Christianculture svarer på kritikken fra Øyvind Strømmen

I en artikkel på Depesjer kritisere Øyvind Strømmen min artikkel ”Årsakene til konflikten mellom vesten og islam”. Han begynner med å omtale meg som islamofob i overskriften. Jeg har ingenting i mot kritikk, men når Strømmen bruker denne type stigmatiserende karakteristikker om en meningsmotstander legger han seg på et nivå han burde holde seg for god til, men ham om det.

Så til selve kritikken. Han begynner med å sette fokus på mitt sitat av historikeren Christopher Dawson; ”A society which has lost its religion becomes sooner or later a society which has lost its culture”. Christopher Dawson var en historiker som nettopp mente at religion var den drivende kraft bak enhver kultur.

I en artikkel om Dawsons bok ”Progress and religion” sier Gerald Russello:
“Dawson is one of those historians everyone should read but few actually do. It was not always so. In his lifetime, Arnold Toynbee and T. S. Eliot, among others, recognized his mastery of comparative history and religion and admired his crisp prose style. Almost alone in the 1920s and ’30s, he contended with those who denied religion any cultural significance. A young convert to Catholicism, Dawson was active for many years in ecumenical efforts in England. This experience had a clear impact on his awareness of cultural differences that is reflected in his sympathetic understanding of other cultures.

Progress and Religion is a direct attack on the nineteenth- and early twentieth-century social sciences and their understanding of progress. Now known as the “secularization thesis,” the theory of progress proposes that civilizational development is directly proportional to a decline in religious belief and influence. In three chapters, one each devoted to sociology, anthropology, and history, Dawson examines the thought of such figures as Condorcet, Comte, Frazer, and LePlay. Drawing on their work, the social sciences excluded religion, either through Cartesian rationalism, Spenglerian theories of civilizational life cycles, or supposed general laws of anthropological development. They uniformly neglected “the study of religion in its fundamental social aspects.” In the view of such thinkers, religion was “essentially a negative force like ignorance or tyranny” and so could not be a creative cultural influence.

Dawson overturned this entire way of thinking about culture. In passionate, disciplined prose, he demonstrated that materialist or environmental explanations of religious belief simply did not accord with the evidence. “Modern writers on anthropology and primitive thought have tended to assume that religion is a secondary phenomenon and that man’s earliest attitude to reality was a kind of empirical materialism.” On the contrary, as he wrote in 1925, the “great civilizations of the world do not produce the great religions as a kind of cultural by-product; in a very real sense the great religions are the foundations on which the great civilizations rest.”

… Recent anthropological scholarship has confirmed Dawson’s thesis about the religious basis of culture and cast serious doubt on the modern equation of progress with secularism. As such scholars as Rebecca French and David Hollinger have noted, religious ways of seeing the world remain the dominant interpretive tool for most people. Dawson anticipated this transition, insisting that progress “has begun to lose its hold on the mind of society ... because the phase of civilization of which it was characteristic is already beginning to pass away.” While a more positive assessment of religion’s role has gained some ground, most of the academy and the wider circle of intellectuals and writers continue to ignore the formative role of religion, in the West and throughout the world.

Religion is a natural human impulse, and if it cannot be expressed in culture, it will find an outlet in ideology. In Dawson’s time, the great temptations were the ideologies of fascism, communism, and Nazism. Today, our vulnerability is different. Elites in the West have become almost unable to understand religious motivations for conduct, even if the antiquated theory of progress no longer commands the scientific support it once did. This blindness has clear dangers not only with respect to our current efforts to understand Islam, but also in relation to other parts of the world…”

Grunnen til at jeg vil sette fokus på dette er at jeg tror at mye av Strømmens kritikk ligger i at vi har svært forskjellige perspektiv her. Jeg er av den oppfatning at i vårt sekulariserte verden så er religion undervurdert som drivkraft. Vi har lett for å lete etter årsaker alle andre steder. Dette gir seg tydelig utslag i det meste av hva som hevdes som årsakssammenhenger når det gjelder islams konflikt med vesten, hvor alt fra fattigdom, til USA`s utenrikspolitikk blir nevnt som årsaker, mens det svært sjeldent blir satt fokus på religionens innhold og hvordan den har kommet til utrykk i historien og kulturen, og at det faktisk finnes en kontinuitet her. Mitt innlegg ønsket å sette fokus på dette som årsakssammenheng fordi jeg mener at dette er undervurdert, uten at jeg dermed fornektet at økonomiske, politiske eller andre årsaker spiller en rolle. Dette kom klart til utrykk i mitt innlegg, men det unnlater Øyvind Strømmen å si i sin kritikk.

Øyvind Strømmen sier at jeg ser på europeisk kultur som en kristen kultur. Hadde han lest mitt innlegg bedre ville han ha sett at jeg skrev:”
Europas mentalitet har nå forandret seg. Europa som før så på seg selv som en kristen kultur, har nå omfavnet en verdinøytral og kulturrelativ ideologi”

Øyvind Strømmen kritisere også at jeg siterer boken ”Sword of the prophet” av Serge Trifkovic. Men når jeg ber ham om å imøtegå det jeg har sitert, unnlater han å gjøre det og henviser i stedet til ting jeg ikke har sitert. At jeg har sitert Trifkovic`s bok betyr ikke det samme som at jeg står inne for alt han mener.

Videre sier Strømmen at jeg anbefaler ”fundamentaliskblekka” Norge I dag som han kaller den( ser ut som Strømmen har gjort det til en vane å komme med stigmatiserende karakteristikker av ting han ikke liker). Her må jeg igjen rette på Strømmen. Jeg anbefaler ikke Norge I dag i mitt innlegg, jeg anbefaler artikkelen med Bat Yeòr, ikke minst fordi den var relevant i forhold til mitt innlegg som Strømmen kritiserer. At jeg anbefaler en artikkel, er ikke det samme som at jeg står inne for alt hva Norge I dag sier og mener.

Videre blir jeg kritisert for å ha sagt at islam spredde seg i hovedsak gjennom erobring. Her har kanskje Strømmen et poeng, og jeg burde kanskje ha utdypet hvordan de erobrede folk ofte fikk status som dhimmi med begrensede rettigheter, og måtte betale skatt for å være beskyttet. At de fikk begrensninger på sin religionsutøvelse slik at deres kultur sakte men sikkert ble kvalt, og det selvfølgelig gjorde det fristende å konvertere, mens muslimene selv hadde forbud mot å falle fra islam, og dermed ble samfunnet sakte men sikkert islamifisert. Dette momentet poengterer jeg overfor Strømmen i en kommentar, men det hopper han glatt over i sin kritikk. Et poeng er for øvrig at denne islamifiseringen av samfunnet som jeg har beskrevet over ville ikke funnet sted uten den foregående erobringen. Denne diskrimineringen av ikke muslimer i muslimske land er fortsatt et stort problem.

Videre påstår Strømmen at jeg overser ”hvordan kristendommen spredde seg, og hvordan kristne overgrep ble gjort i Jesu navn” som han sier. Strømmen startet sin artikkel med å påstå at jeg ”overser det som ikke passer inn” men veldig mye av hans kritikk gjør akkurat det han beskylder meg for, ikke minst her. Her overser han at jeg i en kommentar til ham sa følgende:
”Det er ingen tvil om at både kristne og muslimer har begått overgrep i historien”
”At jeg setter fokus på uakseptable sider ved islam er ikke det samme som at jeg fornekter at uakseptable ting har blitt gjort av kristne.”
Videre pekte jeg på at den forrige Paven tok et oppgjør med og bad om tilgivelse for overgrep begått av kristne.
Det Strømmen derimot overser er at kristendommen i stor grad spredde seg på fredelig vis. Han kan jo ta en sammenlignende studie av Jesu liv og Muhammeds liv, eller f. eks. en sammenlignede studie de 400 første årene av kristendommen og 400 første årene med islam.

Videre kritiserer Strømmen at jeg snakker om en islamsk agenda. Her har han muligens et poeng i at det er et dårlig valg av ord, men faktum er at islams skrifter ikke har forandret seg og at radikaliseringen vi opplever blant mange muslimer i dag innebærer at de islamske skriftene i økende grad blir tatt på alvor. Når vi vet at Muhammed så på seg selv som bærer av en universell sannhet som gjaldt alle mennesker og med et mandat fra Allah om spre islam med vold om nødvendig, så innebærer dette at Muhammeds visjon fortsatt er levende hos mange muslimer, og at det er en kontinuitet basert på religiøse forutsetninger.

Strømmen gjør også et poeng ut av at det var det ottomanske imperiet som ble stoppet ved Wien i 1683 og ikke islam, men man kan jo spørre seg hvilken religion som hadde vært dominerende i Europa i dag hvis de ikke hadde blitt stoppet.

Tilslutt i sitt innlegg snakker Øyvind Strømmen om hvordan ”islamofobe” som han kalle dem unnlater å ta med ting som ikke passer inn. Når da Strømmen i sin kritikk av meg gjør nøyaktig det han beskylder meg for slik jeg har vist i dette innlegget, kommer hans kritikk i et noe underlig lys. Mye av Strømmens kritikk ender dermed som stråmannsagumentasjon der han tar deler av det jeg har sagt, utelater det som ikke passer inn, og kritisere de delene som passer ham uten å ta hensyn til helheten i det jeg sier. Det er å håpe at dette ikke er representativt for det Strømmen ellers skriver.