Ulf Ekmans nye bok om nattverden.

I fjor sommer leste jeg boken ”The Spirit of Early Christian Thought” av Robert Wilken, og ble slått over hvor sentral nattverden syntes å stå i den tidlige kirken, og hvordan den ble feiret som gudstjenestens høydepunkt. Dette har ligget høyt oppe i min bevissthet siden, og jeg har tenkt mye på forskjellen mellom den tidlige kirkes forhold til nattverden, og den vi ser i mange av våre menigheter. Hos oss er nattverden mange ganger en mer perifer sak som vi ofte ikke har noe sterk forventning til.

Men hva skyldes vår manglende begeistring over, og forventning til nattverden? Kan det være at vi i mange av våre menigheter har redusert dens innhold, og dermed også redusert vår egen forventning til den? Eller skyldes det at undervisningen om nattverdens betydning og innhold ikke forkynnes klart nok?

Jeg var derfor svært spent på å lese Ulf Ekmans nye bok om nattverden ”Ta imot”. Jeg var elev på Livets Ord Bibelskole for ca 20 år siden. På den tiden var nok Livets Ord på sitt mest ekstreme med når det gjaldt demonologi, åndelig krigføring og såkalte ”krigstunger” og fikk den gang en berettiget kritikk fra Åge Åleskjær rundt dette. Jeg har i etterkant hatt lite kontakt med Livets Ord, men har merket meg enkelte artikler skrevet av Ulf Ekman som tydet på at en forandring hadde skjedd.

Å lese Ekmans nye bok var derfor en interessant og gledelig overraskelse, ikke minst fordi jeg opplever at min egen åndelige vandring har tatt meg i samme retning som Ekman har beveget seg i. Dette gjaldt flere av de ting Ekman gav utrykk for i boken, ikke minst hans ønske om å løfte frem nattverden. I boken gir Ekman bakgrunnen for nattverden slik den fremstår i NT, men også i forhold den jødiske tradisjonen som Jesus sto i. Han henviser til den tidlige kirkes nattverdsfeiring og presiserer at nattverden ikke kun er et minnemåltid, men at Jesus virkelig er nærværende i nattverden slik også den tidlige kirke trodde. For å vise på hvilken måte Jesus er nærværende i nattverden henviser han til inkarnasjonen. (Personlig er jeg den oppfatning at det er et sterkt behov for en fornyet forståelse av inkarnasjonen og de implikasjoner den gir. I en økt forståelsen av inkarnasjonens mysterium ligger etter min mening en sterk beskyttelse mot overåndelighet og forvrengninger av åndelige sannheter).

Ekmans bok løfter nattverden opp fra den perifere tilværelse den ofte har ført i våre menigheter, og gir den et tilbake dens reelle innhold. Og dermed løfter den også vår forventning til at nattverden gir oss del i et virkelig møte med Jesus og del i Hans legeme og blod. Boken gir også forslag til nattverdsordinger.

For øvrig merker jeg meg med interesse at Ekman i boken tar opp begreper som vil få det til skrangle litt i enkelte frikirkehoder. Han tar opp ord som tradisjon, og liturgi, avmystifiserer dem og viser hvordan ordene faktisk er brukt i NT. Og for å få det til å skrangle enda litt mer i frikirkelige hoder tar han også til ordet for bruk av kristne symboler som f. eks. krusifiks og skriver også om tidebønner som et komplement til fri bønner.

Ikke minst er det gledelig å se Ekmans ydmyke holdning til andre kristne tradisjoner. Han skriver: ”Vi skal være forsiktig med å uttale oss om hvem om har en død eller levende tro. Jeg har med tiden lært hvor lett man kan ta feil og har også måttet innse hvor feil jeg noen ganger selv har tatt”. Det står respekt av en slik erkjennelse, og jeg tror vi alle her har noe å lære av Ekman.

Personlig kan jeg ikke annet enn å anbefale boken på det varmeste. Jeg tror Ekman har rett i at vi trenger, og at det vil komme en fornyet fokus på nattverden, og Ekmans bok kommer til å utvide og styrke din tro på nattverden og det den formidler; samfunn med Jesus Kristus og Hans legeme og blod.