Kirken i et postmoderne samfunn. Del 1
Verden er i forandring, og det kommer til å påvirke oss alle. Modernismen som har preget Europa de siste 2-300 årene er i ferd å miste sitt grep, og en ny måte å se verden er i ferd med å vokse frem. Postmodernismen er veldig mye forskjellig og det er ikke min hensikt her å komme med en uttømmende analyse, men å se litt på de strømmingene som beveger seg i samfunnet og de konsekvenser det vil ha for den kristne og den kristne kirke.
Dag Østerberg sier i boken ”Det moderne”: ”Tre begreper er de grunnleggende, eller viktigste ved den moderne kulturen eller moderniteten: Begrepene om det frie individet, fornuften og fremskrittet. Det er ved disse tre begrepene at tilværelsen blir forstått og tydet innen moderne kultur; fjernes ett eller flere, oppstår en annen livsanskuelse eller kultur, en annen måte å erfare verden på.” (Det moderne,s.11)
I dag ser vi tegn til at akkurat dette er i ferd med å skje. En postmodernistisk kultur er i ferd med å vokse frem som har utfordret alle de tre grunnleggende begrepene innenfor modernismen. Modernismens sterke fokus på individ og individualisme er i ferd med å bli overkjørt av en postmodernistisk vektlegging av grupper. Vi kan til og med se dette gjenspeile seg i lovverket hvor det er en dreining fra at loven skal beskytte individet til at den skal beskytte spesielle grupper. Identitet knyttes mer opp mot grupper enn mot individ, og det er en tendens til at individets frihet undergraves på bekostning av gruppen. Postmodernismen tenderer mot en tribalisering av samfunnet, hvor det dreier seg om å oppnå innflytelse og gjennomslag for sin gruppe.
Modernismens tro på fremskrittet har også fått en knekk. Vitenskapen og teknologiens utvikling, skapte tro på at verden ville utvikle seg til det bedre. For modernismen gav vitenskapen sikker og objektiv viten. Utviklingslæren bidro også til en forståelse av at verden går fremover. Men så fikk vi 1. og 2. verdenskrig, vi fikk forurensning, plutselig ble bakterier resistente mot antibiotika osv. og det var plutselig ikke så opplagt lenger at fremskritt var en naturlov. Man innså at vitenskap og teknologi alene ikke kunne løse alle problemer, faktisk kunne vitenskap og teknologi være et tveegget sverd som kunne ødelegge oss like mye som å hjelpe oss. At verden går fremover er ikke lenger noe som kan tas for gitt.
Et av de viktigste forandringer som modernismen brakte med seg var innen epistemologien d. v. s. læren om hvordan vi får kunnskap. Den premoderne verden tok for gitt at man kunne oppnå kunnskap og erkjennelse gjennom åpenbaring og tro, så vel som gjennom fornuften og empiri. Modernismen hevdet at sikker kunnskap og erkjennelse var mulig å oppnå, men avviste kunnskap og erkjennelse via åpenbaring.
En sentral skikkelse her er Descartes. I boken ”Filosofi og vitenskapshistorie sier Trond Skard Dokka: ”Descartes oppfattet sin situasjon slik at de gamle innsikter og de gamle måter å begrunne innsikter på sto for fall. Han ville etablere en ny basis for sikker viten. Hva begynner vi med? Vi begynner med den mest mulig konsekvente tvil på at alt det som synes å være til, også faktisk er til. Men nettopp når vi betviler alt, er det noe vi ubetvilelig erkjenner. Ved introspeksjon erkjenner vi oss selv som tenkende individer. (det kartesiske cognito ergo sum). På dette sikre grunnlag etableres så all viten, og det er bare viten som har et slikt fundament som virkelig er viten…Før noe kan sies å være, må vår sikre erkjennelse av det være på plass. Det som vi ubetvilelig og ved å følge et sett av allmenngyldige regler kan erkjenne, er basis for og setter grenser for hva vi kan anta som værende. Den sikre erkjennelse er hos Descartes en rein ide-erkjennelse. I dette ligger det at erkjennelsen ikke er avhengig av eller formidlet av tegn eller språk. Det som erkjennes ubetvilelig, erkjennes direkte. Språk hører hjemme etter erkjennelsen, dvs når vi beskriver den. Ord kan ikke åpne opp for ny erkjennelse, de kan bare representere det erkjente… Det betyr at ordene ikke har del i det erkjente, men er ”utvendige” navn for det.”
Kant tok også opp hvordan vi kan ha sikker viten: ”Når vi kan forstå det vi erfarer og ha sikker viten om det, er det hos ham (Kant) i kraft av transcendentale erkjennelses redskaper som finnes i bevisstheten. Disse gjelder imidlertid den empiriske fenomen-verdenen, tingene slik vi erfarer dem, das Ding fur mich. De gir ikke tilgang til eller forståelse av de erfarte tingene i seg selv, das Ding an sich, uavhengig av vår erfaring av dem. Kant bestrider ikke at tingene eksisterer uavhengig av vår erfaring. Han benekter heller ikke at det kan finnes noe reelt som overhodet ikke gir seg til kjenne gjennom erfaring… Men erkjennelsesmessig sett får enhver Ding an sich allikevel status som ingenting. Det endelige og erfarbare formidler ikke noe om det uendelige og ikke-erfarbare. Dermed kan det like gjerne ikke være til som være til. I den grad noen forestiller seg en gud som helt eller delvis ligger hinsides erfaringen, rammes denne forestilling av den kantske erkjennelseskritikk…Samtidig søkte en å gjennomføre språkidealer som gjord det meningsløst å tale på en måte som overskred det empirisk gitte. Utsagn som ikke kunne bevises eller motbevises empirisk, ble av dominerende filosofer definert som meningstomme utsagn. Dette gikk ut over mange typer språkbruk…men i denne sammenheng er det viktigst at det gjorde alle teologiske utsagn (i den grad de refererte til noe ikke-empirisk) til prinsipielt meningsløse” Med andre ord det som ikke kan erkjennes empirisk finnes ikke, vi kan kun ha sikker og objektiv viten om den verden som kan sanses og erfares. Og dette setter vi så ord på.
Postmodernistiske filosofer bestrider dette. Dokka sier: ”Postmoderne tenkere …har hevdet at den ”moderne” erkjennelsesteorien er like vilkårlig fundert som den førmoderne, og at den slett ikke gir ”sikker” viten. Tanken om et sikkert fundament for erkjennelsen (foundationalism) avvises i det hele som umulig, hva enten fundamentet søkes i erfaring eller fornuft. I stedet hevdes det at all erkjennelse er relativ, den er bundet til bestemte kulturfaser, til deres språk og apparatur, til deres særskilte perspektiv og i det hele til deres mentale måte å organisere virkeligheten på.”
Videre sier han at;”Det er et postmoderne felleseie at all innsikt betjener seg av tegn…et tegn er enhver størrelse som vi tar for å representere noe annet. Ut fra denne definisjonen må det gjelde at ikke bare ord, tegninger, emblemer, signaler osv. er tegn, men at også enhver tanke er et tegn. Innsikt i for eksempel dyreriket består av en serie tanker, blant annet må vi tenke ”hest”, ”hund” og ”katt”. Men ingen av disse tankene ”er” hest, hund og katt, de representerer dem i bevisstheten. Da gjelder det ikke bare at all erkjennelse betjener seg av tegn, da må det være slik at all innsikt er tegn. Det kan altså ikke være som Descartes mente, at språk (eller andre tegn) først er noe som kommer etter erkjennelse for å gjengi en erkjennelse som i seg selv er språkløs. Tvert om.”
Postmodernismen hevder således at vi er fanget av språket. Dokka sier: ”Men hva vil det si å tolke tegn? Det er å lage et nytt tegn som tolker det første…All tolkning springer fra tegn til tegn i prinsipielt uendelige kjeder. Det er rett og slett ingen utgang fra tegnene til ”selve” virkeligheten. Hvis vi for eksempel vil gå ut for å sjekke våre forestilling om dyr mot virkelige dyr, så vil de sanseinntrykkene vi innhenter, fungere som nye tegn, og det er først som sådanne, ikke ”objektiv”, at vi forholder oss til dem, kan la dem inngå i våre resonnementer osv.”
Konsekvensen av dette blir som Dokka sier at: ”Det for alle praktiske formål ikke finnes noen virkelighet utenfor tegnene. All virkelighet er kulturskapte overflater…Dermed ender det hele i en oppgivelse av all sikker viten om det værende. Det finnes ingen virkelighet utenfor den kulturskapte tegnbruk. Mennesket skaper med sitt språk og sine forestillinger sin egen virkelighet. All virkelighet er labil og kulturavhengig. Når den ytre virkelighet ikke lenger finnes som et en slags objektiv appelinstans, må enhver virkelighetsoppfatning endre karakter. Virkelighetsoppfatning og tro (religiøs eller ikke) blir ikke lenger vesensforskjellige størrelser” (Filosofi og vitenskapshistorie s.342-345)
Del 2
Dag Østerberg sier i boken ”Det moderne”: ”Tre begreper er de grunnleggende, eller viktigste ved den moderne kulturen eller moderniteten: Begrepene om det frie individet, fornuften og fremskrittet. Det er ved disse tre begrepene at tilværelsen blir forstått og tydet innen moderne kultur; fjernes ett eller flere, oppstår en annen livsanskuelse eller kultur, en annen måte å erfare verden på.” (Det moderne,s.11)
I dag ser vi tegn til at akkurat dette er i ferd med å skje. En postmodernistisk kultur er i ferd med å vokse frem som har utfordret alle de tre grunnleggende begrepene innenfor modernismen. Modernismens sterke fokus på individ og individualisme er i ferd med å bli overkjørt av en postmodernistisk vektlegging av grupper. Vi kan til og med se dette gjenspeile seg i lovverket hvor det er en dreining fra at loven skal beskytte individet til at den skal beskytte spesielle grupper. Identitet knyttes mer opp mot grupper enn mot individ, og det er en tendens til at individets frihet undergraves på bekostning av gruppen. Postmodernismen tenderer mot en tribalisering av samfunnet, hvor det dreier seg om å oppnå innflytelse og gjennomslag for sin gruppe.
Modernismens tro på fremskrittet har også fått en knekk. Vitenskapen og teknologiens utvikling, skapte tro på at verden ville utvikle seg til det bedre. For modernismen gav vitenskapen sikker og objektiv viten. Utviklingslæren bidro også til en forståelse av at verden går fremover. Men så fikk vi 1. og 2. verdenskrig, vi fikk forurensning, plutselig ble bakterier resistente mot antibiotika osv. og det var plutselig ikke så opplagt lenger at fremskritt var en naturlov. Man innså at vitenskap og teknologi alene ikke kunne løse alle problemer, faktisk kunne vitenskap og teknologi være et tveegget sverd som kunne ødelegge oss like mye som å hjelpe oss. At verden går fremover er ikke lenger noe som kan tas for gitt.
Et av de viktigste forandringer som modernismen brakte med seg var innen epistemologien d. v. s. læren om hvordan vi får kunnskap. Den premoderne verden tok for gitt at man kunne oppnå kunnskap og erkjennelse gjennom åpenbaring og tro, så vel som gjennom fornuften og empiri. Modernismen hevdet at sikker kunnskap og erkjennelse var mulig å oppnå, men avviste kunnskap og erkjennelse via åpenbaring.
En sentral skikkelse her er Descartes. I boken ”Filosofi og vitenskapshistorie sier Trond Skard Dokka: ”Descartes oppfattet sin situasjon slik at de gamle innsikter og de gamle måter å begrunne innsikter på sto for fall. Han ville etablere en ny basis for sikker viten. Hva begynner vi med? Vi begynner med den mest mulig konsekvente tvil på at alt det som synes å være til, også faktisk er til. Men nettopp når vi betviler alt, er det noe vi ubetvilelig erkjenner. Ved introspeksjon erkjenner vi oss selv som tenkende individer. (det kartesiske cognito ergo sum). På dette sikre grunnlag etableres så all viten, og det er bare viten som har et slikt fundament som virkelig er viten…Før noe kan sies å være, må vår sikre erkjennelse av det være på plass. Det som vi ubetvilelig og ved å følge et sett av allmenngyldige regler kan erkjenne, er basis for og setter grenser for hva vi kan anta som værende. Den sikre erkjennelse er hos Descartes en rein ide-erkjennelse. I dette ligger det at erkjennelsen ikke er avhengig av eller formidlet av tegn eller språk. Det som erkjennes ubetvilelig, erkjennes direkte. Språk hører hjemme etter erkjennelsen, dvs når vi beskriver den. Ord kan ikke åpne opp for ny erkjennelse, de kan bare representere det erkjente… Det betyr at ordene ikke har del i det erkjente, men er ”utvendige” navn for det.”
Kant tok også opp hvordan vi kan ha sikker viten: ”Når vi kan forstå det vi erfarer og ha sikker viten om det, er det hos ham (Kant) i kraft av transcendentale erkjennelses redskaper som finnes i bevisstheten. Disse gjelder imidlertid den empiriske fenomen-verdenen, tingene slik vi erfarer dem, das Ding fur mich. De gir ikke tilgang til eller forståelse av de erfarte tingene i seg selv, das Ding an sich, uavhengig av vår erfaring av dem. Kant bestrider ikke at tingene eksisterer uavhengig av vår erfaring. Han benekter heller ikke at det kan finnes noe reelt som overhodet ikke gir seg til kjenne gjennom erfaring… Men erkjennelsesmessig sett får enhver Ding an sich allikevel status som ingenting. Det endelige og erfarbare formidler ikke noe om det uendelige og ikke-erfarbare. Dermed kan det like gjerne ikke være til som være til. I den grad noen forestiller seg en gud som helt eller delvis ligger hinsides erfaringen, rammes denne forestilling av den kantske erkjennelseskritikk…Samtidig søkte en å gjennomføre språkidealer som gjord det meningsløst å tale på en måte som overskred det empirisk gitte. Utsagn som ikke kunne bevises eller motbevises empirisk, ble av dominerende filosofer definert som meningstomme utsagn. Dette gikk ut over mange typer språkbruk…men i denne sammenheng er det viktigst at det gjorde alle teologiske utsagn (i den grad de refererte til noe ikke-empirisk) til prinsipielt meningsløse” Med andre ord det som ikke kan erkjennes empirisk finnes ikke, vi kan kun ha sikker og objektiv viten om den verden som kan sanses og erfares. Og dette setter vi så ord på.
Postmodernistiske filosofer bestrider dette. Dokka sier: ”Postmoderne tenkere …har hevdet at den ”moderne” erkjennelsesteorien er like vilkårlig fundert som den førmoderne, og at den slett ikke gir ”sikker” viten. Tanken om et sikkert fundament for erkjennelsen (foundationalism) avvises i det hele som umulig, hva enten fundamentet søkes i erfaring eller fornuft. I stedet hevdes det at all erkjennelse er relativ, den er bundet til bestemte kulturfaser, til deres språk og apparatur, til deres særskilte perspektiv og i det hele til deres mentale måte å organisere virkeligheten på.”
Videre sier han at;”Det er et postmoderne felleseie at all innsikt betjener seg av tegn…et tegn er enhver størrelse som vi tar for å representere noe annet. Ut fra denne definisjonen må det gjelde at ikke bare ord, tegninger, emblemer, signaler osv. er tegn, men at også enhver tanke er et tegn. Innsikt i for eksempel dyreriket består av en serie tanker, blant annet må vi tenke ”hest”, ”hund” og ”katt”. Men ingen av disse tankene ”er” hest, hund og katt, de representerer dem i bevisstheten. Da gjelder det ikke bare at all erkjennelse betjener seg av tegn, da må det være slik at all innsikt er tegn. Det kan altså ikke være som Descartes mente, at språk (eller andre tegn) først er noe som kommer etter erkjennelse for å gjengi en erkjennelse som i seg selv er språkløs. Tvert om.”
Postmodernismen hevder således at vi er fanget av språket. Dokka sier: ”Men hva vil det si å tolke tegn? Det er å lage et nytt tegn som tolker det første…All tolkning springer fra tegn til tegn i prinsipielt uendelige kjeder. Det er rett og slett ingen utgang fra tegnene til ”selve” virkeligheten. Hvis vi for eksempel vil gå ut for å sjekke våre forestilling om dyr mot virkelige dyr, så vil de sanseinntrykkene vi innhenter, fungere som nye tegn, og det er først som sådanne, ikke ”objektiv”, at vi forholder oss til dem, kan la dem inngå i våre resonnementer osv.”
Konsekvensen av dette blir som Dokka sier at: ”Det for alle praktiske formål ikke finnes noen virkelighet utenfor tegnene. All virkelighet er kulturskapte overflater…Dermed ender det hele i en oppgivelse av all sikker viten om det værende. Det finnes ingen virkelighet utenfor den kulturskapte tegnbruk. Mennesket skaper med sitt språk og sine forestillinger sin egen virkelighet. All virkelighet er labil og kulturavhengig. Når den ytre virkelighet ikke lenger finnes som et en slags objektiv appelinstans, må enhver virkelighetsoppfatning endre karakter. Virkelighetsoppfatning og tro (religiøs eller ikke) blir ikke lenger vesensforskjellige størrelser” (Filosofi og vitenskapshistorie s.342-345)
Del 2
0 Comments:
Post a Comment
<< Home