Oppsummering av debatten mellom Øyvind Strømmen og christianculture

Som en oppsummering fra min side av debatten mellom meg og Øyvind Strømmen har jeg gjort meg noen tanker. For det første, jeg kan godt ta selvkritikk på at det innlegget Strømmen i utgangspunktet kritiserte var overfladisk på flere punkter. Når det gjelder Strømmens bekyldninger om at jeg er islamofob, som han fortsatt hevder, stiller jeg meg noen spørsmål. For det første, hva ønsker han å oppnå ved å bruke slike stigmatiserende utrykk? Kanskje Øyvind Strømmen bør gå i seg selv, og tenke over at han ved å bruke slike karakteristikker selv er med å bidra til å hause opp, og skape hat. Klassekampens omtale av Nina Witoszek, Shabana Rehman og Hans Rustads møte om antisemittisme demonstrerer i .all tydelighet at det fort kan skje. Men i motsetning til Strømmen har Bjørgulv Braanen innsett nettopp dette og tatt selvkritikk. I et intervju i Vårt Land i dag blir Braanen stilt spørsmålet: Hva skal vi gjøre for å få bedre debatter, hvor på han svarer:

"Vi skal aller mest mulig gå inn i de konkrete saklige argumentene og si vår mening om dem, og avstå fra å klistre merkelapper på hverandre."


Oppdatering: Øyvind Strømmen sier i oppdateringen av sitt siste innlegg, at han tar selvkritikk på flere områder. Men han vrir seg utenom å ta selvkritikk på det jeg faktisk kritiserer ham for, nemlig bruken av stigmatiserende karakteristikker. For mitt vedkommende har han dermed spilt seg selv ut over sidelinjen, og for meg blir kritikk fra Strømmen heretter å regne som uinteressant.

Christianculture svarer på nok en kritikk fra Øyvind Strømmen

I sin siste artikkel utdyper Øvind Strømmen hva han legger i begrepet islamofob og hvorfor han mener at jeg fortjener denne betegnelsen. Problemet er at Strømmen tegner et bilde av meg som jeg ikke kan kjenne meg igjen i
Medisinsk sett er det å ha en fobi å ha en irrasjonel frykt for noe eller noen.
Jeg vedgår å være kritisk til islam, og bekymret over utviklingen i deler av den muslimske verden, men tatt verdenssituasjonen i betraktning kan jeg ikke gå med på at en slik bekymring er irrasjonell.
Problemet med den slags karakteristikker som Strømmen deler ut, er at det ikke er egnet til annet enn å føre folk rett i skyttergravene. Hadde jeg gjort som Strømmen kunne vi ha endt opp i hver vår skyttergrav og ropt islamofob og islamofil til hverandre. En debatt basert på argumenter i stedet for karakteristikker er mye mer fruktbart, fordi det gir grunnlag for refleksjon over eget ståsted , argumenter og hvordan man utrykker seg, og ikke minst fordi det tvinger enn til å fordype seg i stoffet.

Men i sin artikkel drar Strømmen debatten, ytterligere ned på et lavmål. Jeg begynner å bli temmelig lei av å stadig måtte tilbakevise ting Strømmen tillegger meg som jeg ikke mener.

Strømmen gir her sin definisjon av islamofobi:"Islamofobi er ikkje vesensforskjellig frå jødehat...
CC sin islamofobi er ikkje å samanlikna med jødehatet i Tyskland i førtiåra. CC er ikkje riv ruskande gal. Han minner meg meir om dei forstandige, tolerante og liberale jødehatarane som likevel hata jøder på attenhundretalet. Han er forsiktig med språket. Likevel sår han frø."

Det er godt å høre at Strømmen ikke mener at jeg er riv ruskende gal, men forøvrig tar han grunnleggende feil; jeg hater ikke muslimer. Jeg synes det er interessant at han legger merke til at jeg er forsiktig med språket. Det er nemlig en svært bevisst handling fra min side, men ikke for å så frø av hat som Strømmen tror, tvert imot. Grunnen til at jeg prøver å være svært forsiktig med hvordan jeg ordlegger meg, er fordi jeg IKKE ønsker at min islamkritikk skal føre til hat mot muslimer. Det ville bryte med alt jeg tror på og står for å prøve å skape hat mot muslimer. Men jeg tar til etterretning at Strømmen har oppfattet det slik, og det er mulig jeg kan ha uttalt meg slurvete i det innlegget han kritiserer, men hvis han leser mine innlegg nøyere vil han se at jeg i min islamkritikk ganske konsekvent refererer til "radikal islam", "radikale elementer i islam" eller "uakseptable sider ved islam" og jeg taler aldri nedsettende om muslimer.

Strømmen siterer Stephen Schwartz som et sannhetsvitne på at jeg er islamofob:
"Islamofobi består i: å gå til åtak på heile islam som religion som eit problem for verda, fordøming av all islam og av all islamsk historie som ekstremistisk, å nekta for eksistensen av ein moderat muslimsk majoritet i den moderne verda"

Men han overser hovedpoenget mitt i det innlegget som er utgangspunktet for at han kaller meg islamofob :
"Å bare peke på vestlig utenrikspolitikk etc. for å forstå den økende konflikten er en avsporing som ikke vil føre frem. Vi må også være villig til å peke på de uakseptable sidene ved islam, og kreve en selverkjennelse og selvransakelse fra muslimsk hold. "

Min distinsjon her ved å refere til "uakseptable sider av islam" impliserer selvfølgelig at det finnes akseptable sider ved islam. På flere områder vil jeg som kristen sannsynligvis ha mer til felles med en muslim en enn sekulær nordmann.
Som sagt hvis Strømmen hadde tatt seg tid til å lese mine øvrige innlegg ville han ha sett at jeg ganske konsekvent ved min kritikk referer til "radikal islam"," radikale elementer i islam", og som her "uakseptable sider ved islam" Og jeg gjør den distinsjonen nettopp for at min kritikk ikke skal ramme alle muslimer.

På grunnlag av Strømmes egen definisjon av islamofobi tilbakeviser jeg hans beskyldninger om at jeg er islamofob, og jeg håper det er tak nok i ham til å innrømme å ha tatt feil. Jeg hater ikke muslimer. Som Strømmen selv har observert prøver jeg å være bevisst på hvordan jeg skrivet og jeg er det nettopp for å unngå å skape hat med det jeg skriver. Mye av Strømmens kritikk er basert på at han tar deler av det jeg sier som passer med hans fantasier om meg som islamofob, mens han overser det jeg sier som ikke passer inn, og han har etterhvert gått løs på et betydelig antall stråmenn i denne debatten.

Når det gjelder Strømmens kritikk av de kildene jeg bruke så har det etterhvert tegnet seg et mønster, noe som også tildels gjør seg gjeldene her. Istedet for å forholde seg til det jeg siterer eller henviser til, har han for vane å lete opp noe annet som vedkommende har sagt for så å tillegge meg dette eller bruke det som argument mot meg eller de kildene jeg bruker. Her er det også noen stråmenn som får gjennomgå.

Strømmen påstår jeg driver med kreativ historielesning når jeg sier at islam finner rettferdigjørelse av jihad og vold, mens kristen vold skjedde på "tross av kristen lære" som han sier. Men her vrir og vender han på hva jeg faktisk har sagt, og her er det jeg sa:

"er ingen tvil om at både kristne og muslimer har begått overgrep i historien, men det finnes en viktig forskjell.Det ligger i budskapet. I NT finnes ingen rettferdiggjørelse av religiøst begrunnet maktbruk, i motsetning til i islamsk skrifter."

Jeg oppfordrer Strømmen til å finne de versene i NT som oppfordrer til maktbruk. Problemet er at de finnes ikke, i motsetning til i Koranen.

Derimot stemmer det at Augustin begynte utviklingen av begrepet rettferdig krig og som siden ble utviklet videre av andre kristne tenkere. Augustin skrev i De civitate dei om kriteriene for at en krig skal kunne kalles rettferdig, og sier blant annet at ”Hvis en krig ikke er rettferdig vil det vise menneske ikke starte den, og dermed kunne unngå krig. Det er nemlig urett fra motpartens side som tvinger ham til å føre en rettferdig krig” Her setter Augustin kriterier for at en krig skal kunne forsvares moralsk. Andre kristne tenkere har videreutviklet disse ideene, og de kriteriene som må være tilstede før man kan forsvare en krig. I sin bok Ondskapens filosofi sier Lars Fr. H. Svendsen: ”Moderne ”humanitær ”krig er i realiteten en tilbakevending til den kristne lære om rettferdig krig. Dette er en lang tradisjon fra Augustin til Michael Walzer…For Augustin er krig noe som utkjempes for å oppnå fred. Rettferdig krig handler om negativ rettferdighet, dvs. at den setter seg fore å begrense et onde snarere enn å oppnå et gode… Denne tradisjonen anerkjenner at krig er et onde som bør forhindres, og det stilles strenge krav til krigen for at en skal kunne betraktes som rettferdig.” Videre lister Lars Fr. H. Svendsen opp de kriteriene som denne tradisjonen stiller for å kunne gå til krig:

”1.1 Rettferdig grunn: En stat kan innlede en krig bare hvis den har en rettferdig grunn, for eksempel selvforsvar, beskyttelse a uskyldige og straff av overtredelser.

1.2 Riktig intensjon: Ikke bare må staten ha en rettferdig grunn, den må også gå til krig av denne grunnen, dvs. at motivasjonene er avgjørende.

1.3 Krigen må erklæres offentlig av de rette autoriteter i staten.

1.4 Krig må være siste utvei etter at alle (plausible) fredelige alternativer er uttømt.

1.5 Det må være sannsynlig at krigen fører til at det rettferdige målet oppnåes.

1.6 Krigen må ikke føre til større lidelser og tap en dem den forsøker å forhindre”


At kristne ikke har fulgt disse kriteriende er en helt annen sak. Når det gjelder korstogene ( og for å komme Strømmen i forkjøp; nei jeg vil ikke bli tatt til inntenkt for det som skjedde under korstogene) var de en respons på flere hundre år med muslimske erobringer.Thomas Madden sier i sin bok "The new concise history of the crusades"; "Like the reconquista, the crusades began as a result of a Muslim conquets of Christian territories"

Strømmen sier videre:
"...den kristne forståinga av skriftene har forandra seg. Men muslimar kan ikkje tillata seg slikt. CC passar vel på å fortelja muslimar kva religionen deira eigentleg seier - nemleg at den skal spreiast med vald."

Her er nok et eksempel på at Strømmen vrir og vrenger på det jeg sier. Det jeg sa var:

"Muhammed så på seg selv som bærer av en universell sannhet som gjaldt alle mennesker og med et mandat fra Allah om spre islam med vold om nødvendig"

Og Strømmens påstand om at jeg mener at muslimer ikke kan tillate seg å forandre sin forståelse av sine skrifter står i direkte motsetning til selve hovedpunktet i mitt innlegg som han opprinnelig kritiserer. Der sier jeg og det er mitt hovedpoeng:

"Å bare peke på vestlig utenrikspolitikk etc. for å forstå den økende konflikten er en avsporing som ikke vil føre frem. Vi må også være villig til å peke på de uakseptable sidene ved islam, og kreve en selverkjennelse og selvransakelse fra muslimsk hold."

Ingen andre kan forandre muslimenes syn på sine skrifter en de selv, og skal det skje må muslimene selv komme til en erkjennelse vedrørende dette. Men jeg mener at det ikke bidrar til dette å putte muslimene i en offerrolle, hvor alt som er galt entet skyldes USA, Israel osv.

Psykiatriske diagnoser kan brukes til så mangt.

Psykiatriske diagnoser gis normalt for å kunne gi en syk person den rette behandling, men kan også brukes til en rekke andre formål.

Det er ikke lenge siden Abdul Rhaman ble fengslet i Afganistan og ble truet med dødsstraff fordi han hadde konvertert fra islam til kristendommen. Saken fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og afganske myndigheter ble satt under kraftig press for å sette ham fri. Samtidig var de under press internt fra islamske skrifdlærde som hevdet at han måtte få dødsstraff for å ha forlatt islam. Afganske myndigheters løsning på saken ble å erklære Abdul Rhaman mentalt uskikket til å bli stilt for retten.

I det tidligere Sovjetuninonen ble også psykiatriske diagnoser bruk mot mennesker som hadde meninger som avvek fra kommunistpartiets. Ved å gi folk med avvikende meninger en psykiatrisk diagnose, nøytraliserte en deres kritikk. Man kunne tvangsinlegge dem, og ble på den måten kvitt brysomme mennesker som mente noe annet en partiet.

For et par dager siden fikk jeg selv for første gang i mitt liv en psykiatrisk diagnose på grunn av mine meninger og ytringer. Diagnosen fikk jeg av Øyvind Strømmen i en artikkel han publiserte på Depesjer. Diagnosen han gav meg var islamofob. Ved å dele ut psykiatriske diagnoser til mennesker som ser virkeligheten på en annen måte enn ham selv, plasserer Øyvind Strømmen seg selv i et selskap og en tradisjon jeg håper han ikke føler seg komfortabel i.Men han er ikke alene om å bruke stigmatiserende karakteristikker om meningsmotstandere for å undergrave deres integritet. Se dagens artikkel på dokument.no

Christianculture svarer på kritikken fra Øyvind Strømmen

I en artikkel på Depesjer kritisere Øyvind Strømmen min artikkel ”Årsakene til konflikten mellom vesten og islam”. Han begynner med å omtale meg som islamofob i overskriften. Jeg har ingenting i mot kritikk, men når Strømmen bruker denne type stigmatiserende karakteristikker om en meningsmotstander legger han seg på et nivå han burde holde seg for god til, men ham om det.

Så til selve kritikken. Han begynner med å sette fokus på mitt sitat av historikeren Christopher Dawson; ”A society which has lost its religion becomes sooner or later a society which has lost its culture”. Christopher Dawson var en historiker som nettopp mente at religion var den drivende kraft bak enhver kultur.

I en artikkel om Dawsons bok ”Progress and religion” sier Gerald Russello:
“Dawson is one of those historians everyone should read but few actually do. It was not always so. In his lifetime, Arnold Toynbee and T. S. Eliot, among others, recognized his mastery of comparative history and religion and admired his crisp prose style. Almost alone in the 1920s and ’30s, he contended with those who denied religion any cultural significance. A young convert to Catholicism, Dawson was active for many years in ecumenical efforts in England. This experience had a clear impact on his awareness of cultural differences that is reflected in his sympathetic understanding of other cultures.

Progress and Religion is a direct attack on the nineteenth- and early twentieth-century social sciences and their understanding of progress. Now known as the “secularization thesis,” the theory of progress proposes that civilizational development is directly proportional to a decline in religious belief and influence. In three chapters, one each devoted to sociology, anthropology, and history, Dawson examines the thought of such figures as Condorcet, Comte, Frazer, and LePlay. Drawing on their work, the social sciences excluded religion, either through Cartesian rationalism, Spenglerian theories of civilizational life cycles, or supposed general laws of anthropological development. They uniformly neglected “the study of religion in its fundamental social aspects.” In the view of such thinkers, religion was “essentially a negative force like ignorance or tyranny” and so could not be a creative cultural influence.

Dawson overturned this entire way of thinking about culture. In passionate, disciplined prose, he demonstrated that materialist or environmental explanations of religious belief simply did not accord with the evidence. “Modern writers on anthropology and primitive thought have tended to assume that religion is a secondary phenomenon and that man’s earliest attitude to reality was a kind of empirical materialism.” On the contrary, as he wrote in 1925, the “great civilizations of the world do not produce the great religions as a kind of cultural by-product; in a very real sense the great religions are the foundations on which the great civilizations rest.”

… Recent anthropological scholarship has confirmed Dawson’s thesis about the religious basis of culture and cast serious doubt on the modern equation of progress with secularism. As such scholars as Rebecca French and David Hollinger have noted, religious ways of seeing the world remain the dominant interpretive tool for most people. Dawson anticipated this transition, insisting that progress “has begun to lose its hold on the mind of society ... because the phase of civilization of which it was characteristic is already beginning to pass away.” While a more positive assessment of religion’s role has gained some ground, most of the academy and the wider circle of intellectuals and writers continue to ignore the formative role of religion, in the West and throughout the world.

Religion is a natural human impulse, and if it cannot be expressed in culture, it will find an outlet in ideology. In Dawson’s time, the great temptations were the ideologies of fascism, communism, and Nazism. Today, our vulnerability is different. Elites in the West have become almost unable to understand religious motivations for conduct, even if the antiquated theory of progress no longer commands the scientific support it once did. This blindness has clear dangers not only with respect to our current efforts to understand Islam, but also in relation to other parts of the world…”

Grunnen til at jeg vil sette fokus på dette er at jeg tror at mye av Strømmens kritikk ligger i at vi har svært forskjellige perspektiv her. Jeg er av den oppfatning at i vårt sekulariserte verden så er religion undervurdert som drivkraft. Vi har lett for å lete etter årsaker alle andre steder. Dette gir seg tydelig utslag i det meste av hva som hevdes som årsakssammenhenger når det gjelder islams konflikt med vesten, hvor alt fra fattigdom, til USA`s utenrikspolitikk blir nevnt som årsaker, mens det svært sjeldent blir satt fokus på religionens innhold og hvordan den har kommet til utrykk i historien og kulturen, og at det faktisk finnes en kontinuitet her. Mitt innlegg ønsket å sette fokus på dette som årsakssammenheng fordi jeg mener at dette er undervurdert, uten at jeg dermed fornektet at økonomiske, politiske eller andre årsaker spiller en rolle. Dette kom klart til utrykk i mitt innlegg, men det unnlater Øyvind Strømmen å si i sin kritikk.

Øyvind Strømmen sier at jeg ser på europeisk kultur som en kristen kultur. Hadde han lest mitt innlegg bedre ville han ha sett at jeg skrev:”
Europas mentalitet har nå forandret seg. Europa som før så på seg selv som en kristen kultur, har nå omfavnet en verdinøytral og kulturrelativ ideologi”

Øyvind Strømmen kritisere også at jeg siterer boken ”Sword of the prophet” av Serge Trifkovic. Men når jeg ber ham om å imøtegå det jeg har sitert, unnlater han å gjøre det og henviser i stedet til ting jeg ikke har sitert. At jeg har sitert Trifkovic`s bok betyr ikke det samme som at jeg står inne for alt han mener.

Videre sier Strømmen at jeg anbefaler ”fundamentaliskblekka” Norge I dag som han kaller den( ser ut som Strømmen har gjort det til en vane å komme med stigmatiserende karakteristikker av ting han ikke liker). Her må jeg igjen rette på Strømmen. Jeg anbefaler ikke Norge I dag i mitt innlegg, jeg anbefaler artikkelen med Bat Yeòr, ikke minst fordi den var relevant i forhold til mitt innlegg som Strømmen kritiserer. At jeg anbefaler en artikkel, er ikke det samme som at jeg står inne for alt hva Norge I dag sier og mener.

Videre blir jeg kritisert for å ha sagt at islam spredde seg i hovedsak gjennom erobring. Her har kanskje Strømmen et poeng, og jeg burde kanskje ha utdypet hvordan de erobrede folk ofte fikk status som dhimmi med begrensede rettigheter, og måtte betale skatt for å være beskyttet. At de fikk begrensninger på sin religionsutøvelse slik at deres kultur sakte men sikkert ble kvalt, og det selvfølgelig gjorde det fristende å konvertere, mens muslimene selv hadde forbud mot å falle fra islam, og dermed ble samfunnet sakte men sikkert islamifisert. Dette momentet poengterer jeg overfor Strømmen i en kommentar, men det hopper han glatt over i sin kritikk. Et poeng er for øvrig at denne islamifiseringen av samfunnet som jeg har beskrevet over ville ikke funnet sted uten den foregående erobringen. Denne diskrimineringen av ikke muslimer i muslimske land er fortsatt et stort problem.

Videre påstår Strømmen at jeg overser ”hvordan kristendommen spredde seg, og hvordan kristne overgrep ble gjort i Jesu navn” som han sier. Strømmen startet sin artikkel med å påstå at jeg ”overser det som ikke passer inn” men veldig mye av hans kritikk gjør akkurat det han beskylder meg for, ikke minst her. Her overser han at jeg i en kommentar til ham sa følgende:
”Det er ingen tvil om at både kristne og muslimer har begått overgrep i historien”
”At jeg setter fokus på uakseptable sider ved islam er ikke det samme som at jeg fornekter at uakseptable ting har blitt gjort av kristne.”
Videre pekte jeg på at den forrige Paven tok et oppgjør med og bad om tilgivelse for overgrep begått av kristne.
Det Strømmen derimot overser er at kristendommen i stor grad spredde seg på fredelig vis. Han kan jo ta en sammenlignende studie av Jesu liv og Muhammeds liv, eller f. eks. en sammenlignede studie de 400 første årene av kristendommen og 400 første årene med islam.

Videre kritiserer Strømmen at jeg snakker om en islamsk agenda. Her har han muligens et poeng i at det er et dårlig valg av ord, men faktum er at islams skrifter ikke har forandret seg og at radikaliseringen vi opplever blant mange muslimer i dag innebærer at de islamske skriftene i økende grad blir tatt på alvor. Når vi vet at Muhammed så på seg selv som bærer av en universell sannhet som gjaldt alle mennesker og med et mandat fra Allah om spre islam med vold om nødvendig, så innebærer dette at Muhammeds visjon fortsatt er levende hos mange muslimer, og at det er en kontinuitet basert på religiøse forutsetninger.

Strømmen gjør også et poeng ut av at det var det ottomanske imperiet som ble stoppet ved Wien i 1683 og ikke islam, men man kan jo spørre seg hvilken religion som hadde vært dominerende i Europa i dag hvis de ikke hadde blitt stoppet.

Tilslutt i sitt innlegg snakker Øyvind Strømmen om hvordan ”islamofobe” som han kalle dem unnlater å ta med ting som ikke passer inn. Når da Strømmen i sin kritikk av meg gjør nøyaktig det han beskylder meg for slik jeg har vist i dette innlegget, kommer hans kritikk i et noe underlig lys. Mye av Strømmens kritikk ender dermed som stråmannsagumentasjon der han tar deler av det jeg har sagt, utelater det som ikke passer inn, og kritisere de delene som passer ham uten å ta hensyn til helheten i det jeg sier. Det er å håpe at dette ikke er representativt for det Strømmen ellers skriver.

Christianculture anbefaler!

Følgende artikkel i "Norge Idag" anbefales, hvor Bat Yeòr, forfatter av bl. annet bøkene Eurabia og "The Decline of Eastern Christianity under Islam" og blir intervuet og gir et kort historisk resymé av jihad-fenomenet og dets erobringer av alle tidligere kristne landområder i Midtøsten og Europas utkanter.

Årsakene til konflikten mellom vesten og islam.

I dagens Dagblad 23/8 står det at UD har arrangert debatt om konflikten mellom vesten og islam. I artikkelen blir følgende spørsmål stilt:

"Hva er det som ligger til grunn for de antivestlige strømningene som får muslimer til å bli islamske aktivister?"

Spørsmålet i seg selv viser en fundamental feil for forståelse av problemet. Implisitt i spørsmålet ligger tanken om at vesten har gjort noe galt som har forårsaket antivestlige strømmninger, som igjen får muslimer til å bli islamske aktivister. Svarene som ble gitt i artikkelen på spørsmålet, gjør heller ikke annet enn å bekrefte det som ligger implisitt i spørsmålet:

"...Vestens krig mot terror har overtatt som motiv for det som kalles alle konflikters mor - Israel-Palestina-konflikten."

"USAs Midtøsten-politikk og sterke støtte til den ene parten i konflikten mellom Israel og Palestina ble av mange trukket frem som hovedforklaringen på antivestlige holdninger blant muslimer."

"- Den arabiske delen av Midtøsten har siden 1945 bestått av ekstremt repressive samfunn. I disse samfunnene har alt sinnet samlet seg ett sted i samfunnet hvor regimet ikke har kunne gripe inn, nemlig i moskeen. Derfor får sinne et islamsk preg og det produseres en radikal religion, sa Thune."

Det skal selvfølgelig ikke underslåes at ovennevnte begrunnelser har bidratt til å radikalisere muslimer, men å redusere årsakene til dette, er å lukke øynene for flere grunnleggende faktorer for å forstå de problemene som vesten opplever i forhold til islam.

Fra et historisk perspektiv har islam spredd seg i all hovedsak gjennom erobring. Det som i dag er muslimske områder; Nord afrika, midtøsten og Tyrkia var opprinnelig kristne områder som ble erobret av muslimer. Senest i 1683 ble muslimene stoppet ved Wien i sitt forsøk på å erobre Europa. Bakgrunnen for at Islam spredde seg på denne måten finner vi i Koranen og Hadith. Her finner muslimene en rettferdigjørelse av jihad og vold for å spre islam. Vestens teknologiske fremskritt de siste 3 - 400 årene har gitt vesten et militært overtak som har stillt den islamske verden i skyggenens dal i noen hundre år, men vestens, og da særlig Europas mentalitet har nå forandret seg. Europa som før så på seg selv som en kristen kultur, har nå omfavnet en verdinøytal og kulturrelativ ideologi som gjør oss sårbare, fordi det innebærer at Europa ikke lenger har viljen til å forsvare sine verdier og sin kultur. Dette har den konsekvensen at den islamske verden nå i økende grad ser seg istand til å fortsette der den slapp i 1683. Det finnes ingen historiske grunnen til å anta at islam har forandret sin agenda siden. 1683.

Disse faktorene er sjelden fremme når konflikten vesten/islam diskuteres, men er av avgjørende betydning. Å bare peke på vestlig utenrikspolitikk etc. for å forstå den økende konflikten er en avsporing som ikke vil føre frem. Vi må også være villig til å peke på de uakseptable sidene ved islam, og kreve en selverkjennelse og selvransakelse fra muslimsk hold. Men så lenge man holder fast ved en verdinøytral og kulturrelativ ideologi kommer dette neppe til å skje. Toleranse er en god ting, men den er ikke absolutt. Det har den i stor grad blitt i det verdinøytrale Europa, og da kan det være på plass med noen ord fra Chesterton: "Toleranse is the virtue of a man without convictions"

Svensk forslag til ny integreringspolitikk - et nytt skritt mot kulturelt selvmord.

I dag legges i Sverige frem en utredning om Svensk integrasjonspolitikk ("Utredningen om makt, integration och strukturell diskriminering") som inneholder forslag til en fullstendig omstrukturering av integrasjonspolitikken.
Den 3/8 kom jeg med følgende påstand i et innlegg om det multikulturelle samfunn:
"Men hva er grunnen til at en del politikere på liv og død skal omtale Norge som et multikulturelt samfunn. Vi har alt for lett for å akseptere det våre politikere sier. Bak dette forsøk på å omdefinere vårt samfunn ligger en mislykket integrasjonspolitikk. Når våre politikere ikke har lykkes med å integrere innvandrere i det norske samfunn og den norske kulturen, blir plan B å omdefinere samfunnet og kulturen istedet. Det innebærer at Norge må tilpasse seg innvandrernes kultur, istedet for at innvandrerne tilpasser seg norsk kultur."

Det er interessant å legge merke til at den svenske utredningen bekrefter min påstand. I en artikkel i SvD den 11/8 står det:
"Gemensamt för de två dussin punkter som dokumentet innehåller är att de vänder på politiken, från att ställa krav på "invandrarna" till att det är samhället som måste förändras."

I min artikkel av 3/8 kommer jeg også med følgende påstand:
"Det bedragerske med å omdefinere Norge til et multikulturelt samfunn, er at det tar mer hensyn til mindretallet, en til flertallet, og det er å ta mer hensyn til en nylig innflyttet kultur, enn sin egen kulturelle arv."

Også her bekrefter den svenske utredningen min påstand. I utredningen foreslås en omvendt diskriminering. Artkikkelen i SvD 11/8 sier:
"Statliga myndigheter med fler än tio anställda ska också införa en helt ny personalpolitik, föreslår Masoud Kamali. Målet är att personalens etniska sammansättning inom fem år ska ha förändrats, så att den återspeglar hur Sveriges befolkning ser ut. För att bryta dagens situation, där personer med bakgrund i utomeuropeiska länder är underrepresenterade, kommer utredaren att föreslå att de statliga myndigheterna inför positiv särbehandling. Personer med minst en förälder från Afrika, Asien eller Latinamerika ska gynnas...Utredaren vill även slopa den formulering i skollagen som talar om att skolan vilar på en värdegrund som förvaltas av kristen tradition och västerländsk humanism."

For å sette det litt på spissen;Hvis Sverige går inn for en slik politikk, kan vi på sikt komme til det punkt hvor vi må stille spørsmål om Sverige fortsatt kan regnes som et vestlig land fra et kulturelt perspektiv.

Les hele den svenske utredningen her.

Multikultur og toleranse.

Som en liten oppfølger til mitt innlegg 3/8 om det multikulturelle samfunn og den påfølgende debatten om multikultur og toleranse ønsker jeg å henvise til et intervju i Aftenposten publisert 13/8 med den tyske tenkeren og forfatteren Hans Magnus Enzensberger. Han kommer med noen svært interessante betrakninger om nettopp disse tingene. Han sier bl. annet:

"Vi har idyllisert det multikulturelle samfunn i harmoniens navn. En slik fortrengning av ubehagelige fakta skaper bare verre konflikter når fakta først kommer for en dag"

Uvilligheten i både Norge og Europa forøvrig til å ta opp problemene knyttet til multikultur, først og fremst i forhold til muslimer og islam er påtagelig. Ifølge Daily Mail sier ca.en tredjedel av britiske muslimene at de er skeptiske til friheten i landet og ønsker å leve under sharia, like mange drømmer om at Storbritannia skal bli en islamsk stat, og 23% d.v.s.370 00 muslimer mener at 7 juli angrepet i London kan forsvares. Når man så fortsetter å forsvare multikultur og toleranse overfor alle kulturer, så sier det seg selv at det man i realiteten gjør er å stikke hodet i sanden og håpe at problemene forsvinner, noe de dessverre ikke vil gjøre. Uvilligheten til å sette navn på problemene i dag,vil som Enzensberger sier føre til at konflikten blir desto verre på et senere tidspunkt. Vi seer kanskje begynnelsen på en endring med hensyn til dette når Bush kommenterte avsløringene av terrorplanene sist uke og sa at vi "er i krig med islamistiske fascister." Så presis i å sette navn på problemet har han aldri vært før.

Videre sier Enzensberger:

"...islamister mangler ethvert begrep om gjensidighet. Hvis man vil bygge en kristen kirke i Saudi-Arabia, blir man drept. Konfrontasjon er å foretrekke fremfor dialog hvis dialogen ikke er toveis, men brukes til å tildekke konflikter. Da blir dialogen uproduktiv og farlig."

Denne problematikken blir også oversett av den politiske elite i Europa. Under striden om Muhammedtegningene( som jeg personlig ikke syntes om at ble publisert) ble det ropt mye på dialog.Problemet er at det blir dialog på den ene parts premisser; "enten har vi dialog, eller så brenner vi ambassader" er ikke noe godt utgangspunkt for gjensidig respekt. Og gjensidig respekt er grunnleggende for at et multikulturelt samfunn skal fungere, og her er nok et problem for det multikulturelle prosjekt, for ikke alle har denne respekten, noe som nevnte undersøkelse i Daily Mail viser.

Til slutt sier Enzensberger:

"Når det gjelder Norge er det jo ikke bare typisk norsk å være god, men like typisk å være til de grader tolerant og forståelsesfull. Det må likevel trekkes grenser for toleranse.
Det er ikke første gang europeiske intellektuelle er tolerante inntil det farlig naive. I det 20. århundre omfavnet mange av dem stalinisme og fascisme. Ideologiene er ikke døde, ikke engang de totalitære. Trøsten er at alle historiens totalitære regimer til slutt er blitt nedkjempet.
De har aldri vunnet og kan aldri vinne, sier Hans Magnus Enzensberger. "

Toleranse er i utgangspunktet en positiv ting, og i et åpent og demokratisk samfunn må vi tåle ting vi ikke liker. I vårt postmoderne samfunn er toleranse en verdi som settes over det meste. Men når toleransen blir mer eller mindre total, blir den også farlig. Når vi tolererer det totalitære, og tror at bare vi respekterer de totalitære kreftene så vil de bli mindre totalitære, er vi naive. Historien viser at de totalitære kreftene kun vil se på det som svakhet og utnytte det til sin fordel. Det er nok å vise til Chamberlains "appeasmentpolitikk ovefor Hitler. Hva skal vi så gjøre? Det finnes ingen enkle svar på de problemene vi har satt oss i, men det første vi bør gjøre er å omfavne og verdsette de verdier som har frembragt den frie verden, og se at de er verd å forsvare. I en tale for kort tid siden sa Tony Blair: "Western values must triumph over radical Islam." Skal de gjøre det,må vi først innse at disse verdiene er verd å forsvare, og at noen verdier og kulturer er bedre en andre. Det er her multikulturismen og kulturrelativismen har et problem.

Christianculture anbefaler!

Jeg anbefaler denne artikkel i Jyllands-Posten, skrevet av professor Ole Hasselbalch.

Det multikulturelle samfunn.

Vi hører stadig en del av våre politikere fortelle oss at Norge nå er et multikulturelt samfunn, og det må vi alle ta inn over oss. Senest i dag (4/8) ber Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen i en artikkel i Aftenposten, Giske om å ansette imamer i norske fengsler fordi Norge er et flerkulturelt samfunn , og mener at det derfor bør være et religiøst tilbud til alle også i norske fengslene.

Men hva er grunnen til at en del politikere på liv og død skal omtale Norge som et multikulturelt samfunn. Vi har alt for lett for å akseptere det våre politikere sier. Bak dette forsøk på å omdefinere vårt samfunn ligger en mislykket integrasjonspolitikk. Når våre politikere ikke har lykkes med å integrere innvandrere i det norske samfunn og den norske kulturen, blir plan B å omdefinere samfunnet og kulturen istedet. Det innebærer at Norge må tilpasse seg innvandrernes kultur, istedet for at innvandrerne tilpasser seg norsk kultur.
Men Norge er ikke først og fremst et multikulturelt samfunn. Norge er et samfunn med en tusen år gammel kristen kulturell arv, som er en del av en enda eldre europeisk kristen kultur. I denne norske kulturen som gjennom de verdier den har forfektet, har dyrket frem det samfunn vi har i dag, finnes noen kulturelle minoriteter og de skal vi ta hensyn til innenfor rammen av den kulturen vi har. Det bedragerske med å omdefinere Norge til et multikulturelt samfunn, er at det tar mer hensyn til mindretallet, en til flertallet, og det er å ta mer hensyn til en nylig innflyttet kultur, enn sin egen kulturelle arv.

Multikulturelle samfunn kan fungere, men det fordrer at de forskjellige subkulturene i samfunnet omfavner visse verdier som universelle. Det må være en metakultur som favner subkulturene. Den kristne kulturen i Europa har vært en metakultur som gav vårt kontinent universelle verdier og virkelighetsforståelse. Multikultur slik den fremmes i Europa i dag, er en multikultur uten en metakultur. Derfor virker dagens multikultur som en sementering av forskjeller, istedet som en smeltedigel hvor folk har sin opprinnelige kulturelle arv men holder visse verdier som universelle. USA er verdens mest vellykkede multikulturelle nasjon. Der finnes mennesker med de forskjelligste etniske og kulturelle bakgrunner, men holder visse verdier for universelle; " We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the pursuit of Happiness...." osv.

Nært knyttet til begrepet multikulturelt ligger kulturrelativitet. Det innebærer en ide om at ingen kulturer er bedre enn andre, og at alle kulturer dermed må likestilles. Men vi kommer ikke utenom at noen kulturer, som den kristne europeiske har vært dynamisk og fremtidsrettet, mens en rekke andre kulturer er mer statiske, eller har andre trekk. Paradokset blir da at mens Europa i større og større grad tar avstand fra sin kulturelle arv, tar andre mer statiske kulturer lærdom av den europeiske og er i ferd med å bli mer dynamiske. Paradoksalt blir det da også at når innvandrere fra den 3. verden kommer til vestlige land, er det nettopp på grunn av hva den vestlige kulturen har produsert, både politisk, økonomisk og kulturelt, mens de har ofte flyktet fra resultatene av en statisk, bakstrebersk og "barbarisk " kulturell sammenheng. Dermed blir det bare tragisk at ikke europeiske politikere ser verdien i sin egen kulturelle arv, og istedet ønsker å innføre en multikultur hvor alle kulturer likestilles.

Den filosofiske bakgrunnen for det multikulturelle og kulturrelative finner vi i postmodernismen. Den hevder at det ikke finnes noen sannhen, bare forskjellige perspektiver. Postmodernismen avviser alle de "store fortellingene" det vil si de store livssyn som gav utrykk for å være universelle. I og med at det ikke finnes noen sannhet i henhold til postmodernismen, finnes heller ikke noe universelt livssyn. Istedet mener postmodernismen at man skaper/konstruerer sin egen virkelighet gjennom språk og gruppetilhørighet. Dermed legger postmodernismen grunnen for en tribalisering av samfunnet; det finnes ikke noen overordnet universelle verdier, og min virkelighet er en sosial konstruksjon gjennom språket og den gruppen jeg tilhører. Vi ser allerede konsekvensene av en slik utvikling. Det finnes ingen sannhet, dermed blir det kun hva som er politisk korrekt i henhold til gruppens virkelighet som gjelder. Tilhørighet til samfunnet som helhet blir mindre, og tilhørighet til en bestemt gruppe som kjemper for sine rettigheter blir større. I samme sammenheng blir individets frihet mindre på bekostning av hva som er politisk korrekt innenfor gruppen. Dermed fremmer postmodernismen forskjeller på bekostning av helheten i samfunnet på den ene siden, og den fremmer helhet på bekostning av individets frihet i forhold til gruppen. I klassisk komposisjonslære innefor estetikken finnes det visse grunnleggende regler for hvordan man skal komponere et maleri: Man skal ha både helhet og variasjon. Overført til kulturen kan man si at helhet på bekostning av variasjon er diktatur, og variasjon på bekostning av helhet er anarki. Postmodernismen fremmer et politisk korrekt diktatur innenfor gruppen, og et tribalistisk anarki i forhold til samfunnet.

Det som i vestlig sivilisasjon og kultur har sikret individets frihet, har vært en metakultur/metanarrativ med universelle verdier; "We hold these truths to be self-evident,..." I boken "Postmodern times" peker Gene Edward Veith på at det finnes både god og dårlig multikultur:"Bad multiculture promotes tribalism, the root of much of the world`s meanness. Good multiculturalism underscores commonality, the footing for respect and understanding. The consept of "commonality" of a universal humanity that people of all share is exactly the point under attack by postmodernist ideology. If we are wholly determined by our cultures, as the postmodernists say, if we are locked away from each other in a "prison house of language" so that people of different cultures are mutually inaccessible to each other, we have no alternative but to pull back with people like ourselves into our own tribes. To have respect and understanding, on the other hand, assumes the existence of values that go beyond culture, a set of trans-cultural moral absolutes and a vision of common humanity." Kristendommen har således et bedre grunnlag for et multikulturelt samfunn fordi det hevder visse universelle verdier, f. eks. at alle mennesker er like mye verd og har en fri vilje. Dermed blir både helheten og forskjellene tatt vare på. Kirken er faktisk den mest multikulturelle institusjon i verden til alle tider. Våre politikere bør derfor heller fremme de universelle verdiene vårt samfunn har vært tuftet på, fremfor å prøve å overbevise oss om at vi er et multikulturelt samfunn hvor forskjellene skal fremheves på bekostning av helheten i samfunnet, og gruppers rettigheter skal fremheves på bekostning av individets frihet. Dessuten bør hver enkelt av oss se verdien i vår kulturelle og åndelige arv. Vi må ikke glemme at det var kristendommen som i sin tid bidro til å føre oss ut av en primitiv og tribalistisk kultur. Det er ikke kristendommen som er bakstrebersk i så måte, det er det postmodernismen som er.

The global threat of radical islam.

Christianculture strongly recommends the documentary "Obsession: Radical islams war on the west" which can be seen online here. WARNING:The movie contains some graphic scenes of violence.