Saturday, May 26, 2007

Disippelskap, etterfølgelse og nåde. Del 2

Jesus snakket mye om etterfølgelse og det å være en disippel. Han sier blant annet:
”Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det”. Matt. 10.37-39

”Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld skal berge det. Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?” Mark.8.34-36

”Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel…Således kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier.” Lukas 14. 26-27,33

Jesu ord høres radikale ut, ikke minst for oss som er vokst opp i kultur hvor selvrealisering hatt stått øverst på prioriteringslisten, men de ikke bare høres radikale ut, de er radikale. Å være en disippel av Jesus innebærer ikke bare at våre liv, men også at det vi eier står til Hans disposisjon. For noen kan det innebære å gi bort alt de eier, eller å miste livet for Jesu skyld, for oss alle innebærer det villigheten til å gjøre det. Det skulle være unødvendig å si dette, men i en tid da ordet martyr har blitt så forvrengt som det har, vil jeg presisere at det å være en martyr for Jesus innebærer å bli drept for sin tro på og bekjennelse av Jesus, det innebærer aldri å være en selvmordsbomber.

For mange vill ikke det å bli en Jesu disippel nødvendigvis innebære dramatiske ytre forandringer, men det vil definitivt innebære en omvurdering av hva vi ser som viktig i livet og hva vi bygger vårt liv på. I det Jesus sier i disse versene ligger det først og fremst det å gi Jesus førsteplassen i våre liv. Det innebærer å gjøre Ham til Herre. Det jeg før gjorde for meg selv det gjør jeg nå i Jesu navn som hans etterfølger. Det å være en disippel betyr at Jesus ikke bare kan være en del av vårt liv ved siden av karriere, hobbyer familie osv. Skal vi være Jesu disippel innebærer det å gjøre Ham til det sentrum og den plattform som hele vårt liv springer ut fra, og det innebærer en død for vårt ego, vårt kjødelige sinn. Å ta sitt kors opp som Jesus sier innebar på Jesu tid at du var merket for død. De dødsdømte måtte bære sitt kors til henrettelsesstedet. Men resultatet av å miste sitt liv for Jesus er et nytt oppstandelsesliv.

Legg merke til de forutsetningene Jesus gir i Lukas for at vi skal være Hans disipler: ”Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel…Således kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier.”

Når vi så vet at det å være en disippel først og fremst betyr en som lærer, så ser vi at det Jesus egentlig gjør er å legge ned premisser for at vi i det hele tatt skal være i stand til å lære av Ham. Det er i den forbindelse interessant å legge merke til hva Paulus sier i 2. Tim. 3.1-7:
”Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det god, svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud. I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter dens kraft. Vend deg bort fra slike folk! Til dem hører også de som sniker seg inn i hjemmene og får makten over kvinner som er nedlesset i synder og lar seg drive av all slags begjær, og som stadig vil lære, men som aldri lærer sannheten å kjenne.”

Dette er et malende bilde av vår tids individualisme og egodyrkelse. Det er for øvrig verdt å merke seg at det som Paulus her sier tydeligvis ikke bare gjaldt ikketroende, tvert imot beskriver han dem som mennesker som ” i det ytre har gudsfrykt” og at de ”elsker lystene høyere enn Gud” Dessverre må vi erkjenne at veldig mye av det Paulus her beskriver i disse versene også har sneket seg inn i menighetene. Og resultatet blir som han sier til slutt. ”og som stadig vil lære, men som aldri lærer sannheten å kjenne”. Med andre ord; de er ikke i stand til å bli disipler fordi de ikke oppfyller Jesu premisser for å lære av Ham. Medisinen mot dette, er Jesu ord i Matteus, Markus og Lukas som jeg har sitert.

Men betyr så det å være en Jesu disippel og etterfølger et bedrøvelig og gledeløst liv? På ingen måte. Husk at Jesus sa at den som mister sitt liv, skal finne det. Vårt fokus når vi leser vers som dette har en tendens til å havne på det som gjerne betegnes som kostnaden ved å være en Jesu etterfølger. Og vi skal ikke stikke under en stol at det å følge Jesus har konsekvenser. Men hovedpoenget til Jesus er at når vi våger å legge våre liv i Hans hender, fornekter oss selv, og tar vårt kors opp og følger Ham, gir Han oss et liv vi ikke kunne få på noen annen måte. Det er et liv hvor vi blir mer og mer lik vår Mester. Det er et oppstandelsesliv

. I Matt 13.44 sier Jesus: ”Himmelriket kan lignes med en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren.” Legg merke til denne mannen. Når han finner skatten så går han ikke bort og henger med hodet med tanke på å skulle selge alt han eide for å få tak i skatten, tvert imot står det at han i sin glede over å ha funnet skatten gikk bort og solgte alt han eide for å kunne kjøpe åkeren. Poenget her er at han hadde oppdaget en skatt som han verdsatte mer en alt annet, og han ville ha mer en alt annet. Dermed kunne han betale prisen med glede, fordi han visste at det han fik var så mye bedre. Det er dette vi må oppdage, slik at vi kan betale prisen med glede, fordi vi verdsetter Jesuslivet mer enn alt annet.

Paulus illustrerer dette godt i Fil.3.7-9:
”Men det som før var en vinning for meg, ser jeg nå som et tap på grunn av Kristus. Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus er så mye mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus og være i Ham.”

Ingenting er mer bedrøvelig enn når kristne lever med et ben i verden, og et ben i Guds rike. Ikke klarer de å glede seg over synden, og ikke klarer de å glede seg over å være en kristen. Løsningen er å innse at skatten i åkeren, Jesus, er mer verdt enn alt annet, og at et liv som Jesu disippel er det rikeste livet man kan leve. Vi trenger også å innse og bli trygg på at Gud er god. Han er ikke ute etter å gjøre livet miserabelt for oss hvis vi velger å følge Jesus. Tvert i mot vil Gud være med oss og styrke oss i alt vi møter i livet gjennom sin nåde og kraft.

0 Comments:

Post a Comment

<< Home