Årsakene til konflikten mellom vesten og islam.

I dagens Dagblad 23/8 står det at UD har arrangert debatt om konflikten mellom vesten og islam. I artikkelen blir følgende spørsmål stilt:

"Hva er det som ligger til grunn for de antivestlige strømningene som får muslimer til å bli islamske aktivister?"

Spørsmålet i seg selv viser en fundamental feil for forståelse av problemet. Implisitt i spørsmålet ligger tanken om at vesten har gjort noe galt som har forårsaket antivestlige strømmninger, som igjen får muslimer til å bli islamske aktivister. Svarene som ble gitt i artikkelen på spørsmålet, gjør heller ikke annet enn å bekrefte det som ligger implisitt i spørsmålet:

"...Vestens krig mot terror har overtatt som motiv for det som kalles alle konflikters mor - Israel-Palestina-konflikten."

"USAs Midtøsten-politikk og sterke støtte til den ene parten i konflikten mellom Israel og Palestina ble av mange trukket frem som hovedforklaringen på antivestlige holdninger blant muslimer."

"- Den arabiske delen av Midtøsten har siden 1945 bestått av ekstremt repressive samfunn. I disse samfunnene har alt sinnet samlet seg ett sted i samfunnet hvor regimet ikke har kunne gripe inn, nemlig i moskeen. Derfor får sinne et islamsk preg og det produseres en radikal religion, sa Thune."

Det skal selvfølgelig ikke underslåes at ovennevnte begrunnelser har bidratt til å radikalisere muslimer, men å redusere årsakene til dette, er å lukke øynene for flere grunnleggende faktorer for å forstå de problemene som vesten opplever i forhold til islam.

Fra et historisk perspektiv har islam spredd seg i all hovedsak gjennom erobring. Det som i dag er muslimske områder; Nord afrika, midtøsten og Tyrkia var opprinnelig kristne områder som ble erobret av muslimer. Senest i 1683 ble muslimene stoppet ved Wien i sitt forsøk på å erobre Europa. Bakgrunnen for at Islam spredde seg på denne måten finner vi i Koranen og Hadith. Her finner muslimene en rettferdigjørelse av jihad og vold for å spre islam. Vestens teknologiske fremskritt de siste 3 - 400 årene har gitt vesten et militært overtak som har stillt den islamske verden i skyggenens dal i noen hundre år, men vestens, og da særlig Europas mentalitet har nå forandret seg. Europa som før så på seg selv som en kristen kultur, har nå omfavnet en verdinøytal og kulturrelativ ideologi som gjør oss sårbare, fordi det innebærer at Europa ikke lenger har viljen til å forsvare sine verdier og sin kultur. Dette har den konsekvensen at den islamske verden nå i økende grad ser seg istand til å fortsette der den slapp i 1683. Det finnes ingen historiske grunnen til å anta at islam har forandret sin agenda siden. 1683.

Disse faktorene er sjelden fremme når konflikten vesten/islam diskuteres, men er av avgjørende betydning. Å bare peke på vestlig utenrikspolitikk etc. for å forstå den økende konflikten er en avsporing som ikke vil føre frem. Vi må også være villig til å peke på de uakseptable sidene ved islam, og kreve en selverkjennelse og selvransakelse fra muslimsk hold. Men så lenge man holder fast ved en verdinøytral og kulturrelativ ideologi kommer dette neppe til å skje. Toleranse er en god ting, men den er ikke absolutt. Det har den i stor grad blitt i det verdinøytrale Europa, og da kan det være på plass med noen ord fra Chesterton: "Toleranse is the virtue of a man without convictions"