna som mennesker, og Jesus som sier at det er barna som er størst i Guds rike!
Det her er noe jeg har vært opptatt av, fordi jeg har visst om at det er sant, men jeg har ikke fått det slik svart på hvitt.
Jeg vet at da kristendommen ble innført i Rom, så jobbet de kristne med å få stengt Koloseum fra første stund, og fanger i fengslene fikk bedret de humane forhold.
Takk for informasjonen!
Post a Comment
<< Home