Kristendom og vitenskap. Del 4
Her er del 4 i min artikkelserie om kristendom og vitenskap. Hvis du vil lese fra begynnelsen finner du del 1 her.
Som vi allerede har sett, mener både Jaki , Grant, Whitehead og Stark at grunnlaget for moderne vitenskap ble lagt i middelalderen. Men hva var det med middelalderen som var forskjellig f. eks fra gresk kultur? Grekerne så på universet som syklisk, evig og til dels som en levende organisme, de og tilla det guddommelighet. David Lindberg sier; ”Plato assigned divinity to the world soul and considered the planets and fixed stars to be a host of celestial gods” (Som sitert hos Stark; For the glory of God). I følge vitenskapshistoriker Stanley Jaki er bl.annet dette ting som hindrer en rasjonell tilnærming til verden og som gjorde at vitenskap ble til en dødfødsel både hos grekerne og i en rekke andre kulturer.
Kristendommen brakte med seg en et annet syn på virkeligheten, blant annet enn tro på at Gud og skaperverk er adskilt, noe som førte til en depersonifisering av universet. Bibelen poengterer sterk at Gud og skaperverk er adskilte størrelser, og advarer gjentatte ganger mot å redusere Gud til det skapte. Allerede 1Mosebok kapittel 1 slår Bibelen fast at Gud er allmektig, over, og adskilt fra skaperverket.
Mye av GT dreier seg om Guds advarsel gjennom profetene om å degradere Gud til det skapte, d.v.s. å tilbe skapelsen som om det var en gud. Profeten Jeremia gir et godt eksempel i kapitel 2.26 –28 : ”På samme måte som en tyv blir til skamme når han blir grepet, slik er Israels hus blitt til skamme, de, deres konger og deres fyrster, deres prester og deres profeter. For de sier til et tre: ”Du er min far,” og til en stein: ”Du fødte meg.” For de har vendt ryggen mot meg, og ikke ansiktet. Men på den tiden det onde kommer over dem, sier de. ”Stå frem og frels oss!” Men hvor er dine guder som du har laget deg? La dem stå frem, hvis de kan frelse deg på den tiden det onde kommer over deg. For som tallet på dine byer er, så mange er dine guder blitt.”
Her ser vi et godt eksempel på Guds advarsel om å degradere det guddommelige til det skapte, og vi ser en interessant konsekvens av å gjøre nettopp det: Polyteisme. Når Gud degraderes til det skapte er han ikke lenger allmektig, hvorpå man tar seg mange mindre guder for å kompensere for tapet av en allmektig Gud. I hele GT ser vi at Gud fremstår som er allmektig, Han står over det skapte, og Han er en.
En av de apokryfe skriftene fra gammeltestamentlig tid, Visdommens bok, antagelig skrevet av en jødisk forfatter i Aleksandria i det 1. århundre f. Kr. gir også en sterk beskrivelse av den jødiske ideen om Gud som skaper som står over universet, og advarer mot å dyrke det skapte som Gud. Selv om Visdommens bok er regnet blant de apokryfe skrifter, er det følgende sterkt preget av jødisk tenkning om Gud og naturen: ”Alle mennesker som ikke erkjente Gud, var fødte dårer. De gav akt på det skaperverket, men overså Skaperen; de evnet ikke å kjenne Den Værende, enda de så hans gode verk. Nei, ilden, vinden, stormen, stjernekretsen, fossende vann, himmellegemene som styrer verden – disse ting holdt de for å være guder. Men om det nå var skjønnheten i alt dette som lokket og ledet dem til denne villfarelsen, så burde de skjønne hvor mye herligere Herren er. For han som skapte alt dette, er skjønnhetens opphavsmann. Eller var det kanskje naturkreftenes makt og virkekraft som overveldet dem? Da burde de forstå at han som skapte naturkreftene, er enda mye sterkere. For av storheten og skjønnheten i alt det skapte kan vi slutte oss til hvor stor og herlig Skaperen må være. La oss likevel ikke dømme disse menneskene for hardt, for bak deres villfarelse kan det ligge en ekte lengsel etter å finne Gud. De vandrer rundt i Guds skaperverk, de ser og gransker, og synet er så vakkert at det trollbinder dem. Men på den annen side har de ingen unnskyldning, for når de hadde nådd så langt i erkjennelse og utforskning av verden, burde det være desto lettere for dem å erkjenne skaperverkets Herre.” (Visd.13,1-9)
Vi ser et tydelig ”ekko” fra dette avsnittet i Visdommens bok hos Paulus i Rom.1.20 –25: ”For helt siden verdens skapelse har Hans (Guds) usynlige egenskaper vært klart synlige; det gjelder Hans evige kraft og Hans guddommelighet. Disse usynlige egenskaper kan kjennes ut fra de gjerninger Gud har gjort. Slik er menneskene uten unnskyldning…de byttet bort den forgjengelige Guds herlighet med et bilde gjort lik et forgjengelig menneske, og bilder av fugler firbente dyr og krypdyr…De byttet bort Guds sannhet med løgnen og tilba og tjente skapningen i stedet for Skaperen” I både jødisk og kristen tenkning er dette grunnleggende, Gud er allmektig og står over og utenfor skaperverket.
I mange av kirkeferderens apologetiske skrifter ser vi hvordan de sterkt poengterer dette. Tatian en kristen apologet fra det 2. århundre sier: ”For matter is not like God, without beginning, nor, as having no beginning, is of equal power with God; it is begotten, and not produced by any other being, but brought into existens by the framer of all things alone.”
Athenagoras gir følgende definisjon av en kristen, det er en som; ”distinguish God from matter, and teach that matter is one thing and God another, and that they are separated by a wide interval, for the Deity is uncreated and eternal,, to be beheld by the understanding and reason alone, while matter is created and perishable…”(som sitert hos Jaki; Science and creation)
En annen ting som understrekes sterkt i Bibelen en lineær historieforståelse. Gud skapte verden, og med den tiden. Kristus døde for syndene en gang for alle, og skal ved historiens slutt komme tilbake for å dømme levende og døde.
Vi kommer i denne sammenheng ikke utenom Augustin og hans store verk ”De Civitate Dei/Guds stad. Denne boken ble et oppgjør med antikkens verdensbilde og bidro mer enn noen annen til å forme middelalderens forståelse av virkeligheten. Her tegner han et bilde av gudsfolkets vandring ”som en pilegrimsvandring fra tidens morgen til tidens slutt, fra skapelsen og til fullendelsen”( Innledn.til Guds stad) Han argumenterer for en lineær virkelighetsforståelse. Han tar et oppgjør med troen på at ”verden er evig og uten begynnelse, og at Gud ikke har skapt den”( Guds stad ), og argumenterer for at Gud skapte både verden og tiden samtidig.
Han sier at ”Forskjellen mellom tid og evighet er nemlig at tid bare eksisterer der det er bevegelse og dermed forandring, men evighet bare finnes der det ikke skjer noen forandring. Det må finnes noe som beveger og forandrer seg for at det skal være noe som heter tid…Skriften taler alltid sant, og den sier :”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.” Dette må vi forstå dit hen at Gud ikke hadde skapt noe før. Hvis han hadde skapt noe før himmelen og jorden, burde det heller ha stått at det var dette som var ”i begynnelsen”. Altså er verden helt klart skapt sammen med tiden, og ikke i den. Det som skjer i tiden, har tid både før og etter seg; det har fortid bak, og fremtid foran seg. Men, ”i begynnelsen” kunne det ikke finnes noe fortid, fordi det ikke var noe som beveget og forandret seg, og slik kunne forårsake et tidsforløp.”( Guds stad)
Men Augustin tar også et direkte oppgjør med troen på et syklisk verdensbilde: ”Andre (greske filosofiske retninger) mener at verden – og dermed også menneskene – ikke er evige, men går under og fornyes om og om igjen…Disse teoriene rommer imidlertid mange indre selvmotsigelser og også uberettigede påstander om Gud. For vår del står det fast at ”Kristus gjennom sin død gjorde opp med synden, en gang for alle” og at ”døden ikke lenger skal ha makt over ham” Verden og menneskene er skapt en gang i tiden og gjentar seg ikke…Både skriften og fornuften avviser påstandene om at verden gjentar seg …og om at verden er evig…Skriften kan iallfall ikke taes til inntekt for en syklisk forståelse av verden.”( Guds stad). Augustin avslutter sitt store verk med å beskrive de dødes oppstandelse og de saliges endelige mål, den himmelske byen. Dermed vitner Augustin også om kristendommen som fremtidrettet. I bok 22 av ”De Civitate Dei” peker Augustin på at ”Gud gav menneskene et sinn, med evne til å tenke og forstå", og han understreker at denne evnen er ”noe godt og underfullt”. Han sier at menneskets tenkeevne ”med alt hva den kan oppdage, lære og øve seg i” vitner om ”hvor rikt utstyrt menneskenaturen er”.
Så legger han ut i det vide og brede om alt menneskene har oppnådd ved hjelp av sin fornuft og sin åndskraft; ”Bare se hvor utrolig dyktige vi er blitt til å lage tøyer og bygge hus og hva vi har oppnådd innen jordbruk og skipsfart. Se det mangfold av vaser, statuer og malerier som kunstnerne har skapt. Tenk på det som ytes og fremføres på teatrene…tenk hvor flinke vi er blitt til å fange ville dyr, til å drepe dem, til å temme dem. Tenk på de mange slags gifter, våpen og krigsmaskiner menneskene har fremstil for å forsvare seg...Tenk også på alle de medisinene og hjelpemidlene for å behandle sykdom…Vi har talekunstens skjønnhet og lyrikkens rike skatter…Vi har de mange musikkinstrumenter og alle slags melodier som menneskene har skapt…Tenk hvor dyktige menneskene er blitt i geometri og aritmetikk, og hvilken innsikt vi har i astronomiens lover. I det hele er det enormt mye vi vet om vår verden.” Augustin avslutter sin lange oppramsing med å si; ”Det er den sanne og store Gud som skapte disse evnene i menneskene”.
1600 år senere kan vi selvfølgelig smile litt av Augustins utlegninger om at hvor langt man er kommet på forskjellige felt, men den mentalitet som Augustin her avslører i forhold til fornuften, teknologi og verden omkring seg er av stor interesse. For det første avslører den en mentalitet som mange av opplysningstidens filosofer fornektet at middelaldermenneskene hadde. For det andre er det interessant nettopp fordi det er Augustin som sa det, gitt den innflytelse han har hatt på ettertiden.
I boken ”The spirit of early Christian thought” sier Robert Wilken; ”The censorious charge that Christian thinking relies on faith, not reason, is as old as the church itself…In the late eighteenth century this ancient reproach was given new life by the French philosphes…With its dogmas, its authoritative scriptures, its bishops and pope, the church, it seemd stood astride the path to enlightenment. Christianity said Edward Gibbon, had “debased and vitiated the faculties of the mind” and ushered in an age of darkness, extinguishing the brilliant flame of the intellect kindled by the ancient Greeks. By undermining confidence in the power of reason, Christianity had smothered the spirit of questioning and investigation.” Men som Wilken videre bemerker; “On of the most remarkable features of intellectual life in the Roman Empire is not only that the church attracted gifted thinkers from the society but also that their writings became the object of serious criticism by the best philosophical minds of the day, among them Galen in the second century and Porphyry in the third. The persistence of argument and debate between Christians and pagans over the course of several centuries laid to rest the view that Christianity undermined confidence in reason. Christian thinkers could not be summarily dismissed. Henry Chadwick, the distinguished historian of the early church, once remarked that in his day Augustine of Hippo was the most intelligent man in the Roman Empire”
Del 5
Som vi allerede har sett, mener både Jaki , Grant, Whitehead og Stark at grunnlaget for moderne vitenskap ble lagt i middelalderen. Men hva var det med middelalderen som var forskjellig f. eks fra gresk kultur? Grekerne så på universet som syklisk, evig og til dels som en levende organisme, de og tilla det guddommelighet. David Lindberg sier; ”Plato assigned divinity to the world soul and considered the planets and fixed stars to be a host of celestial gods” (Som sitert hos Stark; For the glory of God). I følge vitenskapshistoriker Stanley Jaki er bl.annet dette ting som hindrer en rasjonell tilnærming til verden og som gjorde at vitenskap ble til en dødfødsel både hos grekerne og i en rekke andre kulturer.
Kristendommen brakte med seg en et annet syn på virkeligheten, blant annet enn tro på at Gud og skaperverk er adskilt, noe som førte til en depersonifisering av universet. Bibelen poengterer sterk at Gud og skaperverk er adskilte størrelser, og advarer gjentatte ganger mot å redusere Gud til det skapte. Allerede 1Mosebok kapittel 1 slår Bibelen fast at Gud er allmektig, over, og adskilt fra skaperverket.
Mye av GT dreier seg om Guds advarsel gjennom profetene om å degradere Gud til det skapte, d.v.s. å tilbe skapelsen som om det var en gud. Profeten Jeremia gir et godt eksempel i kapitel 2.26 –28 : ”På samme måte som en tyv blir til skamme når han blir grepet, slik er Israels hus blitt til skamme, de, deres konger og deres fyrster, deres prester og deres profeter. For de sier til et tre: ”Du er min far,” og til en stein: ”Du fødte meg.” For de har vendt ryggen mot meg, og ikke ansiktet. Men på den tiden det onde kommer over dem, sier de. ”Stå frem og frels oss!” Men hvor er dine guder som du har laget deg? La dem stå frem, hvis de kan frelse deg på den tiden det onde kommer over deg. For som tallet på dine byer er, så mange er dine guder blitt.”
Her ser vi et godt eksempel på Guds advarsel om å degradere det guddommelige til det skapte, og vi ser en interessant konsekvens av å gjøre nettopp det: Polyteisme. Når Gud degraderes til det skapte er han ikke lenger allmektig, hvorpå man tar seg mange mindre guder for å kompensere for tapet av en allmektig Gud. I hele GT ser vi at Gud fremstår som er allmektig, Han står over det skapte, og Han er en.
En av de apokryfe skriftene fra gammeltestamentlig tid, Visdommens bok, antagelig skrevet av en jødisk forfatter i Aleksandria i det 1. århundre f. Kr. gir også en sterk beskrivelse av den jødiske ideen om Gud som skaper som står over universet, og advarer mot å dyrke det skapte som Gud. Selv om Visdommens bok er regnet blant de apokryfe skrifter, er det følgende sterkt preget av jødisk tenkning om Gud og naturen: ”Alle mennesker som ikke erkjente Gud, var fødte dårer. De gav akt på det skaperverket, men overså Skaperen; de evnet ikke å kjenne Den Værende, enda de så hans gode verk. Nei, ilden, vinden, stormen, stjernekretsen, fossende vann, himmellegemene som styrer verden – disse ting holdt de for å være guder. Men om det nå var skjønnheten i alt dette som lokket og ledet dem til denne villfarelsen, så burde de skjønne hvor mye herligere Herren er. For han som skapte alt dette, er skjønnhetens opphavsmann. Eller var det kanskje naturkreftenes makt og virkekraft som overveldet dem? Da burde de forstå at han som skapte naturkreftene, er enda mye sterkere. For av storheten og skjønnheten i alt det skapte kan vi slutte oss til hvor stor og herlig Skaperen må være. La oss likevel ikke dømme disse menneskene for hardt, for bak deres villfarelse kan det ligge en ekte lengsel etter å finne Gud. De vandrer rundt i Guds skaperverk, de ser og gransker, og synet er så vakkert at det trollbinder dem. Men på den annen side har de ingen unnskyldning, for når de hadde nådd så langt i erkjennelse og utforskning av verden, burde det være desto lettere for dem å erkjenne skaperverkets Herre.” (Visd.13,1-9)
Vi ser et tydelig ”ekko” fra dette avsnittet i Visdommens bok hos Paulus i Rom.1.20 –25: ”For helt siden verdens skapelse har Hans (Guds) usynlige egenskaper vært klart synlige; det gjelder Hans evige kraft og Hans guddommelighet. Disse usynlige egenskaper kan kjennes ut fra de gjerninger Gud har gjort. Slik er menneskene uten unnskyldning…de byttet bort den forgjengelige Guds herlighet med et bilde gjort lik et forgjengelig menneske, og bilder av fugler firbente dyr og krypdyr…De byttet bort Guds sannhet med løgnen og tilba og tjente skapningen i stedet for Skaperen” I både jødisk og kristen tenkning er dette grunnleggende, Gud er allmektig og står over og utenfor skaperverket.
I mange av kirkeferderens apologetiske skrifter ser vi hvordan de sterkt poengterer dette. Tatian en kristen apologet fra det 2. århundre sier: ”For matter is not like God, without beginning, nor, as having no beginning, is of equal power with God; it is begotten, and not produced by any other being, but brought into existens by the framer of all things alone.”
Athenagoras gir følgende definisjon av en kristen, det er en som; ”distinguish God from matter, and teach that matter is one thing and God another, and that they are separated by a wide interval, for the Deity is uncreated and eternal,, to be beheld by the understanding and reason alone, while matter is created and perishable…”(som sitert hos Jaki; Science and creation)
En annen ting som understrekes sterkt i Bibelen en lineær historieforståelse. Gud skapte verden, og med den tiden. Kristus døde for syndene en gang for alle, og skal ved historiens slutt komme tilbake for å dømme levende og døde.
Vi kommer i denne sammenheng ikke utenom Augustin og hans store verk ”De Civitate Dei/Guds stad. Denne boken ble et oppgjør med antikkens verdensbilde og bidro mer enn noen annen til å forme middelalderens forståelse av virkeligheten. Her tegner han et bilde av gudsfolkets vandring ”som en pilegrimsvandring fra tidens morgen til tidens slutt, fra skapelsen og til fullendelsen”( Innledn.til Guds stad) Han argumenterer for en lineær virkelighetsforståelse. Han tar et oppgjør med troen på at ”verden er evig og uten begynnelse, og at Gud ikke har skapt den”( Guds stad ), og argumenterer for at Gud skapte både verden og tiden samtidig.
Han sier at ”Forskjellen mellom tid og evighet er nemlig at tid bare eksisterer der det er bevegelse og dermed forandring, men evighet bare finnes der det ikke skjer noen forandring. Det må finnes noe som beveger og forandrer seg for at det skal være noe som heter tid…Skriften taler alltid sant, og den sier :”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.” Dette må vi forstå dit hen at Gud ikke hadde skapt noe før. Hvis han hadde skapt noe før himmelen og jorden, burde det heller ha stått at det var dette som var ”i begynnelsen”. Altså er verden helt klart skapt sammen med tiden, og ikke i den. Det som skjer i tiden, har tid både før og etter seg; det har fortid bak, og fremtid foran seg. Men, ”i begynnelsen” kunne det ikke finnes noe fortid, fordi det ikke var noe som beveget og forandret seg, og slik kunne forårsake et tidsforløp.”( Guds stad)
Men Augustin tar også et direkte oppgjør med troen på et syklisk verdensbilde: ”Andre (greske filosofiske retninger) mener at verden – og dermed også menneskene – ikke er evige, men går under og fornyes om og om igjen…Disse teoriene rommer imidlertid mange indre selvmotsigelser og også uberettigede påstander om Gud. For vår del står det fast at ”Kristus gjennom sin død gjorde opp med synden, en gang for alle” og at ”døden ikke lenger skal ha makt over ham” Verden og menneskene er skapt en gang i tiden og gjentar seg ikke…Både skriften og fornuften avviser påstandene om at verden gjentar seg …og om at verden er evig…Skriften kan iallfall ikke taes til inntekt for en syklisk forståelse av verden.”( Guds stad). Augustin avslutter sitt store verk med å beskrive de dødes oppstandelse og de saliges endelige mål, den himmelske byen. Dermed vitner Augustin også om kristendommen som fremtidrettet. I bok 22 av ”De Civitate Dei” peker Augustin på at ”Gud gav menneskene et sinn, med evne til å tenke og forstå", og han understreker at denne evnen er ”noe godt og underfullt”. Han sier at menneskets tenkeevne ”med alt hva den kan oppdage, lære og øve seg i” vitner om ”hvor rikt utstyrt menneskenaturen er”.
Så legger han ut i det vide og brede om alt menneskene har oppnådd ved hjelp av sin fornuft og sin åndskraft; ”Bare se hvor utrolig dyktige vi er blitt til å lage tøyer og bygge hus og hva vi har oppnådd innen jordbruk og skipsfart. Se det mangfold av vaser, statuer og malerier som kunstnerne har skapt. Tenk på det som ytes og fremføres på teatrene…tenk hvor flinke vi er blitt til å fange ville dyr, til å drepe dem, til å temme dem. Tenk på de mange slags gifter, våpen og krigsmaskiner menneskene har fremstil for å forsvare seg...Tenk også på alle de medisinene og hjelpemidlene for å behandle sykdom…Vi har talekunstens skjønnhet og lyrikkens rike skatter…Vi har de mange musikkinstrumenter og alle slags melodier som menneskene har skapt…Tenk hvor dyktige menneskene er blitt i geometri og aritmetikk, og hvilken innsikt vi har i astronomiens lover. I det hele er det enormt mye vi vet om vår verden.” Augustin avslutter sin lange oppramsing med å si; ”Det er den sanne og store Gud som skapte disse evnene i menneskene”.
1600 år senere kan vi selvfølgelig smile litt av Augustins utlegninger om at hvor langt man er kommet på forskjellige felt, men den mentalitet som Augustin her avslører i forhold til fornuften, teknologi og verden omkring seg er av stor interesse. For det første avslører den en mentalitet som mange av opplysningstidens filosofer fornektet at middelaldermenneskene hadde. For det andre er det interessant nettopp fordi det er Augustin som sa det, gitt den innflytelse han har hatt på ettertiden.
I boken ”The spirit of early Christian thought” sier Robert Wilken; ”The censorious charge that Christian thinking relies on faith, not reason, is as old as the church itself…In the late eighteenth century this ancient reproach was given new life by the French philosphes…With its dogmas, its authoritative scriptures, its bishops and pope, the church, it seemd stood astride the path to enlightenment. Christianity said Edward Gibbon, had “debased and vitiated the faculties of the mind” and ushered in an age of darkness, extinguishing the brilliant flame of the intellect kindled by the ancient Greeks. By undermining confidence in the power of reason, Christianity had smothered the spirit of questioning and investigation.” Men som Wilken videre bemerker; “On of the most remarkable features of intellectual life in the Roman Empire is not only that the church attracted gifted thinkers from the society but also that their writings became the object of serious criticism by the best philosophical minds of the day, among them Galen in the second century and Porphyry in the third. The persistence of argument and debate between Christians and pagans over the course of several centuries laid to rest the view that Christianity undermined confidence in reason. Christian thinkers could not be summarily dismissed. Henry Chadwick, the distinguished historian of the early church, once remarked that in his day Augustine of Hippo was the most intelligent man in the Roman Empire”
Del 5
0 Comments:
Post a Comment
<< Home