Kristendom og vitenskap! Del 1
I tiden som kommer vil jeg poste flere innlegg om emnet kristendom og vitenskap. Her er del 1:
Kristendom er ikke først og fremst kultur, men individets relasjon til Gud basert på Jesu frelsesverk på korset, hvor han døde for all verdens synd. Men kristendom påvirker også kulturen. Ja historikeren Christopher Dawson hevdet at “The great civilizations of the world do not produce the great religions as a kind of cultural by-product; in a very real sense the great religions are the foundations on which the great civilizations rest” ( Progress and religion)
De 400 første årene etter Kristus innebar en kraftig spredning av kristendommen. Den var en oppadgående spirituell og kulturell kraft. Da det vestromerske riket gikk i oppløsning, var kristendommen den samlende åndelige og kulturelle kraft som skulle legge grunnlaget for den nye europeiske kultur. Men kristendommen innebar ikke bare andre verdier enn de som hadde vært rådene i antikken, men et helt nytt syn på virkeligheten som skulle få store konsekvenser for europeisk kultur og sivilisasjon.
Mange europeiske mennesker er den dag i dag mer preget av et kristen virkelighetsforståelse en de selv er klar over. Et av punktene som dette kommer til utrykk, er vår forståelse av tid og historie. Den kristne forståelsen av tid som lineær , og ikke syklisk, brøt med på både gresk og andre kulturers forståelser av virkeligheten.
I boken "Tidens historie" skriver Trond Berg Eriksen om den kristne virkelighetsforståelsen i kontrast til den greske: "Det dreier seg om en enestående, ugjentagbar prosess, en rekke av nye hendelser som er rettet mot et mål. Fremdeles lever mange av disse forestillingene blandt dem som ellers ikke vet noe om, eller bryr seg om kristen lære.I naturen skjer det aldri noe virkelig nytt. Det samme gjentar seg etter uforandelige lover. Det finnes nemlig ikke noe tidspunkt i naturprosessene som står mer sentralt enn et hvilket som helst annet tidspunkt. Straks mennesket trekkes inn, blir naturens kretsløp brutt, fordi det kan gripe inn i naturforløpet med sin frie vilje. Dette er en kristen forutsetning som grekerne ikke kjente til.
For Platon og Aristoteles var historien rett og slett som et stort år av død og gjenfødelse. Også deres egne læresetninger hadde vært ytret før, mente de. Egentlig gjentok de bare gammel visdom som var glemt og som skulle glemmes igjen for så å gjennoppdages når tiden var inne. I sin fjerde eklog gir dikteren Vergil uttrykk for at verdensaldrene nå er i ferd med å begynne på nytt etter en hel omdreining. Skipet Argo skal igjen bære heltene over havet, og Achilles skal nok en gang sendes til Troja!"
Denne sykliske virkelighetsforståelsen har vært vanlig i de fleste store sivilisasjoner. Thomas Cahill sier i sin bok arven etter jødene at "Alle religioner er sykliske, mytiske og uten referanser til historien slik vi kjenner den - alle religioner unntatt den jødisk-kristne gruppe der vestens bevissthet oppsto."
Men ikke bare skilte det kristne virkelighetssynet seg ut fra de andre ved å være lineær. En annen forskjell fra gresk og andre kulturer er den kristne forståelsen av Gud som adskilt fra skaperverket. Rodney Stark sier om gresk virkelighetsforståelse i sin bok "Victory of reason" at "...the Greeks conceived of the universe as not only eternal and uncreated but locked into endless cycles of progress and decay...prompted by defining various heavenly bodies as actual gods, the Greeks transformed inanimate objects into living creatures capable of aims, emotions and desires...Plato taught that the Demiurge had created the cosmos as "a single visible living creature...according to Aristotle, celestial bodies move in circles because of their affection for this action, and objects fall to the ground "because of their innate love for the centre of the world"" Bjørn A. Davidsen sier i boken “Da kvinnen fikk sjel”; “Selv om Aristoteles advarte mot det, fant man i hans filosofi uttrykk for verden som en gigantisk organisme med bevissthet, sjel og fornuft”
Ifølge vitenskapshistorikeren Stanley Jaki ligger blant annet en virkelighetsforståelse basert på et syklisk, panteistisk og animistisk syn til grunn for at vitenskapelig fremgang stoppet opp i alle andre kulturer enn den kristne. I sin bok "Science and creation" tar han for seg mange av de kulturene hvor vitenskapen så ut til å blomstre, men endte med en "dødfødsel" som han kaller den, og summerer opp sin tese på følgende måte:”The miracle is the emergence of a self-sustained type of the scientific endeavour. In a world history that had witnessed at least half a dozen great cultures, science had as many stillbirths. Only once, in the period of 1250-1650, did mans scientific quest muster enough zest to grow into an enteprise with built-in vitality…It should, therefore, seem strange that no major attempt has been made so far to come to grips with the problem of the stillbirths and the birth of science. This book is such an attempt. Its thesis can easily be summed up. Great cultures, where the scientific enterprise came to a standstill, invariably failed to formulate the notion of physical law, or the law of nature. Theirs was a theology with no belief in a personal, rational, absolutely transcendent Lawgiver, or Creator. Their cosmology reflected a pantheistic and animistic view of nature caught in the treadmill of perennial, inexorable returns. The scientific quest found fertile soil only when this faith in a personal, rational Creator had truly permeated a whole culture, beginning with the centuries of the High Middle Ages. It was faith which provided, in sufficient measure, confidence in the rationality of the universe, trust in progress, and appreciation of the quantitative method, all indispensable ingredients of the scientific quest"
I boken gir Jaki en grundig gjennomgang av de religiøse forestillingene i en rekke kulturer bl. annet India, Kina, Egypt, Babylonia og Hellas og viser hvordan de religiøse forestillingene der faktisk hindret vitenskap å blomstre som en selvstendig disiplin. Flere av disse kulturene var på vei mot å utvikle vitenskap, men vitenskapen opplevde i følge Jaki en dødfødsel i alle disse kulturene.
I vår sekulære verden er dette ofte vanskelig å forstå, men historisk sett var det religion som satte premissene for hva slags virkelighetsoppfatning menneskene i de forskjellige kulturene hadde. Hvis man f. eks. oppfatter universet som en levende organisme som noen kulturer gjorde, vil det være vanskelig å komme til den slutning at universet er rasjonelt, og at fysiske lover finnes. Fremskritt blir vanskelig å tro på hvis man anser universet for å være uskapt, og underlagt uendelige sykluser, hvor man har en gullalder, også går det jevnt nedover med verden, før en ny syklus med en ny gullalder begynner.
For at en vitenskapelig tankegang virkelig skulle bryte gjennom var det nødvendig med en depersonifisering av universet og en tro på at Gud og skaperverk var adskilte størrelser. Videre krevde det en tro på at skaperverket var rasjonelt og forståelig, og at det fantes fysiske lover som kunne oppdages. At fremskritt var mulig, og en lineær forståelse av historien var andre viktige momenter. De kulturer Jaki tar for seg i sin bok hadde ofte en animistisk eller panteistisk virkelighetsforståelse som gjorde at det nesten ble umulig å skille gud fra universet. De ofte så historien som syklisk, hvilket gjorde det vanskelig å tro på fremskritt. Deres gudsforståelse var ofte polyteistisk, hvilket gjorde at deres guder var små, og aldri allmektige nok til å skape universet og de var ofte uberegnelige og langt fra rasjonelle. Eller man så det overnaturlige som et slags upersonlig livsprinsipp. Vitenskapelige fremstøt i disse kulturene ble derfor til dødfødsler, som aldri brøt igjennom til virkelig vitenskap, fordi disse kulturers virkelighetsforståelse drepte de grunnleggende premisser for at vitenskap skulle oppstå.
Dette betyr ikke det samme som at disse kulturene ikke gjorde fremskritt innen teknologi, eller vitenskap, men som Rodney Stark sier om gresk vitenskap;” For centuries the ancient Greeks seemd on the verge of achieving science”, men som han konkluderer; ”Ultimately, Greek learning stagnated of its own inner logic.” (Victory of reason). Dette kommer også til utrykk i boken ”Filosofi og vitenskap” (Trond B. Eriksen, Knut E. Tranøy, Guttorm Fløistad): ”Den antikke vitenskapen forfalt og gikk i oppløsning da fjerne og uberegnelige makter igjen gjorde sitt inntog på scenen. Forskerne mistet troen på at virkeligheten var velordnet, stabil og gjennomskuelig. Magi, alkymi og astrologi dukket opp igjen og sammen med mystiske og okkulte systemer, rev de grunnlaget vekk under vitenskapens videre utvikling.”
Allerede I 1925 sa filosof og matematiker Alfred North Whitehead følgende i en forelesning, og i følge Jaki rystet han sine tilhørere:”I do not think, however, that I have even yet brought out the greatest contribution of medievalism to the formation of the scientific movement. I mean the inexpugnable belief that every detailed occurrence can be correlated with its antecedents in a perfectly definite manner, exemplifying general principles. Without this belief the incredible labors of scientists would be without hope. It is this instinctive conviction, vividly poised before the imagination, which is the motive power of research: - that there is a secret, a secret which can be unveiled. How has this conviction been so vividly implanted on the European mind?When we compare this tone of thought in Europe with the attitude of other civilizations when left to themselves, there seem but one source for its origin. It must come from the medieval insistence on the rationality of God, conceived as with the personal energy of Jehovah and with the rationality of a Greek philosopher. Every detail was supervised and ordered: the search into nature could only result in the vindication of the faith in rationality. Remember that I am not talking of the explicit of a few individuals. What I mean is the impress on the European mind arising from the unquestioned faith of centuries. By this I mean the instinctive tone of thought and not a mere creed of words. In Asia the conceptions of God were of a being who was either too arbitrary or to impersonal for such ideas to have much effect on instinctive habits of mind. Any definite occurrence might be due to the fiat of an irrational despot, or might issue from some impersonal, inscrutable origin of things. There was not the same confidence as in the intelligible rationality of a personal being. I am not arguing that the European trust in scrutability of nature was logically justified even by its own theology. My only point is to understand how it arose. My explanation is that the faith in the possibility of science, generated antecedently to the development of modern scientific theory, is but an unconscious derivative from medieval theology. "
Del 2
Kristendom er ikke først og fremst kultur, men individets relasjon til Gud basert på Jesu frelsesverk på korset, hvor han døde for all verdens synd. Men kristendom påvirker også kulturen. Ja historikeren Christopher Dawson hevdet at “The great civilizations of the world do not produce the great religions as a kind of cultural by-product; in a very real sense the great religions are the foundations on which the great civilizations rest” ( Progress and religion)
De 400 første årene etter Kristus innebar en kraftig spredning av kristendommen. Den var en oppadgående spirituell og kulturell kraft. Da det vestromerske riket gikk i oppløsning, var kristendommen den samlende åndelige og kulturelle kraft som skulle legge grunnlaget for den nye europeiske kultur. Men kristendommen innebar ikke bare andre verdier enn de som hadde vært rådene i antikken, men et helt nytt syn på virkeligheten som skulle få store konsekvenser for europeisk kultur og sivilisasjon.
Mange europeiske mennesker er den dag i dag mer preget av et kristen virkelighetsforståelse en de selv er klar over. Et av punktene som dette kommer til utrykk, er vår forståelse av tid og historie. Den kristne forståelsen av tid som lineær , og ikke syklisk, brøt med på både gresk og andre kulturers forståelser av virkeligheten.
I boken "Tidens historie" skriver Trond Berg Eriksen om den kristne virkelighetsforståelsen i kontrast til den greske: "Det dreier seg om en enestående, ugjentagbar prosess, en rekke av nye hendelser som er rettet mot et mål. Fremdeles lever mange av disse forestillingene blandt dem som ellers ikke vet noe om, eller bryr seg om kristen lære.I naturen skjer det aldri noe virkelig nytt. Det samme gjentar seg etter uforandelige lover. Det finnes nemlig ikke noe tidspunkt i naturprosessene som står mer sentralt enn et hvilket som helst annet tidspunkt. Straks mennesket trekkes inn, blir naturens kretsløp brutt, fordi det kan gripe inn i naturforløpet med sin frie vilje. Dette er en kristen forutsetning som grekerne ikke kjente til.
For Platon og Aristoteles var historien rett og slett som et stort år av død og gjenfødelse. Også deres egne læresetninger hadde vært ytret før, mente de. Egentlig gjentok de bare gammel visdom som var glemt og som skulle glemmes igjen for så å gjennoppdages når tiden var inne. I sin fjerde eklog gir dikteren Vergil uttrykk for at verdensaldrene nå er i ferd med å begynne på nytt etter en hel omdreining. Skipet Argo skal igjen bære heltene over havet, og Achilles skal nok en gang sendes til Troja!"
Denne sykliske virkelighetsforståelsen har vært vanlig i de fleste store sivilisasjoner. Thomas Cahill sier i sin bok arven etter jødene at "Alle religioner er sykliske, mytiske og uten referanser til historien slik vi kjenner den - alle religioner unntatt den jødisk-kristne gruppe der vestens bevissthet oppsto."
Men ikke bare skilte det kristne virkelighetssynet seg ut fra de andre ved å være lineær. En annen forskjell fra gresk og andre kulturer er den kristne forståelsen av Gud som adskilt fra skaperverket. Rodney Stark sier om gresk virkelighetsforståelse i sin bok "Victory of reason" at "...the Greeks conceived of the universe as not only eternal and uncreated but locked into endless cycles of progress and decay...prompted by defining various heavenly bodies as actual gods, the Greeks transformed inanimate objects into living creatures capable of aims, emotions and desires...Plato taught that the Demiurge had created the cosmos as "a single visible living creature...according to Aristotle, celestial bodies move in circles because of their affection for this action, and objects fall to the ground "because of their innate love for the centre of the world"" Bjørn A. Davidsen sier i boken “Da kvinnen fikk sjel”; “Selv om Aristoteles advarte mot det, fant man i hans filosofi uttrykk for verden som en gigantisk organisme med bevissthet, sjel og fornuft”
Ifølge vitenskapshistorikeren Stanley Jaki ligger blant annet en virkelighetsforståelse basert på et syklisk, panteistisk og animistisk syn til grunn for at vitenskapelig fremgang stoppet opp i alle andre kulturer enn den kristne. I sin bok "Science and creation" tar han for seg mange av de kulturene hvor vitenskapen så ut til å blomstre, men endte med en "dødfødsel" som han kaller den, og summerer opp sin tese på følgende måte:”The miracle is the emergence of a self-sustained type of the scientific endeavour. In a world history that had witnessed at least half a dozen great cultures, science had as many stillbirths. Only once, in the period of 1250-1650, did mans scientific quest muster enough zest to grow into an enteprise with built-in vitality…It should, therefore, seem strange that no major attempt has been made so far to come to grips with the problem of the stillbirths and the birth of science. This book is such an attempt. Its thesis can easily be summed up. Great cultures, where the scientific enterprise came to a standstill, invariably failed to formulate the notion of physical law, or the law of nature. Theirs was a theology with no belief in a personal, rational, absolutely transcendent Lawgiver, or Creator. Their cosmology reflected a pantheistic and animistic view of nature caught in the treadmill of perennial, inexorable returns. The scientific quest found fertile soil only when this faith in a personal, rational Creator had truly permeated a whole culture, beginning with the centuries of the High Middle Ages. It was faith which provided, in sufficient measure, confidence in the rationality of the universe, trust in progress, and appreciation of the quantitative method, all indispensable ingredients of the scientific quest"
I boken gir Jaki en grundig gjennomgang av de religiøse forestillingene i en rekke kulturer bl. annet India, Kina, Egypt, Babylonia og Hellas og viser hvordan de religiøse forestillingene der faktisk hindret vitenskap å blomstre som en selvstendig disiplin. Flere av disse kulturene var på vei mot å utvikle vitenskap, men vitenskapen opplevde i følge Jaki en dødfødsel i alle disse kulturene.
I vår sekulære verden er dette ofte vanskelig å forstå, men historisk sett var det religion som satte premissene for hva slags virkelighetsoppfatning menneskene i de forskjellige kulturene hadde. Hvis man f. eks. oppfatter universet som en levende organisme som noen kulturer gjorde, vil det være vanskelig å komme til den slutning at universet er rasjonelt, og at fysiske lover finnes. Fremskritt blir vanskelig å tro på hvis man anser universet for å være uskapt, og underlagt uendelige sykluser, hvor man har en gullalder, også går det jevnt nedover med verden, før en ny syklus med en ny gullalder begynner.
For at en vitenskapelig tankegang virkelig skulle bryte gjennom var det nødvendig med en depersonifisering av universet og en tro på at Gud og skaperverk var adskilte størrelser. Videre krevde det en tro på at skaperverket var rasjonelt og forståelig, og at det fantes fysiske lover som kunne oppdages. At fremskritt var mulig, og en lineær forståelse av historien var andre viktige momenter. De kulturer Jaki tar for seg i sin bok hadde ofte en animistisk eller panteistisk virkelighetsforståelse som gjorde at det nesten ble umulig å skille gud fra universet. De ofte så historien som syklisk, hvilket gjorde det vanskelig å tro på fremskritt. Deres gudsforståelse var ofte polyteistisk, hvilket gjorde at deres guder var små, og aldri allmektige nok til å skape universet og de var ofte uberegnelige og langt fra rasjonelle. Eller man så det overnaturlige som et slags upersonlig livsprinsipp. Vitenskapelige fremstøt i disse kulturene ble derfor til dødfødsler, som aldri brøt igjennom til virkelig vitenskap, fordi disse kulturers virkelighetsforståelse drepte de grunnleggende premisser for at vitenskap skulle oppstå.
Dette betyr ikke det samme som at disse kulturene ikke gjorde fremskritt innen teknologi, eller vitenskap, men som Rodney Stark sier om gresk vitenskap;” For centuries the ancient Greeks seemd on the verge of achieving science”, men som han konkluderer; ”Ultimately, Greek learning stagnated of its own inner logic.” (Victory of reason). Dette kommer også til utrykk i boken ”Filosofi og vitenskap” (Trond B. Eriksen, Knut E. Tranøy, Guttorm Fløistad): ”Den antikke vitenskapen forfalt og gikk i oppløsning da fjerne og uberegnelige makter igjen gjorde sitt inntog på scenen. Forskerne mistet troen på at virkeligheten var velordnet, stabil og gjennomskuelig. Magi, alkymi og astrologi dukket opp igjen og sammen med mystiske og okkulte systemer, rev de grunnlaget vekk under vitenskapens videre utvikling.”
Allerede I 1925 sa filosof og matematiker Alfred North Whitehead følgende i en forelesning, og i følge Jaki rystet han sine tilhørere:”I do not think, however, that I have even yet brought out the greatest contribution of medievalism to the formation of the scientific movement. I mean the inexpugnable belief that every detailed occurrence can be correlated with its antecedents in a perfectly definite manner, exemplifying general principles. Without this belief the incredible labors of scientists would be without hope. It is this instinctive conviction, vividly poised before the imagination, which is the motive power of research: - that there is a secret, a secret which can be unveiled. How has this conviction been so vividly implanted on the European mind?When we compare this tone of thought in Europe with the attitude of other civilizations when left to themselves, there seem but one source for its origin. It must come from the medieval insistence on the rationality of God, conceived as with the personal energy of Jehovah and with the rationality of a Greek philosopher. Every detail was supervised and ordered: the search into nature could only result in the vindication of the faith in rationality. Remember that I am not talking of the explicit of a few individuals. What I mean is the impress on the European mind arising from the unquestioned faith of centuries. By this I mean the instinctive tone of thought and not a mere creed of words. In Asia the conceptions of God were of a being who was either too arbitrary or to impersonal for such ideas to have much effect on instinctive habits of mind. Any definite occurrence might be due to the fiat of an irrational despot, or might issue from some impersonal, inscrutable origin of things. There was not the same confidence as in the intelligible rationality of a personal being. I am not arguing that the European trust in scrutability of nature was logically justified even by its own theology. My only point is to understand how it arose. My explanation is that the faith in the possibility of science, generated antecedently to the development of modern scientific theory, is but an unconscious derivative from medieval theology. "
Del 2
0 Comments:
Post a Comment
<< Home