Sjelens mørke natt. Del 1
Av og til hører man kristenlivet fremstilt som en vedvarende progresjon av vekst, tro og seier. Andre ganger blir det poengtert at å komme til Jesus gir glede og fred. Ingen av disse tingene er irrelevante i det kristne liv, men fremstilt isolert risikerer slik forkynnelse på kort sikt å skape overfladiske, og på lang sikt frustrerte kristne. Jeg leser for tiden ”Dark night of the soul” skrevet av Johannes av korset (1542-1591). Her finner jeg på mange måter en mer troverdig fremstilling av det kristne liv, og hvordan Gud fører oss til vekst enn det som blir presentert oss av mange moderne forkynnere.
Jeg skal ikke gi noen utfyllende fremstilling av det Johannes skriver om, men noen tanker. Johannes begynner med å beskrive kristne som har begynt å oppleve Guds velsignelse og en viss vekst og fremgang i sitt kristne liv. Disse tenker seg at slik vill det fortsette, men den velsignelsen og veksten de har opplevd fører til at visse synder eller svakheter viser seg i deres liv. Noen blir stolte over den fremgang de har hatt og man begynner kanskje å sette sin lit til den vekst man har opplevd mer en till Gud. Andre som har opplevd vekst og velsignelse gjennom f. eks. visse åndelige øvelser, eller ved å lese åndelig litteratur henfaller til en type åndelig fråtseri og griskhet, hvor man tenker seg at jo mer jeg leser, eller jo mer jeg gjør visse åndelige øvelser jo mer vil velsignelse vekst og fremgang vil jeg få.
Johannes beskriver en rekke slike synder og svakheter som jeg tror det vil være lett for svært mange å kjenne seg igjen i. Han sammenligner disse kristne med babyer som fortsatt lever på morsmelk. Men som han poengterer, før eller siden må en baby avvendes fra morsmelket og få fastere føde, og dette vil barnet først oppleve som traumatisk og vanskelig men vil på sikt gi vekst og en ny frihet. På samme måte sier Johannes vil Gud føre disse kristne videre på veien, men ikke på samme måte som de har opplevd til nå, men ved å trekke sitt manifisterte nærvær bort slik også babyen som blir avvendt først og fremst opplever det som fravær av morens varme bryst.
Plutselig får man ikke lenger den samme velsignede følelsen lenger når man leser og ber. Å fly fra konferanse til konferanse gir plutselig ikke den samme glede og seiersfølelse lenger. De åndelige teknikkene man har satt sin lit til slutter å fungere. Med den forkynnelse om vedvarende seier glede og fred som serveres en rekke steder i dag, vil få kristne som opplever dette til å streve enda hardere. Man vil prøve å be og lese enda mer, man vil dra på enda flere konferanser, høre enda flere prekener osv. Enden på visa er frustrerte kristne, eller i verste fall utbrente, utslitte og deprimerte kristne.
Men Johannes gir oss en annen innsikt. Guds fravær i våre liv kommer ikke av at vi ikke har gjort nok, men nettopp fordi vi har opplevd en viss vekst og fordi Gud vil føre oss videre. Johnannes peker på at følelsen av Guds fravær også kan oppleves på grunn av synd, sløvhet eller sykelige tilstander som f. eks depresjon, men det er ikke det han ført og fremst snakker om her. Det Gud gjør er å ta bort sitt manifisterte nærvær slik at det avsløres for oss hva vi setter vår lit til. Er det vår egen vekst og fremgang, er det åndelige teknikker, eller har vi rett og slett satt vår lit til våre følelser eller andre ting? Vår første reaksjon på en slik tilstand er ofte den stikk motsatte av det Gud vil. Vi vil ofte prøve å gjøre noe, men Gud vil at vi skal sette vår lit til ham alene i stillhet, midt i vår opplevelse av gudsfravær. Dette kaller Johannes for ”sjelens mørke natt” og denne ”natten” beskriver Guds vei fra å kjenne Ham og hans gjerninger på et overfladisk nivå, til å kjenne Ham og Hans veier på et dypere plan. Johannes beskriver ”sjelens mørke natt” på to nivåer; sansenes natt og åndens natt, men det skal jeg ikke gå videre inn på her nå
Jeg skal ikke gi noen utfyllende fremstilling av det Johannes skriver om, men noen tanker. Johannes begynner med å beskrive kristne som har begynt å oppleve Guds velsignelse og en viss vekst og fremgang i sitt kristne liv. Disse tenker seg at slik vill det fortsette, men den velsignelsen og veksten de har opplevd fører til at visse synder eller svakheter viser seg i deres liv. Noen blir stolte over den fremgang de har hatt og man begynner kanskje å sette sin lit til den vekst man har opplevd mer en till Gud. Andre som har opplevd vekst og velsignelse gjennom f. eks. visse åndelige øvelser, eller ved å lese åndelig litteratur henfaller til en type åndelig fråtseri og griskhet, hvor man tenker seg at jo mer jeg leser, eller jo mer jeg gjør visse åndelige øvelser jo mer vil velsignelse vekst og fremgang vil jeg få.
Johannes beskriver en rekke slike synder og svakheter som jeg tror det vil være lett for svært mange å kjenne seg igjen i. Han sammenligner disse kristne med babyer som fortsatt lever på morsmelk. Men som han poengterer, før eller siden må en baby avvendes fra morsmelket og få fastere føde, og dette vil barnet først oppleve som traumatisk og vanskelig men vil på sikt gi vekst og en ny frihet. På samme måte sier Johannes vil Gud føre disse kristne videre på veien, men ikke på samme måte som de har opplevd til nå, men ved å trekke sitt manifisterte nærvær bort slik også babyen som blir avvendt først og fremst opplever det som fravær av morens varme bryst.
Plutselig får man ikke lenger den samme velsignede følelsen lenger når man leser og ber. Å fly fra konferanse til konferanse gir plutselig ikke den samme glede og seiersfølelse lenger. De åndelige teknikkene man har satt sin lit til slutter å fungere. Med den forkynnelse om vedvarende seier glede og fred som serveres en rekke steder i dag, vil få kristne som opplever dette til å streve enda hardere. Man vil prøve å be og lese enda mer, man vil dra på enda flere konferanser, høre enda flere prekener osv. Enden på visa er frustrerte kristne, eller i verste fall utbrente, utslitte og deprimerte kristne.
Men Johannes gir oss en annen innsikt. Guds fravær i våre liv kommer ikke av at vi ikke har gjort nok, men nettopp fordi vi har opplevd en viss vekst og fordi Gud vil føre oss videre. Johnannes peker på at følelsen av Guds fravær også kan oppleves på grunn av synd, sløvhet eller sykelige tilstander som f. eks depresjon, men det er ikke det han ført og fremst snakker om her. Det Gud gjør er å ta bort sitt manifisterte nærvær slik at det avsløres for oss hva vi setter vår lit til. Er det vår egen vekst og fremgang, er det åndelige teknikker, eller har vi rett og slett satt vår lit til våre følelser eller andre ting? Vår første reaksjon på en slik tilstand er ofte den stikk motsatte av det Gud vil. Vi vil ofte prøve å gjøre noe, men Gud vil at vi skal sette vår lit til ham alene i stillhet, midt i vår opplevelse av gudsfravær. Dette kaller Johannes for ”sjelens mørke natt” og denne ”natten” beskriver Guds vei fra å kjenne Ham og hans gjerninger på et overfladisk nivå, til å kjenne Ham og Hans veier på et dypere plan. Johannes beskriver ”sjelens mørke natt” på to nivåer; sansenes natt og åndens natt, men det skal jeg ikke gå videre inn på her nå
0 Comments:
Post a Comment
<< Home