Kirken i et postmoderne samfunn. Del 5
Når kristne begynner å grave etter sine røtter, vil de finne at et stykke nede i bakken går deres røtter sammen. Peter Halldorf sier: ”Om vi som lutheranere og frikirkelige bevegelser begynner der vi står, men graver litt dypere enn vi vanligvis pleier, oppdager vi snart at vi på dypet har felles røtter med så vel katolske som ortodokse kristne. Et stykke under overflaten er våre rottråder tvunnet sammen. Her finnes altså en åndelig arv, både å oppdage, være stolt over, og ikke minst berikes og korrigeres av i vår søken etter et dypere liv. Her støter vi på mennesker som ikke kan kopieres, for deres liv kan ikke gjentaes, men som kan gi oss innsikt støtte og mot til å leve våre liv like hengivent og ekte i vår tid som de gjorde i sin.” (”Jomfrumark” s.35-36)
Jeg tror vi går en tid i møte da det ikke lenger holde for kristne å sitte i hver sin leir og tviholde på sine ”spesialåpenbaringer.” Jeg mener ikke at vi dermed at vi skal prøve å skape en eller annen økumenisk kirke. Det vi trenger å forstå er at det ikke er slik at jeg tilhører pinsebevegelsen, du tilhører metodistkirken, og han tilhører DKK osv., men at alle disse tradisjonene tilhører meg jmf.1 .Kor. 3.21-23.
Magnus Malm sier: ”Vi kan umulig oppdage eller tilegne oss Kristi fylde om vi har et individuelt eller sekterisk forhold til ham. Vi må ha hjelp av ”alle de hellige”, av den kristne kirke i hele sitt verdensvide mangfold. Det betyr at mitt personlige disippelskap lider av oksygenmangel så lenge jeg dømmer meg selv til å leve i en innestengt del av kristenheten. Men det betyr ikke at vi samtidig skal flakke omkring og konsumere fra en åndelig buffet, uten å ta ansvar noen steder…Men det betyr at min tilførsel av åndelig veiledning aldri kan begrenses til denne sammenhengen…Hvis dette gjelder våre personlige liv som kristne, så gjelder det like mye våre kirker og kristne grupperinger” og som Malm videre sier og som bør være til ettertanke for oss alle:” Det finnes utallige eksempler på hvordan frikirker/vekkelsesbevegelser og de gamle historiske kirkene (Den norske kirke, den katolske, den ortodokse) ”sitter på hverandres svar” Det som er mangler og traumer i den ene tradisjonen er den andres rikdom, på punkt etter punkt”
Menigheten er Kristi legeme, og den skal inkarnere Kristus på jorden i dag. Dette innebærer at den enhet Jesus ba om i Joh. 17 må legemliggjøres bland oss. Vi sier ofte at vi er ett i Kristus, og ett i ånden med alle kristne. Men inkarnasjonen viser oss at dette på en eller annen måte er ment å få et fysisk utrykk i denne verden. Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal kompromisse med sannheten, men at vi alle må begynne å se hva som er sentralt, og hva som er perifert i evangeliet. Ingenting tyder på at ting kommer til å bli enklere i verden, tvert imot. Om ikke vi kristne frivillig begynner å nærme oss hverandre, tror jeg at vi på sikt kommer til å bli tvunget til å gjøre det av nødvendighet. Men dette gjelder ikke bare menigheter og kirkesamfunn imellom, også når det gjelder det kristne felleskap på det lokale plan tror jeg vi trenger en total revurdering av hva det vi si å være et kristent felleskap. Vi trenger, og jeg tror det kommer, dype og sterke kristne felleskap som går langt utover de overfladiske felleskapene vi ofte ser vi våre menigheter i dag. Dessuten er postmodernismen gruppeorientert, og her finnes et stort potensial for den kristne kirke å forkynne Kristus gjennom det kristne felleskapet.
Bjørn Olav Hansen har skrevet mye om radikale felleskap i det siste på sin blogg, og i den grad vi er påvirket av modernismens individualisme kommer kanskje mye av det han skriver til å virke mer radikalt en vi klarer å ta til oss, men jeg vil anbefale deg å lese disse artiklene, og reflektere over dem. Selv om du kanskje ikke klarer å ta til deg det budskapet han formidler på det nåværende tidspunkt så les dem, og gi Gud tid og anledning til å tale til deg om hvilken type felleskap han ønsker vi kristne skal ha og leve i
At kristne nå vender seg til sine røtter i både Bibelen og den tidlige kirke vil bidra til å gi kirken det fundament den trenger for å bli den motkulturen den må være i et postmoderne samfunn slik kirken også var i romerriket. Det innebærer at når samfunnet fragmenteres, må Guds menighet gå i motsatt retning, og vi må bevege oss fra det perifere og ”spesialsannheter”, mot det sentrale i evangeliet. Når samfunnet sier at det ikke finnes noen sannhet, fremholder vi Jesus som sannheten og den eneste veien til Gud. Når samfunnet er på utkikk etter neste trend, graver vi etter våre røtter. Når samfunnet sier at det ikke finnes noe overordnet fortelling om virkeligheten, forkynner vi en fortelling som strekker seg fra skapelsen til dommen, som inneholder Guds inngripen i historien for å frelse menneskeheten, gjennom Jesu død og oppstandelse, og å skape en ny himmel og en ny jord. Samtidig som kirken er en motkultur, må den også benytte alle de midlene som best kommuniserer evangeliet inn i den postmoderne kulturen.
Det å ha røtter, et avklart forhold til sannhet og løgn, rett og feil, et fundament i livet, kommer til å avføde motstand, men kommer også til å være alt det som det postmoderne mennesket mangler og som mange vil lengte etter. Sannsynlighet for at vi som kristne blir nødt til å betale en pris for å holde fast på en klassisk kristen tro som sier at Jesus er eneste vei til frelse, må vi regne med vil øke, slik de første kristne også opplevde. Men heri ligger også den eneste muligheten for kirken å være det lys den er ment å være i en mørk og forvirret verden uten fundament, og uten Gud og håp i verden.
Litteratur:
“Det moderne”, Dag Østerberg
” Filosofi og vitenskapshistorie”, Trond Skard Dokka
”Postmodern Times” Gene Edward Veith,
”Ancient Future Faith”, Robbert Webber
“The Rebirth of Orthodoxy”, Thomas Oden
“Retrieving the Tradition and Renewing Evangelicalism”, D.H.Williams
“Reading Scripture with the Church Fathers”, Christopher A. Hall
“I Lammets tegn”, Magnus Malm
“Jomfrumark”, Peter Halldorf
“Ta imot” Ulf Ekman
Jeg tror vi går en tid i møte da det ikke lenger holde for kristne å sitte i hver sin leir og tviholde på sine ”spesialåpenbaringer.” Jeg mener ikke at vi dermed at vi skal prøve å skape en eller annen økumenisk kirke. Det vi trenger å forstå er at det ikke er slik at jeg tilhører pinsebevegelsen, du tilhører metodistkirken, og han tilhører DKK osv., men at alle disse tradisjonene tilhører meg jmf.1 .Kor. 3.21-23.
Magnus Malm sier: ”Vi kan umulig oppdage eller tilegne oss Kristi fylde om vi har et individuelt eller sekterisk forhold til ham. Vi må ha hjelp av ”alle de hellige”, av den kristne kirke i hele sitt verdensvide mangfold. Det betyr at mitt personlige disippelskap lider av oksygenmangel så lenge jeg dømmer meg selv til å leve i en innestengt del av kristenheten. Men det betyr ikke at vi samtidig skal flakke omkring og konsumere fra en åndelig buffet, uten å ta ansvar noen steder…Men det betyr at min tilførsel av åndelig veiledning aldri kan begrenses til denne sammenhengen…Hvis dette gjelder våre personlige liv som kristne, så gjelder det like mye våre kirker og kristne grupperinger” og som Malm videre sier og som bør være til ettertanke for oss alle:” Det finnes utallige eksempler på hvordan frikirker/vekkelsesbevegelser og de gamle historiske kirkene (Den norske kirke, den katolske, den ortodokse) ”sitter på hverandres svar” Det som er mangler og traumer i den ene tradisjonen er den andres rikdom, på punkt etter punkt”
Menigheten er Kristi legeme, og den skal inkarnere Kristus på jorden i dag. Dette innebærer at den enhet Jesus ba om i Joh. 17 må legemliggjøres bland oss. Vi sier ofte at vi er ett i Kristus, og ett i ånden med alle kristne. Men inkarnasjonen viser oss at dette på en eller annen måte er ment å få et fysisk utrykk i denne verden. Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal kompromisse med sannheten, men at vi alle må begynne å se hva som er sentralt, og hva som er perifert i evangeliet. Ingenting tyder på at ting kommer til å bli enklere i verden, tvert imot. Om ikke vi kristne frivillig begynner å nærme oss hverandre, tror jeg at vi på sikt kommer til å bli tvunget til å gjøre det av nødvendighet. Men dette gjelder ikke bare menigheter og kirkesamfunn imellom, også når det gjelder det kristne felleskap på det lokale plan tror jeg vi trenger en total revurdering av hva det vi si å være et kristent felleskap. Vi trenger, og jeg tror det kommer, dype og sterke kristne felleskap som går langt utover de overfladiske felleskapene vi ofte ser vi våre menigheter i dag. Dessuten er postmodernismen gruppeorientert, og her finnes et stort potensial for den kristne kirke å forkynne Kristus gjennom det kristne felleskapet.
Bjørn Olav Hansen har skrevet mye om radikale felleskap i det siste på sin blogg, og i den grad vi er påvirket av modernismens individualisme kommer kanskje mye av det han skriver til å virke mer radikalt en vi klarer å ta til oss, men jeg vil anbefale deg å lese disse artiklene, og reflektere over dem. Selv om du kanskje ikke klarer å ta til deg det budskapet han formidler på det nåværende tidspunkt så les dem, og gi Gud tid og anledning til å tale til deg om hvilken type felleskap han ønsker vi kristne skal ha og leve i
At kristne nå vender seg til sine røtter i både Bibelen og den tidlige kirke vil bidra til å gi kirken det fundament den trenger for å bli den motkulturen den må være i et postmoderne samfunn slik kirken også var i romerriket. Det innebærer at når samfunnet fragmenteres, må Guds menighet gå i motsatt retning, og vi må bevege oss fra det perifere og ”spesialsannheter”, mot det sentrale i evangeliet. Når samfunnet sier at det ikke finnes noen sannhet, fremholder vi Jesus som sannheten og den eneste veien til Gud. Når samfunnet er på utkikk etter neste trend, graver vi etter våre røtter. Når samfunnet sier at det ikke finnes noe overordnet fortelling om virkeligheten, forkynner vi en fortelling som strekker seg fra skapelsen til dommen, som inneholder Guds inngripen i historien for å frelse menneskeheten, gjennom Jesu død og oppstandelse, og å skape en ny himmel og en ny jord. Samtidig som kirken er en motkultur, må den også benytte alle de midlene som best kommuniserer evangeliet inn i den postmoderne kulturen.
Det å ha røtter, et avklart forhold til sannhet og løgn, rett og feil, et fundament i livet, kommer til å avføde motstand, men kommer også til å være alt det som det postmoderne mennesket mangler og som mange vil lengte etter. Sannsynlighet for at vi som kristne blir nødt til å betale en pris for å holde fast på en klassisk kristen tro som sier at Jesus er eneste vei til frelse, må vi regne med vil øke, slik de første kristne også opplevde. Men heri ligger også den eneste muligheten for kirken å være det lys den er ment å være i en mørk og forvirret verden uten fundament, og uten Gud og håp i verden.
Litteratur:
“Det moderne”, Dag Østerberg
” Filosofi og vitenskapshistorie”, Trond Skard Dokka
”Postmodern Times” Gene Edward Veith,
”Ancient Future Faith”, Robbert Webber
“The Rebirth of Orthodoxy”, Thomas Oden
“Retrieving the Tradition and Renewing Evangelicalism”, D.H.Williams
“Reading Scripture with the Church Fathers”, Christopher A. Hall
“I Lammets tegn”, Magnus Malm
“Jomfrumark”, Peter Halldorf
“Ta imot” Ulf Ekman
0 Comments:
Post a Comment
<< Home