Kirken i et postmoderne samfunn. Del 4
Gitt likhetene mellom den postmoderne kulturen og den sene romerske kulturen, og den tidlige kirkens overlevelse og dyrt kjøpte seier i de første århundrene etter Kristus, er det naturlig å se hen til den tidlige kirke. Dens erfaringer med, og måte å møte en lignende kultur vi selv i økende grad vil oppleve er uvurderlig, all den tid den tidlige kirke også var kirken på sitt mest dynamiske. Og det interessante er at vi ser tegn til at nettopp dette er i ferd med å skje i våre dager.
I og med at modernismens fundament vakler og innflytelsen og trykket fra modernismen på kristendommen svinner, ser vi at stadig flere kristne søker tilbake til det vi kan kalle klassisk kristendom. Det er en økende interesse for kirkefedrene og den tidlige kirke og kirkens erfaringer i historien generelt. Jeg tror også at det er et stort uuttalt behov hos protestantiske og evangeliske kristne for røtter. Man føler at det er noe som mangler. Deres historie har ofte ikke strukket seg lenger enn tilbake til sin egen bevegelses pionerer. Dermed har man avskåret seg fra all den åndelig visdom og erfaring som troende har hatt fra evangeliets første tid.
Men kristendommen en historisk religion. Den er rotfestet i historiske hendelser – Jesu liv, død og oppstandelse. Men også i kirkens historie. Kirkens historie er enhver kristens historie, fordi vi alle er lemmer på Kristi legeme. Kirkens historie de 3-400 første årene er dessuten unik i den forstand at den ikke tilhører en spesiell kristen tradisjon. Når kristne fra forskjellige sammenhenger begynner å øse av denne åndelige arven, er den en plattform for et møte mellom kristne fra forskjellige konfeksjoner.
Som tidligere nevnt har påvirkning fra modernismen ført til en forakt for det gamle. Det har vært en del av modernismens tankegods at tradisjon står i direkte opposisjon til fornuft og fremgang og individets frihet. Protestantismen vokste også i utgangspunkt frem som en reaksjon på bland annet vektlegging av tradisjon, på bekostning av Bibelen, og i forhold til dette har modernismen bare” helt mer bensin på det bålet”, slik at svært mange protestantiske og evangeliske kristne i dag ser tradisjon som motsatsen til Bibelsk kristendom. Men det er kanskje på tide å ta en evaluering av disse premissene. For hvis protestantisk og evangelisk kristendom har beveget seg fra det standpunkt at tradisjonen må være underlagt Bibelens autoritet, til at Bibelen og tradisjon står i direkte opposisjon til hverandre, er man mer påvirket av modernismen enn av noe annet..
For at det ikke skal oppstå misforståelser om hva jeg mener, vil jeg understreke at jeg mener ikke at tradisjon skal settes over Bibelen. Men det vi må spørre oss selv om er om vi skal forkaste all tradisjon? Problemet ved å si at jeg holder meg til Bibelen alene, er ikke Bibelens budskap, men at Bibelens budskap kan tolkes i alle mulige retninger. Og det er det som har ridd kristenheten som en mare etter reformasjonen, og ført til en stadig større oppsplitting av kristenheten, hvor stadig nye grupperinger har hevdet å representere den opprinnelige kristendom, og alle har gjort det med henvisning til Bibelen.
Og vi blir stadig møtt av nye teologiske ideer; for noen år siden fikk vi høre at tro var nøkkelen til seier, så var det noen som hevdet at åndelig krigføring ved hjelp av såkalte ”krigstunger” skulle føre til gjennombrudd, og i dag sier noen at nåden er nøkkelen til det kristne liv. Problemet med disse og mange andre ideer er at de viser til en fortolkning av Bibelen som er ahistorisk og uten kontinuitet. Tradisjon innebærer blant annet å forholde seg til bibelfortolkning i et historisk perspektiv. Med andre ord, jeg tar hensyn til hvordan kirkefedrene og de første kristne tolket skriften og hvordan den i det hele tatt er blitt fortolket i historien. Jeg tar hensyn til den ekumeniske konsensus som har eksistert i kirkens historie. Vincent av Lerins(450 e.Kr.) sa at vi skulle i størst mulig grad holde fast ved den tro som har blitt trodd ”overalt, alltid og av alle.” og som vi kanskje kan betegne som Åndens vitnesbyrd i kirkens historie. Vi kunne ha unngått mange problemer ved å ta hensyn til slike råd.
Jeg er fullstendig klar over at det bilde jeg har skissert her er en forenkling som kan problematiseres. Kirkefedrene er ikke alltid like tilgjengelige, og de kan ha sine særheter og være uenige seg imellom . Men det er ikke det jeg ønsker å vektlegge, men heller den konsensus som vi kan kalle klassisk kristendom som ble til ikke minst i oldkirkens møte med diverse heresier og som blant annet kom til utrykk i de første kirkemøtene. Det er dessuten denne perioden da kristendommen ble utformet, grensene mot heresier ble dratt opp, fundamentale doktriner som inkarnasjonen, Jesu natur, trenigheten og den Nytestamentlige kanon ble fastslått
Problemet med en ahistorisk bibelfortolkning er at vi lett blir ”kastet hit og dit og drives med vinden fra enhver lære” som Paulus sier i Efeserbrevet. Ved derimot å forholde meg til tradisjonen, kan jeg spørre meg selv: Har denne eller hint lære en forankring i Kirkens historie? Ved å holde Bibelens budskap sammen med slik den har blitt trodd og forstått i kirkens historie ”overalt, til alle tider, av alle” har jeg et grunnlag for å forholde meg til diverse åndelige bølger og vinder som blåser hit og dit. Dermed er tradisjonen sammen med Bibelen med å gi meg den korrigeringen jeg trenger for å holde en stø kurs. Som kristne er vi ikke ute etter å være originale eller nyskapende, men å holde fast på den ”tro som en gang for alle er overgitt til de hellige” (Jud.3). En kristendom rotfestet i Bibelen og klassisk kristendom slik den fremstår i det vi kan kalle den tidlige kirkes konsensus eller tradisjon, er en basis å bedømme nymotens teologiske krumspring på. Har den nyeste åndelige trend ingen forankring i den kristne kirkes historie, er det all grunn til å være skeptisk
Jeg tror også vi spesielt i frikirkekretser trenger en revurdering av vårt forhold til bruk av symboler. Som jeg før har nevn er postmodernismen preget av det audiovisuelle. Det er blitt pekt på at elever i dagens skole har problemer med å konsentrere seg lenge nok til å lese en bok. Men til gjengjeld er de vel kjent med bruk av ikoner og symboler. Gjør for eksempel et søk på kvasir på ikoner, og det som dukker opp er ikke først og fremst gresk eller russisk ortodokse ikoner, men ikoner og symboler til bruk på datamaskiner og hjemmesider. Dermed blir bruk av symboler kanskje en viktig vei for å nå det postmoderne mennesket med evangeliet. Bruk av symboler lyder som regel ikke godt i frikirkelige ører. Man oppfatter bruk av symboler som religiøst og katolsk og man ser det ofte som en motsats til åndelig frihet. Men er det virkelig frihet hvis man bare er løst fra å bruke symboler? Jeg vil hevde at Jesus har satt oss så fri, at vi faktisk er fri til å bruke symboler om vi ønsker og trenger det.. I den forbindelse vil jeg sitere fra Ulf Ekmans nye bok om nattverden ”Ta imot” som jeg for øvrig anbefaler på det sterkeste. Ulf Ekman sier:
”I en tid da det begynner å bli forbudt å a religiøse symboler på offentlige steder, og når andre religioner og ideologier begynner å kreve at alle kors blir fjernet, begynner det…å bli på tide å løfte frem korset for alvor! Resonnementet med at det holder å ha korset i våre hjerter duger ikke. Virkeligheten består ikke bare av det indre, men også i høyeste grad av det ytre. Begge sidene av virkeligheten er blitt forsonet og skal preges av tro. Den såkalte kristne friheten, for eksempel friheten fra kristne symboler og tradisjoner, er egentlig bare ukristelig slapphet, og ikke ekte frihet. Min personlige oppfatning, og noe jeg har oppdaget mer og mer, er at det finnes mye i ”det ytre” som kan hjelpe troende til å bli både mer inderlige og mer frimodige, og vi bør benytte oss av alle midler vi kan for å styrke det åndelige livet. La oss på alle måter løfte frem det korset som for oss er blitt midlet til både frelse, helbredelse og gjennoprettelse. Om da noen, som etter din mening har ”en død tro”, legger vekt på ytre symboler, så trenger jo ikke det hindre deg, som anser deg for å ha ”en levende tro” fra å løfte frem korset. Vi skal være forsiktige med å uttale oss om hvem som har en død eller levende tro”
En større forståelse av inkarnasjonen – at Gud ble mennesket, og alt hva det impliserer, ville kanskje hjelpe oss til å bli løst fra vår frykt for bruk av ytre symboler og innse at Gud i høyeste grad kan bruke ting i det ytre for å røre ved menneskers hjerter.
I og med at modernismens fundament vakler og innflytelsen og trykket fra modernismen på kristendommen svinner, ser vi at stadig flere kristne søker tilbake til det vi kan kalle klassisk kristendom. Det er en økende interesse for kirkefedrene og den tidlige kirke og kirkens erfaringer i historien generelt. Jeg tror også at det er et stort uuttalt behov hos protestantiske og evangeliske kristne for røtter. Man føler at det er noe som mangler. Deres historie har ofte ikke strukket seg lenger enn tilbake til sin egen bevegelses pionerer. Dermed har man avskåret seg fra all den åndelig visdom og erfaring som troende har hatt fra evangeliets første tid.
Men kristendommen en historisk religion. Den er rotfestet i historiske hendelser – Jesu liv, død og oppstandelse. Men også i kirkens historie. Kirkens historie er enhver kristens historie, fordi vi alle er lemmer på Kristi legeme. Kirkens historie de 3-400 første årene er dessuten unik i den forstand at den ikke tilhører en spesiell kristen tradisjon. Når kristne fra forskjellige sammenhenger begynner å øse av denne åndelige arven, er den en plattform for et møte mellom kristne fra forskjellige konfeksjoner.
Som tidligere nevnt har påvirkning fra modernismen ført til en forakt for det gamle. Det har vært en del av modernismens tankegods at tradisjon står i direkte opposisjon til fornuft og fremgang og individets frihet. Protestantismen vokste også i utgangspunkt frem som en reaksjon på bland annet vektlegging av tradisjon, på bekostning av Bibelen, og i forhold til dette har modernismen bare” helt mer bensin på det bålet”, slik at svært mange protestantiske og evangeliske kristne i dag ser tradisjon som motsatsen til Bibelsk kristendom. Men det er kanskje på tide å ta en evaluering av disse premissene. For hvis protestantisk og evangelisk kristendom har beveget seg fra det standpunkt at tradisjonen må være underlagt Bibelens autoritet, til at Bibelen og tradisjon står i direkte opposisjon til hverandre, er man mer påvirket av modernismen enn av noe annet..
For at det ikke skal oppstå misforståelser om hva jeg mener, vil jeg understreke at jeg mener ikke at tradisjon skal settes over Bibelen. Men det vi må spørre oss selv om er om vi skal forkaste all tradisjon? Problemet ved å si at jeg holder meg til Bibelen alene, er ikke Bibelens budskap, men at Bibelens budskap kan tolkes i alle mulige retninger. Og det er det som har ridd kristenheten som en mare etter reformasjonen, og ført til en stadig større oppsplitting av kristenheten, hvor stadig nye grupperinger har hevdet å representere den opprinnelige kristendom, og alle har gjort det med henvisning til Bibelen.
Og vi blir stadig møtt av nye teologiske ideer; for noen år siden fikk vi høre at tro var nøkkelen til seier, så var det noen som hevdet at åndelig krigføring ved hjelp av såkalte ”krigstunger” skulle føre til gjennombrudd, og i dag sier noen at nåden er nøkkelen til det kristne liv. Problemet med disse og mange andre ideer er at de viser til en fortolkning av Bibelen som er ahistorisk og uten kontinuitet. Tradisjon innebærer blant annet å forholde seg til bibelfortolkning i et historisk perspektiv. Med andre ord, jeg tar hensyn til hvordan kirkefedrene og de første kristne tolket skriften og hvordan den i det hele tatt er blitt fortolket i historien. Jeg tar hensyn til den ekumeniske konsensus som har eksistert i kirkens historie. Vincent av Lerins(450 e.Kr.) sa at vi skulle i størst mulig grad holde fast ved den tro som har blitt trodd ”overalt, alltid og av alle.” og som vi kanskje kan betegne som Åndens vitnesbyrd i kirkens historie. Vi kunne ha unngått mange problemer ved å ta hensyn til slike råd.
Jeg er fullstendig klar over at det bilde jeg har skissert her er en forenkling som kan problematiseres. Kirkefedrene er ikke alltid like tilgjengelige, og de kan ha sine særheter og være uenige seg imellom . Men det er ikke det jeg ønsker å vektlegge, men heller den konsensus som vi kan kalle klassisk kristendom som ble til ikke minst i oldkirkens møte med diverse heresier og som blant annet kom til utrykk i de første kirkemøtene. Det er dessuten denne perioden da kristendommen ble utformet, grensene mot heresier ble dratt opp, fundamentale doktriner som inkarnasjonen, Jesu natur, trenigheten og den Nytestamentlige kanon ble fastslått
Problemet med en ahistorisk bibelfortolkning er at vi lett blir ”kastet hit og dit og drives med vinden fra enhver lære” som Paulus sier i Efeserbrevet. Ved derimot å forholde meg til tradisjonen, kan jeg spørre meg selv: Har denne eller hint lære en forankring i Kirkens historie? Ved å holde Bibelens budskap sammen med slik den har blitt trodd og forstått i kirkens historie ”overalt, til alle tider, av alle” har jeg et grunnlag for å forholde meg til diverse åndelige bølger og vinder som blåser hit og dit. Dermed er tradisjonen sammen med Bibelen med å gi meg den korrigeringen jeg trenger for å holde en stø kurs. Som kristne er vi ikke ute etter å være originale eller nyskapende, men å holde fast på den ”tro som en gang for alle er overgitt til de hellige” (Jud.3). En kristendom rotfestet i Bibelen og klassisk kristendom slik den fremstår i det vi kan kalle den tidlige kirkes konsensus eller tradisjon, er en basis å bedømme nymotens teologiske krumspring på. Har den nyeste åndelige trend ingen forankring i den kristne kirkes historie, er det all grunn til å være skeptisk
Jeg tror også vi spesielt i frikirkekretser trenger en revurdering av vårt forhold til bruk av symboler. Som jeg før har nevn er postmodernismen preget av det audiovisuelle. Det er blitt pekt på at elever i dagens skole har problemer med å konsentrere seg lenge nok til å lese en bok. Men til gjengjeld er de vel kjent med bruk av ikoner og symboler. Gjør for eksempel et søk på kvasir på ikoner, og det som dukker opp er ikke først og fremst gresk eller russisk ortodokse ikoner, men ikoner og symboler til bruk på datamaskiner og hjemmesider. Dermed blir bruk av symboler kanskje en viktig vei for å nå det postmoderne mennesket med evangeliet. Bruk av symboler lyder som regel ikke godt i frikirkelige ører. Man oppfatter bruk av symboler som religiøst og katolsk og man ser det ofte som en motsats til åndelig frihet. Men er det virkelig frihet hvis man bare er løst fra å bruke symboler? Jeg vil hevde at Jesus har satt oss så fri, at vi faktisk er fri til å bruke symboler om vi ønsker og trenger det.. I den forbindelse vil jeg sitere fra Ulf Ekmans nye bok om nattverden ”Ta imot” som jeg for øvrig anbefaler på det sterkeste. Ulf Ekman sier:
”I en tid da det begynner å bli forbudt å a religiøse symboler på offentlige steder, og når andre religioner og ideologier begynner å kreve at alle kors blir fjernet, begynner det…å bli på tide å løfte frem korset for alvor! Resonnementet med at det holder å ha korset i våre hjerter duger ikke. Virkeligheten består ikke bare av det indre, men også i høyeste grad av det ytre. Begge sidene av virkeligheten er blitt forsonet og skal preges av tro. Den såkalte kristne friheten, for eksempel friheten fra kristne symboler og tradisjoner, er egentlig bare ukristelig slapphet, og ikke ekte frihet. Min personlige oppfatning, og noe jeg har oppdaget mer og mer, er at det finnes mye i ”det ytre” som kan hjelpe troende til å bli både mer inderlige og mer frimodige, og vi bør benytte oss av alle midler vi kan for å styrke det åndelige livet. La oss på alle måter løfte frem det korset som for oss er blitt midlet til både frelse, helbredelse og gjennoprettelse. Om da noen, som etter din mening har ”en død tro”, legger vekt på ytre symboler, så trenger jo ikke det hindre deg, som anser deg for å ha ”en levende tro” fra å løfte frem korset. Vi skal være forsiktige med å uttale oss om hvem som har en død eller levende tro”
En større forståelse av inkarnasjonen – at Gud ble mennesket, og alt hva det impliserer, ville kanskje hjelpe oss til å bli løst fra vår frykt for bruk av ytre symboler og innse at Gud i høyeste grad kan bruke ting i det ytre for å røre ved menneskers hjerter.
0 Comments:
Post a Comment
<< Home