Saturday, September 30, 2006

Kristendom og vitenskap. Del 5

Her fortsetter min artikkelserie om kristendom og vitenskap:

Kirkefedrenes instilling til hedensk lærdom varierte. Du hadde alt fra Tertullian med sine berømte ord; ”Hva har Athen å gjøre med Jerusalem? Hvilken likhet er det mellom Akademiet og Kirken?”(som sitert i ”21 Kirkefede”Peder Halldorf), til Augustin, Justin Martyr og Boethius i den andre enden av skalaen. Den holdningen som ble den rådene, var filosofien og den hedenske kunnskap som ”tjener” for teologien. Hedensk filosofi og kunnskap skulle ikke studeres for sin egen del, men som et redskap for teologien. Grant sier; “The most productive Christian attitude, however, regarded pagan philosophy as a repository of helpful ideas for the better understanding of Christianity itself. It was philosophy in the service of Christianity, a relationship that came to be called the ”handmaiden tradition.” In the course of the subsequent history, philosophy-by which I mean the amalgam of natural philosophy, science, and metaphysics-was destined to play a significant role in shaping Christian theology and instilling a scientific spirit and outlook in the Christian milieu, results that ultimately proved extremely beneficial to Western civilization.”(Sciense and Religion,s.105).

En mann som jeg allerde har nevnt, Boethius, som levde i tidlig middelalder skal vi vie litt oppmerksomhet. Han ble født rundt år 480, og kom fra en aristokratisk romersk familie.(Kristen tenkning, Tony Lane)Han kunne gresk, og oversatte flere av Aristoteles` verker om logikk til latin. Han har også muligens oversatt verk av Archimedes og Euclid. Han skrev også selv fem avhandlinger om logikk, og i tillegg flere kommentarer på verk om logikk. Boethius oversettelser og verk om logikk fikk en enorm innflytelse. Grant sier, ”When taken together all of this works and a few others were known as the ”old logic”(logica vetus) which with its emphasis on rationality, served as a major source of intellectual activity…between the sixth and eleventh centuries.” (Science and religion, s. 140) I denne tiden var Boethius oversettelser av Aristoteles det vesten kjente til av den greske filosofen. Boethius skrev også flere teologiske verk, og også her benyttet han seg av logikk og fornuft. Grant sier; ”Boethius began a trend that would eventually revolutionize Christian theology an transform it into a rationalistic and analytical disipline that made medieval theology different from anything that followed in subsequent centuries…But if Boethius made dramatic changes in the way theology was done, he was also a Christian who never intruded anything into his secular works on logic and the quadrivium that might suggest he was a Christian.” (Science and religion, s. 141). Boethius verk skulle bli sterkt vektlagt på Europas katedralskoler.
The ressurection of Boethius old logic was a major impetus behind the appliation of reason to all kinds of problems in the late tenth century.” (Science and religion, Grant s.149)
Gerbert av Aurillius, som siden skulle bli Pave Sylvester 2. var lærer ved en katedralskole og var kanskje den første som for alvor satte fokus på Boethius verker. Grant sier ”In the eleventh century, Gerbert`s student s disseminated his love for learning and his teaching methods throughout northern Europe. As a consequence, logic became a basic subject of study in the cathedral schools of Europe. And in the twelfth and thirteenth centuries , would become even more deeply entrenched in the curricula of the cathedral schools and the universities of Europe.(Science and religion,Grant,s.150). Logikk var altså en del av både katedralskolene og universitetene fra før de øvrige Aristotelels verker ble oversatt fra arabisk og gresk Det skulle etter hvert også bli brukt i teologien. Grant sier: "The apparent power of logic and reasoned argumentation encouraged some early medieval authors to apply these powerful tools to theology, especially to the revealed truths of the faith, which were the focal points of medieval Christian theology. The application of reason and logic to revelation, and to theology in general, is a significant part of the medieval struggle between faith and reason, or, in its broader context, the relations between science and religion. There were indeed other important facets of the relations between science and religion in the late Middle Ages, but the interaction of reason and revelation appeared even before the introductions of Aristotle`s natural philosophy in the mid-twelfth century.

I lys av dette kommer opplysningstidens filosofers svartmaling av middelalderen som en tid av tro i motsetning til rasjonalitet og fornuft i et noe underlig lys. Middelalderens mennesker brukte til og med logikk på teologien. Som jeg allerde har sitert fra Grant: ”Boethius began a trend that would eventually revolutionize Christian theology an transform it into a rationalistic and analytical discipline”. Det er riktig nok at det i tidlig middelalder ikke skjedde de store og dramatiske fremskritt når det gjelder vitenskap og forskning, men som Grant sier om vitenskap og forskning i tidlig middelalder; ”That it reached even this relatively low level of scholarship is rather remarkable when one consider the great societal changes that where underway as a result of the barbarian invasions that had begun in earnest in the fourth century and continued until the tenth century.”(Science and religion s.145).

Del 6

Tuesday, September 26, 2006

Christianculture anbefaler!

Hvordan bør vi se på trusler og krav fra deler av den muslimske verden, og hvordan bør vi møte det? Så lenge de ser at krav, trusler og vold virker, må vi regne med at det vil fortsette. Jeg anbefaler denne artikkelen av Daniel Pipes. Se også denne artikkelen av Clifford D. May.

Saturday, September 23, 2006

30 dagers bønn for den muslimske verden.

Etter pavens foredrag har vi nå opplevd flere drap på kristne. Kirker har blitt angrepet. Hatefulle demonstrasjoner rundt om i den muslimske verden har fordømt paven og enkelte har ønsket å korsfeste ham. Den inflytelsesrike muslimske lederen Qaradawi kalte sist fredag for "vredens dag". Samtidig er forfølgelse og undertrykking av kristne et vanlig fenomen i mange muslimske land som ikke er begrenset til saken rundt pavens foredrag.

Jesus sier "velsigne dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere" (Lukas 6.28). Jeg vil derfor oppfordre alle kristne til å delta i den internasjonale bønnekampanjen "30 dagers bønn for den muslimske verden." Denne kampanjen går samtidig med muslimenes fastemåned Ramadan som starter på søndag 24/9 for norske muslimer. Informasjon om kampanjen kan du finne her.

Tuesday, September 19, 2006

Islams råd opprettholder sin kritikk av paven.

Ifølge en artikkel i Magazinet opprettholder Islamsk Råd i Norge sin kritikk av paven. Mohammad Hamdan sier at - Når det gjelder pavens uttaleser, er det noe vi ikke godtar. Den type uttalelser skader dialogen mellom ulike religiøse grupper, og vi vil spørre paven når han snakker om historie:- Hva mener han om den vold som er utøvet av den kristne kirke i den aktuelle historiske epoken paven tar for seg.


Det Hamdan tydeligvis ikke er klar over er at Den Katolske kirke har tatt et oppgjør med de overgrep den har begått opp gjennom historien. Mitt spørsmål til Hamdan blir da, når kan vi forvente et lignende oppgjør fra Islamsk råd?

Monday, September 18, 2006

Hvor er selverkjennelsen?

Sukk. Hva skal man tilslutt mene om reaksjonene på pavens tale. Alt fra mordtrusler, brenning av kirker, drap på en nonne, og her i Norge krav om at norske kristne skal ta avstand fra pavens tale. Dette fra folk som høyst sannynlig aldri har lest den. Hadde ikke det hele vært så tragisk, så kunne man sett det humoristiske i det; "Nåde deg hvis du sier at jeg er voldelig, da slår jeg deg ned." Dette blir i bunn og grunn budskapet som sendes. Samtidig foregår det en massiv diskriminering og undertrykkelse av kristne i mange muslimske land.

I The Boston Globe sto det idag en artikkel om Al Qasemi College som er det første institutt for høyere islamske studier i Israel. Fra dette instituttet kommer et helt annet budskap og jeg siterer fra artikkelen:
Speaking at campuses, mosques, and the homes of Muslims, the Al Qasemi faculty said that it is time for Muslims to quit blaming others and examine their own responsibility for the troubles of Islamic civilization

Et ord fra Matteusevangeliet fra Jesu munn burde også være ord til ettertanke for mange av disse indignerte muslimene som krever og truer:
Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt når det er en bjelke i ditt eget...Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.

Sunday, September 17, 2006

Er et nytt stort Al Qaida angrep nært forestående?

I følge denne artikkelen i WorldNettDaily oppforder Al Quaida amerikanske muslimer til å forlate USA, og og spesielt New York og Washington, samtidig som det antydes et angrep som vil innebære en eller annen form for masseødleggelsesvåpen. Den pakistanske journalisten Hamid Mir som også er kilden til WorldNetDaily, har hevdet at Al Quaida allerede har smuglet koffertatomvåpen inn i USA. Også tidligere FBI rådgiver Paul L. Williams har hevdet dette. Dersom et angrep av en slik karakter ville inntreffe, vil det ha så store konsekvenser både menneskelig, politisk og økonomisk at det er vanskelig å forestille seg. Det er å håpe at dette bare er retorikk, men enkelte har hevder at det ikke er et spørsmål om, men når et angrep med masseødleggelsesvåpen vil finne sted. Se forøvrig disse linkene:

http://www.adnki.com/index_2Level.php?cat=Terrorism&loid=8.0.338885348&par=0

http://www.wnd.com/news/article.asp?ARTICLE_ID=45203

http://www.thestandard.com.hk/stdn/std/Focus/GG19Dh02.html

Oppdatering:
Northeast Intelligence Network publiserte følgende 18/9:
In an article provided exclusively to the Northeast Intelligence Network and Canada Free Press by Dr. Paul Williams and Mr. David Dastych on Saturday, “final preparations have been made for the next major attack on the US” identified as “American Hiroshima,” suggesting the attack will be nuclear in nature. Since we published that report, confidential sources in law enforcement positions have privately confirmed to the Northeast Intelligence Network that a "disturbing trend" is being reported on both of our borders – a pattern that is consistent with a potential nuclear attack scenario against the US. According to these sources, a "significant and alarming number" of illegal aliens attempting entry into the US, caught by border patrol agents, have been found to be carrying Potassium Iodide tablets, which are used to protect against exposure to radiation in emergency situations.*According to our sources, the illegal aliens who have been caught have been described as OTMs (other-than Mexicans), and consist primarily of Chinese and Iranian nationals on our southern border, and Asians and others from a variety of Middle Eastern countries at the US-Canadian border. Law enforcement sources providing this information to the Northeast Intelligence Network agreed that this is “a very recent phenomena,” but one that has increased to “alarming levels” and is of particular concern to government officials.

Saturday, September 16, 2006

Christianculture anbefaler!

Les Fader Raymond J. de Souzas meget gode artikkel om responsen på pavens foredrag.

Friday, September 15, 2006

På`n igjen.

Igjen er muslimer verden over ute etter å kneble ytringsfriheten. Denne gangen er et sitat som paven har kommet med, tatt ut av sin kontekst, og dermed kommer kravet fra muslimske ledere verden over om at paven skal be om unskyldning. Det er å håpe at paven ikke lar seg kue av denne type krav og trusler , som etterhvert begynner å bli et mønster. Les hele hele pavens svært reflekterte og interessante foredrag her.

Tuesday, September 12, 2006

Til ettertanke!

Uten Jesus og kristendommen ville vi ikke hatt: ”Messias” av Handel, ”Skapelsen” av Hayden, Mozarts requiem, Michelangelos ”Pieta”, ”Paradise lost” av Milton, ”Den guddommelige komedie” av Dante, ”Den fortapte sønn” av Rembrandt, Bachs juleoriatorie, Leonardo Da Vincies ”Nattverden”, William Booth og Frelsesarmeen, Kristi gravleggelse” av Caravaggio, Faure`s requiem, Gounod/Bachs ”Ave Maria”,"Det nye Testamentet", ”Mors et Vita” av Gounod, ”Pieta`” av Tizian, Det Sixstinske kapell, ”Matteus kallelse” av Caravaggio, Østkirkes ikoner, ”Dekameronen av Boccaccio, ”Pilgrims progress” av Bunyan, Georges Herberts dikt, ”Stabat Mater” av Poulenc, ”Passio” av Arvo Part, ”Symphony of Sorrowful songs” av Gorecki, ”Tyngden og Nåden” av Simone Weil, ”Dark night of the soul” av St. John of the cross, Pascals ”Tanker”, Moder Theresa, ”Stabat Mater” av Pergolesi, ”Narnia” av C S. Lewis, ”De Civitate Dei” av Augustin, ”Moses” av Michelangelo, Vatikanmuseet, ”Forklarelsen” av Rafael, "Brødrene Karamasov" av Dostojevskij"David" av Michelangelo osv. osv. osv. osv.osv. osv. osv....................................

Sunday, September 10, 2006

Kristendom og vitenskap. Del 4

Her er del 4 i min artikkelserie om kristendom og vitenskap. Hvis du vil lese fra begynnelsen finner du del 1 her.


Som vi allerede har sett, mener både Jaki , Grant, Whitehead og Stark at grunnlaget for moderne vitenskap ble lagt i middelalderen. Men hva var det med middelalderen som var forskjellig f. eks fra gresk kultur? Grekerne så på universet som syklisk, evig og til dels som en levende organisme, de og tilla det guddommelighet. David Lindberg sier; ”Plato assigned divinity to the world soul and considered the planets and fixed stars to be a host of celestial gods” (Som sitert hos Stark; For the glory of God). I følge vitenskapshistoriker Stanley Jaki er bl.annet dette ting som hindrer en rasjonell tilnærming til verden og som gjorde at vitenskap ble til en dødfødsel både hos grekerne og i en rekke andre kulturer.

Kristendommen brakte med seg en et annet syn på virkeligheten, blant annet enn tro på at Gud og skaperverk er adskilt, noe som førte til en depersonifisering av universet. Bibelen poengterer sterk at Gud og skaperverk er adskilte størrelser, og advarer gjentatte ganger mot å redusere Gud til det skapte. Allerede 1Mosebok kapittel 1 slår Bibelen fast at Gud er allmektig, over, og adskilt fra skaperverket.

Mye av GT dreier seg om Guds advarsel gjennom profetene om å degradere Gud til det skapte, d.v.s. å tilbe skapelsen som om det var en gud. Profeten Jeremia gir et godt eksempel i kapitel 2.26 –28 : ”På samme måte som en tyv blir til skamme når han blir grepet, slik er Israels hus blitt til skamme, de, deres konger og deres fyrster, deres prester og deres profeter. For de sier til et tre: ”Du er min far,” og til en stein: ”Du fødte meg.” For de har vendt ryggen mot meg, og ikke ansiktet. Men på den tiden det onde kommer over dem, sier de. ”Stå frem og frels oss!” Men hvor er dine guder som du har laget deg? La dem stå frem, hvis de kan frelse deg på den tiden det onde kommer over deg. For som tallet på dine byer er, så mange er dine guder blitt.”

Her ser vi et godt eksempel på Guds advarsel om å degradere det guddommelige til det skapte, og vi ser en interessant konsekvens av å gjøre nettopp det: Polyteisme. Når Gud degraderes til det skapte er han ikke lenger allmektig, hvorpå man tar seg mange mindre guder for å kompensere for tapet av en allmektig Gud. I hele GT ser vi at Gud fremstår som er allmektig, Han står over det skapte, og Han er en.

En av de apokryfe skriftene fra gammeltestamentlig tid, Visdommens bok, antagelig skrevet av en jødisk forfatter i Aleksandria i det 1. århundre f. Kr. gir også en sterk beskrivelse av den jødiske ideen om Gud som skaper som står over universet, og advarer mot å dyrke det skapte som Gud. Selv om Visdommens bok er regnet blant de apokryfe skrifter, er det følgende sterkt preget av jødisk tenkning om Gud og naturen: ”Alle mennesker som ikke erkjente Gud, var fødte dårer. De gav akt på det skaperverket, men overså Skaperen; de evnet ikke å kjenne Den Værende, enda de så hans gode verk. Nei, ilden, vinden, stormen, stjernekretsen, fossende vann, himmellegemene som styrer verden – disse ting holdt de for å være guder. Men om det nå var skjønnheten i alt dette som lokket og ledet dem til denne villfarelsen, så burde de skjønne hvor mye herligere Herren er. For han som skapte alt dette, er skjønnhetens opphavsmann. Eller var det kanskje naturkreftenes makt og virkekraft som overveldet dem? Da burde de forstå at han som skapte naturkreftene, er enda mye sterkere. For av storheten og skjønnheten i alt det skapte kan vi slutte oss til hvor stor og herlig Skaperen må være. La oss likevel ikke dømme disse menneskene for hardt, for bak deres villfarelse kan det ligge en ekte lengsel etter å finne Gud. De vandrer rundt i Guds skaperverk, de ser og gransker, og synet er så vakkert at det trollbinder dem. Men på den annen side har de ingen unnskyldning, for når de hadde nådd så langt i erkjennelse og utforskning av verden, burde det være desto lettere for dem å erkjenne skaperverkets Herre.” (Visd.13,1-9)

Vi ser et tydelig ”ekko” fra dette avsnittet i Visdommens bok hos Paulus i Rom.1.20 –25: ”For helt siden verdens skapelse har Hans (Guds) usynlige egenskaper vært klart synlige; det gjelder Hans evige kraft og Hans guddommelighet. Disse usynlige egenskaper kan kjennes ut fra de gjerninger Gud har gjort. Slik er menneskene uten unnskyldning…de byttet bort den forgjengelige Guds herlighet med et bilde gjort lik et forgjengelig menneske, og bilder av fugler firbente dyr og krypdyr…De byttet bort Guds sannhet med løgnen og tilba og tjente skapningen i stedet for Skaperen” I både jødisk og kristen tenkning er dette grunnleggende, Gud er allmektig og står over og utenfor skaperverket.

I mange av kirkeferderens apologetiske skrifter ser vi hvordan de sterkt poengterer dette. Tatian en kristen apologet fra det 2. århundre sier: ”For matter is not like God, without beginning, nor, as having no beginning, is of equal power with God; it is begotten, and not produced by any other being, but brought into existens by the framer of all things alone.”
Athenagoras gir følgende definisjon av en kristen, det er en som; ”distinguish God from matter, and teach that matter is one thing and God another, and that they are separated by a wide interval, for the Deity is uncreated and eternal,, to be beheld by the understanding and reason alone, while matter is created and perishable…”(som sitert hos Jaki; Science and creation)

En annen ting som understrekes sterkt i Bibelen en lineær historieforståelse. Gud skapte verden, og med den tiden. Kristus døde for syndene en gang for alle, og skal ved historiens slutt komme tilbake for å dømme levende og døde.
Vi kommer i denne sammenheng ikke utenom Augustin og hans store verk ”De Civitate Dei/Guds stad. Denne boken ble et oppgjør med antikkens verdensbilde og bidro mer enn noen annen til å forme middelalderens forståelse av virkeligheten. Her tegner han et bilde av gudsfolkets vandring ”som en pilegrimsvandring fra tidens morgen til tidens slutt, fra skapelsen og til fullendelsen”( Innledn.til Guds stad) Han argumenterer for en lineær virkelighetsforståelse. Han tar et oppgjør med troen på at ”verden er evig og uten begynnelse, og at Gud ikke har skapt den”( Guds stad ), og argumenterer for at Gud skapte både verden og tiden samtidig.
Han sier at ”Forskjellen mellom tid og evighet er nemlig at tid bare eksisterer der det er bevegelse og dermed forandring, men evighet bare finnes der det ikke skjer noen forandring. Det må finnes noe som beveger og forandrer seg for at det skal være noe som heter tid…Skriften taler alltid sant, og den sier :”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.” Dette må vi forstå dit hen at Gud ikke hadde skapt noe før. Hvis han hadde skapt noe før himmelen og jorden, burde det heller ha stått at det var dette som var ”i begynnelsen”. Altså er verden helt klart skapt sammen med tiden, og ikke i den. Det som skjer i tiden, har tid både før og etter seg; det har fortid bak, og fremtid foran seg. Men, ”i begynnelsen” kunne det ikke finnes noe fortid, fordi det ikke var noe som beveget og forandret seg, og slik kunne forårsake et tidsforløp.”( Guds stad)
Men Augustin tar også et direkte oppgjør med troen på et syklisk verdensbilde: ”Andre (greske filosofiske retninger) mener at verden – og dermed også menneskene – ikke er evige, men går under og fornyes om og om igjen…Disse teoriene rommer imidlertid mange indre selvmotsigelser og også uberettigede påstander om Gud. For vår del står det fast at ”Kristus gjennom sin død gjorde opp med synden, en gang for alle” og at ”døden ikke lenger skal ha makt over ham” Verden og menneskene er skapt en gang i tiden og gjentar seg ikke…Både skriften og fornuften avviser påstandene om at verden gjentar seg …og om at verden er evig…Skriften kan iallfall ikke taes til inntekt for en syklisk forståelse av verden.”( Guds stad). Augustin avslutter sitt store verk med å beskrive de dødes oppstandelse og de saliges endelige mål, den himmelske byen. Dermed vitner Augustin også om kristendommen som fremtidrettet. I bok 22 av ”De Civitate Dei” peker Augustin på at ”Gud gav menneskene et sinn, med evne til å tenke og forstå", og han understreker at denne evnen er ”noe godt og underfullt”. Han sier at menneskets tenkeevne ”med alt hva den kan oppdage, lære og øve seg i” vitner om ”hvor rikt utstyrt menneskenaturen er”.
Så legger han ut i det vide og brede om alt menneskene har oppnådd ved hjelp av sin fornuft og sin åndskraft; ”Bare se hvor utrolig dyktige vi er blitt til å lage tøyer og bygge hus og hva vi har oppnådd innen jordbruk og skipsfart. Se det mangfold av vaser, statuer og malerier som kunstnerne har skapt. Tenk på det som ytes og fremføres på teatrene…tenk hvor flinke vi er blitt til å fange ville dyr, til å drepe dem, til å temme dem. Tenk på de mange slags gifter, våpen og krigsmaskiner menneskene har fremstil for å forsvare seg...Tenk også på alle de medisinene og hjelpemidlene for å behandle sykdom…Vi har talekunstens skjønnhet og lyrikkens rike skatter…Vi har de mange musikkinstrumenter og alle slags melodier som menneskene har skapt…Tenk hvor dyktige menneskene er blitt i geometri og aritmetikk, og hvilken innsikt vi har i astronomiens lover. I det hele er det enormt mye vi vet om vår verden.” Augustin avslutter sin lange oppramsing med å si; ”Det er den sanne og store Gud som skapte disse evnene i menneskene”.

1600 år senere kan vi selvfølgelig smile litt av Augustins utlegninger om at hvor langt man er kommet på forskjellige felt, men den mentalitet som Augustin her avslører i forhold til fornuften, teknologi og verden omkring seg er av stor interesse. For det første avslører den en mentalitet som mange av opplysningstidens filosofer fornektet at middelaldermenneskene hadde. For det andre er det interessant nettopp fordi det er Augustin som sa det, gitt den innflytelse han har hatt på ettertiden.

I boken ”The spirit of early Christian thought” sier Robert Wilken; ”The censorious charge that Christian thinking relies on faith, not reason, is as old as the church itself…In the late eighteenth century this ancient reproach was given new life by the French philosphes…With its dogmas, its authoritative scriptures, its bishops and pope, the church, it seemd stood astride the path to enlightenment. Christianity said Edward Gibbon, had “debased and vitiated the faculties of the mind” and ushered in an age of darkness, extinguishing the brilliant flame of the intellect kindled by the ancient Greeks. By undermining confidence in the power of reason, Christianity had smothered the spirit of questioning and investigation.” Men som Wilken videre bemerker; “On of the most remarkable features of intellectual life in the Roman Empire is not only that the church attracted gifted thinkers from the society but also that their writings became the object of serious criticism by the best philosophical minds of the day, among them Galen in the second century and Porphyry in the third. The persistence of argument and debate between Christians and pagans over the course of several centuries laid to rest the view that Christianity undermined confidence in reason. Christian thinkers could not be summarily dismissed. Henry Chadwick, the distinguished historian of the early church, once remarked that in his day Augustine of Hippo was the most intelligent man in the Roman Empire”

Del 5

Friday, September 08, 2006

Christianculture anbefaler!

Jeg anbefaler denne svært klargjørende artikkelen skrevet av Professor Moshe Sharon.

Thursday, September 07, 2006

Kristendom og vitenskap. Del 3

Her er del 3 av min serie innlegg om kristendom og vitenskap. Du vil få størst utbytte av innlegget hvis du leser de to foregående. Du finner del 1 her.

Men hvor kommer så denne oppfatningen fra, at kristendom og vitenskap er i opposisjon til hverandre? Mye av det ligger i vår forståelse av middelalderen og av koblingen mellom middelalderen og kristendommen. Ideen om middelalderen som en tid med barbarisme og mørke kan spores helt tilbake til Petrarca. Han delte historien i to deler “antiqua” (den gamle) som inkluderte romersk historie helt frem til de kristne keiserne, og “nouva” (den moderne) som gjaldt fra de kristne romerske keisere til hans egen tid.

Edward Grant gir oss en brilliant forklaring på hvordan myten om “den mørke middelalderen“ oppsto; ”Petrarch loved ancient Roman history and regarded it as the only period worthy of study. The second, or modern period, covering the history of Christian Europe, he viewed with complete disdain and contempt, characterizing it as barbarous, a period of darkness…Some generations later, humanists came to believe that they were not living in a period of darkness, but in a period of renewal following the darkness. In 1469, the humanist Giovanni Andrea (1417-1475) invented a term “media tempestas”, or “middle time” to identify the period of European history after the period of ancient Rome.
But it was the reaction by humanists against the period that intervened between the conversion of Roman emperors to Christianity and their own time, in combination with the Protestant Reformation, that foreordained a dark future for the period we now call the Middle Ages. For although they where often worlds apart in their values, humanists scholars and Protestant reformers both agreed, but for radically different reasons, that antiquity had ended by the fifth century and was followed by a thousand years of ignorance and worse, degeneracy” The third period, which followed the second degenerate period, was of course that in which the humanists lived”
(God and reason in the Middle Ages ) .

Denne myten om “den mørke middelalderen” har så blitt brukt for alt den er verdt av senere intellektuelle , når det passet deres agenda. Norman Cantor sa ; ”It is well known that the image of the Middle Ages which obtained at any given period in early modern Europe tells us more about the difficulties and dilemmas, the intellectual commitments of the men of the period than it does about the medieval world itself…the sarcastic opprobrium of the Enlightenment toward the medieval world was in large measure dictated by the guerilla warfare which the “philosophes” waged against the power and pretensions of the church in their own day” (som sitert i “God and reason in the Middle Ages”, Grant).

Rodney Stark sier: ”The identification of the era beginning in 1600 as the ”Enlightenment” is as inappropriate as the identification of the millennium before it as the ”Dark Ages.” And both imputations were made by the same people-intellectuals who whished to discredit religion and especially the Roman Catholic Church, and who therefore associated faith with darkness and secular humanism with light. To these ends they sought credit for the “Scientific Revolution” (another of their consepts), even if none of them had played any significant part in the scientific enterprice.
One of the first steps in this effort was to designate their own era as the “Enlightenment” and to claim it was a sudden and complete disjuncture with the past. To this end the “Dark Ages” were invented. Among the first to do so, Voltaire (1694-1778) described medieval Europe as hopelessly mired in “decay and degeneration.” This became the universal theme. Jean-Jacques Roussea (1712-1778) wrote of previous centuries: “Europe had relapsed into barbarism of the earliest ages. The peoples of this part of the world, so enlightened today, lived some centuries ago in a condition worse than ignorance.” A century later, when Jacob Burckardt (1818-1897) popularized the idea of the “Renaissance” the “Dark Ages” were a historical certitude, not to be shaken until late in the twentieth century.
Moreover it was not enough to blame the “Dark Ages” on Christianity; religion must also be denied any credit for the rise of science. Hence it was necessary to discredit the achievements of the Scholastic era. In keeping with the aim, John Locke (1632-1704) denounced the Scholastics as hopelessly lost in a maze of trivial consernes, as the “great mintmasters” of useless terms as an “expedient to cover their ignorance.” In similar fashion, one after another of the philosophes condemned Catholic scholarship until the word “scholastic” became an epithet-defined as “pedantic and dogmatic” according to any edition of Webster.
With the past out of the way, the central aspect of the campaign by the likes of David Hume, Voltaire and their associates consisted of wrapping themselves in the achievements of science to authenticate their condemnation of religion in general, and Catholicism very specifically.”( For the glory of God)


Som Rodney Stark viser prøvde mange av opplysningstidens filosofer å fremstille kirken og kristendommen som motstander av vitenskap, fornuft og rasjonell tankegang, og å likestilte kristendommen med barbarisme og uvitenhet. Dette lyktes de også med, og la grunnen for den oppfatning mange i dag har av kristendommen. De lykkes også med å fremstille middelalderen som en tid hvor mørke, overtro, uvitenhet og barbarisme rådet, men dette er mer enn en karikatur som vi skal se.

I boken ”Science and religion, 400 B.C to A.D. 1550” sier Edward Grant; A distinguished medieval historian encapsulated a common view of the Middle Ages when he reported that “The Middle Ages were condemned as a “thousand years withouth a bath” by one well-scrubbed nineteenth-century writer. To others they were simply “the Dark Ages” – recently described (facetiously) as the one enormous hiccup on human progress.” At length, sometime in the fifteenth century the darkness is supposed to have lifted. Europe awakened, bathed, and began thinking and creating again”(Hollister 1994)…It is difficult to imagine a more inaccurate and misleading assessment. Yet the attitudes described above were commonplace between the seventeenth and nineteenth centuries. In the eighteenth century, for example, Voltaire, the famous French author an philosopher, spoke for many when he referred to “ the “history of the Middle Ages” as “a barbarous history of barbarous peoples, who became Christians but did not become better because of it” and that it is necessary to know the history of that age only in order to scorn it. Such attitudes were commonplace in the nineteenth and twentieth centuries”

Problemet er at lignende ideer og tanker forsatt er rådene hos veldig mange mennesker når det gjelder både middelalderen og kristendom. Dette til tross for at mange fagfolk i stor grad har ”avskaffet” den ”mørke” middelalderen. Etter å ha tatt for seg mange av mytene, og de negative holdningene rundt middelalderen kommer Grant med følgende, for noen, overraskende påstand; ”Despite all the anti-medieval passages cited to this point, the Middle Ages was one of the most innovative periods in human history.” (Science and Religion).

I sin bok "God and reason in the middle ages"sier han: "What made it possible for western civilization to develop science and the sosial science in a way that no other civilization had ever done before? The answer I am convinced, lies in a pervasive and deep-seated spirit of inquiry that was a natural consequence of the emphasis on reason that began in the Middle Ages"

Del 4

Wednesday, September 06, 2006

Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!

Kristi ord om å ”gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er” (Matt. 22,21), gir det kristne grunnlag for et skille mellom stat og kirke, og således et sekulært samfunn. Et av resultatene av reformasjonen ble en nødvendig sekularisering av samfunnet, fordi kirken aldri var ment å være en politisk maktfaktor. Men et sekulært samfunn i form av skille mellom stat og kirke, er noe annet enn et sekulært samfunn med sekulære mennesker hvor kristendommen er fullstendig marginalisert. Sekulariseringen i Europa har i følge Erik Bjerager blitt ”sin egen ideologi, sekularismen, hvis dypeste anliggende er å fordrive kristendommen fra samfunnet”, og som han sier; ”Det har vært forsøkt gjort flere ganger før i verdenshistorien, og hver gang med et skremmende resultat”(” Gud bevare Danmark”). Jesus sa gi keiseren hva keiserens er, men han sa også gi Gud hva Guds er. Hvilke konsekvenser har så et sekulært samfunn med sekulære mennesker hvor kristendommen i stadig større grad er blitt marginalisert?

En av konsekvensene har vist seg i demografien, noe denne artikkelen viser. Sekulære mennesker føder færre barn enn religiøse mennesker. Årsakene til dette kan være mange og sammensatte, men det forandrer ikke på realitetene. Dersom dette er en trend som ikke forandrer seg, vil de langsiktige konsekvensene være at sekulære mennesker vil bli færre, og religiøse mennesker vil bli flere. Europa kommer til å bli mer religiøst, spørsmålet er hvilken religion som vil dominere. Fundamentet for et sekulært samfunn i form av et skille mellom stat og kirke finner vi i Bibelen og kristendommen. Å sikre det for fremtiden innebærer derfor en revitalisering av kristendommen i Europa. En revitalisering av kristendommen innebærer at enkeltmennesker i Europa vender tilbake til Kristus og den kristne tro. Alternativet kan på sikt bli slutten på det sekulære samfunn. Les for øvrig denne artikkelen.

Tuesday, September 05, 2006

Kristendom og vitenskap. Del 2

Her er del 2 i min serie innlegg om kristendom og vitenskap. For å få med sammenhengen anbefaler jeg at du leser del 1 først.


Jaki og Whiteheads positive holdning til kristendommen kan synes kontroversiell, fordi den vanlige oppfatningen har vært at kristendom har stått i opposisjon til vitenskapelig utvikling og fremgang, men faktum er at Jaki ikke er den eneste vitenskapshistoriker som ser kristendom og vitenskap i et mer positivt lys en det som har vært vanlig, selv om ikke alle vil begrunne det på samme måte. Thomas E. Woods sier i boken "How the catholic church built western civilization":“For the last fifty years, virtually all historians of science – including A. C. Crombie, David Lindberg, Edward Grant, Stanley Jaki, Thomas Goldstein, and J. L. Heilbron-have concluded that the Scientific Revolution was indebted to the church.”

J. D Bernal er en vitenskapshistoriker som har hevdet noe annet. I boken ”Vitenskapens historie” sier Bernal for eksempel at ”Likevel må det være riktig å si at den moderne vitenskap er direkte utviklet fra gresk vitenskap som utstyrte den med sine grunntanker, sin metode og sitt språk. Alle de allmenne problemer som moderne vitenskap vokste frem av – himmelen, natur, eller menneskekroppen, eller universets funksjonsmåte - ble formulert av grekerne”. Allikevel forsetter Bernal med å si at ”Dessverre trodde de (grekerne) også at når disse problemene var løst på deres utpreget logiske og vakre måte, at de var løst for godt”. Videre peker han på at da grekernes løsninger for det meste var ”meningsløse eller gale, kan det hevdes at gresk vitenskap mer har vært en hemsko enn til hjelp”.
Selv om vi på ingen måte skal undervurdere grekernes innflytelse og betydning, kan det hevdes at respekten for grekerne rett og slett var for stor, og det var først når man begynte å stille spørsmål ved gresk vitenskap at man tok det store skrittet i retning av moderne vitenskap. I boken ”Victory of reason” sier Rodeny Stark; ”Greek learning was a barrier to the rise of science.”


Når temaet kristendom og vitenskap kommer opp, blir gjerne Galieo og Giordano Bruno trukket frem som eksempler på kirkens motstand mot vitenskap. Men selv disse sakene er ikke entydige, og som historikeren Frances Yates peker på i "Modernitetens okkulte inspirasjon", er det mer sannsynlig at Bruno ble dømt på grunn av sin okkulte hermetiske filosofi enn på grunn av et vitenskapelig heliosentrisk syn.( Uten at det rettferdiggjør brenningen av Bruno).

Når det gjelder Galileo sier hun at han ”aksepterte at jorden beveger seg av helt andre årsaker enn Bruno…Galileo overførte den store debatten om kopernikanske og det ptolemeiske systemet for universet til et rasjonelt og vitenskapelig nivå”, samtidig sier hun at ”rammen rundt den er forundelig lik den tidligere debatten på et pytagoreisk og hermetisk nivå”, og hun stiller spørsmålet om Galileo hadde lest Bruno. Videre sier hun at ”Man kan undres om den måten Bruno hadde brukt kopernikanismen på ( i forhold til sin okkulte filosofi. Min kommentar.), kan ha fått inkvisitorene til å spørre seg om det kanskje lå noe mer bak Galileos støtte til teorien om at jorden beveget seg.”

I boken ”Inquisition” sier Edward Peters; ”In many respects…Galileos work The starry Messenger appeard to resemble in an unsettling way some of the style and argument of Bruno…There is much to be said in the favour of the view that Galileo was condemned in the manner that he was because of his association in the minds of the theologians and inquisitors with the style and work of Bruno.” Hvis så er tilfelle som Yates og Peters antyder, ligger det i tilfelle andre ting enn motstand mot vitenskap bak saken mot Galileo, uten at det dermed rettferdiggjør kirkens håndtering av saken. Dersom det dreide seg om vitenskap, handlet det egentlig ikke om vitenskap mot teologi, men om to vitenskapelige modeller; det ptolemaiske og det kopernikanske.

Forøvrig sier Edward Grant om Galileosaken i boken "God and reason in the middle ages”; "Those who condemned the Church`s action in the seventheenth century as antiscientific and a blow against freedom of thought did not trouble to distinguish between the Church of the seventheen century and the medieval Church, whatever hostile and negative descriptions were applied to the actions of the Catholic Church of the seeventheenth century were also applied to the Church of the Middle Ages, as well as to all aspects of medieval intellectual life. Although many, if not most, of these characterizations are untrue for the Middle Ages, few troubled to differentiate the periods."

Del 3

Monday, September 04, 2006

Kristendom og vitenskap! Del 1

I tiden som kommer vil jeg poste flere innlegg om emnet kristendom og vitenskap. Her er del 1:


Kristendom er ikke først og fremst kultur, men individets relasjon til Gud basert på Jesu frelsesverk på korset, hvor han døde for all verdens synd. Men kristendom påvirker også kulturen. Ja historikeren Christopher Dawson hevdet at “The great civilizations of the world do not produce the great religions as a kind of cultural by-product; in a very real sense the great religions are the foundations on which the great civilizations rest” ( Progress and religion)

De 400 første årene etter Kristus innebar en kraftig spredning av kristendommen. Den var en oppadgående spirituell og kulturell kraft. Da det vestromerske riket gikk i oppløsning, var kristendommen den samlende åndelige og kulturelle kraft som skulle legge grunnlaget for den nye europeiske kultur. Men kristendommen innebar ikke bare andre verdier enn de som hadde vært rådene i antikken, men et helt nytt syn på virkeligheten som skulle få store konsekvenser for europeisk kultur og sivilisasjon.

Mange europeiske mennesker er den dag i dag mer preget av et kristen virkelighetsforståelse en de selv er klar over. Et av punktene som dette kommer til utrykk, er vår forståelse av tid og historie. Den kristne forståelsen av tid som lineær , og ikke syklisk, brøt med på både gresk og andre kulturers forståelser av virkeligheten.
I boken "Tidens historie" skriver Trond Berg Eriksen om den kristne virkelighetsforståelsen i kontrast til den greske: "Det dreier seg om en enestående, ugjentagbar prosess, en rekke av nye hendelser som er rettet mot et mål. Fremdeles lever mange av disse forestillingene blandt dem som ellers ikke vet noe om, eller bryr seg om kristen lære.I naturen skjer det aldri noe virkelig nytt. Det samme gjentar seg etter uforandelige lover. Det finnes nemlig ikke noe tidspunkt i naturprosessene som står mer sentralt enn et hvilket som helst annet tidspunkt. Straks mennesket trekkes inn, blir naturens kretsløp brutt, fordi det kan gripe inn i naturforløpet med sin frie vilje. Dette er en kristen forutsetning som grekerne ikke kjente til.
For Platon og Aristoteles var historien rett og slett som et stort år av død og gjenfødelse. Også deres egne læresetninger hadde vært ytret før, mente de. Egentlig gjentok de bare gammel visdom som var glemt og som skulle glemmes igjen for så å gjennoppdages når tiden var inne. I sin fjerde eklog gir dikteren Vergil uttrykk for at verdensaldrene nå er i ferd med å begynne på nytt etter en hel omdreining. Skipet Argo skal igjen bære heltene over havet, og Achilles skal nok en gang sendes til Troja!"
Denne sykliske virkelighetsforståelsen har vært vanlig i de fleste store sivilisasjoner. Thomas Cahill sier i sin bok arven etter jødene at "Alle religioner er sykliske, mytiske og uten referanser til historien slik vi kjenner den - alle religioner unntatt den jødisk-kristne gruppe der vestens bevissthet oppsto."

Men ikke bare skilte det kristne virkelighetssynet seg ut fra de andre ved å være lineær. En annen forskjell fra gresk og andre kulturer er den kristne forståelsen av Gud som adskilt fra skaperverket. Rodney Stark sier om gresk virkelighetsforståelse i sin bok "Victory of reason" at "...the Greeks conceived of the universe as not only eternal and uncreated but locked into endless cycles of progress and decay...prompted by defining various heavenly bodies as actual gods, the Greeks transformed inanimate objects into living creatures capable of aims, emotions and desires...Plato taught that the Demiurge had created the cosmos as "a single visible living creature...according to Aristotle, celestial bodies move in circles because of their affection for this action, and objects fall to the ground "because of their innate love for the centre of the world"" Bjørn A. Davidsen sier i boken “Da kvinnen fikk sjel”; “Selv om Aristoteles advarte mot det, fant man i hans filosofi uttrykk for verden som en gigantisk organisme med bevissthet, sjel og fornuft”

Ifølge vitenskapshistorikeren Stanley Jaki ligger blant annet en virkelighetsforståelse basert på et syklisk, panteistisk og animistisk syn til grunn for at vitenskapelig fremgang stoppet opp i alle andre kulturer enn den kristne. I sin bok "Science and creation" tar han for seg mange av de kulturene hvor vitenskapen så ut til å blomstre, men endte med en "dødfødsel" som han kaller den, og summerer opp sin tese på følgende måte:”The miracle is the emergence of a self-sustained type of the scientific endeavour. In a world history that had witnessed at least half a dozen great cultures, science had as many stillbirths. Only once, in the period of 1250-1650, did mans scientific quest muster enough zest to grow into an enteprise with built-in vitality…It should, therefore, seem strange that no major attempt has been made so far to come to grips with the problem of the stillbirths and the birth of science. This book is such an attempt. Its thesis can easily be summed up. Great cultures, where the scientific enterprise came to a standstill, invariably failed to formulate the notion of physical law, or the law of nature. Theirs was a theology with no belief in a personal, rational, absolutely transcendent Lawgiver, or Creator. Their cosmology reflected a pantheistic and animistic view of nature caught in the treadmill of perennial, inexorable returns. The scientific quest found fertile soil only when this faith in a personal, rational Creator had truly permeated a whole culture, beginning with the centuries of the High Middle Ages. It was faith which provided, in sufficient measure, confidence in the rationality of the universe, trust in progress, and appreciation of the quantitative method, all indispensable ingredients of the scientific quest"
I boken gir Jaki en grundig gjennomgang av de religiøse forestillingene i en rekke kulturer bl. annet India, Kina, Egypt, Babylonia og Hellas og viser hvordan de religiøse forestillingene der faktisk hindret vitenskap å blomstre som en selvstendig disiplin. Flere av disse kulturene var på vei mot å utvikle vitenskap, men vitenskapen opplevde i følge Jaki en dødfødsel i alle disse kulturene.

I vår sekulære verden er dette ofte vanskelig å forstå, men historisk sett var det religion som satte premissene for hva slags virkelighetsoppfatning menneskene i de forskjellige kulturene hadde. Hvis man f. eks. oppfatter universet som en levende organisme som noen kulturer gjorde, vil det være vanskelig å komme til den slutning at universet er rasjonelt, og at fysiske lover finnes. Fremskritt blir vanskelig å tro på hvis man anser universet for å være uskapt, og underlagt uendelige sykluser, hvor man har en gullalder, også går det jevnt nedover med verden, før en ny syklus med en ny gullalder begynner.

For at en vitenskapelig tankegang virkelig skulle bryte gjennom var det nødvendig med en depersonifisering av universet og en tro på at Gud og skaperverk var adskilte størrelser. Videre krevde det en tro på at skaperverket var rasjonelt og forståelig, og at det fantes fysiske lover som kunne oppdages. At fremskritt var mulig, og en lineær forståelse av historien var andre viktige momenter. De kulturer Jaki tar for seg i sin bok hadde ofte en animistisk eller panteistisk virkelighetsforståelse som gjorde at det nesten ble umulig å skille gud fra universet. De ofte så historien som syklisk, hvilket gjorde det vanskelig å tro på fremskritt. Deres gudsforståelse var ofte polyteistisk, hvilket gjorde at deres guder var små, og aldri allmektige nok til å skape universet og de var ofte uberegnelige og langt fra rasjonelle. Eller man så det overnaturlige som et slags upersonlig livsprinsipp. Vitenskapelige fremstøt i disse kulturene ble derfor til dødfødsler, som aldri brøt igjennom til virkelig vitenskap, fordi disse kulturers virkelighetsforståelse drepte de grunnleggende premisser for at vitenskap skulle oppstå.

Dette betyr ikke det samme som at disse kulturene ikke gjorde fremskritt innen teknologi, eller vitenskap, men som Rodney Stark sier om gresk vitenskap;” For centuries the ancient Greeks seemd on the verge of achieving science”, men som han konkluderer; ”Ultimately, Greek learning stagnated of its own inner logic.” (Victory of reason). Dette kommer også til utrykk i boken ”Filosofi og vitenskap” (Trond B. Eriksen, Knut E. Tranøy, Guttorm Fløistad): ”Den antikke vitenskapen forfalt og gikk i oppløsning da fjerne og uberegnelige makter igjen gjorde sitt inntog på scenen. Forskerne mistet troen på at virkeligheten var velordnet, stabil og gjennomskuelig. Magi, alkymi og astrologi dukket opp igjen og sammen med mystiske og okkulte systemer, rev de grunnlaget vekk under vitenskapens videre utvikling.”

Allerede I 1925 sa filosof og matematiker Alfred North Whitehead følgende i en forelesning, og i følge Jaki rystet han sine tilhørere:”I do not think, however, that I have even yet brought out the greatest contribution of medievalism to the formation of the scientific movement. I mean the inexpugnable belief that every detailed occurrence can be correlated with its antecedents in a perfectly definite manner, exemplifying general principles. Without this belief the incredible labors of scientists would be without hope. It is this instinctive conviction, vividly poised before the imagination, which is the motive power of research: - that there is a secret, a secret which can be unveiled. How has this conviction been so vividly implanted on the European mind?When we compare this tone of thought in Europe with the attitude of other civilizations when left to themselves, there seem but one source for its origin. It must come from the medieval insistence on the rationality of God, conceived as with the personal energy of Jehovah and with the rationality of a Greek philosopher. Every detail was supervised and ordered: the search into nature could only result in the vindication of the faith in rationality. Remember that I am not talking of the explicit of a few individuals. What I mean is the impress on the European mind arising from the unquestioned faith of centuries. By this I mean the instinctive tone of thought and not a mere creed of words. In Asia the conceptions of God were of a being who was either too arbitrary or to impersonal for such ideas to have much effect on instinctive habits of mind. Any definite occurrence might be due to the fiat of an irrational despot, or might issue from some impersonal, inscrutable origin of things. There was not the same confidence as in the intelligible rationality of a personal being. I am not arguing that the European trust in scrutability of nature was logically justified even by its own theology. My only point is to understand how it arose. My explanation is that the faith in the possibility of science, generated antecedently to the development of modern scientific theory, is but an unconscious derivative from medieval theology. "

Del 2

Saturday, September 02, 2006

Christianculture anbefaler!

Christianculture anbefaler denne artikkelen i Magazinet.